Da var jeg hjemom en kort tur før det bærer av gårde ut igjen. I dag har det som vanlig vært trening på agendaen og rett etterpå bar det avgårde til manuellterapeuten. Siden jeg da allikevel var på andre siden av byen dro jeg en kort tur innom Kvadrat og Ikea. Jeg lever som sagt etter “to-do” lister, drar aldri på shopping uten, så det var godt å få unnagjort et par ærend.
Ellers så storkoser jeg meg med å ha Dennis hjemme. Nyter å ha den lange slampen rundt meg. Rolig og fin, godt selskap og alle dyra i huset sloss om å få bo på fanget hans. Men når det kommer til middagsønsker, er han jammen fantasiløs. Spurte han i går hva han ønsket seg mest av alt på jord, og da var han ikke seint med å svare “Spagetti à la Capri”, altså spagetti på boks. Neimen guriland, alle ungene hadde faktisk lyst på det, og jeg gadd ikke å krangle med dem. Det ble boksemat.
Tok meg akkurat 12 minutter å lage fordi jeg tenkte det ville være greit å toppe denne “delikatessen” med hvitløksbaguetter…
Tenkte jeg skulle lage lapskaus til gjengen min i morgen. Det blir ikke på boks selv om Pelle faktisk synes det er best…
Nå er det klesskifte på gang, for endelig er dagen kommet for stallbesøk igjen. Det frister egenltig ikke noe særlig å gå ut i dette været, for det regner kattunger, men vet hvor koselig det blir når vi først har kommet fram.
Ønsker dere alle en god middag og kveld, klem Nina
Denne uka blir bra! Våkna opp med alle tre bøllefrøa rundt meg, og kroppen kjennes god ut. Det var også ekstra kjekt å motta pakke fra Me&i, for oppi lå noen deilige matchende fargeklatter til Mille og meg fra Memory Lane kolleksjonen.
Klesskapet mitt består av mange svarte plagg med unntak av favorittklærne mine fra Me&i, og som de fleste sikkert har fått med seg, elsker jeg å kle Mille og meg opp likt. Hun var ikke vanskelig å be opp til en liten fotoshoot. For med kamera på stativ og selvutløseren på, løper vi til og fra og har det ganske så morsomt. Kiler hverandre, klemmer og koser, så det blir alltid et dryss av bilder som kan brukes.
I dag er jeg ydmyk og takknemlig. For kvelden i går, eller egentlig hele dagen var et magisk langt eventyr. Når jeg i tillegg våkner opp frisk og fin formen etter kun å ha sovet fire timer, ja da smiler livet. Nå må jeg bare ha bittelitt tålmodighet. Jeg må være helt sikker på at boblene er ute av systemet, så jeg kan dra til venninnen min Kirsten og hente fine lille Mille-mor ♥
I går viet jeg altså dagen min helt og holdent til Avea sitt 10 års jubileum. Først møttes vi en gjeng på dagen og fikk hilse på hele det fantastiske teamet som utgjør hele konseptet. I forbindelse med denne feiringen har det vært utallige supre tilbud hele uken. Alle har også hatt muligheten til å delta på konkurranser hvor premiene har vært flotte behandlinger. I går ble vinnerne trukket ut og de fikk behandlinger der og da med oss som tilskuere. Det var utrolig kjekt og ikke minst opplysende å få være delaktig. Mine bestisser Tonje og Vibeche var til stede, og dette er damene som lager liv og røre. For de stiller de riktige spørsmålene underveis, noe som kom alle oss andre til gode.
Det var utrolig kjekt å være der på dagen, men å få komme tilbake på kvelden som VIP gjest var jo selvfølgelig enda morsommere. Det hele startet med at jeg traff på en rekke herlige venninner jeg ikke visste skulle delta i det hele tatt. Ble så overraska, tatt helt på senga, så der og da visste jeg at kvelden kom til å bli perfekt. Var først litt redd for at det hele skulle bli litt formelt, men neida, der tok jeg feil! Vi fikk være med på kreativ og morsom quiz, vinne flotte premier, og samtidig var det noen som alltid sørget for at sjampisglasset alltid var fullt.
Etterhvert ble det litt mingling, det ble servert mat og så startet festen på alvor. Jeg hadde vel egenltig ikke tenkt å danse noe særlig, men etter å ha byttet ut de høye hælene med noe mer behagelig (dog ikke like stilig), joina denne frøkna resten av gjengen på dansegulvet. Hadde det ikke vært for at vi plutselig ble overraska med besøk av en god gammel Oslo-venn, ja da tror jeg kanskje vi hadde dansa ennå. Men som seg hør og bør, var vi helt nødt til å ta vare på denne uventa gjesten. Vi knabba til oss bobler og chips og fikk det plutselig for oss at vi skulle haike til byen. Haike faktisk! Herrejemeni, er det mulig?! Det er da vel egentlig ikke det voksne damer bør gjøre, men vi var vel på et stadie der og da at alt var tillatt.
Vi klarte å kapre en bil til slutt…ehhh, ja det tok litt tid. For når du velger noe så idiotisk som å haike på en sidevei langt fra folk, på et industrifelt, ja da må en smøre seg med litt tålmodighet. Men omsider ble vi i alle fall gjenforent med vår kjære Espen. Vi har ikke sett hverandre på 20 år, og guriland så kjekt det var. Dro han med oss på “hæla i taket” Berverly, men der rakk vi kun en øl før det stengte og vi måtte suse videre. De snille folka på Backstage dro oss inn foran køen, og der ble vi møtt av en dundrende Rock´n Roll konsert. Helt i vår smak, og vi kunne ikke hatt en bedre avslutning på kvelden. Jeg håper Tine og Kjell kan tilgi oss for å “leke” kordamer sånn på sidelinja. Men dette var altså så til de grader vår greie, det tok helt av!
TUSEN TAKK til alle dere som gjorde dagen min i går så helmax! Jeg er dypt takknemlig for at jeg er så heldig å ha dere alle rundt meg ♥
I dag blir det hektisk. Spennende og kjekke ting i vente for både store og små. Dog må jeg skilles fra min lille snuppeline noen timer, men guriland som hun gleder seg til sin del av dagen. Hun skal på lyktvandring langs Dalsnuten med venninnen min Kirsten, noe som ble en stor suksess sist vi deltok. Kjempekjekt, les gjerne om det her.
Må nesten få komme tilbake til dere seinere med alt som skjer i dag, men gårsdagens sprell kan jeg jo dele med dere. For da var det som alle vet, selveste Halloween. Den feiringen har så absolutt kommet for og bli, og jeg synes det er på tide at alle nølere og motstanderne av denne amerikanskimporterte markeringen, snart slipper taket og er med på moroa. For nådagens generasjon kommer garantert til å videreføre dette, så vær heller raus og vær med i steden for å stritte i mot.
Vi bor i et strøk, i enden av ei gate som kalles “engelsk-gata” eller før tror jeg de kalte område for “Nato-landsbyen”. Husene ble bygd for amerikanere som tjenestegjorde på Natobasen her i Stavanger. Med dem oppstod det en enorm glede av å få feire Halloween på skikkelig amerikansk vis, og alle nabolagene tok raskt etter. Alle våre tre unger har blitt hausa opp av Bjørn Erik og meg til å elske denne tradisjonen, og i går var det altså Mille sin store dag. Synes egentlig litt synd på henne et øyeblikk, for hun gledet seg nemlig så mye at hun til slutt fikk store mageproblemer. For selv om hun snart fyller ni år, er dette fortsatt veldig skummelt.
For det som skjer denne kvelden, er uforutsigbart. Et Sotosbarn føler ofte usikkerhet rundt ting som ikke er kontrolerbart, så dette er en stor prøvelse. Inntrykkene blir mange og veldig ofte tenker ikke Mille rasjonelt. Mørket, lydene og maskene er og blir skummelt og når naboene i tillegg legger inn blinkelys på utelampene når vi ringer på samt plasserer en mann i søppelkassa som spretter opp og og brøler når vi går forbi, ja da var det nesten så den lille snuppa vår ville gå hjem. Men ved å love å kun ringe på de husene som så “snille” ut på veien hjemover igjen, klarte hun å gå runden i nesten en time. Vel, innenfor dørene igjen, hoppet hun i været over alle inntrykkene og konkluderte med at kvelden på nesten en time hadde vært den beste i hele hennes liv!
Hjertesukk, så herlig den jentungen vår er. Så lett å glede. De fleste andre går med venninner og koser seg glugg i hjel, mens snuppa vår nøyer seg med å gå å leie mammaen sin i hånda. Med sommerfugler i magen hele uken, har hun geldet seg til dette. Hun har leita etter det perfekte kostymet i fire stappfulle esker etter brødrene sine, og planlagt alt ned til minste detalj. Vært en flittig hjelper med å pynte opp inngangspartiet sammen med meg og jeg tror faktisk hun var den aller første ungen i gata som begynte å gå runden.
Lenge leve Halloweenfeireingen, for den betyr faktisk veldig mye for mange!
3 kg karameller holdt i år også.
Her ble vi bedt om å komme inn, men snuppeline bråstoppa før hun gikk over terskelen. Ikke pokker om hun skulle inn de dørene.
Mille er en flittig Aftenposten Junior leser, og når Halloween er førstesides stoff også her, ja da er det stort.
“Engelsk-gata” fyrer opp bål og lager god stemning.
Med en slik storfangst var vi nødt til å legge vekk litt.
Jeg har hendene fulle med å skape den perfekte Halloween stemningen her i huset til snuppeline kommer hjem fra skolen, for denne dagen feirer vi stort. Som regel er det Bjørn Erik som går rundturen i nabolaget her, men denne gangen er det altså min tur. I mellomtiden håper jeg Pelle er grei og passer døra og gir ut snop til de håpefulle små.
Det siste Bjørn Erik gjorde med ungene før han dro, var å skjære ut gresskaret. Det er alltid hans oppgave, og han elsker å lage litt ekstra rabalder rundt denne tradisjonen. En gang hadde vi et grasskar på hele 18 kg, men i år nøyde vi oss med et lite, småskjeivt et til kun 39,- grunker. Ungene fikk velge design på nettet, og ble vel i utgangspunktet lovet at de skulle få bruke kniven på det selv, men det fungerte ikke. For etter mye: “NEI, vær forsiktig, STOPP”, måtte Bjørn Erik ta over, for dette var neimen ikke så lett for små pikehender.
Nå har jeg endelig noen minutters pause, og gleder meg til en god kopp te og en liten time i sofaen. Fyttikatta så bra jeg har det akkurat nå. Ferdig trent, ferdig dusja, ferdig spist, ferdig “kost” og ikke minst ferdig vaska hus. Litt skår i gleden at Bjørn Erik står med ferdigpakka bag og er klar for offshore tur, men sånn er nå livet vårt. Han er milepælen i den lille familien vår, han sørger for at mange, ja mange drømmer går i oppfyllelse. Får heller tenke på at vi plutselig har han tilbake igjen, og da er det snart første advent og vi har masse å glede oss til fremover.
Jeg kjenner det godt på kroppen at jeg har vært på Pulz hver bidigie dag denne uken. Manuellterapeuten min vil helst at jeg går dit i helgen også, men jeg tror jeg skal unne meg et par dagers pause. Kanskje jeg føler meg sterkere etterhvert og klarer og tyne ut litt til, men akkurat nå gleder jeg meg til morgendagen, etter endt trening, for da skal jeg legge vekk treningstøyet.
Da var min kjære reist, og jeg er mutters aleine “in the house”. Vel, det blir nok ikke lenge for begge ungene er snart på vei hjem. Fikk akkurat vite at Dennis også kommer hjem en tur på søndag, og da skal han faktisk bli her en hel uke. Åhhh som jeg gleder meg til å klemme han! Han har sikkert en hel haug å fortelle, for han kom hjem fra LA i dag. Han har ringt oss to ganger og vi har skjønt at det har vært mye jobbing der borte, men litt spennende har han helt sikkert å fortelle.
Nei, nå må jeg tilbake til hverdagssyslene. Får heller skrives litt seinere!
Nå renner timene ut for han far her hjemme. Han er snart klar for havet, og jeg tror sannelig han har kommet seg gjennom hele “to-do”lista si denne gangen. Kom plutselig på at vi snart er i november og da må det dekkskifte til. For vi kommer garantert til å få oppleve frost eller kanskje kong-vinter de nærmeste 2-3 ukene og jeg er i alle fall ikke den som liker å være uforberedt.
Det slår nemlig aldri feil her i Stavanger, at byen opplever fullstendig kaos når første snøen faller. Da ligger det blier i grøfta overalt og trafikken stopper helt opp. Folk uffer og akker seg, men jeeeesus, det er da for pokker ikke nødvendig å vente, få det gjort nå!
Jeg skifter ikke selv! Nei, jeg gjør ikke det, har aldri gjort det og kommer nok heller aldri til å forsøke meg på det. Jeg har ikke noe problem med å bli skitten på henda, men noe må da disse gutta mine ha enerett på. Er nemlig så heldig å ha tre stykker av dem under tak til tider, og de stiller selvsagt opp. Tror nok de liker å kjenne på det at “detta klare ikke na mor, her må det muskler til”.
Jeg er nemlig helt grønn når det kommer til bil. Aner ikke hvor reservehjulet er en gang, og heller ikke batteriet, blæææ. For et par uker siden klarte jeg ikke å skru av radioen. Den skal jo egentlig skru seg av når motoren stopper, men neida, musikken joma ut på full guffe. Ble helt stressa, og selvfølgelig var Bjørn Erik offshore akkurat da. Så da var det bare å dra frem “Peugeot Assistanse Card”. De bad meg koble fra batteriet, men det var søren meg ikke bare bare. Trodde jo batteriet var under dashbordet, men neida, jeg var nødt til å plage dem enda flere ganger. For i dag er alt altså så fancypancy og ikke minst elektronisk, at det nesten er umulig for den vanlige mannen i gata å gjøre noe som helst på egenhånd. Akkurat der og da var jeg nødt til å dra frem “dum og blond” stempelet, og fikk altså super hjelp av en mann som gikk forbi. Han hadde verktøy, fant batteriet under matta på passasjersete og fikk skrudd av boltene på batteriet….og da daua radioen til slutt.
Nå er i alle fall vinterskoa på, og jeg er klar for snø og kulde. Tusen takk, fine mannen min ♥
Synes min kjære var litt sånn småsexy der han stod og brumma, så for å gjøre det enda litt mer morsomt, være litt mer til bry, tok jeg litt motorskitt og malte han litt i ansiktet. Han blir nok litt oppgitt av alle de tåplige påfunna mine til tider, men det må jo være lov å “leke” litt.
Ønsker dere alle en fortsatt superduper dag! Husk nå på å få bytta de forbaska dekka i tide. Skikkelig kipt og ikke minst farlig å ikke være forberedt!
I dag var turen til stallen tung. Ettervirkningene etter intens trening og behandling hos manuellterapeut gjør at jeg helst vil finne senga, men det kommer jo ikke på tale. Det er ikke snakk om at snuppeline Mille skal måtte lide for at mora er litt skrall til tider, det er bare å bite tenna i sammen.
For det er ikke bare ungen det skjer noe positivt med når vi går inn stalldørene på Leikvoll. Med en gang vi gjenforenes med hesten Vilja og setter i gang med rutinene og stellet hennes, forsvinner alt det vonde i nakken. Da er det ikke tid til å kjenne etter hvor det trykker, fokuset er et helt annet sted, da bare koser vi oss.
Jentedrømmen har gått i oppfyllelse, og det er mange søte små piker som sammen med Mille deler den samme entusiasmen. Vi er der ti ganger i måneden, og hver bidige gang er det de samme snille jentene som blidt møter oss. De er der når vi kommer og de er nesten alltid der når vi drar hjem igjen mange timer seinere. På lørdag var vi alle der sammen ganske så seint utover kvelden. Hestene var stelt, de stod mette og fornøyde i båsene sine, mens jentene snikksnakket rundt dem. Gulrøttene ble tatt frem og delt ut, gjerne mot et kyss i bytte ♥
Pippi-luska godkjente møkkinga til mat-mora si…
Det er ikke tull når jeg sier at formen er mye bedre nå enn den var for fire timer siden. Livet i stallen er balsam for kropp og sjel.
Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld. Det skal bli godt å tenne stearinlys nå og komme seg under pleddet.
Bjørn Erik og jeg ser mye film. Går på kino så ofte vi kan, prøver å få med oss det meste. I tillegg så har vi alt av streamingtjenester, nett-TVér som vi abbonerer på. Vi går med andre ord aldri tomme for film muligheter.
Jeg elsker krim, action og spenning, men øverst på lista står krigsfilmer. Ja, det hadde du kanskje ikke trodd, men joda, jeg ser absolutt alt jeg kommer over. Satt klistra ikke bare en gang, men to ganger til serien “Band of Brother” som tok hele 11-timer å komme seg i gjennom. Jeg vet ikke hva det er som fasinerer meg, for det er jo egentlig bare vold og råskap. Kan det være den ærlige brutaliteten, gjenskapelsen av virkeligheten som interesserer meg?
Filmen “Fury” er i alle fall krigsfilmen jeg synes alle bør se, helst på kino, så sant dere har nerver til det. Jeg satt klistra til stolen i går, med høy puls og klarte ikke å slappe av et sekund. Bjørn Erik ba meg dempe meg et par ganger, for jeg skreik og holdt henda for øra flere ganger. Den var til tider så skremmende, rått og brutalt. Det er lenge siden jeg har sett en så god krigsfilm, så god film i det hele tatt, jeg ble bergtatt.
Det er jo heller ingen bombe at Brad Pitt faktisk står øverst på “fri-kort” lista mi heller da. Vet dere hva det betyr her i heimen? Skulle sjansen by seg og Brad Pitt ber meg med ut en gang, ja da har Bjørn Erik sagt at det er helt ok. Selv har han Tone Damli Aaberge på sin liste, men jeg veit ikke helt om jeg kan godkjenne det…
Følelsen filmen ga meg sitter fortsatt godt planta i kroppen. Dette er ingen solskinnshistorie, men den fenger fra første til siste minutt. Anbefales på det sterkeste!
“What we give, is what we get back!” Disse ordene leste jeg i dag, en klisjé for mange, for realiteten stemmer ikke alltid, men jeg håper virkelig avsenderen av brevet Mille mottok i dag, opplever dette i sin hverdag.
Dere skulle sett smilet til jentungen vår når hun åpnet brevet og leste innholdet som blant annet lød; “…føler du er en engel som gir masse glede til de rundt deg”. Hjertesukk. “You made her day!” Makan til raushet skal man leite lenge etter. Tusen takk Hege! Håper livet smiler til deg ♥
