Hele huset sover, unntatt meg. Vi har nok snudd døgnet de to siste ukene. Gjør ikke ting helt etter boka, tar alt som det kommer, tar det helt med ro.
Jeg sitter her og reflekterer tilbake på nok et travelt år, ganske så fint egentlig. Litt opp og litt ned, litt humpete, men det er jo livet. I sammen har vi klart det, vi får det til, og det beste av alt, det begynner virkelig å gå opp for meg at ingenting er umulig.
Det er nå allikevel litt godt å skulle ønske det nye året velkommen, for makan til spennende tider i vente, kunne jeg vel egentlig bare drømt om. Når jeg trekker pusten godt inn og kjenner etter på sommerfuglene i magen, kiler det. Snart…
Jeg vet jeg snakker i gåter nå, men av og til er det lurt å ikke buse ut med alt. For de av dere som kjenner meg, så trenger ting å modnes før jeg klarer å sette de riktige ordene på det. Klokskap? Ja, eller kanskje forsiktighet?
Jeg er vel egentlig ikke så god på å gjennomføre nyttårsforsettene jeg har satt meg tidligere, så jeg tror jeg lar være å sette noen for året som kommer også. Det viktigste blir å holde hjulet i gang, akkurat som før, samtidig som det er lov å hoppa av når det trengs. Ta vare på de gode støttespillerne, være raus og av og til klare å holde hånden for øynene og se gjennom fingrene med ting. Ikke alltid like lett, men hvem sa vel at livet skulle være enkelt?
Da er det bare å takke for det gamle og ønske alle kjente, kjære og dere fantastiske lesere et riktig godt nytt år ✨
Tenk det da dere, nå har det gått drøye tre uker siden sist jeg var på nett. Dere kan tro jeg ble overraska når jeg plutselig en morning ikke klarte å logge meg inn på min egen blogg, passordet fungerte ikke, og panikken kom snikende. Det hadde lenge ligget i kortene at store forandringer ville skje i “blogg.no”-verdenen, men jeg så ikke “fallet” komme så fort og drastisk.
Jeg har ikke satt meg så grundig inn i hva som egentlig skjedde, men jeg har forstått såpass at vi som blogger på blogg.no har blitt flyttet over til noe som heter WordPress. WordPress er kort fortalt et publiseringsverktøy, og for meg ble dette noe helt nytt og uforståelig.
Frøken “dings” meg, har nemlig for lengst bestemt seg for å ikke være særlig teknisk anlagt. Jeg har med andre ord ikke arvet det av min mor, som var den første i gata som enkelt skjønte hvordan man forhåndsinnstilte den splitter nye og revolusjonerende videomaskinen til å ta opp en rekke TV-programmer når vi dro på ferie. I dag får jeg med andre ord fullstendig panikk over alt som er nytt. Hjernen blokkeres, den nekter å samarbeide og jeg er lynrask med å snakke meg ned:”Dette klarer jeg ikke, jeg skjønner ingen verdens ting”. Så når bloggen så dagens lys for fem år siden var jeg snar med å engasjere en designer til å ivareta bloggsiden min. Flinke Silje var reine kuppet, og hun har alltid stått på for meg. Det var hun som designet den opprinnelige fargeglade siden min, og ikke minst sørget for at den var skreddersydd for meg og mitt formål på alle mulige måter.
Da blogg.no gikk over til å bruke publiseringsverktøyet WordPress, forsvant mine syv sider med programmering, altså koding, og når jeg i tillegg ikke kom inn på siden min, så det lenge svart ut. Jeg kontaktet selvsagt Silje, og etterhvert fikk hun vite at alle rettighetene våre til å gjøre personlige endringer med utseende på bloggen var fjernet. Jeg hadde med andre ord ingen rettigheter lenger til å gjøre noe med standardoppsettet jeg hadde fått, og da kom klikkolini-Nina frem i meg. For ikke pokker om jeg ville ha et standard oppsett sånn som “alle andre”, uten egen header, altså bilde. Så da dere, trakk jeg meg stille tilbake for en stund, og furtet. Var dette slutten for fem års blogging? Var det rett og slett punktum finale?
Jeg må innrømme at jeg gikk skikkelig i tenkeboksen og funderte mye frem og tilbake om jeg nå var kommet til verdens ende med denne hverdagssysselen. For det er ingen hemmelighet at det å blogge tar tid og krever en viss form for selvdisiplin, og jeg har mang en gang følt presset om å ikke strekke til. Etter et par dager følte jeg derimot et stort savn etter å ha dette presset på meg. Jeg savnet å fotografere, det å skrive og sist men ikke minst så savnet jeg dere lesere. For etter fem år på tastaturet, har jeg for lengst opparbeidet meg et forhold til dere der ute, og herregud som jeg har savnet det!
Det ble som sagt viktigere og viktigere for meg å få siden min opp å gå igjen, og jeg takker skaperen for at “sinna-Nina” ikke tok overhånd og skjelte ut alle på sin vei på support-linjen den dagen alt forandret seg. Jeg tok derimot frem “jeg hadde satt stor pris på å få hjelp”-Nina, var ydmyk og beende, og krysset alt av fingre og tær for at det på en eller annen måte skulle ordne seg.
Tataradaaa, tenk, det ordnet seg på et vis. Jeg fikk et behjelpelig supporter-team i tale, og de skjønte med en gang frustrasjonen min. Så i samarbeid med dem og designeren min, ordnet de en ny header til meg, i hvert fall en midlertidig en. Det er selvsagt trist å gi slipp på den fargeglade blomstersignaturen min, og kun ha et bilde av seg selv i front, men det er uansett mye bedre enn ingenting. Jeg har også funnet ut at jeg faktisk har vært mye heldigere enn mange andre bloggere på blogg.no. Jeg var nemlig med i den første puljen som ble flyttet over, fordi jeg ligger på Toppblogg-listen. Jeg har rett og slett blitt prioritert, det er et ønske om at jeg skal fortsette, noe jeg selvsagt ikke skjønte da, men som jeg er takknemlig over nå.
Jaja, dere, da var jeg altså her igjen, og jeg håper noen har savna meg litt, kanskje microsmåttbittelitt. Logoen min, headeren, har som dere ser blitt veeeldig blå-turkis, og vi får nå se hvor lenge den blir værene , men det er i alle fall ingen tvil om at dette er meg, og enn så lenge har jeg kommet for å bli. Det blir spennende å se hvor mange lesere som har falt av i denne ufrivillige pausen, men jeg håper og tror at de fleste henger seg på igjen ❤️
Too blue? Det er selvsagt full rulle jul her hjemme nå, og dere kan tro jeg gleder meg til å dele dette med dere, men jeg måtte bare få forklart dere hvorfor jeg har vært borte så lenge.
Vi skrives kanskje igjen allerede seinere i dag, hvis ikke, så i alle fall i morgen.
Pga forandringer hos blogg.no, har jeg dessverre måtte ta en ufrivillig bloggpause. Designet mitt har kræsja, og jeg får ikke logget meg inn på siden min via Mac’en, passordet mitt godtas ikke.
Jeg har spurt designeren av siden min om hjelp, samt support på blogg.no, så i mellomtiden må jeg forsøke å smøre meg med litt tålmodighet.
SKAM DEG, Erna, for at du vil umyndiggjøre kvinners selvbestemmelsesrett for egen kropp!
SKAM DEG, Erna, for at du leker bøddel og var raskt ute med å tilby mørkemannen og nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, endringer i abortloven! Du er altså villig til å selge kvinners rettigheter ved abort, kun for å redde egen plass ved kongens bord!
SKAM DEG, Erna, for at du gir lys til KrF sitt allerede innleverte forslag om å endre Grunnloven, slik at abort skal bli helt ulovlig!
SKAM DEG, Erna, for at gufs fra fortidens mørke og at skrekkscenarier der menn igjen bestemmer over kvinnens kropp “A handmaids tale” blir vekket til livet!
SKAM DEG, Linda Hofstad Helleland, som så til de grader slikker ræva til Erna, og ikke klarer å komme med noe annet i denne saken enn “ingen kommentarer” og så sender du spørsmålene, som så til de grader gjelder kvinners likestilling, videre til helseminister Bent Høie”! FY SKAM DERE!
Den tilbakelagte uken har som sagt vær noen helt utenom det vanlige. Vi som familie har konstant vært inni i vår egen lille boble, bodd på sykehuset full av bekymringer, mens resten av verden har gått sin vante gang. Det som stort sett alltid skjer når vi må sette livet på “hold”, er at planlagte store begivenheter går i vasken. Dere aner ikke hvor lenge Mille har gledet seg til at “Alltid to” videoen som omhandler henne, endelig skulle få se dagens lys. Man skulle kanskje ikke tro at dette var noe å glede seg til, siden tårene alltid kommer snikene når videoen ruller på skjermen og den vi er så glad i selv bidrar til å gjøre historien så levende, men vi håper og tror at det viktige budskapet når ut til flest mulig folk, at denne åpenheten ikke er forgjeves.
Vi har som sagt hatt litt blanda følelser rundt dette, for sårere tema må man vel leite lenge etter. Når det i tillegg er selvopplevd, er det ekstra tøft. Vi hadde uansett for lengst bestemt oss for å stå løpet helt ut så det var bare å puste med magen og vente i spenning på hvordan låta og videoen ville bli mottatt.
På selve release dagen, var vi invitert til en intimkonsert i byen, hvor låtskriver og sangartist Marianne Sund blant annet skulle feire sangen sin. Vi var egentlig lenket til sykehussenga til Mille, men storebror Pelle steppet inn, så Bjørn Erik og jeg fikk oss et par timers pause. Jeg kan med hånda på hjerte si at dette var noe av det mest private og nære jeg noensinne har vært med på. Det å få en klem av helt ukjente mennesker med tårer i øyekroken, ble plutselig mye sterkere enn det jeg først hadde trodd. Det ble mye sterkere å møte folk som bryr seg om deg og din lille familien ansikt til ansikt, enn å gjemme seg bak tastaturet som jeg vanligvis gjør. Jeg var altså så mentalt utslitt etter denne kvelden, det var så mange vonde følelser som kom opp til overflaten igjen. Jeg tror jeg sippa på annen hver låt Marianne sang og det var jeg ikke aleine om 💕
Ord fra Marianne, litt om låten:
“Rett etter Halloween høsten 2017 så jeg en video på Facebook, publisert av Nina, en mammablogger som skriver bloggen Nina sprell levende. Det var et rop fra et mammahjerte til alle der ute som måtte høre på. Om hennes datter som satt og ventet, og håpet på at noen skulle svare henne på spørsmålet; Skal vi gå halloween sammen? Og ingen svar kom. Jeg tok frem gitaren, og innlegget fra Nina ble raskt til låten «Alltid to». En låt om å være litt annerledes, ikke dårligere eller bedre, bare ikke helt som alle andre, og om det å bli stående på utsiden. Nå er «Alltid to» innspilt hos Jørgen Manke (Skambra studio og 360 music). Nina, hennes mann Bjørn Erik og datteren Mille har gjennom flere år vært åpne om utfordringer jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Nå har de også stilt opp i musikkvideoen og blitt ansiktet utad for «Alltid to». Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye dere imponerer meg!”
Igjen har det vært fakkeltog mot pelsnæringen, og jeg forbanner denne dagen like mye hver bidige gang, for det skulle vært helt unødvendig at vi igjen er nødt til å stille opp for disse stakkars dyra. For hallo dere, vi lever i et moderne samfunn med lover og regler om å være humane, men mot dyra våre her til lands, ligger vi altså langt etter våre kjære naboland. Det skulle rett og slett ikke vært nødvendig å kjempe denne kampen, for det finnes ingen fornuft i at dette fortsatt skjer, og det irriterer altså vettet av meg at folket, 7 av 10 nordmenn, ikke blir hørt.
Jadajadajada, jeg hører at det skal komme en avvikling av denne grove dyremishandlingene, men jeg tror det ikke før jeg får se det. Makteliten har laget et vedtak om at det om syv år skal være helt slutt på denne grusomme næringen, men jeg er livredd for at dette blir en sak som renner ut i sanden. Særlig når det ikke var satt av en eneste krone i år til å starte nedtrappingen. Jeg er så til de grader skeptisk, for er det noe vi alle vet, så er det at det kjøpeslås over en lav sko i politikken i dette landet.
Syv år er alt for lenge. Tenk det da dere, på alle disse årene må hele 5 millioner mink og rev ofres, og jeg formelig spyr av den grusomme tanken. Er det forresten mulig å i det hele tatt å sette seg inn i hvordan disse dyra har det? Ville det vært som om du og jeg plutselig bli kasta på en glattcelle på ubestemt tid? Kan vi virkelig sitte og se på at det skjer? Intelligente dyr, avles opp på en helt forferdelig måte, de tortureres, kun for at noen få egoister skal få ikle seg den flådde pelsen etterpå. Nei, fysjameg, for en råttenskap, nå må vi alle ta grep og se å få slutt på dette svineriet.
Hvilken side er du på? Står du på rett side av historien?
Akkurat nå er vi helt uten unger her hjemme, men de siste dagene har vi faktisk hatt hele flokken rundt oss. Vel, Pellemann har kun vært innom for å kapre eldstemannen med seg hjem til seg selv, men det i seg selv er jo ganske koselig, synes jeg. Det er godt å se at aldersforskjellen dem i mellom er visket ut og at de prioriterer å bruke tid på hverandre.
Apropos tid med hverandre, er dere klare for søndagens TV-aksjon, “Mindre alene sammen”? Årets aksjon går til Kirkens Bymisjon, og i hovedtrekk skal pengene brukes til å skape 700.000 møter mellom mennesker. Det er så mange ensomme sjeler der ute, og Kirkens Bymisjon vil fokusere på de som på en eller annen måte har falt utenfor. Det er mange som til tider trenger en seng å sove i, eller et annet menneske å snakke med for å få hjelp til å bygge seg opp igjen, og det dere, er et helt fantastisk formål å støtte.
Bjørn Erik og Mille er bøssebærer i år, men allerede tidligere i kveld var vi med på å samle inn penger på skolen til Mille. Før kake-, lapkaus- og loddsalget, hadde givergleden bidratt med 17.700,- kroner, og det dere, er jammen meg en ganske så pen sum allerede, synes jeg. Vi fikk servert underholdning i form av filmsnutter ungene selv hadde laget rundt temaet om det å stå utenfor felleskapet, og også sang og musikk. Utrolig kreativt og ikke minst interessant, og lokalet var som vanlig stappfullt av ivrige foreldre, søsken og besteforeldre.
Jeg må innrømme at det ofte er vanskelig og krevende å finne energi til å gå ut dørene her på ettermiddagen, det lokker lite å tilbringe to timer i et støyende lokale fullt av folk, men igjen ble jeg positivt overraska. Det er faktisk koselig å få et innblikk i det ungene våre har holdt på med i det siste, særlig når du ser hvor stolte de er når de får sående applaus etterpå, så det skulle bare mangle at vi ikke stilte opp og heiet de frem.
Mille er tøffingen sjøl (det har hun ikke arva av meg). Hun leste opp et dikt etter at filmen hun deltok i var blitt vist, med rim og det hele, og jeg fatter rett og slett ikke hvor hun får all pågangsmotet sitt fra.
I dag blir det kun en liten “kort innpå”. Mille fikk nemlig trøbbel med hodet i morges, og med tanke på hva som skjedde før helgen, lot vi henne bli hjemme fra skolen. Jeg aner ikke hva som kan ha utløst hodeverken (noe hun forøvrig aldri har), men holder en knapp på mobilbruken hennes. For er dere egentlig klar over hvor mye en 12-åring er avhengig av å ha den i hånda? I følge Mille, hele tiden.
Legen sa klart og tydelig fra om å ta det helt med ro nå en ukes tid, at hun faktisk kunne oppleve uvelhet opp til fjorten dager etterpå. Mobilen skulle brukes så lite som mulig, men vi som foreldre har tydeligvis ikke vært helt klare i tallen der. Vel, jeg tror vi har nevnt det for henne hundreogfjørti ganger at den skal legges bort, men av en eller annen merkelig grunn, dukker den stadig opp igjen.
Så da tar vi oss en real pause fra alt, dere, og ønsker dere alle en fortsatt finfin tirsdag 🌻
Denne dagen har forløpt helt annerledes en den pleier en helt normal søndag. Den lille trioen vår skal nemlig være med i en musikkvideo, og vi har derfor blitt filmet i forskjellige settinger som den familien vi er i hele dag. Veldig rart, for det er absolutt ingenting normalt med å “leke” familie med tilskuere til stede, men vi kom oss nå igjennom det på et vis. Det må derimot også nevnes at det var Mille som gjorde mesteparten av jobben, hun dro lasset ganske så aleine, og gjorde derfor jobben mye enklere for oss andre.
Vi har gått mang en runde, diskutert mye for og i mot om hvorvidt Mille skulle få lov til å være med på det her. Musikkvideoen og låta som skal synges ble nemlig til i en forferdelig vanskelig periode i Mille sitt liv. Hun følte seg nemlig forferdelig ensom og forbigått av de som stod henne nærmest, og det var blant annet en helt spesiell episode som skjedde på det tidspunktet, som fikk mammahjertet mitt til å slå så kraftig at jeg bokstavlig skreik ut min vrede til alle og enhver. Jeg gråt åpenlyst i både sinne og fortvilelse og skrev selvsagt et mer forklarende innlegg om dette, som skapte mye blest, les gjerne her.
Omtenksomme låtskriver og artist Marianne Sund, klarte å fange denne opplevelsen i en helt nyskrevet sang, “Alltid to”, og om ikke lenge skal den altså lanseres. Låta gjør noe helt spesielt med meg hver bidige gang. Ikke så rart, siden historien tross alt sårbart handler om oss, men det er et særdeles viktig emne som omtales, så det var ikke vanskelig å takke ja til å være med å bidra. Åpenhet og ærlighet om det å ikke bli sett i hverdagen, må nemlig opp og frem. Alle må være med på å gjøre en forskjell, bidra til at alle barn opplever en trygg og god hverdag ❤️
Noen har helt sikkert fått med seg at vi passer hunden Floke for tiden, og jeg ville ikke stenge han inne på et annet rom hele dagen uten oss. Derfor var han titt og ofte midt i “skuddlinja”…
Her hjemme er hele flokken i “slapp-fisk” modus. Det kan nok ha noe med at vi har vært ganske så travle i helgen. Mille har som sagt stått i hallen med egen loppis-stand, og Bjørn Erik og jeg har vært strikkball mellom stallen, byen, hjemmet og flere butikker flere ganger om dagen. Samtidig har vi reingjort hele huset så det har vært klar for fest. Innimellom slaga har jeg vært så heldig og fått rusla meg turer med Pippi og nydelige Amigo. Helgen har med andre ord ikke vært særlig rolig, vi har virkelig kjent på at vi lever.
La meg derimot få ta en ting av gangen her, dere. Gårsdagen var altså en rein fest fra morran til kveld. Jeg startet dagen tidlig ved å møte opp hos bestis Tonje og venninnegjengen som var kommet på besøk fra Oslo. Med kake og boller innabords, dro vi etterhvert strake veien i strålende solskinnsvær til Clarion Hotel. Der var det nemlig duket for et fargerikt “Pre Pride Party”, hvor vi jentene valgte å slå ut håret ved å bestille forfriskende Mimosa cocktails. Humøret steig raskt, og fortsatte å stige enda et hakk, da vi etterpå entret konserthuset hvor startskuddet for årets parade skulle foregå.
På konserthuset møtte vi flere venner, og i år akkurat som i fjor, koordinerte vi oss rundt det ti meter lange pride-flagget. I sammen med fem tusen andre engasjerte paradedeltakere, gikk vi stolte gjennom Stavanger sentrum og hyllet mangfoldet og alle mennesker sin rett til å elske akkurat hvem man vil. Det ble en gledens markering med synliggjøring av kjærligheten for hverandre, uavhenging av kjønn, religion, kultur, etnisitet, hudfarge og seksualitet ❤️
