Ja, nå er det like før timeglasset renner ut for politikerne våre. Sirkust er snart over, og det skal bli deilig! Det er sannelig ikke lett å holde stø kurs og skille klinten fra hveten. Er glad jeg har forhåndsstemt og bare kan lene meg tilbake…og vente. Ikke det at det er så fryktelig spennende, for jeg ser jo dessverre hvilken retning dette går, men det er alltid lov å håpe.
Synes vår kjære komiker og radiomann Klaus Sonstad forklarte det så fint i et innlegg i Dagbladet nylig. Har lyst å gjenta noe av teksten her:
“Hvorfor skal jeg stemme på noen som vil gjøre det enda bedre for meg, når jeg allerede har det så bra? Som vil gjøre det enda enklere for meg, når jeg ikke har det vanskelig? Som vil gi meg flere fordeler, når jeg allerede føler meg forfordelt? Som vil la meg kjøpe meg ut av køer, når jeg allerede kommer inn der jeg vil?
Burde ikke jeg gi min stemme til de som vil gjøre det bedre for alle? Som vil gjøre det enklere for de som har det vanskeligst? Som vil fordele godene mer rettferdig? Som ikke vil la tykkelsen på lommeboka bestemme hvem som skal få snike i køen?
Jo, det burde jeg. Og derfor blir det sånn. Også ved dette valget”
Dette er kloke ord, og for meg veldig dekkende for hvordan jeg føler det. Husk å bruk stemmeretten din, hvis ikke lar du andre ta valget for deg!
Måtte lokke Pippi frem fra kjøkkenkroken. Var så vidt jeg fikk henne med meg ut i tordenskralla som herjet på morningen i dag. Eller nå lyver jeg litt. Er ikke vanskelig å få med seg en krabat på 1,4 kg. Det er bare å putte henne i lomma så er hun med:-)
Lille “Millies” storkoser seg i timesvis i bil. Har rigga seg godt til med film og snop.
Med små firbente venner i bil, blir Stavanger-Oslo noe langt å ta i en strekning. Godt med en luftings underveis.
Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge, men det sitter langt inne. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg kan blogge men ikke befinner meg på jobb for tiden. Hvis jeg kan sitte på PC´n her hjemme, hvorfor kan jeg ikke da også sitte på PC´n på jobb noen timer om dagen?
Jeg er kjempedårlig på det å syte og klage. Jeg har overhodet ingen glede av å skrive om det å være syk eller ute av spill. For hva får jeg igjen for det? Vel, søte “God bedring” og “Bli frisk fort” tilbakemeldinger, for de fleste er jo oppdratt til å ha empati for andre, men da blir jeg bare mer satt ut og føler meg som verdens største sytepave. Når det er som striest, tenker jeg at det alltid er noen som har det verre, og “synessyndpåNina”- syndromet forsvinner på et blunk.
Jeg har befunnet meg i samme jobb i 15 år nå. Startet i ABB som senere ble kjøpt opp av YIT. I år ble vi igjen kjøpt opp av Caverion Norge, men jeg har ikke helt fått satt meg inn i det, for da var jeg altså nyoperert og langt nedi min egen greie. I mange år nå har vi vært en gla´gjeng som har jobbet på Statoil i Servicesenteret. Her fløy dagene av gårde i et hektisk tempo og jeg stortrivdes. Så ble vi utkonkurrert, og jeg var plutselig tilbake på hovedkontoret vårt. Der ble jeg sittende med logistikk, med tre skjermer rundt meg og plutselig rørte jeg aldri på meg mer. Det tok ikke lange tiden før nakken låste seg fullstendig og hodepinen kom. Paraceten ble min beste venn. Til da hadde jeg aldri vært hos en kiropraktor eller en fysioterapeut i hele mitt liv. Jeg heiv meg på alt jeg kunne komme over. Etter flere måneder med intense behandlinger, tok saken helomvending. Resultatene fra MR bildene kom nemlig på bordet. 14 dager senere lå jeg under kniven, og verk og kalkansamlinger i skulder ble fjernet. Fikk da også beskjed om at jeg hadde begynt i helt gal ende. Skulle aldri tatt de behandlingene, men kommet meg til MR med en gang sånn at de kunne operert meg asap. Jaja, det er lett å være etterpåklok. Jeg pustet i alle fall lettet ut og gledet meg over å endelig være på rett vei. Nå var det på tide å bli frisk og rask igjen!
Sånn ble det altså ikke! 14 dager senere, midt på natta våknet jeg opp med så intense smerter i skulderen at jeg havnet på sykehus. Fikk noe skikkelig dop der og da som fikk meg gjennom natta, og så var det bare å vente på dommen. Frozen Shoulder! Hva i h…..navn var det for noe makkverk! Fra å ha vondt i skulder og nakke, klarte jeg altså ikke lenger å bevege armen, ikke en milimeter, og det sånn plutselig over natta. Legen bare trakk på skuldrene og sa at det er sånt som dessverre skjer. Hinnen rundt skulderleddet var blitt betent og kollapset, dette lovet ikke godt.
For å komme meg gjennom de første månedene fikk jeg utallige sprøyter med kortison. Det virket og fikk meg sånn noenlunde gjennom dagene. Men de dagligdagse gjøremålene var det verre med. Ikke fikk jeg vasket håret selv lenger, ikke tatt på meg BH´en, ikke sovet på siden lenger, ikke hengt opp tøy, bla, bla, bla. Hver minste lille bevegelse på armen resulterte i skrik og skrål. Jeg følte meg fullstendig innvalidisert! What the f…! En ting var smertehelvete, men en annen ting var å bli så inni hampen avhengig av andre. Hva kunne jeg gjøre?! Ingen verdens ting. Bare ta tiden til hjelp. I dag må jeg ta Paralgin Forte og Ibux hvis jeg skal foreta meg noe, men vet dere hva? Det finnes lys i den mørke tunnelen.
Jeg vet nemlig at jeg kommer til å bli frisk igjen. Det kan ta opptil tre år, men uansett så blir jeg frisk. Happy, happy days! Jeg har søkt permisjon fra jobben, og det kan jeg altså fortsette med i noen år til hvis det trengs. I dag kan jeg bevege armen ut fra kroppen 30 grader, så det går jo fremover. Jeg har akkurat fått svaret på de nye MR bilder som viser en yttligere betennelse i skulder og fortsatt fire virvler i nakken med noe slitasje, men det har legen tatt tak i. Det går altså sakte men sikkert fremover. Av og til tar man to skritt frem og et tilbake, men uansett så skal jeg komme meg helskinna i mål til slutt.
I steden for å grave meg langt ned i elendigheten har jeg forsøkt å snu dette om til noe positivt. Jeg har tatt tak i andre utfordringer, nemlig kosthold, og det har jeg tenkt å komme tilbake til senere.
I tillegg har jeg altså så smått begynt å blogge, men det å sitte på PCén for meg nå er omtrent umulig. Jeg bygger opp armen med puter for jeg må ikke bevege den mens jeg holder på. Det beste er å sitte i sofaen, da får jeg rigga meg skikkelig godt til med alt av hjelpemidler. I tillegg så er det viktig å kun sitte 30 min av gangen. Noe utover det er helt uakseptabelt, da ber jeg om bråk.
Søvn er for tiden oppskrytt. 4-5 timer i døgnet er maks. Trenger gudskjelov ikke like mye søvn som før, men fordi kroppen og armen stivner er det bare å komme seg opp og få systemet i gang. Det jeg sliter mest med er å være en en belastning for familien. Priser meg lykkelig over å være så utrolig heldig som har verden snilleste mann. Han tar styringen og hjelper til overalt, my big love!
Uff, dette ble mye på en gang merker jeg! Men før eller senere måtte jeg jo bare få det ned på arket. Lover at det blir med denne ene gangen, for som sagt å syte å klage er langt utenfor min komfortgrense.
Da var det snart helg dere! Torsdag betyr nyvaska hus og alltid friske blomster. Det er nok en luksus jeg vil fortsette og unne meg, for hvem liker vel ikke blomster?
Helst er det hvite blomster jeg liker og disse står lenge og ser alltid freshe ut.
Hvite gladioler er også lekre. Bare husk å knip av de to øverste leddene, hvis ikke blir de brune…
Vår lille Mille er stor Kaizers fan. I fjor i 2. klasse lærte de nemlig noen av sangene. I går var det stor oppstandelse i DNB Arena her i Stavanger, det var nemlig duket for konsert med heltene for mange skoleelever. Billettene ble kjøpt inn for kun hundre kroner og Kaizers tar ikke ei krone. De går til Unicef og skolebygging i Rwanda. Er det ikke fantastisk?! Husker jeg så en dokumentar angående dette i fjor hvor gutta selv stilte opp på et skolebyggeprosjekt, og jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for gjengen.
Superklar!
Gutta tok seg tid til å fortelle om prosjektet under konserten. De takket alle oppmøtte og ga de æren for at nye skoler i så fattige land blir til takket være disse konsertene. Mille er jo ikke så fryktelig glad i for høye lyder, så det nytter ikke å gå på slike arrangementer uten hørselsverna, men en stakket stund der glemte hun seg ut og sang av full hals.
Vi vil få takke Kaizers! Det står stor respekt av dette og dere avslutter karrieren med stil!
I dag har jeg altså blitt bedt om å passe mine egne saker! Faktisk av 20 år gamle rosablogger Rannveig Heitmann, som debuterte på TV3 i Charterfeber i går. Jeg ler så jeg griner! “Gå og lag middag til familien din!” Ikke plag søte lille meg, leser jo jeg mellom linjene. Seriøst?! Der stikker du hodet fram og nekter folk i gata å ha en mening etterpå? Morsomt, dette elsker jeg. Når du sitter og furter gjennom en hel episode og forsurer hele miljøet rundt deg, så kan du altså ikke i ettertid ha såpass selvinnsikt og se at du kanskje var litt “too much”? Ærlig talt!
Jeg burde jo egentlig styrt unna Charterfeber, men det er jo så hysterisk morsomt. De fleste som er med har jo pakka sekken full av selvironi og tar seg ikke selv så høytidelig.
Nå som frøken Heitmann har kasta bensin på bålet til fru Thorsen, må jeg jo bare følge med videre, så heng dere på neste kapittel catfight!
Æsj, nå spøker det for all moroa denne uka. Har hangla siden helgen, og nå har jeg måttet forflytte meg fra senga til sofaen for å ikke vekke opp hele huset. Teller timer og minutter til legen åpner, for denne halsen må da være innvandert av små kaktuser?!
Over til noe helt annet og mye mer spennende! Jeg var vel den eneste i kretsen (nei, fru Neumann var vel også enig) som sleit meg gjennom bøkene “Fifty Shades of Grey”. Ble så fortvila da jeg ikke var helt på nett med vennegjengen og fant disse bøkene interessante. Hele 70 millioner eksemplarer ble solgt, og det er for meg helt uforståelig. Bok nr. 1 var helt ok. Lett husmorporno, og hvem liker vel ikke det? Så tok kjedsommeligheten over. Herrejemeni, jeg holdt på å tilte! “Min indre gudinne ditt” og “Min indre gudinne datt”…det tok kaka! Selvfølgelig er det lov å bli tatt med storm av å lese om prinsen som røver den noe kjedelige jomfruelige gråe musa, men utover det ble det for ensformig og platt for meg.
Nå derimot er jeg jo helt nødt til å se filmen! Pokker og! For hvem kan vel motstå deiligste Charlie Hunnam?
Halleluja, for en mann! Reint snop fra topp til tå. Fikk øya skikkelig opp for karen under bikerserien “Sons of Anarchy”. Ble helt satt ut. Her har filmskaperne virkelig funnet mannen med stor M til rollen som Mr. Grey. Så da får hu mor bite i det sure eplet og karre seg på kino, for dette kan hu ikke gå glipp av.
Da var uka godt i gang, og her hjemme ruller karusellen videre. Vil gjerne fortelle dere om noe som hendte her forleden.
Vår lille prinsesse Mille fikk en hyggelig overraskelse. Det var så deilig å se smilet hennes når hun skjønte at noen hun nesten ikke kjente var ekstra snille mot henne. Jeg fikk nemlig beskjed om at det lå en pakke til henne i byen. Gjett hva det var?
Tine Steen, i gruppa Lady Luck, hadde signert den nye CDén deres og lagt med en t-skjorte som jeg kunne hente og gi til henne. Dere kan tro dette ble godt mottatt! Mille var nemlig på konsert med Tine Steen og Kjell Undheim i Byparken i sommer og ble helt frelst av musikken og så stolt over at jeg faktisk visste hvem de var.
Det var altså under Gladmaten her i Stavanger at Lady Luck ga oss heldige frammøtte en intim konsert. Byen viste seg fra sin beste side og vi nøyt den koselig atmosfæren. Før konserten tok jeg en liten prat med duoen og etterpå fortalte jeg Mille at disse to var veldig kjente flinke artister. Da ble hun helt overveldet, akkurat sånn som Mille kan bli, og hun klarte i etterkant å snike til seg en liten snikksnakk med Kjell. Hun lurte nemlig på, siden jeg sa de var så flinke, om de kunne synge noe av One Direction. Jada, det var helt naturlig for henne å tro det. Kjell trakk nok litt på smilebåndet. Så får tiden vise hva han får til.
Tine var i alle fall så snill mot Mille og gi henne denne, og hun ble altså så glad. Hun følte seg så spesiell og jeg er dypt takknemlig. Jeg kan love dere at her hjemme sitter de største fansa deres fra nå av, og vi kan snart alle sangene utenat. Sees snart på konsert igjen!
Som innflyttere til Stavanger har ikke ungene besteforeldre her i nærheten. De har et sett i Oslo og et sett på Sørlandet. Selv om de er langt borte er de allikevel alltid til stede. Det er supert med moderne tider der de eldre tør å prøve nye ting. De er alle på Facebook og er hyppige brukere av Skype. Mille på 7 og Pelle på 16, tok flyet alene til Rygge i sommer før å besøke min mamma på hytta i Fredrikstad. Når de kom hjem hadde de med seg nydelige Marius-tunikaer til både Mille og meg, for en lykke!
Jeg er altså så glad for alt min mamma lager til oss. Den dama er en magiker med strikkepinnene. Selv kan jeg absolutt ingenting, så gjennom årene har hun supplert alle ungene med de flotteste kreasjoner. Hun har fulgt med på moten og hva ungene liker, og nå er altså det herlige gode gamle Marius-mønsteret tilbake igjen.
Heia, vil bare stikke raskt innom bloggen og ønske dere en riktig god mandags morning!
Denne uken blir spinnvill, proppfull agenda, men sånn er det alltid ved skolestart. Da skal minstejenta vår innom alt av leger og pedagoger, for med den farten hun vokser må det meste justeres. I tillegg er det konfirmasjon på østlandet, så uka avsluttes med koselig familebesøk i Oslo.
Dere kan tro lille Pippi ble fornærma når hun måtte posere i den nyinnkjøpte Harley Davidson lua vi kjøpte i statene i sommer. På 99% av bildene henger hun med hodet eller ruller seg i gresset for å få den av. Når du har en bamse av en mann som selv kjører Harley så er det jo hysterisk morsomt å ha en minihund på 1,4kg. Det må forresten nevnes at vi aldri kler opp bikkja vår. Kun hvis det er bitende kaldt. Hun kan ikke fordra det og nekter faktisk å røre på seg, så det er egentlig ingen vits. Har aldri helt forstått den greia der heller, paljettkjoler og dill, nei takk!
