Venninnegjengen har vokst de siste åre, med flere barn, og det er så stas. Lite visste vi at vi skulle være så heldig. For vi er alle 40-50+, så det å få barn nå, er rett og slett et mirakel.
I helgen var jeg i navnfest for et av disse miraklene. Lengtet etter så lenge. Kjære, vakre, vene, søte, lille Tilla Marie. Silvia sin vesle prinsesse, som vi alle har så kjær.
Jeg visste ikke at det stod “ønskebarn” på et at de fine vimplene, før jeg så bildene nærmere i øyesyn. Da rant det noen tårer, for det er så sårbart og ærlig det ordet der, så fint.
“Kjære Tilla Marie, du skulle bare visst hvor takknemlig vi alle er for at du har kommet. Mammaen din har alltid vært vakker, men nå formelig stråler hun. Dere er så fine i sammen, og det skal bli så moro å følge med videre på dette vakre eventyret”
Det er flere grunner til bloggpausen, blant annet sykdom og prioritering av viktig barnebarn besøk. I tillegg så er jeg ikke komfortabel med å ha fått meg PC i stedet for Mac. Kvaliteten på skjerm, mus og brukervennlighet er ikke optimal, så nå vurderer jeg faktisk å benytte meg av angreretten, levere den tilbake. Synd, siden dette var en overraskelsesgave fra Bjørn Erik, men jeg regner med at han forstår at dette er et viktig arbeidsverktøy i hverdagssysselen min.
I år ble dagen feiret noe annerledes enn det vi pleier. Som regel rømmer vi i fra byen, siden minsten Mille og hunden Pippi er livredd for raketter. Denne gangen hadde vi som sagt besøk fra Oslo, og valgte derfor å bli hjemme. Til min store glede ba venninnen min Vibecke seg selv hjem til oss med sin fine familie, og når hun i tillegg tilbød seg å stå for all kokkeleringen, var jeg sannelig ikke vanskelig å be.
Guriland som den dama der kan lage mat. Jeg pleier som regel ikke å spise så alt for mye kalkun, synes ofte det blir for tørt, men denne var altså så saftig og smakfull. Middagen ble faktisk så til de grader vellykket, at det kun var to små kjøttbiter igjen av et kalkunbryst på 2 kg. Fordelt på fire voksne, barna spiste julepølser, er det nesten brutalt spør du meg, reine fråtsingen.
Vi har alltid pakkeleken nyttårskvelden for å forkorte ventetiden til midnatt. Hadde planlagt det denne gangen også, men fikk plutselig så lyst til å spille Kahoot. Har dere prøvd det? Alle laster ned appen på sin mobil, og så kobler vi oss opp mot samme spørrespill, denne gangen “For hele familien”. Så kjøres det opp på TVen, og det er altså så kjekt. Så moro at vi faktisk glemte tid og sted, og derfor måtte haste avgårde til fellesoppskytingen av raketter.
Mille er som sagt fanatisk redd for raketter, noe som er nokså kjent blant de som har Sotos Syndrom. Fikser ikke noe form for smell i det hele tatt, liker ikke høye lyder generelt, og klarer ikke å venne seg til det. Derfor valgte hun å bli hjemme og inne med en syk Kristin. Vi andre dro derimot bortover, og fikk med oss et helt magisk fyrverkeri som ingen ende ville ta. For å være helt ærlig dere, så skjønner jeg ikke hvorfor folk i Stavanger kjøper raketter selv i det hele tatt. Ingenting slår nemlig fellesoppskytingen. Så da fatter jeg ikke hvorfor folk gidder å stå på sidelinja å kjøre opp noen små fiseskudd sammenlignet med dette.
En glad og fornøyd Mille tok imot oss i døra når vi kom hjem, og da turde hun faktisk å komme ut på verandaen iført hørselsvern, så også hun kunne få prøvd noen stjerneskudd. Deretter avsluttet vi kvelden med pakkeleken. Kjempa og sloss som vanlig om de samme pakkene med den fineste innpakningen. Like morsomt hver gang, og det slår aldri feil at den som i første runde karra til seg flest pakker, altså meg, mista dem i siste og avgjørende runde.
Godt nytt år, kjære lesere. Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere
Farmor sin lille gogutt var ikke helt enig i at han måtte gå å legge seg med så mange kjekke mennesker rundt seg på besøk.
Da var bursdagen til minsten over for denne gang, og jeg kjenner på en enorm takknemlighet over at så mange var med på å gjøre denne helgen så fin for henne.
Vi har som sagt ingen familie her i Stavanger. Det er kun oss tre og mellomstemannen Pelle, så vi har for lengst skjønt at vi er helt avhengig av gode venner som stiller opp. Så på selve bursdagen til Mille, ble vi altså hele 27 store og små til middag. Det var fullstendig kaos her et øyeblikk, jeg hadde for lengst slutta å telle antall gjester som hadde takket ja til å komme, men bekymret meg ikke. Jeg visste uansett at vi hadde nok mat og drikke, Brede skulle ordne finishen på maten og jeg hadde en hel haug av ekstra snille sjeler rundt meg som hjalp til. Jeg trodde en stakket stund der vi var nødt til å spise etter tur, men neida, alle sammen fikk plass rundt spisebordet eller stuebordet. Det var høylydt og knakende kjekt, og jeg så bursdagsbarnet storkoste seg som kvelden midtpunkt.
I år fikk Mille en helt spesiell gave av Bjørn Erik og meg. Hun synes kanskje først det var litt stusselig at vi ikke kom syngende inn om morgenen med favnen full av gaver som vi pleier, men nei, det gjorde vi altså ikke denne gangen. Hun fikk nemlig noe kostbart hun har ønsket seg i en evighet. Noe jeg har sagt hun er nødt til å kjøpe selv for egen penger når hun skal jobbe for Bjørn Erik neste sommer. Nå slapp hun altså å vente så lenge, for med god hjelp (skal komme tilbake til det senere), fikk hun den etterlengta salen, sprangsalen.
Sol, islandshesten til Mille, er selvsagt ingen spranghest, men Mille har nå klart å få henne til å hoppe 60 cm på det 1,5 året de har øvd. Det var vel egentlig målet, å hoppe den høyden, og nå har hun altså muligheten til å bruke riktig sal i anledningen når hun skal finpusse på det hun har lært. I tillegg så fikk hun sjabrak, dere vet det lille teppet til å ha under salen, som man ikke kan ha under en islandshestsal. Dette var stor stas å få, så derfor ble det ingen sure miner av å “kun” få en presang av oss foreldre denne gangen. Jeg må forresten nevne at salen er brukt, den er eldgammel, men med mye pussing og pleie i det skjulte den siste tiden, ble den så absolutt godkjent av lille fine snuppeline
Jøss, hva er det som skjer? Vi har altså oppimot tyve grader og strålende sol her i Stavanger for tiden, og det er altså så nydelig og oppkvikkende. Det er rett og slett en fryd å stå opp om morran.
Jeg har allerede vaska to maskiner med klær etter konfirmasjonsgjengen og lufta Pippi og Mia, og om litt skal jeg ut og støvsuge inngangspartiet…ute. Jeg har nemlig lite lyst å spyle vekk alle de flyvende stankelbeina som har satt seg fast og dødd i alle kriker og kroker. Jeg vil ikke at alt skal bli så vått, så da drar jeg liksågodt sentralstøvsugeren med meg ut dørene her.
I går avsluttet jeg helgen på deilige Åmøy. Venninnen min som bor der ute har to døtre, og i løpet av samme uke fyller de år. Da stiller vi jentene selvsagt opp, for mamma Vibecke er vel den av oss som stiller mest opp for oss alle. I tillegg til energifylt samvær, veit vi jo også at det vanker velsmakende kaker med is, så jeg er i alle fall aldri vanskelig å be.
Når vi ankom, flytta vi stort som smått ut i den enorme deilige bakhagen, og der satt vi omtrent helt til sola gikk ned. Det er bare en ting å si om denne dagen og måneden:” Jeg elsker deg”
I går var det bestis Tonje sin tur til å hanke inn 51 tallet. Hun synes alltid det er moro å si at hun er myyye yngre enn meg, men hver gang høsten kommer så er vi altså like gamle igjen.
Vi jentene er som sagt begge to fra Oslo og Groruddalen, Vestlig og Stovner jenter. Vi har ingen familie rundt oss her i Stavanger, så når viktige merkedager dukker opp, stiller venninnene våre alltid opp. De er som familie for oss, og vi hadde aldri klart oss uten dem så langt hjemmefra.
Nå føler jeg meg litt tussete, for det innlegget her, burde vært skrevet for over et år siden. For her i stua, har jeg hatt stående en eske med mye godhet og varme oppi. En eske full av såkalte kjærlighetserklæringer. En gave til meg lagd over lang lang tid, en gave med mening, en gave til ettertanke. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
I ganske voksen alder har jeg altså fått ei venninne, som i dag står meg veldig kjær. Hun er vel noe av det klokeste menneske jeg kjenner, har hjulpet meg mang en gang med å få klarnet tankene. Stilt meg de riktige spørsmålene, bygget meg opp, rett og slett stått ved min side. Hver bidige dag er hun der. I latter og i tårer, og jeg setter altså så stor pris på det.
Plutselig en dag her hjemme blant mange av mine aller beste venninner, reiste hun seg opp og hostet altså opp en gedigen eske full av små overraskelser. Først fikk jeg en tale, noe hun er meget god på, får alle til å grine, vel seg selv også, og jeg kan ikke gå inn på hva som stod der, for da flommer tastaturet over her. Jeg er nemlig som veldig mange andre fryktelig dårlig på å høre fine ting om meg selv. Det er ganske trist det der egentlig, men jeg blir altså så utilpass, vil bare tulle og fjase det vekk. Men denne gangen, fikk jeg ikke muligheten til det.
Jeg fikk altså en helt nydelige tale, og etterhvert åpnet hun esken med det rare i. “Det er en tid for alt”, var tråden, og den ene fine lille tingen etter den andre med kloke og morsomme ord på ble min. Ikke “fine ting” som i dyre kostbare ting, men hverdagslige små nyttige ting. Jeg tror jeg telte bortimot tredve forskjellige overraskelser, og det første som slo meg var at dette må ha tatt lang tid å lage.
Hjertesukk, jeg har ikke ord, jeg er faktisk stum. Det er nok derfor jeg har latt esken stå der urørt så lenge. Den har vært et symbol på godhet, og jeg er så takknemlig.
Tusen tusen takk for gaven min venn. Du med navnet som begynner på V og slutter på E, og har IBECK i midten
Tenk det dere, mens jeg var i Miami og shoppet babyklær til vårt kjære kommende barnebarn, så gikk jeg samtidig og så etter gave til venninnen min som også ventet baby. Det er altså så magiskt at det fortsatt kommer babyer i blant oss, selvsagt en sjeldenhet, så dere kan tro dette gjør noe godt med kjemien og stemningen i blant oss.
Vi kan ikke få nok av denne lille skapningen. Hun er altså så bitteliten, yndig og fin at en reint holder pusten for å ikke ødelegge henne. Vi blir salige i blikket heile hurven, og vi prøver så godt vi kan å opptre anstendig ved å ikke sloss om å få holde henne. Vi kan alle sitte å observere henne i en evighet, nyte det vakre synet og kjenne på takknemligheten over å få lære henne å kjenne.
Mor og barn er så nydelige i sammen. Mor formelig stråler, og en skulle nesten tro hun aldri hadde gjort noe annet enn å være mamma hele livet
Nei da får vi se å ta fatt på uken dere. Mille skal hentes om et par timer, vi skal nemlig på sykehuset og ta noen grundige tester av synet hennes igjen, for det er ikke blitt gjort på mange år og nå klager hu på at hun ser dårlig. Deretter må vi haste avsted til stallen for å få Sol skodd, for nå er alle skoene løse. I ettermiddag får vi besøk av en Yorkshire Terrier som skal bo hos oss om litt, så det må vaskes og ordnes litt før jeg må løpe av gårde.
Grip dagen dere! Det er ventet 27 grader her og strålende sol så denne dagen må jo bli bra
I går var det fest for fine Line-mor, en god kollega av meg gjennom mange år. I sammen med en fargerik gjeng venner og familie, vel og merke kun kvinns, feiret vi den spreke 40-åringen.
Jeg elsker når noen byr til fest, da sier jeg aldri nei, og med en gjeng på hele tyve kaklende høner, ble det selvsagt hæla i taket. Spisebordet var fjernet for å gi plass til de dansende, og det tok ikke lange tiden før latteren stod i taket og jentene vrikka seg etter den ene gode slageren etter den andre.
Jeg angrer stort på at jeg selv ikke deltok i dansen, men jeg satt rett og slett og storkoste meg med noen utrolig gode gamle kollegaer av meg. For ikke bare har Line og jeg jobbet i sammen, fineste Lene, Merete og Anne Lise var der også, og vi har alle stått hverandre nærme i mange år. Vi har delt opp- og nedturer i nesten to ti år. Vært i brylluper og gravferder i sammen, støttet hverandre i mang et svangerskap, delt kjærlighetssorger og gleden i å starte nye forhold, så det er jammen meg ikke rart at vi føler en viss tilknytning til hverandre. Jeg føler mye for disse flotte damen, og det var altså så kjekt å få henge med dem igjen.
Finkjolen var på, men den forsvant ganske fort etter at Bjørn Erik hentet meg i går etter midnatt en gang. Jeg tok nemlig på meg “hold-in” under, og selv om det så fint ut der og da, er det etter min mening ikke verdt det. Jeg føler jeg får trykt puppene opp under haka og det er vrient å gå på do, så det opplegget der er nok ikke oss damers beste venn. “Hold-in” eller ei, festen ble en innertier og jeg er så takknemlig som fikk være med å hylle stjerna vår. Fineste Line-mor
Denne kaka her var rett og slett en drøm, og skal helt klart på bordet under feiringen av Mille sin konfirmasjon neste år. Naturligvis-Botanisk Bakeri.
Klokka nærmet seg halv tre om natta og “tante-Ruth” kjolen (Bjørn Erik sine ord), kom på i en fart så jeg kunne ta fatt på varme boller før vi fant senga.
Wow, for noen deilige solskinnsdager vi har her i Stavanger nå. Helt supert, og jeg kan love dere at det settes pris på nå som vi passer hund. Ynwa er hjemme hos eierne siden igjen men lille Milo har flyttet inn, og det er en fryd å gå på tur uten i slikt strålende vær.
Helgen ble blant annet tilbragt i hagen til venninnen min Simone og hennes bedre halvdel Brede. Venninnen vår Vibecke og hennes flokk hadde også tatt turen dit, og jeg elsker når vi alle kommer i sammen og nyter hverandre.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hagen til Simone og Brede. Den er altså så fargerik og nydelig der den ligger i all sin prakt, og er det et sted jeg virkelig senker skuldrene, så er det her. Det har selvsagt noe med de godhjerta folkene som bor der også, alltid like varme og generøse, I love them all
Nå er jeg jammen meg glad for at jeg ikke våknet opp på campen oppe på Ekeberg, men i stedet kan ligge her og dra meg i en deilig hotellseng. For det ble seint i går, etter vår 12-timers lange pub til pub runde, og vi er jo tross alt ikke ikke tyve lenger, det merkes godt på kroppen.
Vi har akkurat inntatt frokost som de aller siste gjestene, så nå er det rett tilbake i senga for å lade opp til dagens første konsert. Om et par timer ankommer bestis Tonje med fly fra Stavanger, så da må vi være klare for alle dagens strabaser, herregud som jeg gleder meg!
Dagen i går ble rett og slett magisk, for vårt kjære Oslo viste seg fra sin aller beste side. Det var bare å hive på seg kjole med korte ermer og komme seg ut i finværet. Som vanlig var vi heldige og fant de elektriske sparkesyklene rett utenfor hotellinngangen, og på de kom vi oss raskt rundt til alle de gamle gode plassene vi hadde lyst til å besøke.
Turen gikk altså fra Scandic Vulkan, Sofienbergparken, Tøyenbadet/parken, Vålerenga stadion, Vålerenga Vertshus, Jordal Amfi, barnehagen til Dennis på Kampen, Kampen kirke hvor vi gifte oss, den gamle leiligheten vår på Brinken, Tøyensenteret og til slutt ned på fargerike Prindsen Hage, hvor jeg anbefaler alle å besøke i løpet av sommeren.
Vi fikk med andre ord med oss ganske mye, og det var altså så koselig å dra tilbake dit hvor eventyret for vår lille familie først begynte. Det er ikke til å stikke under en stol at vi savner Oslo til tider, vi kunne så absolutt ha trivdes å bo i byen, men vi er nå allikevel glade for at vi i dag har landa på Hundvåg i Stavanger, særlig med tanke på hvor godt vår lille snuppeline Mille har fått det.
Vi avsluttet som sagt i vakre Prindsen Hage, og der møtte vi min kjære gode barndomsvenninne Tine fra Vestli og hennes bedre halvdel Espen som jeg spilte i Vestli skolekorps med. Etterhvert kom også Kristin, Dennis og en sovende Falk på en liten stolt “vise frem barnebarnet vårt” tur, så alt i alt ble dette en svært minnerik dag. For Tine og jeg er som søstre. Tenk, besteforeldrene våre tok faktisk feil av oss som små, så like var vi til tider. Hun er meg så kjær og nær, og det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, fine Tineén min
Tenk at det allerede har gått 23 år siden Bjørn Erik og jeg ga hverandre et “ja” i denne nydelige kirken, Kampen Kirke.
Det var selvsagt fristende å kjøpe denne til Falk, men med en mamma som er Brann supporter og en pappa som er vokst opp med en bestefar som heiet på Rosenborg, hadde den neppe blitt brukt.
Endelig frokost!
Det er en skam at jeg aldri har vært på Vålerenga Vertshus før. De har altså verdens koseligste bakhage man kan sitte i.
Her i Brinken kjøpte vi vår aller første leilighet og i samme gate ligger huset der alle Olsenbanden filmene er spilt inn. Det synes Dennis var kjempekult der han gikk forbi hver dag til barnehagen sin.
Her skapte vi gode minner. I Brinken 16c, i 3 etg.
Dennis ble faktisk først skrevet inn her på Kampen skole i første klasse, men rett etterpå ble jeg tilbudt jobb i Stavanger igjen, og siden Bjørn Erik tross alt hadde kontorbasen sin der bestemte vi oss for å flytte tilbake.
Vakre Tøyenparken, og tenk, plutselig så vi et kjent fjes komme ruslende gjennom Tøyensenteret hvor vi hadde en liten øl pit-stop igjen.
Inn en port i et ganske så lugubert strøk, og bak noen murbygninger, ligger Prindsen Hage med alle sine små søte matboder, solstoler og lange benker. Ingen turister, bare chille folk som liker å nyte en kald pils med gode venner.
Dagens snap…
Nei, nå skal jeg komme meg i dusjen, få på noe selvbruning på de hvite leggene mine igjen og sist men ikke minst få hjelp av Bjørn Erik til å tape puppene mine. Det blir nemlig en meget lang dag i dag, så i dag skal skuldrene få slippe BH, og i tillegg så har jeg lyst til å ikle meg fargesprakende kjole. I dag kommer nemlig sola for fullt
