Jeg føler meg egentlig ikke som en sånn typisk “tipse-person”, er vel ikke den mest kreative, men akkurat nå så bør de av dere som trenger råd om å freshe opp plastikkpottene sine, spisse øra. For jeg var altså så fortvila allerede i fjor når jeg så pottene mine bli mer og mer solbleka og stygge. Da brukte jeg vanlig matolje på de, noe som funket bra der og da, men ulempen med det var at de ble klissete og derfor etterhvert tok til seg alt av støv og dritt.
Denne gangen har jeg derimot brukt samme middel som brukes på gummidetaljer på biler, som for eksempel støtfangere. Pottene mine er selvsagt ikke av gummi, de er i hard plast, men dette middelet funket som bare det. Det gjenopprettet ganske mye av fargen, så nå ser de nesten nye ut igjen. Jeg tenkte derimot jeg skulle gjenta prosessen en gang til, så tenker jeg resultatet blir noenlunde perfekt.
Først vasket jeg selvsagt pottene, med god hjelp fra hunken så klart, deretter lot jeg dem tørke og så var det bare å spraye og tørke dem med en tørr klut rett etterpå.
Sant de ble fine?
Vi brukte altså denne, men jeg tenkte jeg skulle forsøke den andre varianten han kjøpte også. Likt produkt men i form av en sprayflaske lik de vi har hårlakk i.
Tror Bjørn Erik ble letta, for jeg tror han så hundrelappene fyke der et øyeblikk på helt nye potter…
Da tenkte jeg det kanskje var på tide med en knøttliten babypause for dere kjære lesere. Det har seg faktisk sånn at jeg ikke har hørt noe fra trioen i Oslo siden i går, altså heeele den lange dagen i dag, så nå kjenner jeg abstinensene komme. Det tar meg derimot ikke lange sekundet å hente frem et par videosnutter i ny og ne, bare for å kjenne på at hjerte brister litt av kjærlighet og lykke. For jeg er jo som sagt helt tullerusk forelska.
Tenk, i morgen skal Bjørn Erik få møte Falk for aller første gang, så nå pakkes det litt småting igjen til den lille. For han farfar kan jo ikke komme helt tomhendt. Bjørn Erik var ikke særlig høy i hatten når han uventet måtte vende nesa hjem til Stavanger igjen uten å få snust på sitt førstefødte barnebarn, men denne gangen skal han være i Oslo i to hele dager og all fritid er huket av i boka for “babykos”. Jeg kjenner jeg er litt misunnelig, eller ganske mye egentlig, men han har lovet å ta med seg kameraet mitt, så jeg i etterkant kan få se hvordan de har hatt det.
Så nå er vi altså tilbake til hverdagen og vår egne lille trio. Minsten Mille var nok ikke særlig fornøyd med å stå opp grytidlig for å rekke sykehuset klokken åtte i morges. Hun begynner nemlig ikke på skolen igjen før i morgen, så hun synes selvsagt det var unødvendig å legge nok en undersøkelse på fridagen hennes (hadde avtale sist onsdag også).
Turen i morges gikk altså til sykehuset og til Nevrologisk avdeling og en grundig test om jentungene har et snev av epilepsi. For å være helt ærlig, så tviler jeg på det, men dette er en del av elimineringsmetoden for å forsøke å finne ut hva som skjedde når hun falt bort fra oss to ganger i begynnelsen av året. Dere husker kanskje at Bjørn Erik og jeg var kjempebekymra i de seks dagene det pågikk? Da Mille ikke reagerte på noe? Hun hverken snakket lo eller grein, hun var helt lukket inne i sin egen verden. En grusom opplevelse, særlig når det gjentok seg igjen eksakt en måned etter.
Testen i dag så i alle fall ut til å gå greit, og innen en uke så er vi helt sikre, da får vi svaret. Jeg må forresten få nevne at Bjørn Erik, sirkuspappaen, var skikkelig “slem” i dag. Han sa nemlig at Mille måtte barbere vekk hår på alle de plassene der de 25 elektrodene skulle sitte, og det ble selvsagt møtt med skrikende hoi etterfulgt av en særdeles stressende latter. På ansiktet hans å dømme, forstod hun selvsagt at dette vare var tull og fanteri, nok en rampestrek fra Mr. Poppe, men helt greit var det derimot ikke etterpå. For hver elektrode ble festet med en svær kladd fett, så dere kan jo gjette hvordan håret så ut etterpå. Veeeldig sleikete, veldig Grease-aktig (filmen altså), men hun skulle kun i stallen etterpå, og hesten Sol er tross alt ikke så nøye på det 💕
Kan dere se tilbake på en god påske da? Jeg fikk selvsagt livets gave, det lille barnebarnet vårt, men ellers så ble det mye hagearbeid og TV-titting, mye krim.
Tusen, tusen takk for alle de varme gratulasjonene. De strømmer stadig inn, og minner oss gang på gang hvor heldige vi er. Det er rart det der dere, at et så lite vesen knytter så mange i sammen. Kjærligheten formelig flommer over, og det er rett og slett herlig.
I dag har Falk allerede rukket å bli en uke, og det har ikke gått en dag uten at vi har fått se han “live”. Jeg blir altså aldri lei av å se på det lille nurket, og vi tøyser og tuller med at vi burde ha et kamera på han hele tiden, så vi kunne sitti her i Stavanger og nistirra på han. Jeg må nok få innrømme at jeg synes vi er alt for langt fra hverandre akkurat nå, men når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit. For jeg er litt redd for at jeg hadde stått på døra og klort for å komme inn hver bidige dag, og det er jo heller ikke greit. Skrulla av en farmor må helt klart ta et steg tilbake, for tross alt kommer det nok av stunder fremover hvor vi kan ta igjen all den tapte tiden.
Den lille trioen på “Løkka” trenger uansett ro nå til å bli bedre kjent med hverandre og alle de nye rutinene, og da trenger de ikke en super forelska farmor på døra i ett sett. Vi skal dessuten feire 17 mai sammen i år, og det er tross alt ikke så lenge til. Nedtellinga har allerede begynt… 💙
Den fineste hemmeligheten kan endelig se dagens lys, endelig kan vi rope ut til alle og enhver at vi har blitt farmor og farfar 💕
I nesten en hel uke har vi visst det, og jeg kan ikke få sagt hvor sprekkferdige stolte vi er. Stolte til vakre lille Falk, vår lille hjerteknuser.
Da Dennis fortalte at fødselen ville bli satt i gang på fredag for over en uke siden, tok det oss akkurat to minutter å bestemme oss for å kjøre innover til Oslo. Presis klokken fire på natta var vi klare, for den farmora her ville selvsagt være i nærheten når mirakelet skjedde.
Så var det i gang, og vår kjære Dennis tok seg av all kommunikasjon underveis, informerte oss om hver minste lille utvikling som skjedde og drøyde, men tre døgn seinere var han altså her. Dyktige Kristin hadde kontrollen hele veien, og var med på å gjøre dette til en god opplevelse for oss alle. Jeg var faktisk aldri bekymra for henne, for hun virket så dedikert med en konstant ro hele tiden. Det var faktisk mye latter og humor underveis, og det kan ikke alle skryte av.
Den lille familien vår har altså blitt utvidet med en til, og Bjørn Erik og jeg føler oss altså så lykkelige. Tenk at det nydelige lille vesenet der er en grein av oss, vi kunne ikke vært stoltere 💕
Farmor og farfar elsker deg allerede høyt herfra til månen og tilbake igjen 💕
Dette må være den snåleste påskeaften jeg har opplevd på lenge. Jeg har på en måte gravd meg ned, ikke i snø, men ned i min egne sofa. Helt crazy, siden det ser ut som om alle andre er ute og slikker sol, nyter og storkoser seg ut i det fine været.
Jeg tror jeg rett og slett har valgt å være inne fordi jeg ikke gidder å ta tak i hagearbeidet der ute. Bjørn Erik har vært superflink og spylt og feid om hverandre, og nå har han til og med hentet frem alle de ni gigantiske blomsterpottene mine, og kastet alt grapset i dem. Jeg har faktisk kjøpt inn hvite margeritter til den store gullmedaljen, men så var det det å få ræva i gir da dere, få startet på potte-prosjektet. For jeg kan selvsagt ikke bare hive i nye blomster, nei nei, det hadde vært alt for enkelt. Først må pottene tømmes for gammel jord, skal de skrubbes grundig med såpe, deretter spyles og til slutt skal de pensles med et tryllemiddel som visstnok får frem den gamle fargen på dem igjen. De skal bli som nye, og jeg er overbevist om at dette er et alt for stort prosjekt å ta tak i akkurat nå, eller i hvert fall i dag.
NrK krim på TV lokker altså mye mer, i hvert fall for et par timer til. Da kommer Bjørn Erik hjem fra Harley turen sin og Mille hjem fra stallen, og da skal hele hurven flytte ut i hagen for å grille og tenne opp i bålpanna. Nå derimot, sitter jeg og nyter alt den gule pynten innendørs. Gult er ganske fresht og fint, dere, sant?
Nå holdt jeg fadern meg på å drite meg ut igjen. Jeg er nemlig ekstremt opptatt av at alle ungene mine samt kjærestene (venninnene) deres får likt påskeegg, men det ble plutselig ikke så enkelt allikevel. For selv om jeg ikke nevnte hvor jeg hadde kjøpt disse påskevinholderne i innlegget om eggene til Kristin og Dennis, ble jeg etterhvert spurt i plenum om det, noe som resulterte i at butikken både her på Hundvåg og i byen gikk tomme på et blunk.
Det var med andre ord ikke så lurt å ikke kjøpe alle de fem hønene med en gang, men butikkdama her på Hundvåg var snill og ringte rundt og etterlyste dem, noe som resulterte i at hun klarte å hoste opp tre høner til. De er som sagt ment til å ha en vinkartong i seg, men jeg putter påskeeggene til ungene i dem i stedet. Jeg synes nemlig de er så søte, og dekorer fint som påskepynt gjør de også.
Jeg ser at fler og fler gir ungene sine påskeegget før selve påskeaften, men det gjør altså ikke jeg. Er litt streng der, men orker rett og slett ikke all den småspisinga av snop hele tiden. Hadde jeg gitt Mille sitt påskeegg før, så veit jeg jo at det hadde vært tomt før påskeaften også. Så akkurat der tviholder jeg på den gamle tradisjonen. Hva gjør dere?
Alle ungene liker forskjellig snop, så det tar litt tid å sortere etter smak og behag.
Da var eggene til Mille, Pelle og Linni også klart.
I dag har vi kost oss ute i hagen. Vasket, klipt og stelt litt her og der, så vi etterhvert kan flytte utendørs. Vel, det må vel nevnes at jeg mer eller mindre kun har vært tilskuer, det er lite den dama her klarer for tiden, men jeg prøver nå i alle fall å være til stedet, holde hunken min med selskap mens han er så flink å holder på.
Bjørn Erik er forresten super happy. Han har alltid følt at noe har mangla her i huset vårt. Han mener han har hatt et hull i sjelen som nå har blitt fylt. Et hull i plattingen er nå nemlig fylt opp med kumlokket han kjøpte på “The Dogs” konserten her for leden, les gjerne her, så nå etter 22 år boende her i dette huset, er alt komplett.
Da var vi alle på plass i Stavanger igjen, og tenk, vi har det nydelig påskeværet med hele femten varmegrader. Det er helt magisk, nesten ikke til å tro, og jeg ber på mine knær om at dette skal vare hele påsken.
Kjøreturen hjemover gikk i turbofart. Det er langt å sitte i ro i hele 55 mil, men hverken Mille eller Pippi klagde en eneste gang. Pippi sov faktisk hele veien, mens Mille som vanlig sørget for at mamsen hadde både noe å momse på og drikke. I tillegg så ordnet hun podcaster for oss hele tiden, så kjedelig var det ikke. Det var selvsagt ikke planlagt at Bjørn Erik heller tok fly i steden for å kjøre med oss hjemover igjen, men han måtte plutselig i møte dagen før. Han trengte så absolutt å være opplagt og klar i hodet i forkant for denne avtalen, så dette ble det beste løsningen for oss alle.
Før vi tok fatt på hjemveien, tok vi derimot en tur innom to gravlunder. På den ene hviler “bessen” til ungene og på den andre min “mommo” og “bessen”. Jeg finner en fred og ro uten sidestykke når jeg er her, og synes ofte det er godt å få letta hjertet litt. Vi har alltid masse å snakke om, siden det ofte går et år mellom hvert besøk, og denne gangen var intet unntak. Mille synes fortsatt det er veldig vanskelig å besøke bessen på denne måten, for det er tross alt kun han hun har mistet i livet sitt. Jeg kjenner selvsagt på en tomhet og blir trist jeg også, men synes uansett det er verdt det. For alt i alt kjennes det nemlig veldig godt ut etterpå. Godt å mimre og minnes de vi var så ufattelig glad i 💕
Mille synes det var på sin plass å ha med en påskehare som pynt på grava, og jeg tenkte som så: “Ja, hvorfor ikke…”.
Vi koser oss fortsatt her i Oslo, og tenk det dere, denne gangen var vi så heldige og fikk med oss en Vålerenga kamp også. Det ble Mille og meg sitt første møte med nye Intility Arena, og bedre førstegangs opplevelse kunne vi vel egentlig ikke drømt om. Til nå har det faktisk vært en sjeldenhet å være til stede på Vålerenga sine kamper og dra hjem seieren, men denne gangen gikk det over all forventning. Det ble som sagt en braksuksess, med hele 4-1 i seier, og det dere, kan vi jentene leve lenge på.
Vi kan dessverre ikke være så lenge i Oslo som først ønsket, for i går plinget det inn varsel på mobilen om at Mille har time hos NOF (Norsk Ortopedisk Fotpleie) i morgen. Det hadde jeg selvsagt glemt, og denne gangen kan vi heller ikke gjør om på timen. Det er nemlig de som står for alle skoene til Mille, og alle må justeres før sommeren. Hun har fått nye ridestøvler også, som trenger å blokkeres ut, så denne timen kan vi ikke utsette lenger. Mille har også et stort ønske om å være mye i stallen denne påsken, så da regner jeg med at vi tar turen hjem ganske snart. Vi må bare ta turen innom Kristin og Dennis igjen, så vi får klemt litt på finingene våre 💕
Vi har bestemt oss for å ha byas påske og være litt her og litt der i år. Litt i Oslo og deretter hjemme i Stavanger. Da står selvsagt kos med familie og venner øverst på lista for hva vi skal gjøre, men det å være turist i egen by er heller ikke så dumt.
Alenetid, bare Bjørn Erik og meg, er også å foretrekke, som her med en liten vaffeldate oppe på Trollvann. Mamma bor jo bare noen få hundre meter unna, så opp hit har vi valfarta i flere tiår. Det var faktisk meningen at vi skulle gå en tur først (helt sant), men snøen lå fortsatt på stien, og det hadde ikke kløna meg skotøy til. Jeg er livredd for å falle, så da ble det vaffelbelønning på oss med en gang.
Så da satt vi der da og glodde på “livet”. Joggere, babisser, syklende gærninger ned skibakken, søte gamlisser med rullatorer og hunder i alle fasonger og størrelser. Mimret om alle de gode stundene vi har hatt med venner og familie der oppe, og bare nøyt hverandre.
