Nå har vi akkurat entret dørene her hjemme, etter en thriller uten like på Viking stadion. Som ihuga Vålerenga supportere, stiller vi alltid opp når de kommer på besøk, men i dag var vi neppe verdens gladeste på veien tilbake til bilen etter endt kamp.
Dette ble dessverre ingen god dag for klubben i vårt hjerte. Vi surra det til, og fikk etterhvert en haug av frispark mot oss og endte til og med opp med rødt kort. Da Viking mot slutten bombarderte oss med den ene salva etter den andre, og til og med satte inn eldstemannens barndomslagkamerat Fredrik Torsteinbø, var jeg redd spiker´n i kista var like rundt hjørnet. Vi klarte derimot å stå i mot presset, mye takket være en knallgod keeper.
Kjære Viking, i dag var dere mye bedre. Vi endte som sagt opp som lommetyver til tusen, som klarte å holde uavgjort resultatet helt til slutt. Det var verdt å fryse rompa av seg for dette ene viktige poenget.
Da var fjellgeita hjemme fra Røldal igjen, superklar for en megaspennende uke. Bjørn Erik, Mille og jeg skal nemlig til London på fredag, og kjenner jeg han hunken min rett, er programmet for dagene tett og ikke minst morsomt. For nå skal Mille introduseres for yndlingsbyen vår, og det må selvsagt gjøres i ekte Thorsen stil. Alt av sprell skal testes ut, så dette blir overhodet ingen slapp av tur.
Da er det jammen meg godt at jeg har fått ladet batteriene skikkelig denne helgen her. Heldig over å få bursdagsgave av bestis Tonje, som denne gangen kun handlet om at vi to skulle henge i sammen i helt nydelige og avslappende omgivelser.
Vi har ikke gjort noen verdens ting, kun rørt på oss de gangene vi har vært nødt til å spise. Da har vi halta oss bort til heisen og gått de tyve meterne inn til Anne sin kosestue. Der har det har blitt diska opp med nydelig pizza, nachos og torsk samt velsmakende rødvin. Livet kan jo ikke da bli noe bedre da, mener nå jeg, så dette er virkelig noe å anbefale dere.
På veien hjemover til Stavanger igjen gikk praten livlig som vanlig, og prikken over i-en ble å ramle noen timer ned i sofaen til Lisbeth i Haugesund. Jeg møter vår gamle venninne som bodde i Stavanger før, kun en gang i året. Bare når vi en hel gjeng møtes i Kongeparken med ungene våre hver sommer, men Tonje hadde ikke sett henne på ti år. En helt perfekt avslutning på en særdeles deilig helg.
Jeg måtte forresten slenge meg opp på traktoren en venn har meg har satt igjen på Hordatun Hotell. Jeg regner med at det stort sett er unger som gjør dette, men sant den kledde meg også?
Hordatun Hotell, Røldal
Nei, nå må jeg hive meg rundt her. Mille kommer snart hjem fra skolen, og før den tid må jeg gå en skikkelig tur med Pippi. For seinere i dag blir det ikke tid, for da er det Viking – Vålerenga. Gjett om jeg gruer meg?!
Lag deg en fin dag og så skrives vi mer i morgen, Nina
Jeg sov til halv ti i dag, tenk det dere, halv ti! Da lurte Tonje meg opp i fei ved å si at vi kom for seint til frokosten, så da kan dere tro na´mor var rask med å få på seg fillene.
Det er helt magisk, noe fortryllende å våkne opp i dette paradiset. Fjellheimen er så spektakulær i seg selv, og det er deilig for en gangs skyld og ha tid til å nyte den. Jeg har som sagt bodd her på Hordatun før, men da har vi vært hudreogfjørti feststemte folk på hugget, og da har jeg på en måte aldri hatt tid til å heve blikket og ta innover meg alt det vakre. Nå har jeg fullstendig roen, så dette er bare digg.
Bestis Tonje og jeg gjør akkurat det som først var planlagt, nemlig ingenting. Jeg vil derimot ikke la Bjørn Erik få rett i at vinen jeg tok med oppover, blir med hjem like uåpna. Derfor var jeg litt gæærn i går kveld og tok to hele glass vin-wow! Ble skikkelig god og varm i kinna, og fikk knallrøde øreflipper, deilig.
Snille hotelleier Anne, gjør alt hun kan for at vi jentene skal ha det helmax. Vi fikk velge hvilket rom vi ville ha, og disker opp med mat og god drikke som om vi var kongelige. Livet er med andre ord, veldig veldig deilig her i Røldal. Vi nyter 💕
Tenk, bestis Tonje har altså tatt meg med på en skikkelig fjelltur. For å gå tur i fjellheimen? Neppe, vi skal kun slappa av, gjøre niks nada.
Planen var egentlig å være med på årsavslutningen på skisesongen her oppe i Røldal, men når de fremskyndet festen med en uke pga lite snø, fant Tonje og jeg ut at ingen av oss egentlig var klar for noe hæla i taket party. Vi ble faktisk letta over å få slippe, en fredfylt helg passet oss mye bedre.
Så da var vi her da dere, hos Anne på landet, på Hordatun Hotel, og her skal vi altså boltre oss hele helgen. Med masse god mat og vin, og vri åtter i sikte er venninnene klare. Koseklærne og tøflene er på og BHén er kasta, nå er det helg!
1. mai er blitt en festdag for vår familie. Spesielt etter at han fine mannen min begynte å jobbe i fagforbundet Industri Energi, og for alvor begynte å engasjere seg politisk. Vi har begge blitt tydeligere og tydeligere på ulikhetene i samfunnet vårt, og ser derfor viktigheten i at arbeiderbevegelsen fortsetter sitt helt nødvendige arbeid for rettferdighet og likhet.
Hagearbeid og vårslepp på Harley´en er for lengst byttet ut med et spennende program gjennom hele dagen. Denne gangen begynte vi med frokost i byen sammen med Bjørn Eriks sine flotte kolleger, for deretter å samles på utsiden av oljemuseet ved siden av monumentet “Oljearbeideren”. Monumentet ble reist for alle de som har ofret livet sitt i oljebransjen. Ofret seg for at du og jeg, og resten av Norges befolkning faktisk har den velferden som så mange tar for gitt i dag, og det må aldri glemmes.
I går tok Bjørn Erik det ærefulle oppdraget med å holde talen ved blomsternedleggelsen på monumentet. Han snakket om de som har gått bort, og minte oss på at kampen ennå ikke er over, at det er mer enn nok å ta tak i for arbeiderbevegelsen. Han nevnte blant annet dykkere som jobber i sjømatindustrien, men også om forholdene til utenlandske arbeidere på norsk sokkel. For internasjonal solidaritet er viktig, for ved å løfte opp de som har det verre enn oss, løftes vi oss selv også.
Etter dette ble det 1. mai tog, og det gledet meg å se at oppslutningen denne gangen var enorm, det må vel ha vært rekord? Det høres kanskje litt snodig ut det her, men jeg føler meg altså så “hjemme” med denne folkemengden. Stolt av å ha tilhørighet med så mange bra folk. Folk som ikke bare “snakker”, men som faktisk forsøker å gjøre en forskjell for sine medmennesker.
Dagen ble avsluttet med middag med gode venner, og mens jeg fant sofakroken tok Bjørn Erik seg en tur til Folken for der fortsatte 1. mai festen. Kveldens brennhete tema for konserten var å få slutt på 24 års høyrestyre i Stavanger. Det er mange som vil ta byen sin tilbake nå, og noen av de som stilte opp var Izabell, Morten Abel, JanOve, Oliver Hohlbrugger, Tore Renberg, og Skambankt. Alle artistene er enige i at det på tide med ett rødgrønt skifte i byen vår, og jeg kunne ikke vært mer enig!
Så det var en sliten men veldig fornøyd mann, som kom hjem med bussen rundt midnatt. I følge han hadde han truffet på mye bra folk, og hatt mang en bra diskusjon. Akkurat sånn som en 1. mai skal være.
“En farfar har varme hender og et lunt fang. Han tar deg med tilbake til gamledager og har kunnskap og erfaring uten like. I sammen med han er det alltid tid til lek og moro. Dere deler mange opplevelser, og han far deg til å le. Hos farfar er det trygt og godt å være”
Disse orene fikk vi innrammet til jul av Kristin og Dennis, og Bjørn Erik og jeg har det stående foran oss når vi spiser frokost hver bidige dag. Tenk, Falk er 14 dager i dag, og altså så fersk i vår lille familie at det må påpekes og mimres over allerede. Dere vet:”Tenk nå er det hele fjorten dager siden han han. Gud som tiden flyr”. Ja, det går i den duren der, så derfor ble det helt naturlig å vise dere den litt spesielle gaven farfar forærte gullgutten sin. En Turbonegro babybody så klart til ære for farfar sin musikksmak.
Den skal tidlig krøkes, den som god krok skal bli, er det noe som heter, og det gjøres altså allerede nå et tappert forsøk på å få gutten på redd spor, i følge Bjørn Erik. Selv om det akkurat nå mest går i jazz for den lille pjokken.
Fra den dagen jeg fikk den overraskende og gledelige nyheten om at jeg skulle bli farmor, var jeg i lykkerus. Jeg ble som sagt tatt skikkelig på senga, og begynte akkurat som de kommende foreldrene og telle ned til den store dagen. Samtidig begynte jeg å kjøpe inn gaver til den lille. For det meste klær, men også praktiske ting som gulpekluter, myke liggeunderlag, smokker og sist men ikke minst mye koseleker, les gjerne innlegget om det “her”.
Endelig kom den store dagen, og endelig kunne vi ta turen opp til Ullevål sykehuset og møte de stolte foreldrene og vakre Falk, men hvordan skulle vi pakke inn alle tingene vi hadde kjøpt? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg er ikke særlig kreativ, men jeg er ganske flink til å ta i mot gode råd og hente idéer fra nettet. Så til slutt endte jeg opp med dette, en stor fletta kurv, med masse små pakker i.
Jeg pakket gavene inn i gråpapir som jeg klistret søte små sølv- og gullhjerter på. Det var lenge usikkert hva han skulle hete, så jeg ventet til siste minutt med å lage navneskiltet, men synes det ble ganske fint det også. Klistret en og en bokstav på en liten papir englevinge, og festet den med en liten klesklype på en tykk hamptråd. Tråden knøt og limte jeg fast til et par grillpinner, som var lett å stikke ned i kanten på flettekurven.
Plutselig var det mye kjekkere å gi gulpekluter i gave, som jeg forøvrig ikke pakket inn, men kun vasket, strøk og brettet pent i sammen og samlet med hamptråd 💙
I dag har vi hatt en etterlengta familiedag, hvor trekløveret har holdt sammen hele tiden. Fellesfrokost, stallkos og deretter dro vi rett på kino. Bjørn Erik og Mille har nemlig gnåla noe inni hampen mye om at vi skal gå å se Avengers: Endgame, og det ble det.
Bjørn Erik mente faktisk at han gleda seg like mye til den filmen her som til den første Ringenes Herre filmen, så da ble også jeg optimistisk og derfor pakka med meg hele heimen, for hold dere fast, herligheten varte i hele tre timer.
Epler, appelsiner, meloner og fire bokser Pepsi-Max, jeg skulle ikke gå tom for noe å tygge på. Den dama her skulle nemlig fortsette den sunne livstilen som er fulgt de tre siste dagen, og det holdt…nesten helt i mål. På vei fra bilen og til kinoen, gikk jeg nemlig på en megasmell. Den snille dansken ble fort kvitt en hot-dog og den nye smågodt butikken fikk et stort innhugg i smågodtet sitt. Jaja, sånn kan det gå.
Filmen var forresten like fantastisk som folk sier, og ja, man bør ha sett en del av de tyve andre Marvel filmen som har blitt laget i forveien. Det har selvsagt familien Thorsen gjort, siden vi ser det meste av alt av serier og film, og denne avslutningen var helt magisk. Det må derimot nevnes at vi stortuta på slutten, i kor. Tårene rant og rant og ville ingen ende ta. Det er neste så jeg synes synd på de rundt oss, for jeg tror de følte seg litt brydd over all hulkinga.
Nå har vi derimot gått en kveldstur med snuppeluppa Pippi og skal snart manne oss opp til å se de to siste episodene av Quicksand på Netflix. Det er lenge siden en serie har gjort meg så fly forbanna, jeg formelig dirret av sinne i går etter endt episode. Temaet er så aktuelt (vil ikke røpe noe), og det blir derfor så virkelig, skikkelig skummelt, må sees dere.
Hvordan har deres lørdag vært til nå da?
Dagen starta så bra…
Jeg elsker å gre Sol nå. Vinterpelsen faller av i store dotter.
Mitt snop for i kveld, og jeg spiste i et sett på kinoen også, så da kan dere jo tenkte dere hvor mye jeg egentlig kjøpte i utgangspunktet.
I dag har jeg flata helt ut. Det hender det trengs for alle og enhver i blant, og i dag passet det bra, for Bjørn Erik kom hjem fra Oslo i går. Dere kan tro han har kost seg med “lillegull”, virkelig nytt han. Det har vært stor ståhei her i Stavanger hver gang det har pepet i innboksen og jeg har fått video og bilde av de to i sammen, for jeg kan som sagt ikke få nok av han. Dere må faktisk bare bli vant til at jeg slår saltomortale av begeistring for dette rykende ferske barnebarnet vårt altså, for det er og blir en veeeldig stor del av livet vårt nå.
I går kom altså den kjære mannen min hjem til et sovende hus, selv om klokka kun var kvart på ti på kvelden. Mille har nemlig gått litt på sjølstyring i stallen de to siste månedene, så nå trenger vi foreldre å få henne på rett vei igjen, få henne til å finjustere rutinene sine igjen, for mye var glidd ut. Det er ikke store greiene, men jeg er nå ganske tydelig på hvordan hesten vår Sol bør og skal ha det til enhver tid, så da trenger hun å ha oss litt rundt seg igjen, så alt kommer på stell.
Tre-fire timer daglig i stallen for meg to dager på rad, blir derimot litt i meste laget, så derfor trengte jeg å hente meg inn i dag. Så selv om jeg var oppe klokken fem i morges, ble det kun en liten tur med Pippiluska ned til sjøen for så å flate ut til Bjørn Erik kom og plukka meg opp for å dra til legen. Der ble jeg beordra til å ta eksakt anbefalt dose smertestillende, noe jeg egentlig skulle ha begynte med for fem år siden, og det ble selvsagt reine karusellen for na´mor. Så før Bjørn Erik dro tilbake på jobb igjen, pakka han meg inn i puter og pledd i hengekøya, og der har jeg altså liggende resten av dagen…og tenkt det dere, helt uten smerter.
Nå er jeg derimot superlada, og klar for å lage nachos i langpanne. Har dere forresten prøvd det? Eller er det bare jeg som plutselig lærte det av en venninne nå etter alle andre. Djiiisus, så mye bedre det er. Knasende godt med sprø ost på toppen, jammi!
Påsken er forresten rydda bort, alt utenom det fine kortet jeg har fått av Karoline. Jeg har nemlig ei lita venninne i Florø, som jeg jevnt og trutt sender kort til, og jeg blir hoppende glad når det kommer et i retur.
Jeg veit jeg gjentar meg selv gang på gang nå, men se på de gutta da dere. For en deilig ro, samhørighet og garantert gryende forelskelse.
Endelig var det også farfar sin tur til å bli bergtatt. Det kunne ikke passet bedre med to dagers møter i Oslo akkurat nå, og kjenner jeg farfar rett, er hjemturen i dag planlagt seint.
Dette er så vel unt han, for de små nurkene vokser og forandrer seg så alt for fort. Tenk første barnebarn, første klem og lukt på ungdomskilden. Tre generasjoner Poppe…
