Som innflyttere til Stavanger har ikke ungene besteforeldre her i nærheten. De har et sett i Oslo og et sett på Sørlandet. Selv om de er langt borte er de allikevel alltid til stede. Det er supert med moderne tider der de eldre tør å prøve nye ting. De er alle på Facebook og er hyppige brukere av Skype. Mille på 7 og Pelle på 16, tok flyet alene til Rygge i sommer før å besøke min mamma på hytta i Fredrikstad. Når de kom hjem hadde de med seg nydelige Marius-tunikaer til både Mille og meg, for en lykke!
Jeg er altså så glad for alt min mamma lager til oss. Den dama er en magiker med strikkepinnene. Selv kan jeg absolutt ingenting, så gjennom årene har hun supplert alle ungene med de flotteste kreasjoner. Hun har fulgt med på moten og hva ungene liker, og nå er altså det herlige gode gamle Marius-mønsteret tilbake igjen.
Elsker denne friske varianten. Kan brukes til hverdag, men også til fest. Tusen takk, kjære mammaen min ♥
Heia, vil bare stikke raskt innom bloggen og ønske dere en riktig god mandags morning!
Denne uken blir spinnvill, proppfull agenda, men sånn er det alltid ved skolestart. Da skal minstejenta vår innom alt av leger og pedagoger, for med den farten hun vokser må det meste justeres. I tillegg er det konfirmasjon på østlandet, så uka avsluttes med koselig familebesøk i Oslo.
Dere kan tro lille Pippi ble fornærma når hun måtte posere i den nyinnkjøpte Harley Davidson lua vi kjøpte i statene i sommer. På 99% av bildene henger hun med hodet eller ruller seg i gresset for å få den av. Når du har en bamse av en mann som selv kjører Harley så er det jo hysterisk morsomt å ha en minihund på 1,4kg. Det må forresten nevnes at vi aldri kler opp bikkja vår. Kun hvis det er bitende kaldt. Hun kan ikke fordra det og nekter faktisk å røre på seg, så det er egentlig ingen vits. Har aldri helt forstått den greia der heller, paljettkjoler og dill, nei takk!
Brynerocken 2013 ble avviklet i helgen og heldige meg hadde bestis Tonje booket inn på hotell der. Det var bare å henge seg på. Vi stasjet oss opp på hotellrommet og begynte kvelden med en fortreffelig middag. Tror aldri jeg har smakt makan til bedre biff med portvinssaus. Men hallaisen, gjett hva som hendte i det vi gikk inn på restauranten? En søt liten rockerompe smatt inn foran oss i det vi skulle sette oss til bords. Selveste “Spike” fra The Quireboys satte seg ned ved siden av oss. “Hello girls”. Dere kan jo gjette hva fru Thorsen på stotrende megadårlig engelsk klarte å svare! “Hi, we are only here for you tonight”. Ærre mulig?! Tonje ble sprutrød og forsøkte å kvele en latter, mens hun hvisket: “Det hørtes noe desperat ut, litt groopie ut kanskje?” Åhhh nei, så flaut! Jeg drakk ikke denne kvelden, så jeg kunne ikke akkurat skylde på kong alkohol heller. En snodig start på kvelden, men han var i alle fall høflig når han gikk: “See you later, girls”. Jada, jada, smil tilbake.
Utrolig at lille Bryne får til å arrangere dette her, en stort takk skal dere ha. Håper virkelig dere drar inn nok cash sånn at dette kan gjentas hvert år. Fikk den deilige gamle skolefølelsen når jeg gikk inn i lokalene der, for dette var ingen mørk bule med ølstank. Dette var mer et fritidsklubblokale, og det funket som bare f… Jeg kom egeltig kun for å få med meg The Quireboys, men ble positivt overraska av noen av de andre. Er ikke spesielt fan av de alt for harde banda, men var nå innom både Six Eyes Lost og Diamondog.
Endelig kom gutta våre! The Quireboys er store for meg. Det er musikk man ikke kan stå stille til. Tonje og jeg svaiet med og sang av full hals…som vanlig.
Er vi ikke flinke?
The Quireboys svikter aldri! Jeg var storfornøyd etterpå, så når klokka viste seg å være to, var det på tide å sette seg i bilen og komme seg hjem.
Takk for denne gang Bryne, og takk for en rocka kveld bestis, Tonje!
Etter gårsdagens innlegg ble det litt vanskelig å komme i gang i dag. Er helt overveldet over alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk, tusen takk! I dag er det endelig lørdag, hele huset sover, og jeg har benka meg i sofahjørnet med en kopp te og Macén.
Jeg får stadig spørsmål rundt eldstemannen Dennis. Han var med på Paradise Hotel i fjor, et realityprogram de fleste forbinder med fyll, nakenhet og i verste fall offentlig sex. Vi som foreldre ble bombandert av spørsmål. Hvorfor lot dere han være med på det skvipet der? Hva følte dere når det stod på som verst? Hva tenker dere i ettertid. Ja, det gikk i den duren der. Gi meg styrke!
En dag ringte Dennis meg på jobben. Han spurte om pappaen og jeg hadde planer for kvelden. Han trengte å ha et familieråd, han hadde noe på hjertet. WHAT?! Ble helt stressa der og da, og ba han hoste opp med en gang hva som var på ferde. Men, neida, han ville ta det face to face. De gjenstående timene på jobb fortonet seg som et mareritt. Alt av jævelskap surret rundt i hodet mitt. Skulle han bli pappa? Var han blitt alvorlig syk? Hadde han rotet seg bort i noe kriminelt? Det var ikke akkurat positive ting. Jeg har det nemlig med å tenke det verste, og heller håpe på det beste.
Kvelden kom og vi satt der i spenning. Dennis: “Jeg har blitt plukket ut til å være med på Paradise Hotel”. Pokker, pokker og dobbel pokker! Dere kan tro vi holdt på å dåne der vi satt. Flotte gutten vår, akkurat ferdig med læra og bestått fagprøve med glans. Hele verden lå klar foran hans føtter, men neida, ikke riktig ennå. Jeg må innrømme at det ble en del heftige replikker frem og tilbake, men gutten hadde bestemt seg. Dette ville han være med på og det var ingenting vi kunne si eller gjøre. Fine mannen min var den første som brøyt den kalde isfronten som hadde oppstått. Han så hardt på meg og tilbake på Dennis: “Du er gutten vår og vi skal støtte deg, ferdig snakka!”
Moroklumpen vår tok altså turen til Mexico.
Gutten som alltid har likt å vise seg frem naken. Ville han gjøre det på TV også?
Vi håpte jo på at noen ville falle for disse store blå, så han kanskje slapp billig unna.
Det som forundret meg når det ble kjent at Dennis skulle være med på dette, var at noen venner startet med regelrett mobbing på nettet. Helt ærlig, hva var vitsen med det? For det første så var ikke dette et valg fra vår side, det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til. For det andre, så er vel heller ikke dette et program målrettet for vår aldersgruppe? Det er da ikke et program vi trengte å se på? Utrolig skuffende, og de er selvfølgelig ikke våre venner i dag. Litt moro i ettertid å se at Dennis fikk enormt mye positive tilbakemeldinger. Det hadde nok ikke disse trangsynte menneskene sett for seg.
Vi hadde selvfølgelig ønsket at Dennis hadde fulgt drømmen sine på en noe annen måte. At han i dag hadde fast jobb, kanskje offshore eller hadde flyttet til Oslo og eksperimentert der. Selv mener han at han fortsatt er ung og fortsatt har god tid på å bestemme seg. Typisk han. Han tar en dag av gangen, og det eneste vi kan gjøre er å fortsette å elske han. Den flotte sønnen vår ♥
Dette innlegget har vært repostet flere ganger. Nå som Mille snart er 18 år så spør jeg om det er ok å dele dette, og som vanlig gir hun meg tommel opp. Det er nok et av de innleggene det har vært vanskeligst å skrive, men når det er sagt så er det et av de aller viktigste. Derfor velger jeg å dele budskapet igjen.
I disse dager foregår det tilvenning i barnehagen for de aller minste, og om ikke så alt for lenge trasker det helt ferske forventningsfulle førsteklassinger til skolen. I den forbindelse er det helt sikkert mange foreldre som stadig lurer på hvordan det går med de kjære barna sine. For det å begynne på skolen etter å ha lekt seg gjennom barnehagen i mange år, blir for mange en kjempestor kontrast. For oss som har barn med spesielle behov, er dette en ekstra påkjenning. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at utfordringene ofte blir større og flere.
Vår lille prinsesse, som er født med Sotos syndrom, begynte på en helt normal skole. Eller, den går under å være en “forsterket” skole, det vil si at hver klasse har en eller flere elever som gjerne trenger litt mer oppmerksomhet. Selv om vi var sikre på at Mille ville bli godt tatt vare på av lærerne som hadde satt seg godt inn i tilstanden hennes (de var i flere dager med på Frambu, kompetansesentert for sjeldne diagnoser), var vi allikevel skeptiske til hvordan medelever og deres foreldre igjen ville oppfatte henne. Det var nemlig ikke alltid så enkelt å se at jentungen vår er annerledes kun ut i fra utseende. Derfor valgte vi å stå fram på første foreldremøte å fortelle om henne, og det ble gjentatt når hun begynte i helt ny klasse på ungdomstrinnet.
I tillegg lagde vi skrivet nedenfor og delte det ut til alle barna i klassen. Vi ba også foreldrene om å snakke om dette rundt middagsbordet, slik at det ikke fantes noe tvil om at jentungen vår til tider ville trenge mer høyde under taket;
Sotos er et syndrom, ikke en sykdom som går over
Sotos betyr gigantisme. Jeg vokser fortere enn andre, særlig i de første barneårene, derfor tror mange at jeg er 10-12 år i stedet for 6
Jeg er ikke så sterk i musklene mine, særlig ikke i beina, og har ofte balansevansker, så jeg klarer ikke å løpe så fort som jeg vil
Jeg er mye syk, men har høy eller ingen smerteterskel
Jeg mangler ofte filter når jeg snakker, leser ikke kroppsspråk og blir fort mistenksom når noen sier noe negativt til meg. Det kan gi meg dårlig selvbilde og selvtillit, så da hender det jeg tøffer meg litt, tuller, for at du skal “se” meg
Det synes ikke alltid utenpå at man er annerledes, og det dere, kan være forferdelig vanskelig for ei lita usikker jente. Mille elsker å være ute å leke, men fordi noen har ropt “Mille-Alarm” og løpt i fra henne når hun kom hjem fra barnehagen, har hun blitt en “innejente” hjemme. Hun har også fått høre at hun ikke får lov til å være med å hoppe på trampolinen, fordi hun har briller. Har man først sagt noe stygt til Mille, så er det veldig vanskelig for henne å tro man mener noe fint seinere. Hun nekter å ville lære seg å sykle fordi hun ikke vil at noen skal se hvor vrient det er for henne. Det er ikke alltid Mille klarer å forklare seg, det går litt seint, så ofte henger tankene igjen i hode og hun blir frustrert og sint. Noe av det kjekkeste Mille vet om, er å ha besøk eller få komme på besøk, så ikke nøl med å spørre.
Vi i familien Thorsen hadde satt stor pris på om dere kunne snakket litt sammen om Mille, om det dere nå har fått vite. Alle barn blir jo ikke automatisk venner og vil leke sammen, men kanskje ved å fortelle litt om at Mille har dette syndromet og ikke oppfatter verdene helt som alle andre, skapes det aksept for den livlige og fine jentungen hun er.
Vi la skrivet i postkassene til alle naboene også, og vet dere hva? Det er nok noe av det lureste vi har gjort noen gang. Jeg sier ikke at det har vært kø på døra hennes av barn som vil leke med henne, men vi har merket at de fleste behandler henne for den hun er. Hun har fått lov å være impulsiv og høylydt uten at noen reagerer, og det har for oss foreldre vært helt herlig å se på.
Tenk det dere, dette er nå 10 år siden, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vi aldri angret på. Det hender det stilles spørsmål om det virkelig er bra for Mille å bli så eksponert for omverdenen, og der må jeg få si et ruvende “JA”. Det kommer ingenting godt ut av å skjule at barnet ditt er annerledes. Mille sitt syndrom er i tillegg så sjeldent, at ingen hadde klart å gjette seg til hva som “feiler” henne. Noen hadde kanskje raskt diagnotisert barnet vårt feil på egenhånd, eller i verste fall trodd hun var en unge uten oppdragelse eller empati for andre, og det dere, hadde rett og slett vært trist, ikke greit i det hele tatt.
Vi valgte å være åpne, og det oppfordrer jeg alle andre i samme situasjon til også å vurdere.
Da har jeg vært på Solid igjen, hos flinke Kristina, og gjort ferdig sommerfuglene på ryggen. Jeg elsker å gå inn dørene der og kjenne den deilige lukta av blekk og desinfeksjonsmiddel. Tro det eller ei, dere, men da blir na´mor lykkelig kan dere tro!
Prosjektet rygg er dermed godt i gang, og jeg gleder meg til det endelige resultatet.
Det var det, og ny time er bestilt til november. Da skal flere spennende ting suppleres til sommerfuglene. Det er rart, men har man først begynt, er det vanskelig å slutte.
I disse valgtider går det ikke en dag uten at vi blir eksponert for heftige politiske debatter, haugevis av negative beskyldninger og destruktiv skitkasting. Det forundrer meg at enkelte partier bruker mer energi på å fortelle om andre partiers svakhet enn å fremme seg sjøl. Det er pinadømeg ikke lett for oss velgere å vite hva de enkelte partiene står for når informasjonen vi sitter igjen med etter å ha fulgt en debatt på TV ofte er null nada. Skal vi liksom ta et valg basert på hvem som skreik høyest, viste størst muskler eller velge den som forholdt seg noenlunde sakelig? Jeg gremmes langt inn til margen, og er sjeleglad for at valget mitt er tatt lenge før sirkuset starta.
Nå har jeg brukt hele begynnelsen her på å formidle hvor lei jeg er av alle de dirty triksa som blir brukt i valgkampen, men i forrige uke holdt jeg på å kjøre av veien når jeg hørte et av partiene virkelig strekke strikken. Gjett hvilket parti som troppet opp på Sexhibition og drev valgkamp? Messen som er en godtebutikk for alt innen sex og erotikk. Du går langs bordene og småsikler på alle godsakene, nipper til en iskald øl og tar deg en tur innom strippescenen som kjører i gang heftige show hele dagen. Midt oppe i dette, så velger altså et parti å kjøre valgkamp. Seriøst?! Det er da overskriften min her gir mening: Er det så lurt å ta et så klokt valg når man går med bennern i buksa? Smart tenkt av partiet eller en flopp?
Kan dere gjette hvilket parti jeg snakker om? Hvilket parti finner på å avbryte leken og tvinge de oppmøtte til å høre på hvor flott det er med nakenhet med mannelige strippere og pornostjerner ved sin side? Det er FrP-politiker Aina Stenersen det ,vet du. Der står altså en gjeng halvfulle, småhorny folk og koser seg og blir bedt om å holde stø kurs!
Nå tror sikkert noen av dere at jeg er ei snerpete feministisk Ottar tillhenger som ikke har fått meg noe på lenge, men det er feil, feil og feil! Jeg har faktisk storkost meg på messa tidligere, synes det er et flott fristed for lek og moro, men ærlig talt dere, valgkamp?! For meg så blir dette noe desperat…
Husk å bruk stemmeretten folkens! Ha et riktig godt valg!
Det er deilig å ha venner som man alltid vet er der for deg. Uansett hvor lang tid det har gått siden sist man har sett eller snakket med hverandre, klikker man på sekundet og finner tilbake til den gamle gode tonen. Jeg føler meg rik, for jeg har noen av dem ♥
Forrige helg var meget hektisk, men et av flere høydepunkt de dagene var å besøke en av de beste, nemlig Tine som jeg har kjent siden jeg var fem år. Hun og jeg vokste opp i samme blokk i Oslo, på Vestli. To temperametsfulle jentunger delte det meste og i dag, en hel evighet siden, er vi fortsatt der for hverandre. Vi treffes ikke så ofte, men for meg er det juleaften og bursdag på samme dag hver gang muligheten dukker opp.
For ikke lenge siden flyttet hun og mannen til Son, en plass jeg aldri har vært før. Endelig kom dagen da det var min tur å besøke henne og ikke omvendt som det har vært i så mange år. I tillegg visste jeg at ei gammel skolevenninne også bodde der. I ni år gikk Line og jeg i samme klasse, og dere kan tro vi tre hadde mye å snakke om.
For en koselig liten by, for en gjenforening og for en fantastisk kveld! Først ble nok Line noe paff over at jeg dukket opp i tights, hettegenser og joggesko. Jeg var altså så sliten etter å ha vært på Moods festen kvelden i forveien. Eller det var vel heller det at jeg satt oppe hele natta fordi jeg hadde veldig mye å snakke om med en annen venninne jeg heller ikke hadde sett på kjempelenge. Så ingen pyntings på meg, jeg var klar for skikkelig matgilde, ingen stramme klær rundt magen så derfor sløkkisklær. Line ble jo den fargeklatten i forhold til meg, for ei sprek dame!
Så da satt vi der da, i solsteika, med deilig mat og snakket, snakket og snakket. Jeg med min gullfisk hukommelse elsket å høre på disse to damene tatle, men jeg fikk selvfølgelig sagt litt jeg også. Det er nemlig sjeldent et problem. Kvelden gikk så alt for fort. Det er jo bare så herlig å omgi seg med så fine folk som man har så mye fortid i sammen med.
Gode venner er balsam for sjelen, ta godt vare på dem ♥
Det er i alle fall ikke alltid like kjekt å våkne opp til Lyril´s nattefangst. Denne gangen var det en stakkars liten fugl som måtte bøte med livet, og det er rett og slett ikke greit, bare trist.
Den gamle frøkna på 15 år er så forbaska stolt! Bærer den rundt og legger den til slutt rett utenfor verandadøra vår. Hun sørger for at alle ser den, men ingen får røre den. Lala har jo så lyst på en liten kikk, men nei du, det er ikke lov!
Jeg får meg ikke til å kaste disse trofeene hennes med en gang heller, for hun er altså så kry, men pjuk så ekkelt. Dog ikke like pyton, som når hun kommer med mus. Mus som er nesten er spist opp…alt utenom tanngarden, den legger hun igjen. Da er det like før jeg kaster opp! Hun plasserer den som regel fint i uteskoa til Bjørn Erik. Kan dere tenke dere hvor ekkelt det var første gangen han morratrøtt stakk nakne tær ned i skoa for å hente avisen?! Ehhh, det dere, gjør han aldri igjen. Fra da av sjekkes alle utesko nøye før de tas i bruk.
Ganske greit å ha katteluke som er låst fra utsiden og inn, for da bestemmer vi selv hva de drar med seg inn dørene. Det er nemlig ikke noe særlig å våkne opp til det her, men en ting er i alle fall sikkert. Noen av naboene her har hatt mus og rotter i veggene, og det slipper vi. For disse jaktjentene våre er ute hele natta, og angriper alt som rører seg langs hjørnene her.
Det har lenge vært slutt på endeløse timer på sofaen om kveldene med potetgull, sjokolade og brus. Før oktober i fjor var det lørdag hver bidige dag, men det er altså finito. Men hva skal man da finne på? Det er jo ikke like moro å glane på kopekassa nå når man ikke kan putte noe i hullet hele tiden. Blir så rastløs! Vi får vel begynne å utforske nabolaget litt da, har tross alt bodd her i over 20 år. Ut på tur!
Valget av turmål for kvelden ble en kort marsj til Vistehola. Passer Pippi bra også, for hun er nyoperert for andre gang etter stygt brudd i beinet.
Kjempeglad jente! Dette sleit hu ikke ut i det hele tatt. En tur trenger jo ikke nødvendigvis alltid å være så lang og planlagt. Denne gangen slapp vi å pakke sekken full også, vi bare dro av gårde.
Veien tilbake ble nokså spennende den også. Langs hele kyststripa her satte nemlig tyskerne opp bunkere under 2. verdenskrig. Moro for ei lita jente å låne lommelykta på mobilen og utforske.
Enda mer moro var det når pappsen tissa i havet…vi jentene fniste godt da.
Det lakker og lir mot høst nå, men ennå blomstrer det litt her og der.
Det blir visst mye snø i år, mener Bjørn Erik for trærne bugner av rognebær. Kanskje han har rett?
