Ho, ho, ho, det er bare meg her igjen fra go´sofaen. Jeg sitter og smiler for meg selv når titter bort mot kjøkkenet. Der ligger det nemlig stabler med pepperkaker, sirlig bakt av tre generasjoner.
Jeg har aldri hatt tålmodige unger selv som har likt å bake pepperkaker, det er som regel mamma og jeg som står igjen med hele jobben, men denne gangen fikk jeg hjelp helt til siste brett gikk inn i ovnen.
Med Putti Plutti Pott i bakgrunnen, sang vi oss gjennom kjevlingen. Samtidig var jeg var nødt til å servere 9,90 boks pepperkaker, så jeg slapp å få syk unge som hadde det med å smake og slikke på deigen i et sett.
I morgen har Mille stallfri etter skolen, og da tenkte jeg Falk skulle få lov å være med på pyntingen også. Det er nemlig så koselig å være samme om disse gode gamle tradisjonene. Det lille forkle er faktisk brukt av alle de tre ungene våre, og nå også av barnebarnet, så stas ❤️
Mille:”Du trenger ikke å lage pakkekalender til meg i år, mamma”.
Ehhh, jo selvsagt trenger jeg det. For er det noe mamma liker, så er det å planlegge små overraskelser til hele flokken sin. Jeg elsker å sitte å plundre for meg selv, og denne gangen var det ekstra kjekt siden jeg var nødt til å lime, trikse og mikse pakkeposene på egen hånd.
Minsten har blitt 16 år nå, tenk det dere. Hun blomstrer for tiden og er ganske så koselig å være rundt. Det blir lengre og lengre tid mellom hver gang vi krangler, hun er hjelpsom og selvstendig, og får til akkurat det hun vil. Det miste jeg kunne gjøre for henne, var å fortsette med denne koselige juletradisjonen.
Alle de små søte reinsdyrpakkene ble som vanlig hengte opp på det tykke tauet som henger fra taket. I tauet er det knyttet inn tretten ringer. En ring til kroken i taket og de andre tolv fikk altså to og to pakker på seg. Tauet har derimot blitt pimpet opp siden sist. Far i huset er nemlig noe i overkant glad i lys, så en fin lyslenke ble tvunnet rundt det.
Nå føler jeg at juleforberedelsene er skikkelig i gang, dere. Jeg har ikke som mål å bli ferdig med alt på lenge ennå, men sørger for at det kommer litt på plass hver dag. Stresser ikke, har hele roa, veit jo at det uansett blir jul til slutt ❤️
Mille var overbevist om at hun ikke ville bli feiret på onsdag. Vi forsøkte faktisk å få til et selskap i helgene både før og etter dagen hennes, men aldri før har kalenderen vår vært så travel som i år. Bjørn Erik var i tillegg på landsmøte i Oslo, så Mille fikk den triste beskjeden for lenge siden at det i år kun ble middag og kino med Pelle og meg.
Den fine jentungen vår smilte tappert i dagevis. Hun ville på en måte skåne meg, ikke gi meg dårlig samvittighet for å ikke kunne trylle det året her. Men de som kjenner meg vet jo at jeg får til det meste, og selvsagt var det feiring på gang, men hvorfor ikke holde det helt hemmelig så lenge som mulig?
Det hadde derimot ikke blitt rare festen hvis ikke de rause vennene våre hadde stilt opp. Mille forstod ingen verdens ting, men når den ene etter den andre plutselig dukket opp bare for å gi henne en bursdagsklem, ble hun veldig usikker. For måtte ikke vi gå snart for å rekke den planlagte middagen i byen?
Det var selvsagt ingen middag å rekke, eller film å se, og det ble hun overbevist om da pappaen plutselig prikket henne på ryggen. Da falt hun sammen i krampegråt, gledestårene ville ingen ende ta, og starten på tidenes overraskelsesfest kunne omsider begynne.
Pølsefest er og blir undervurdert. Jeg fatter faktisk ikke hvorfor vi ikke spiser det oftere, og enklere blir det jo ikke. Takket være vårt kjære lokale bakeri, ble det mengder av sukker på oss også. Alt ble tryllet frem fra steder Mille ikke hadde hatt tilgang på i det siste, og hun stod bare der å måpte, for hvordan hadde jeg klart å lage tre lag med gelé uten at hun hadde fått nyss i det.
Jeg så Mille hadde litt problemer med å omstille seg fra den nedstemte følelsen av å mer eller mindre skulle hoppe over feiring av henne, men gleden kom etterhvert, og dagen kunne ikke blitt bedre. “Den fineste dagen i mitt liv”, ble igjen nevnt, og den rykende ferske 16-åringen sovnet med et stort smil den kvelden ❤️
Pelle hadde nok den morsomste gaven…Mille elsker nemlig iskaffe, og som dere ser, det fikk hun.
Jeg takket bakeren for at slike som han faktisk finnes, ofr jeg kan jo ikke bake. Han sa det aldri var for seint å begynne, men hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo han, thihiii.
Klart den tre- og firbeinte måtte bades for anledningen.
Jeg ler ennå av Tilla Marie som trodde vi ikke så henne når hun lekte gjemsel med tante Gitte.
Du Mille, du Mille, endelig er dagen her! Sweet sixteen, tenk 16 år allerede ❤️
Årene har flydd avgårde. Jeg synes ikke det er lenge siden vi som stor flokk tasset inn på rommet ditt og sang for full hals til den bittelille jenta med håret til alle kanter og de rosa brillene på snei. Forventningsfull begravde vi deg i senga med et lass av pakker, og på null komma niks reiv du av papiret i en fei og ropte: “Neste? En pakke til?”.
Det begynner som sagt å bli noen år siden du var den lille jenta, men vi kjenner deg ennå igjen med ditt blide vesen og gode humør. Du er fortsatt enkel å snu hvis dagen ikke blir helt som den skal, og du ser alltid lyset i tunnelen.
Hesten Sol er og blir din aller beste venn, vel, når jeg tenker meg om så vinner nok kanskje Poppy den konkurranse i dag. Omsorgen for dyra dine er stor. Du har blitt så ansvarsfull og empatisk, så det er jammen ikke rart vi ser at de også elsker og forguder deg. Å være mamma kan være så mangt, og du er og blir den aller beste mammaen til disse firbeinte.
Du har akkurat lagt om kursen, begynt å tråkke opp en ny sti. Planen er å ta toårig Helse & Oppvekst over fire år, og som lærer din sa i forrige uke, du er en mønster elev. Du kommer aldri for seint, er stort sett blid og engasjerer deg i hver bidige time. Du har full forståelse for det du lærer, og Solfrid er ikke i tvil om at du en dag kommer til å ende opp i et eller annet omsorgsyrke.
Denne og neste uke er spesiell. Du er tilbake der det hele begynte. Ringen er på en måte slutta. Praksisplassen i Dragaberget barnehage, din gamle trygghet, var akkurat det du håpet på. Pappa og jeg trodde det ville bli litt for mye med så mange barn på en gang, men du stortrives. Igjen overrasker du oss, igjen og igjen.
Gratulerer så mye med dagen Mille-mor, vi er så uendelig glad i deg, hilsen pappa og mamma ❤️
Jaaa, endelig er favorittdagen min her igjen, deilige fredag!
Elsker denne dagen da huset først får litt stell, deretter alle plantene, og etterhvert kommer den ene ette den andre storfornøyde hjem fra skole, stall og jobb. I kveld kommer mellomstemannen Pelle på besøk til tacokos, og i tillegg har vi fått besøk av den australske copperdogén Tinka på 4 år, så starten på denne helgen kunne ikke startet bedre.
Men hallo, flokken min har vært ute på vift. Faktisk hele veien til Bryne, og det kan jeg innrømme med en gang, dette er nytt territorium for oss. Vi er derimot storfan av bilturer og det å bli bedre kjent med nye plasser, så dette var kjekt. Turen denne gangen gikk til “Stadion Bowling”, og jeg kan faktisk ikke huske sist gang vi bowlet.
Altså, jeg fatter ikke hvorfor vi ikke gjør dette oftere, det er jo så gøy. Vi elsker å konkurrere mot hverandre, tar det sønn seriøst og går derfor “all in”. Vi var nok til tider noe høylytte i hjørnet vårt, men det så ut som om folka rundt oss hadde mer enn nok med sitt og lot oss derfor styre på.
Papsen tok som vanlig seieren begge gangene, og for første gang ble jeg slått ned i støvlene av minsten. Jaja, det måtte jo komme for en dag, og det var så til de grader fortjent. Hun vokser opp nå og slår mammaen sin i både det ene og andre, og det er jo en utvikling som er både spennende og ikke minst kjærkomment. Bowling er og blir gøy, det å konkurrere er supert og det var himla kjekt å gjøre noe annet til en forandring.
Nå tar jeg helg, og forhåpentligvis gjør mange av dere det også etterhvert. Kos dere masse, og så skrives vi snart igjen, klem.
Tenk at vi er på vår første ferie med barnebarnet Falk (2,5 år). Jeg har drømt om det lenge, og nå klaffet det med gjøremålene til mamsen og pappsen så vi kunne låne han i mange dager. Jeg var ikke i tvil et sekund om at vi skulle ta Falk med på hytta til svigers, for med deilig vill natur tilgjengelig rett utenfor døra, visste jeg at han ville stortrives.
Hytta ligger på Mykland (Åstveit) og kjøreturen på ca tre timer fra Stavanger gikk knirkefritt siden vi valgte å kjøre når Falk tar ettermiddagsluren sin. Mille satt bak med han, og i sammen sang de seg gjennom fortellingen om “Dyrene i Hakkebakkeskogen”.
Det er deilig avslappende å være her på hytta. Roen og stillheten har inntatt oss alle og til og med Falk sover unormalt lenge om morgenen. Selv om vi ikke styres av klokka og rutiner, prøver vi allikevel å få til å gå en tur både før og etter middagsluren, og både farfar og Falk er i ekstase over at store maskiner rydder skogen rett borti høgget her. Jeg synes det er ganske så fascinerende selv å se hvordan en maskin ene og alene gjør trefellejobben, men er nok ikke like hekta som gutta. Det er godt vi har med nistepakke og kakao og kan slå oss ned for en stund, for jeg har ikke hjertet til å haste avgårde når de to har det så kjekt.
Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, nyt den 🍁
Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?
Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.
For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden ❤️
Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.
Jeg har hele tiden ment at våren er den aller beste tiden på året, men nå tror jeg heller jeg slår meg til ro med at alle årstidene har sin egne spesielle sjarm. Jeg føler at vi mer eller mindre har bodd ute det siste halve året siden værgudene har vært så gode mot oss, men nå kjenner jeg det skal bli godt å ikke få dårlig samvittighet over å heller ville krølle seg sammen i hjørnet av sofaen med pledd og gode serier.
Nå som alle vennene våre og omtrent hele familien også er vaksinert, ser jeg frem til å treffes mye mer. Jeg har tidligere hatt som regel å aldri avslå en invitasjon til å samles, uansett hvordan formen er, og det har jeg aldri angret på. Vi har allerede planlagt bursdagsfeiringer og hytteturer, konserter og rideshow, så med andre ord ligger vi overhodet ikke på latsiden.
Vi går forresten nesten aldri på kino om sommeren, men nå er vi i gang igjen for fullt. Ledsagerbeviset til Mille brukes flittig, og vi bare elsker den nye luksus salen (sal 5 luxe) vi har fått her i Stavanger. Setene kan legges helt ned elektrisk og man kan også få varme i dem. Så her for leden raidet vi først godteskapet og dro deretter avgårde for å se den nye superheltfilmen “Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings”. Den medbragte dunkåpa mi ble brukt som dyne, bordet slått opp med snop og drikke, så dere kan tro jeg lå godt der i go´stolen og bare nøt det.
Kjære høsten, velkommen skal du være 🍁
Endelig fikk jeg luftet den fargeglade hettekjolen her.
Før vi dro til Hellas klippet jeg ned alle de hvite margerittene, og jammen kom de opp igjen og blomstret like fint.
De to små skjønner at noe er i gjære.
Tenk at disse ble kjøpt inn i april.
Hver dag høstes det epler til Sol.
“Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings” er så absolutt en film å anbefale hvis du liker superheltfilmer, enn sjanger hele vår familien elsker og alltid prioriterer.
Dere har nok for lengst fått med dere at jeg fortsatt mimrer litt om den fine sommeren vi har lagt bak oss. Det er jo selvsagt ikke til å stikke under en stol at alt blir så mye mye bedre når været også er med på vår side, så den dagen her vil jeg huske til evighet tid. Ikke kun for at camping i Hallingdal er tipp topp i fra før av, men fordi alle og enhver (unntatt meg) følte på et enormt mestringsbehov.
Topcamp Hallingdal, er som sagt en ferieplass vi digger noe helt hinsides godt, og en av de tingene de tilbyr, er å leie SUP brett, altså sånt fancy padlebrett. Jeg klarte så vidt å stå på det for noen år siden i Hellas, men da jeg igjen skulle prøve det et år etterpå, ble det knall og fall i ett sett. Det ser gjerne enkelt ut ved første øyekast, men jeg kan love dere at det er nokså vrient. Det skal ingenting til før man kommer i ubalanse, og har man først begynt å dirre og virre, ja da ender man som regel ganske så snart rett tilbake i vannet igjen.
Feriegjengen fikk altså lånt to slike brett en dag, og pappaene Bjørn Erik og John var nogså optimister der de tok på seg oppgaven å padle brettene til badeplassen vår. Jeg vet ikke egentlig hva som skjedde, men de endte nå opp til slutt med å sitte på knærne og rompa i stedet for å stå. Jaja, jeg trenger ikke å pirke noe mer borti det, men ungene våre, og Vibecke og Jannicke stod med glans resten av dagen.
Den ene etter den andre tok utfordringen, og glisene og latteren kunne ingen ende ta. Det ekstra kjekke var at minsten Mille som var nokså ustø på samme brett for noen somrer siden, fikk det skikkelig til denne gangen. For å være helt ærlig så tror jeg endelig at alle timene på hesteryggen har gjort flere gode ting for jentungen vår. Fra å ikke ha balanse i det hele tatt, er hun nå suveren. Faktisk så god at hun valgte å padle det ene brettet helt hjem på egenhånd.
For en en unge, for en bragd, jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️
Det var i alle fall ingenting å utsette på innsatsen fra hverken store elle små.
Endelig er favorittdagen her, fineste fredagen og jeg skal til og med ut på tur 🌻
I skrivende stund storkoser jeg med te og verdens fineste utsikt, nemlig skuet fra et togvindu. Nå klarte jeg nemlig ikke å holde meg unna småen lenger, så neste og siste stasjon er Drammen.
Det var jammen meg flaks at Kristin og Dennis faktisk trengte litt hjelp. De skal nemlig i bryllup denne helgen, så allerede i dag drar turtelduene avgårde for å nyte et bedre hotellopphold. Det betyr at jeg skal få ha Falk helt for oss selv, og det er jo så ekstra stas.
Bjørn Erik, Mille og den tre- og firbeinte skal også være med, men siden vi allerede nå har bestemt oss for å ta Mille ut av skolen for å reiste langtvekkistan i februar, trenger hun ikke fravær. Så de starter heller på bilturen rett etter skoleslutt. Jeg kunne selvsagt det jeg også, men for at K&D skal få mest mulig alenetid, er jeg allerede langt på vei.
Det er jo heller ingen hemmelighet at jeg liker å ta tog. Ikke bare liker, men eeelsker. På grunn av smittevern får man jo også to seter helt for seg selv nå, så dette er jo reine luksusen. Heldige meg hadde jo også venner som tok toget i dag, så nå har jeg fått plapra i vei, ledd og kost meg, så tiden flyr jo avgårde.
Ønsker dere alle en helt nydelig helg, kos dere masse, og så skrives vi igjen i fra Drammen 💋
Jeg trengte vel egentlig ikke å legge ut sååå mange bilder av “ses snart” kosen med Pippi, men litt gøy å se sjalusipetra nederst til venstre der.
Flaks for meg at jeg sitter i vogn to med servering, siden den gode teen jeg lagde hjemme med masse deilig honning i fortsatt er hjemme…den står igjen i gangen.
