Jeg våknet med et stort smil i dag når minnene fra gårsdagen dukket opp. For en mann og for noen fantastiske venner jeg har. Kvelden kommer langt opp på “minner for livet” lista mi. Mannen jeg snakker om er ingen ringere enn “The big entertainer” Robbie Williams!
De 25.000 oppmøtte skreik av full hals da han høylydt proklamerte: “For the next two hours your ass is mine!” Vel, rompa mi fikk han ikke, but he got my full attention! Det har vært stille rundt han de siste åra så jeg hadde ikke de helt store forventnigene, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, mannen ga alt.
Sjekk forresten ut hva min kreative sweetheart Simone klarte å komme opp på storskjermen med!
I 16 år har vi bodd i Sjarkveien, på Hundvåg i Stavanger. Nesten aldri har vi bedt naboer inn eller vært med på noen av arrangementene som har dukket opp sånn innimellom. Med tanke på hvor koselige noen av disse folka faktisk er, blir jeg flau på egne vegne. Gleden var derfor stor når vi mottok invitasjonen med overskriften “Kjenner du naboen?” Det var på tide med en real gatefest!
Passet kjempebra at postmannen kom med pakke fra AliExpress samme dag med 50 mellomstore papirlykter. De måtte selvfølgelig være med på å gjøre festen komplett. Bord, stoler, duker, blomster, lysestaker og alt av deilig mat og snop ble tryllet frem. Etterhvert ble plassen mellom garasjeanleggene fylt opp av festglade mennesker.
Han far i huset er gatas grillmester.
Både tobeinte og firbeinte var hjertelig velkomne.
Søtsaker på gang.
Den deilige solen forsvant etterhvert men med pledd og klesbytter fortsatte festen inn i mørke nattetimer.
Etterhvert ble ungene putta til sengs mens vi voksne fortsatte…og fortsatte.
Jeg lover å stille på alle fester og arrangementer fra nå av for dette var faktisk veldig moro. Klokka ble vel nærmere tre før jeg fant senga, så det tyder jo på at vi ble bedre kjent. Det var jo det som var meningen.
Kort fortalt så har altså Trine Grung vært så frekk og kjøpt opp en rekke domenenavn til kjente bloggere. Hun har linket dem opp til sin egne private blogg og dermed økt trafikken sin. Smart gjort tenker kanskje noen. Forkastelig, synes jeg. Dette er jo varemerke til den enkeltes blogger, det er skaperverket til andre, så for pokker hold deg langt unna. Skal hun sitte som en bordellmamma på toppen og håve inn, høste andres frukter? Selv skriver hun i egen blogg at hun ble skikkelig forbanna når hun en dag oppdaget at andre hadde kjøpt opp trinegrung.com. Hun bannet visst høyt, og var glad hun fikk kjøpt det tilbake noen år senere. HALLO Trine, er det noen hjemme?! Du forsøker å redde deg selv ved å si at disse ble kjøpt opp for å åpne et mulig samarbeid med “eierne” på et senere tidspunkt. Hvem vil vel samarbeide med en som starter med å spise en stor bit av deg?
Noen lurer sikkert på hvorfor man ikke bare kjøper opp alle domenene sine med en gang, men det er ikke så enkelt. Det har seg nemlig slik at alle ikke automatisk kan kjøpe seg et no-domene, som kanskje er det hotteste å eie. Da må man nemlig være registrert i Brønnøysundregisteret enten som en organisasjon eller et firma, man må ha et organisasjonsnummer. Selv gjorde jeg vel som de fleste andre. Kjøpte meg det som var mulig, nemlig .com. Stusset litt på at jeg ikke der og da fikk kjøpt .no og .net, men tenkte ikke noe særlig over det. Nå derimot, skjønner jeg jo at det er en råtten verden der ute, så svigerfar som er selvstendig næringsdrivende er herved eier av ninasprelllevende.no og ninasprelllevende.net.
Vet jeg legger ut hodet mitt for hogg nå. Trine og jeg har bodd i samme by og har en rekke felles venner privat, så jeg ber vel opp til dans. Time will show! Jeg føler i alle fall at jeg har fått lettet på trykket, og vet dere hva? Det var deilig!
Kvelden i går var magisk! Lervik Aktiebryggeri og Skagenfondene feiret 30 års samarbeid og inviterte derfor til gratis konsert på torget i Stavanger. Begynte litt seint på kvelden med tanke på å ta med minstejenta på 7 år, men pokker også, hvor ofte er det folkefest i byen? Tenkte hun heller fikk henge litt med hodet på skolebenken i dag, for dette er jo for kult til å gå glipp av.
Kjekkasen Leo Ajkic var kveldens programleder og jeg var ikke sein med å smette inn under armen hans når sjansen bød seg. Mannen er jo bare så sjarmerende. På sin frekke gangstastyle, fikk han alle til å trekke på smilebåndet. Makan til laid back humørspreder skal man leite lenge etter.
Kveldens absolutte høydepunkt for meg var avslutningen til Jarle Bernhoft. For en artist! Nakkehåra reiste seg, for den mannen kan virkelig synge og har rytme til tusen!
Susanne Sundfør var nestemann til å entre scenen, men dessverre så ble hun bare et stort gjesp for meg. Takk gud for gode venner rundt meg da, for dette var hjertesmerte musikk så til de grader. Vi jentene tok oss heller en pause fra det som skjedde på scenen og startet en liten syklubb. Vi er nemlig supergode på snakke samtidig som vi blokkere alt rundt oss ute.
Bjørn Erik trengte en pause.
Skjønne lille Mie Bie trengte også en pause på mamma sine skuldre.
Det anslås at 15.000 mennesker samlet seg på torget i går.
My little princess ♥
Tror nok publikums største favoritt for kvelden var Røyksopp, siste band ut. For en musikalsk opplevelse, et fyrverkeri av noen gutter. Da de entret scenen, trodde jeg først at øra mine skulle sprenges. For min del ble nok det hele redda takket være vakta som så jeg forsøkte å plugge øra med fingrene samtidig som jeg skulle ta bilder, DET er nemlig ikke så lett! Han slang til meg et par øreplugger, noe som var helt nødvendig. Gammal rockejente som meg er jo helt ødelagt fra før av. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært hos legen med hørselssvikt og øresus etter harde konsert opplevelser.
Det er når man spontant hiver seg på slike arrangementer at man virkelig føler man lever i nuet. Aner ikke hvor mange ganger jeg har sittet i min egen hage og hørt at det er fest i byen. Da har jeg angret, og tenkt at neste gang, ja neste gang skal vi være med. Nå er minstejenta så stor at det neste en en skam å ikke hive seg rundt og delta på det byen har å by på. Lover i alle fall at jeg skal bli mye flinkere til å følge med og prøve å få med meg det som skjer.
VG, Dagbladet og Se og Hør kjører alle artikler om den kommende Robinson sesongen, og det blir spennende å se om det nye konseptet kommer til å slå an. Tidligere Robinson deltagere mot tidligere Paradise deltagere møtes til kamp, og helt ærlig folkens, de fleste tror vel ikke party-gjengen har noe særlig å bidra med mot gamlegutta? Time will show! Veldig spesielt å ha med både sønnen og mannen. Vil de klare å oppføre seg ovenfor hverandre?
Jeg vet faktisk ingen verdens ting om hvordan det gikk med dem der nede på øya i Malaysia. I have no clue! For oss her hjemme var denne sommeren bare fryktelig lang og til tider veldig ensom. Det var grusomt å ikke få vite noe, eller høre om de hadde det bra. Trøsten var at jeg visste de hadde hverandre, uansett kamp mot hverandre eller ikke.
Jeg må le litt av duoen Bjørn Erik og Christer. De oppfører seg altså som et gammalt ektepar. Når sjansen byr seg, ber de opp til dans, kjekler og fjåser om hverandre. Kjærligheten lenge leve, sier nå jeg!
Uansett, dette gleder vi oss til. Hvem jeg heier på forblir nok en hemmelighet, i hvert fall enn så lenge.
Ha en finfin dag dere! Snart helg og masse spennende på agendaen! Klem Nina
Frittalende og samfunnsengasjert, født og oppvokst i Oslo, men har landa i Stavanger takket være den store kjærligheten. Her lever familien på fem (vel, de to eldste gutta har flytta ut) et hektisk liv med en stor og livlig omgangskrets. I tillegg til familie og venner lyses hverdagen opp av planter og dyr, faktisk maaange planter og dyr.
Bloggen så først lyset høsten for 9 år siden, da begge gutta mine slåss om seertallene i realityserien Robinson. Gamle Robinson-deltagere, som min kjære mann Bjørn Erik, utfordret tidligere Paradise-deltagere, som vår sprudlende sønn Dennis og hans fargerike Kristin. Hvordan det preget den lille familien vår, ble altså starten på dette eventyret, min nye “baby”.
Det jeg brenner mest for og som til tider kan være noe av det vanskeligste å skrive om, er alle opplevelsene våre rundt det å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Minstemannen Mille (16) er født med et sjeldent syndrom, Sotos syndrom, og det unormale har gjerne blitt helt normalt her hjemme hos oss. På godt og vondt skrives det om hvordan livet fortoner seg, all den gleden hun sprer, men også om utfordringene i hverdagen. En ting er nemlig helt sikkert, som familie gir vi aldri opp.
Jeg jobber dessverre ikke pga av helsa, men i stedet for å la det knekke meg, forsøker jeg å fokusere på det positive. “Nina-mor” har for lengst satt ned tempoet, og jeg forsøker å leve så til de grader hver bidige dag.
Jeg er nok ei skrulle til tider, finner på sprell både i tide og utide, men har også en alvorlig side, som jeg håper appellerer til å ville henge på videre ❤️
Gift med min kjære Bjørn Erik i 26 år.
Min trebeinte bestevenn Pippi (10), Yorkshire Terrier.
Mellomstemannen Pelle (25) og minsten Mille (16).
Svigerdatter Kristin, eldstemannen Dennis (31) og barnebarnet Falk (3).
Mille sin Poppy (2), hun er en Bolognese.
Islandshoppa Sol (19).
Her kjøres det fuskepels, alltid!
Ja, vi er Turbojugend.
Tenk at jeg har blitt farmor. Til vesle Falke-mann 💙
Jeg håper jeg kan få dere til å trekke på smilebåndet, men av og til er det kanskje godt å felle en tåre med meg også. Det er i alle fall målet mitt ❤️
Av og til må det være lov å lage fjåseinnlegg. Stjerna i disse er selvsagt Pippi, vår kjære lille Yorkshire Terrier på 2 år! Hun er familiens mammadalt som er med overalt, og da mener jeg overalt. Den superlydige lille krabaten er noe av det mest elskverdige jeg noen gang har møtt. I´m in Love ♥
Måtte jo bare skaffe meg denne singleten fra “Design Fra Hjertet”. Kjempeherlig altså. For tiden litt i trangeste laget, men duger til slabbedasklivet bak i hagen. Elsker forøvrig slike antrekk, og det begynner å bli en del av dem i klesskapet.
Må få nevne at vi behandler Pippi som en stor hund og det er veldig sjeldent hun løftes opp på armen. I dette tilfelle kun for å få tatt bilde, for når du veier 1,4 kg er det ikke så lett å bli sett når du er på bakkeplanet.
Vi har en engel på 7 år. En spesiell datter som er født med et veldig sjeldent syndrom. Det gjør at vi som foreldre gjerne har lært oss å tøye grensene noe mer enn normalt. Der andre gjerne hadde irettesatt og disiplinert, trekker vi pusten dypt et par ganger og forsøker å snakke rolig om det som har skjedd. For i hennes verden kan de enkleste ting bli fryktelig vanskelig. Det å da kjefte og smelle i steden for å forstå grunnen til hendelsen blir helt feil og urettferdig, synes vi.
I helgen skjedde det noe som jeg kanskje burde ha stoppet. Vi var på østlandet i barnedåp, og det er en situasjon som kan by på store utfordringer. En setting hvor man over lang tid må sitte stille og gjerne si minst mulig og DET er vanskelig det!
Mille liker egentlig å gå i kirken. Hun elsker å synge med, men vi går kun ved tradisjonelle anledninger som julegudstjeneste, konfirmasjon og denne gangen altså en dåp. Som regel pleier jeg å planlegge disse begivenhetene. Tar med noe frukt eller andre ting som sysselsetter henne, men denne gangen gjorde jeg ikke det. I begynnelsen gikk det sånn tålig bra. Vi koste oss med sukkertøy, jeg lærte henne å lete frem salmene i Bibelen som skulle synges og vi småhvisket og tullet litt.
Så gikk det mot slutten. Mille begynte å bli temmelig lei og var egentlig veldig klar for å avslutte å gå. Kun Nattverd gjensto. Jeg må forresten få lov å nevne at vi var i en ekstrem liten kirke, veldig koselig og intim, og med nokså mange lokale tilhengere. Plutselig var midtgangen full av folk som stod i kø, og da dere våkna frøkna til, og selvfølgelig reiste hun seg opp og var klar for å finne ut hva som var på ferde. Storebroren på 16 år forsøkte å holde henne igjen, men jeg gikk i mellom, fikk stoppet han i å lage en stor scene. Der og da tenkte jeg altså ikke så langt, og lot henne stille seg i køen bak de andre. Dere kan tro familien min som satt rundt omkring bråsnudde seg mot meg, og ga meg store spørrende blikk. Øynene til svigerinnene min og meg møttes, og da bestemte jeg meg for å slapp av. For hun bare smilte og smålo til meg. Dette var da ikke så farlig? Så da dere, var det bare å sitte i spenning å vente på hva som ville skje. Tiden gikk fryktelig sakte synes jeg, for jeg var jo litt engstelig for hva hun ville finne på. Det var sikker vanskelig å stå der så liten bak alle de voksne ryggene. Fikk hun mon tro med seg noe i det hele tatt? Endelig hennes tur. Hun tok pent i mot kjeksen fra presten og hørte godt etter på hva han sa. Så var det å gå videre til mannen med vinbegeret. Hun dyppet, ventet, og så etter noe som føltes som en evighet, dyppet hun igjen. Der og da trodde jeg ikke hun forstod at hun skulle putte den i munnen og gå videre. Plutselig, som det naturligste i verden, gikk kjeksen i munnen. Dere skulle sett ansiktet hennes, dette likte hun ikke! Akkurat der og da fikk jeg satt øynene mine i henne samtidig som jeg ga henne tommelen opp. Hun svelget og svelget og da de verste rykka og nappa hadde gitt seg, kom smilet, og for et smil! Høyt proklamerte hun: “Eg har drukket Jesus sitt blod, tenk på det?!” Hjertesukk, for ei lita herlig jente. Dette gikk jo så bra! Om det var riktig å la henne gjøre det, helt alene, er jo en helt annen sak.
Vi har snakket mye om det i etterkant. Jeg har ikke tenkt å begynne å snakke om synd til et lite barn. Hva skal hun be om tilgivelse for? Det ordet har ingenting i hennes verden å gjøre, så jeg lar det ligge. Men da skulle jeg kanskje ikke latt henne gjøre det?
Uansett, alle smilte og hun var kjempestolt. Hun fant vel også ut at hun ikke likte vin noe særlig, eller som hun så bokstavelig sier “Jesus sitt blod”.
Da var vi i Stavanger også klare for første skoledag, nå står tredje klasse for tur!
Vi kom hjem fra ferie i natt, så dagen begynte noe trøtt.com. Uansett, frøken “smil” var ikke sein med å kle på seg One Direction outfits og telle minuttene til avgang.
Dårlig planlagt matpakke resulterte i brødskiver med avskårne skorper. Brødet var vel noe gammelt siden små hårete grønne flekker i kantene hadde oppstått. Neida, det var ikke riktig så ille, så kun en liten uvedkommende tass på endeskiva, men for å være på den sikre siden forminska vi alle litt.
Så med dette ønsker jeg alle skolebarna der ute, LYKKE TIL og alle dere andre en riktig fin dag ♥
Nå sitter jeg og min venninne og mimrer etter å ha vært på tidenes fest i går. For en opplevelse! Her var det ikke spart på noe. Den ene overraskelsen etter den andre dukket opp og vi storkoste oss. Moods of Norway står vel for å være noe av det mest fargerike vi har innen mote, og jeg synes hele showet bar preg av det fra begynnelse til slutt.
Vi fikk jo mye mer ut av denne kvelden enn en kikk på den nyeste kolleksjonen. Min mann angrer nok for at han ikke heiv seg på nå som han har fått vite at Tone Damli i drillpikeuniform så yndig sang bursdagssangen for trioen. Minstejenta mi kommer nok også til å ønske at hun var der, for Madcon-gutta ga alt, og fikk oss til å hoppe og danse som små tenåringsjenter.
Dere kan tro vi ble tatt litt på senga da Trøste & Bære bøy opp til allsang med “Drita full før Drøbaksundet”! Vi var jo ikke akkurat vanskelige å be, men frøkna i “Gukki” kjolen ved siden av oss ble noe småsur. Nei, vet du hva, en sånn sang må man jo bare leve seg inn i på ekte Vibeke og Nina vis. Moro til tusen!
