Da har julen sneket seg sakte men sikkert inn i heimen her også. Vel, ikke mye, men litt Thorsen´s tradisjonelle julepynt er å finne både her og der. Jeg kjenner egentlig ikke på noe press på å bli ferdig med det første heller. Har plenty av tid på meg enn så lenge, og vi skal jo heller ikke feire julaften her hjemme i år, så det får bli som det blir.
I år blir det altså julefeiring i Drammen, og snilleste Kristin og Dennis kom kjørende på besøk på søndag for å hjelpe oss med alle gavene som skal fraktes hjem til dem. For bilen vår er ikke særlig stor, og jeg er redd vi ikke hadde klart å få med oss alt i tillegg til vi fire som skal være med.
Egentlig skulle Mille og jeg ta tog, mens Pelle og Bjørn Erik tok bilen. Nå blir vi jo derimot frarådet til å ta både fly og tog, så da blir det altså bil på hele gjengen. Kristin og Dennis tar uansett med seg en fullstappa bil med gaver hjem i morgen, så jeg er overbevist at vi klarer å få med oss alt. Takboksen blir garantert full, men både folk og fe, les hunder, skal nok komme vel frem og få feiret jul i sammen.
Det har altså vært så fint å ha den lille trioen på besøk her igjen. Falk vokser i rekordfart, og det er så morsomt å se hvordan han utvikler seg til å bli en herlige liten sjarmøren. Håret hans har blitt kjempelangt, og han er altså så søt og morsom. Blidfis til tusen og han dilter etter meg overalt. Jeg har virkelig satt pris på å ha han rundt meg igjen ❤️
Som far så sønn ja. Dennis er vel et par år her på bildet, og som dere ser så gikk det i langt hår her også.
Lite visste snuppeline hva denne helgen ville bringe, og jeg har aldri noensinne løyet så mye i mitt liv for å klare å få det her til uten at hun skulle få mistanke på at noe var i gjære.
Det ble som for mange andre lite bursdagsfeiring på Mille som nylig fylte 15 år. Den planlagte festen med jentene i stallen ble avlyst, men hun og venninnen Kaja var allikevel veldig fornøyde over å få feire hverandre ved å dra alene til byen for å spise middag.
Bursdagen kom og gikk, men jeg hadde allikevel et ess i ermet hun ikke visste om. Hun og jeg skulle nemlig dra inn til byen og legge oss inn på hotell. Bare late oss i sammen. Ikle oss hvite badekåper og tøfler og fordrive tiden med å bade, spise og kose oss.
Det beste med alt var at venninnene mine også syntes dette var en super idé. De ville også gjerne ville være med, og jeg ble altså så glad av at vi alle skulle få nyte denne helgen i sammen.
Jentene møtte altså opp på forhånd, og stod spente og ventet på at Mille skulle komme inn dørene på hotellet. Mille og jeg var egentlig på vei til stallen, men på veien skulle vi altså stoppe på et hotell for å levere en bursdagspresang til datteren til en av venninnene mine som skulle feire dagen sin der. Slik begynte altså eventyret på denne helgen. Dere skulle sett ansiktet hennes da hun oppdaget alle de kjente fjesene i hotell lobbyen og ble fortalt hva som skulle skje. At hesten Sol var sørget for og at jeg hadde sjekket inn på hotellet tidligere på dagen med klærne våre. Gledestårene strømmet på, og hun ble altså så glad. Fine fine jentungen vår ❤️
Det ble ikke noe gele på selve dagene til Mille, men jeg klarte å lage noen glass i hemmelighet til dette oppholdet her.
Stallklærne kom av i en fei og kjolen kom på i stedet. Først på agendaen for dagen var å kjøpe mat på Burger King og ta det med på kinofilmen “Dragevokterens jul”. En knallgod barnefilm, anbefales på det sterkeste.
Etter kinoen ble det en tur i Fargegaten og deretter gikk turen tilbake på hotellet igjen for å ikle oss badetøy.
Kvelden ble avsluttet med pizza oppe på det gigantiske hotellrommet til Vibecke og Lilly. Dere kan tro jentene begynte å bli trøtte på den tiden her.
I dag har ei av de fineste jentene jeg veit om bursdag. Veslejenta vår Mille blir 15 år, og selvsagt skal hun feires som man hør og bør fra morran til kveld.
Forsiktig kikket hun inn bak døren her nede i morges, og joda der stod Bjørn Erik og jeg klare med kake og sang. Vi hadde satt på vekkerklokken en god stund før henne i dag, og i sammen hadde vi pyntet og gjort klar til en deilig og koselige frokost.
“Kjære, kjære go´jenta vår, gratulerer så mye med dagen. Du skal vite at vi synes du er en av de herligste vesner her på jord. Godhjerta og varm, vimsete og morsomt, du er en drøm å ha som sistemann i flokken. Dagens feiring blir nok ikke helt som du hadde tenkt deg, men jeg tenker at du i løpet av denne uken kommer til å synes at den ble ganske så fin og minnerik allikevel. Glad i deg, klem fra mamma og pappa 💕”
Tenk at jeg i det hele tatt brukte energi på å grue meg til artikkelen jeg skrev for “Ditt Familie Liv”. “Det unormalt normale livet” gjorde oss helt klart sårbare som familie igjen, men av alle tilbakemeldingene vi fikk, er jeg skråsikker på at dette var et helt riktig valg å ta. Det å dele gir kunnskap, og av kunnskap blir vi mer fordomsfrie og åpne for det ukjente. En av de viktigste tingene i livet, spør du meg.
Man skal ikke dvele ved fortiden, og vi har for lengst latt vonde sår gro. Vi lever så til de grader i nuet, og finner små gleder i hverdagen, koser oss i livet. Vi tuller mye, erter litt men mest av alt så heier vi på hverandre. Det fokuseres egentlig lite på annerledesheten, men når vi allikevel har valgt å være så åpne, så er folk rundt oss med på å minne oss på det…dog på en finfin måte, fortsett med det. Det er helt ufarlig.
Vi venninnene møtes ikke så ofte som før. Samfunnet blør, verden blør, men er det en tid det er viktig å ta vare på hverandre og finne sammen så er det nå. Råd må derimot følges, til punkt og prikke, men samtidig så tror jeg det er viktig å bevare roen. Alt ordner seg til slutt, garantert.
Vi jentene møtes som sagt ikke hjemme hos hverandre akkurat nå. Vi slår heller et slag for den døende byen vår. Møtes heller der og benker oss rundt et langbord. Frokost blir til lunsj, samtidig som vi lufter hjertene våre. Henter energi av hverandre, deler og varmer.
Svigerfar har plukket blåbær, han er helt rå på det der, og vi høster og har gleder av det hver dag nå.
Venninner, julekort, julegaver, shopping, “Mammabloggerne”, kalender, “Hver gang vi møtes”, Kristin skal på “Skal vi danse” i kveld. Det skjer mye fint. I tillegg skal vi på revyen “Det store Nissevalget”, årets tradisjon, venninner og barna våre. Denne helgen blir helt klart god.
I dag skjer det! Nærmere bestemt i kveld kl. 20:00 publiserer min aller første artikkel i et magasin. Følelsene rundt dette har vært som en berg og dalbane, men i går fikk Mille lese den, og da ble siste rest av klump i magen borte. For tårene på kinnet hennes var ikke av sorg, men av glede og lykke over alt hun har klart å overvinne. Mye har gått i glemmeboka underveis, og godt er det, men allikevel er det lov en gang i blant å klappe seg selv på skulderen – Yes! I did it! – ja dette har du fiksa bra Mille-mor.
Jeg vokse opp som et lykkelig barn i Oslo´s største drabantby. På Vestli i blokk. To gedigne kolosser lå flott øverst helt oppi skogen, og der levde vi ungene tett i tett, stort sett som de aller beste vennene. Vi var alltid ute. Vi spilte fotball, kappet land og kasta på stikka, helt til en eller annen mamma ropte den ene ungen etter den andre inn for kveldsmat og natta. Dette er gode minner, faktisk de aller beste, og jeg har de med meg i hjertet mitt hver bidige dag.
Allikevel var det en del ting vi ungene aldri fikk ta del i. Hver dag kom det nemlig drosjer og hentet noen av de barna vi egentlig aldri så. De som satt i rullestol. De som gikk med hjelm. De som var annerledes. Dette var søsknene til vennene våre. Vi fikk aldri ta del i dem, og selv om spørsmålene gjerne var mange, var svarene få.
Det var ofte enkelt å se at disse barna var annerledes. Gjerne på utseende og kroppsmotorikken. Hvis vi en sjeldent gang snakket med dem, forstod vi også at språket var annerledes. Ja, de var veldig annerledes, men hvorfor? Som oftes fikk vi som svar at barnet var født med en hjerneskade. Ja, så enkelt var det altså den gangen. Når et barn var født med en hjerneskade, så hadde det enten en “liten feil”, en kortslutning eller så var barnet helt “grønnsak”. Uff, for et stygt ord, kjenner det vrenger seg i magen min.
*
Jeg kunne gå til skolen min i det ringeklokka ringte oss inn til time. Så nærmer bodde jeg. Vi ble gjerne ikke sett på som den kuleste klassen på skolen, men jeg ville ikke bytta den ut med noen annen. Vi fulgte hverandre hele veien til skoleslutt, alle de ni årene, og jeg husker jeg synes vi var sånn en fin gjeng. Jeg synes faktisk det den dag i dag, men jeg sitter allikevel igjen med en del spørsmål. Hvem av disse tredve elevene var det barnet som var annerledes? Hvem av disse flotte ungene sleit uten at noen tok tak i det?
Dere vet, jeg er jo så gammal jeg at ord som “ordblind” eller “ADHD” ikke fantes. Den gangen fikk disse barne helt andre merkelapper. De var uoppdragne og vanskelige. Jeg lurer derfor på i mitt stille sinn hvem disse barna hadde vært i dag med riktig veiledning og hjelp. Hvis alle hadde visst bedre og ingen hadde forhåndsdømt.
*
En ting er i alle fall sikkert, at den gangen vi fikk vite at vi hadde ei jente med Sotos Syndrom, så var dette helt ukjent for oss og alle rundt oss. Det var faktisk så sjeldent at ingen leger her i Rogaland heller kunne hjelpe oss. Vi var derfor nødt til å reise til østlandet og være med på et ukes opphold på Frambu, kompetansesenteret for sjeldne diagnoser, for å i det hele tatt få en liten pekepinne på hva vi stod ovenfor.
Det tok ikke oss foreldre mange årene å forstå at åpenhet rundt veslejenta vår ville gagne henne mer enn om vi holdt alt skjult. Visshetene om at de rundt oss fikk ta del i hvordan hun oppfattet verden og reagerte på den, ble en viktig agenda. Det var allikevel noe som hele tiden murret i bakhodet, for hvordan ville Mille selv ta dette seinere? Ville hun klare å forstå at all denne åpenheten var gjort i beste mening?
*
Om snaue fjorten dager fyller Mille 15 år. Jeg får tårer i øynene her jeg sitter og tenker på hvor fin hun er. Ikke bare er hun strålende vakker på utsiden, hun har et hjerte av gull også. I tillegg til å være omsorgsfull er hun også blitt så sterk. Hun har selvsagt mindre gode dager, hvor livet lugger skikkelig som hos alle andre, men de blir det bare færre og færre av. Hun er nemlig smertelig klar over at mange andre har det mye verre enn henne, og at det som gjør vondt i dag gjør mindre vondt i morgen. Hun er så klok. Så lærevillig. Hun har blitt mitt forbilde.
Uansett hva som kommer hennes vei, så vet hun at det løser seg, alltid ❤️
I dag vil jeg gjerne få sitere kloke og fineste Lisa Aisato og dele hennes vakre bilde:”Hurra for alle fine, trygge, gode pappaer, bonusfedre, bestefedre og svigerfedre! Takk for at dere fins. Gratulerer med farsdagen ❤️
Det er vel egentlig strengt tatt unødvendig å feire slike dager, for alle disse gode pappaene burde jo helt klart bli heiet frem hver bidige dag, men nå er Bjørn Erik ekstremt flink på slike merkedager, tror aldri han har glemt en eneste morsdag, så hvorfor ikke gi han litt ekstra fortjent blest. Mille synes også dette er stas, og er det noe han fine hunken min trengte akkurat nå, så var det en liten pust i bakken.
Øynene ble lydig lukket da han ble leid inn på kjøkkenet, og smilet ble bredt da forfatteren av kortet hadde hedret han med teksten “Daddy Cool”. For Bjørn Erik liker jo helt klart å være han derre litt kule pappaen. Trygge, snille, hjelpsomme og nå også “kule” pappaen.
Årets første juleblader ble forsiktig pakket ut, og da var han jammen meg ikke sein med å ta seg en fem minutters pause med frokostblanding med blåbær som hans egen far så snilt har plukket ❤️
Vi har lagt en noe annerledes uke bak oss. Vi har hatt halt hest i over en uke, og for dere som kjenner oss godt, så vet dere at hest er hovedessensen til at livet til Mille er så bra som det er, så hun har altså vært svært urolig. Vi måtte selvsagt ha veterinær til slutt, og siden han kun kunne komme midt på dagen, fikk Mille en halv dag fri fra skolen for å være med. Noen reagerer nok på det, at Mille går glipp av viktig skoletimer, men for oss så er hesten sitt ve og vel mye viktigere, så jeg var aldri i tvil om at hun skulle få være med.
Sol har hatt besøk av veterinær en gang før. Samme mann og samme problem, hun haltet, dog på et annet bein. Det som derimot er litt morsomt oppi det her, er at begge gangene Carlo kommer for å hjelpe oss, så viser det seg at Sol er helt frisk. Hun er med andre ord halt uken i forveien, og timen før han kommer, i det han entrer ridehallen, trasker hun plutselig fornøyd rundt, uten å halte. Magi! Men, men vi klager så absolutt ikke. Smilet til Mille går trill rundt, for hesten hennes er endelig friskmeldt igjen.
Jeg var forresten litt nølende når jeg sendte melding til skolen om at Mille ville bli hentet en time før skoleslutt i dag også. For når vi nå først er så godt i gang med å stelle og ordne rundt Sol, fikk vi endelig time med saltilpasser til frøkna. Vi vil med andre ord finne ut om salen Mille bruker på Sol i dag er optimal nok, eller om den må stappes med mer innmat, tilpasses bedre. Der ble dommen noe nedslående. Salen viser seg å være alt for stor, og den er av en type som ikke kan tilpasses. Vi har derfor bedt om hjelp til å finne en ny en, eller en fin brukt en. Dere kan tro jeg er glad for at vi endelig etter fire år fikk til det her, for det er ekstremt viktig at utstyret er bra nok.
Det blir ingen tradisjonell Halloween feiring i huset vårt dette året, og jeg tenker det er mange som tenker i samme baner. Tidligere har inngangspartiet vårt på huset blitt pyntet såpass opp at alle i gatene rundt oss har kommet på besøk, men i år så kommer vi hverken til å gå på besøk eller invitere noen hjem. Vi kunne selvsagt hatt en liten vennegjeng av Mille på besøk, men det virker som om hun er ganske så alene om å snart være 15 år og fortsatt synes Halloween er råkult.
Jeg har derimot kjøpt kosedresser, oransje Halloween gresskar, til både Bjørn Erik, Mille og meg, så de skal på samtidig som vi knasker snop og ser grøssere. I morgen skal vi igjen ta fatt på IT II, og denne gangen håper jeg vi kommer i mål. Bjørn Erik er verdens største pyse når det kommer til filmgrøssere. De må alltid sees i full belysning og han insisterer at det legges inn pauser hver bidige halvtime. Vi blir med andre ord nesten aldri ferdig med å se en film, så det er bare å stålsette seg.
Selv om det ikke blir noe særlig Halloween pynting her hjemme i år, så fikk jeg nå allikevel metta mi i går når jeg var innom venninnen min Simone på en kopp te. Hun er altså helt rå på Halloween, og jeg har vært på mang en spektakulær fest hjemme hos henne før. Familien Neumann Andersen er beryktet i hele Stavanger for sin oppfinnsomhet, så rett før jeg kom hadde TV Vest akkurat vært der og laget et reportasjene om all stæsjet de har. Ganske kult, ikke sant?
Oioioi, nå lurer jeg virkelig på hvordan sommerfuglene i magen er om akkurat en uke. Forhåpentligvis er alle tilreisende familie og venner på plass, og festlokale ferdig pyntet til fest, tenk nå blir det endelig konfirmasjon.
Vi har lenge vært engstelig for at smitten skal komme ut av kontroll igjen og lukke samfunnet ned igjen, men takket være dyktig smittesporing og lite smitte lokalt der hvor alle gjestene våre nå befinner seg, har vi endelig fått klarsignal. Vi klarte i siste liten å skaffe oss et ekstremt stort lokale et slikt arrangement kan holdes, hvor vi kan ta hensyn samt overholde alle regjeringens smittevernsråd, så nå kan dere tro vi gleder oss.
Vi fikk som sagt ekstra god tid på oss til å forberede denne festen, og jeg har altså kost meg så med alle disse små prosjektene. Akkurat nå sitter jeg og beundrer alle bordkortene kreative Elise har laget til meg. Unike bordkort med sjel, varme og til tider en dæsj humor. Jeg har sendt bilder av alle gjestene som kommer, med et par tekstlinjer som forteller litt om hver enkel person, og det har altså vært så koselig. Hver eneste en har opptatt hjertet mitt underveis, og tenk endelig skal vi møtes ❤️
Tusen, tusen takk igjen til flinkeste Elise Jensen, du er virkelig med på å skape god stemning rundt den spesielle dagen som venter oss alle. Du er rett og slett rå i å tegne og male ❤️
“Pappa Bjørn Erik, skalla rocker med grått langt skjedd”
“Tante Tonje, mamma sin gode venninne. Ekte rock´n roll babe, med masse tatoveringer”
“Hannah er den vakre 17 åringen til Vibecke og John. Livet dreier seg mye om håndball, og du skal ikke se bort i fra at denne jenta en gang blir å se i TV Sporten”
“Silvia og Tilla Marie har en helt unik historie i sammen. Mammahjertet svulmer over av kjærlighet til den vesle. Tilla Marie er en velsignelse for oss alle, den nydeligste jenta på jord, og høyt elsket av oss alle”
“Endelig kan vi skryte av å ha en gardist med i flokken vår”
“Mommo, min kjære mor, verdens snilleste. Sier alltid “ja” til å være barnevakt selv om hun bor milevis unna. Man ser henne som regel alltid med et strikketøy i fanget, og huset er fullt av garn”
“Morten er mommo sin nye kjæreste, og vi er alle så glade for at han gjorde slutt på ensomheten til mommo etter at hun ble enke. En mann fra “Røde Kors” er et godt valg å ha ved sin side, og vi lo godt da det viste seg at han også har reality-blod i seg der han fronter en av personene i “Danskebåten”. Heia Stena Line!”
“John, den høye og staute mannen til Vibecke. Verdens fineste skjegg og enormt romantisk”
“Vår egne fargeglade Kristin med den viktige stemmen”
De fleste har sikkert for lengst skjønt at jeg har gravd meg ned i forskjellige konfirmasjonsforberedelser. Idéene lar ikke vente på seg, de kommer på løpende bånd, men alle er dessverre ikke like enkle å få gjennomført. I tillegg så roter jeg noe forferdelig her og der for å finne ting, noe jeg forøvrig ikke gjør, og da må det igjen sorteres og ryddes. Det er derimot to uker igjen på å få alt på plass, så stressnivået er ennå lavt, men jeg tenker jeg kommer til å begynne å kave litt i neste uke.
Denne helgen blir deilig travel. Bjørn Erik skal ut med gutta både i dag og i morgen, og minsten skal stille på sprangstevne på lørdag. Akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for at pubene ikke er så lenge åpne, for da kommer hunken garantert tidlig hjem, men for å være helt ærlig så unner jeg han å senke skuldrene litt. Han har det ekstremt hektisk på jobb for tiden, det er alltid mye å ta tak i i “røysla”, så litt moro og avkobling med guttaboys kommer til å gjøre han godt.
Det skal forresten bli nokså fint vær her i Stavanger i helgen, så planen er å få Mille staselig kledd opp i bunaden i løpet av helgen så vi kan få unnagjort konfirmasjonsbildene. Jeg priser meg forresten lykkelig over at jeg for en gangs skyld ikke skal ta de selv. Noen kommer jeg selvsagt til å knipse elv, men håper jeg kan holde meg på avstand, så fotografen får arbeidsro god nok til å holde hest, hund og konfirmanten i tøylene. For selvsagt må begge yndlingene hennes få være med på bildene.
Nei, da er det ei her som vil kjøres i stallen. Det er mye forberedelser som må til før et stevne. Alt av utstyr og hest skal skinne, så jeg regner med at hun kommer til å holde på i stallen til leggetid i kveld.
Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg! Kos dere glugg, og så skrives vi snart igjen. For dere som ønsker å se mer av familien Thorsen, så snapper jeg for “Mammabloggerne” i dag, men er tilbake på min egen konto igjen i morgen “Ninasprell” ❤️
Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.
Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.
Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.
“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur.
For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.
Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..
Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.
Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️
Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;
