I skrivende stund, sitter jeg på kjøkkenet og skuer utover en skinnende rein stue. Vinduene er også pusset, og spise- og stuebordet pyntet med blomstervaser fulle av blomster i rødt, hvitt og blått. I tillegg til lukten av grønnsåpe kjenner man at Bjørn Erik har bakt cookies, deilige varme sjokolade cookies. Et stort brett om skal på skolen til Mille og et tilsvarende her hjemme som vi alle kan kose oss med.
Om ikke så alt for lenge for vi besøk. Fint besøk hele veien fra Oslo. For aller første gang kommer lille Falk, barnebarnet vårt, og de stolte foreldrene. Jeg er fortsatt like tullerusk forelska i den lille krabaten, og kjenner faktisk at det kiler i magen når jeg trekker pusten godt inn. Jeg gleder meg altså så til å få se han igjen, og tenk det dere, denne gangen får jeg god tid til å bli mye bedre kjent med han.
Innerst inne trodde jeg egentlig at jeg var temmelig lei av alt som har med ABBA å gjøre. Jeg spiller i alle fall låtene svært sjeldent, for som ung gikk de kontinuerlig på kassett- og platespilleren, så til slutt fikk jeg nok…trodde jeg.
Når Mamma Mia filmen kom i 2008, ble de kjente og kjære sangene vekket til live igjen. Jeg elsket filmen og falt pladask for alle de fantastiske skuespillere. Når Mille var liten og mye syk, var det denne filmen som gjorde henne rolig og ga henne en pust i bakken. Derfor ble den spilt om og om igjen, helt til både replikker og sangtekster satt som klistra i hjernen på oss begge to.
En spire begynte å gro, drømmen om å en gang få lov å oppleve musikalen i selveste London. Jeg har hele tiden sagt til Mille at hun skal få denne opplevelsen i 18-års gave, men pappa Bjørn Erik ville det annerledes. Sist jul skrapet han nemlig sammen pengegavene vi hadde fått, og overrasket oss med billetter til en forestilling nå mai. Så på lørdag satt to spente jentunger (følte meg som det jeg også) og en noe blørhjerta Bjørn Erik på andre rad og ventet i spenning. Endelig skulle drømmen gå i oppfyllelse, vi var alle superklare for Mamma Mia!
Allerede før refrenget på første sang, rant tårene mine i strie strømmer. Det ble rett og slett for overveldende, følelsene tok helt av. Det samme gjorde Bjørn Erik, og Mille klarte heller ikke å holde seg. Det var altså sånn en fin opplevelse, så vakkert og levende, og tenk at vi var så heldig å få gjøre det i sammen.
Mor og datter sang for full hals gjennom hele forestillingen, og var først oppe til å stå på de to siste numrene hvor det faktisk oppfordres til allsang. Vi hadde som sagt sunget med hele tiden, men dette var ekstra kjekt. Vi stod, klappet og sang for full sang samt smilte, lo og grein om hverandre. Mille:”Åhhh, dette må vi gjøre igjen, for dette er noe av det beste jeg har opplevd!” Hmmm, noe gjør man bare en gang. “Once in a lifetime”, men man skal aldri si aldri…
En av de fineste menneske jeg kjenner har bursdag i dag 🇳🇴
Det er Bjørn Erik sin tur til å bli feiret. Den rause mannen min som ved min side alltid står, skal hylles, og det er herlig å få elske han høyt i plenum, for herregud så heldig jeg er.
Godhjerta, varm og myk og ikke minst målretta, rettferdig og sterk, han er alt hva en kan ønske seg i en trygg partner.
Jeg tenker faktisk ofte på det horrible om at livet en dag tar slutt. Derfor spøker jeg alltid rundt det groteske om at jeg håper jeg forsvinner først. For uten denne klippen ved min side, hadde livet vært meningsløst.
Det er som Hellibillies synger;
“Det e jaggi me rart koss det kan gå te. Tenk at du går i lag med meg. Og om det bles kalt, e eg varm og heit, for du e den finast e veit.
Og når dyna varmar kring oss båe to i mørke natta, ska eg kviskre i øyra ditt og svara på koffår du e den finast e veit. ”
Den 22 år gamle trillebåra, så litt sliten ut nå, så jeg tenkte det var på tide å freshe opp med den her i stedet. Sant han kledde den godt?
Gratulerer så mye med dagen, Bjørn Erik, gjett om jeg elsker deg da ❤️
Jeg elsker og forguder Brick Lane. Østkantgata med sitt yrende liv av studenter, kunstnere og londonere fra alle nasjonaliteter. Jeg fikk endelig vist Bjørn Erik yndlingsplassen min her i Shoreditch, og han var ganske så enig med meg, dette var et område vi så absolutt burde utforske mere. Ikke minst skal vi tilbake for å sjekke utelivet her, for når kvelden kommer forvandles gatene til trendy barer på hvert eneste hjørnet eller i bakgårdene.
Bjørn Erik falt som sagt også pladask for dette område, og var derfor raskt ute med å avbestille den fancy lunsjen vi egentlig skulle tilbrakt øverst i en skyskraper, på Darwin Brasserie. Duftene fra bodene overfylt med alle de fargeglade retter fra alle verdens hjørner fristet mye mer, så etter å ha rusla noen timer litt her og litt der, bestilte og delte vi heller den ene smakfulle delikatessen etter den andre.
Man bør overhodet ikke ha dårlig tid når man kommer hit. Gjengen min var ikke helt gira på å gå inn alle sidegatene og opp og ned alle smug, men jeg anbefaler de som føler seg fristet, om å bruke hele dagen. Mitt favoritt marked “Spitalfields Market” ligger i tillegg også i enden av Brick Lane, og det i seg selv bør man bruke tid på. Husk forresten å droppe frokosten, for det er altså så mye godt å få kjøpt her. Dra hit gjerne skrubbsulten…
“My angel”…fysjameg for noe klissklass dere, men vi måtte bare.
Vår Mille med Sotos Syndrom, måtte selvsagt ta bilde her.
Endelig tilbake i kjære Brick Lane…
Han karen her tar gjerne et slag sjakk med deg, så god at han spiller med fire personer samtidig.
Bjørn Erik synes det var på tide med en kopp kaffe.
Jeg har dobbelt opp med gnagsårplaster på lilletærne, men trengte allikevel en pust i bakken av og til.
Det beste ostesmørbrødet jeg noensinne har smakt.
I dag har vi planlagt å gjøre så mye at vi var nødt til å sette på vekkerklokka hvis vi skal klare å rekke over alt. Så nå må vi komme oss i klærne fortere enn svint.
Jeg ønsker dere alle en riktig god start på uken, klem Nina
Jeg har blitt sånn på mine “eldre dager”, jeg trenger visstnok mindre og mindre søvn, og det er jo egentlig helt greit og passer også perfekt på ferie. Da har jeg litt tid for meg selv til å se i gjennom alle bildene som er tatt gjennom dagen, og får som regel redigert de, før også jeg finner senga.
I går passet det forresten perfekt å starte dagen 135 meter oppe i lufta, i Europas største pariserhjul, London Eye. Bjørn Erik hadde kjøpt billettene på forhånd, så da var det bare for gjengen å slenge seg på 243 bussen som stopper rett utenfor hotellet vårt. Kortet som brukes på undergrunnen fungerer også på de, og som jeg nevnte i går, disse fikk Bjørn Erik tilsendt hjem i posten på forhånd, fylt opp med tyve pund.
Det å kjøre dobbeldekker buss i London, de to-etasjes røde “Routemaster” bussene, er jo i seg selv en turistattraksjon, mener nå jeg. Så flokken min var rask med å innta de beste plassene, i andre etasje og på første rad rad så klart. Her gikk praten livlig, om hvor vi var og hva vi kunne gjøre her og der, for nå begynner Bjørn Erik og jeg å bli bittelitt kjent i denne spennende byen.
Etterhvert kom vi oss altså ned til sentrum, og spaserte den nydelig promenaden bort til London Eye. Et lite tips, ikke la dere skremme av den enormt lange køen uten for denne fasiliteten. Den ser helt uoverkommelig ut, men det er den så absolutt ikke. Vi startet langt utenfor kø sperringene, men det tok allikevel bare tyve minutter å komme frem. Pariserhjulet med de til sammen 32 gondolene stanser nemlig aldri for å la oss passasjer gå av og på, den går kontinuerlig, så køen flytter seg raskt.
Man får forresten god plass inni gondolen, og hele 30 minutter til å nyte den magiske utsikten. I går var det fint vær også, og da kan man altså se i hele 40 kilometer i hver retning. Dette ble en perfekt start på dagen vår, for da kunne vi peke ut det ene stedet etter det andre som vi skulle besøke. Vi rakk derimot ikke over alt som var planlagt, så i dag starter vi dagen påán et par timer tidligere enn i går. Juhuuu!
Ei spent frøken, alt er nytt og spennende.
Joda, jeg sender fortsatt helt vanlig postkort…
Snart vår tur, og mens vi venter…
…fikser noen skjegget.
Wow! Man bør nok ikke ha høydeskrekk her altså dere, for til og med vi som ikke har det, skjente på suget i magen.
Vi dilter etter Bjørn Erik, inn i undergrunnen, ned en rulletrapp og ned enda en laaaang rulletrapp, inn på en t-bane, ut igjen og opp en enda lengre rulletrapp og vips så var vi i Covent Garden for lunsj og shopping.
Det aller første innkjøpet ble denne luen, fin sant?
Det er utrolig morsomt å se alle dere som som følger oss på denne turen. Underveis så forsøker jeg å oppdatere “live” fra Instagram. Det går en del ut på “storyen” min, for dere som ønsker det.
Det er helt nydelig å være tilbake i denne fargerike delen av London. London svar på Grünerløkka i Oslo, med sitt yrende folkeliv og kaféer og puber på hvert eneste hjørnet. Vi bor midt i smørøyet, og rett ved en undergrunnnen, så på nullkommeniks kommer vi oss akkurat dit vi vil.
Dette blir Mille sitt første ordentlige møte med storbyen. Hun har vært her før, men kun som bitte lita, og husker kun at vi var med på en utflukt på en elvebåt. Det var vel kanskje kun det vi gjorde også, for det var ikke rare greiene vi kunne ta henne med på som fem-åring. Nå derimot, skal vi ut og farte fra morran til kveld, så da er det vel bare å komme seg i dusjen og få på seg fillene.
Jeg må bare få nevne at Mille var i himmelriket i går. Bjørn Erik og jeg hadde nemlig lyst til å spise på The Blues Kitchen, men alle bord var selvsagt bortbestilt for lengst. I tillegg så er det 18-års grense så seint på kvelden, så vi hadde vel egentlig ikke særlig trua. Men joda vi kom inn! Jeg var solstråla selv og smiska på min gebrokne dårlige engelsk, var turist til tusen og spilte lei meg for at alt var fullbooka. Kjempen av en dørvakt, gikk beint på, og vi fikk bord så sant vi kunne henge i baren en times tid først. Vi slapp å betale inngangsbilletter, det var nemlig konsert her denne kvelden, og ble tatt hånd om på best mulig måte. Mille var først litt skeptisk til stappfullt lokale med så mye liv og røre, men synes etterhvert det var stor stas å få oppleve “sin første kveld på byen”, dog kun med cola i hånda. En flott start på denne eventyrhelgen 🇬🇧
Bjørn Erik hadde på forhånd fått fylt opp disse undergrunns korta med 20 pund og fått de tilsendt hjem til oss. Så da var det bare å hive seg rett på banen på Heathrow, Piccadilly Line til Kings Cross, for deretter å ta Nothern Line (svart) sørover tre stopp til Old Street. Enklere blir det ikke.
Gjett om det er ei som gleder seg til å bli voksen så hun selv kan gå ut og sprelle og kanskje gå på pub full av baller. Så kult!
Da var vi klare, dere. Vi er på flyplassen og supergira over å endelig skulle få vise minsten Mille alt hva London har å by på. Dette er min favorittby over alle byer, og det skal altså bli så kjekt å være på farta fra morran til kveld. Bjørn Erik har allerede planen klar, billetter på det ene og det andre er hanka inn, så vi skal på ingen måte få tid til å kjede oss.
Vår vakre Sol har forresten bursdag i dag. 16 år blir hun, og er med andre ord ei dame i sin aller beste alder. Vilja, den islandshesten Mille hadde på fôr før, blir tredve nå, så vi har planer om å ha “sola” vår i mange år til.
Jøss, nå var det sannelig godt vi tok med oss alle de skreddersydde skoene til Mille ut på Ortopediteknikk. NOF, Norsk Ortpedisk Fottøy, var nemlig på plass med vår kontaktperson, og hun tok seg god tid til å sjekke om det har skjedd noe med føttene til minsten vår det siste året.
Det hadde det så absolutt, men ikke i den grad vi trodde. Mille har nemlig mer eller mindre sluttet å vokse i selve foten, men hun har lagt på seg litt, og ikke visste jeg at det ville ha så stort utslag på skoene også. Jeg har derimot stusset litt over at glidelåsen på de første ridestøvlene hun fikk. Det har røket i ett sett, og det til tross for at den er ordnet og fikset på og er lagd av slitesterkt materiale.
Det jeg derimot hadde glemt å fortelle til spesialistene, er at Mille som sagt har lagt på seg litt, og det utgjorde over en centimeter i omkrets på foten hennes også. Så når vi en etter en testen alle skoene hennes var de rett og slett i trangeste laget, og eieren selv, har selvsagt ikke tenkt over dette.
Så da dere, sendte vi hele garderobene hennes med spesialisten til Fredrikstad. Gudskjelov trengs det ikke å lage helt nye sko, men jeg tenker snuppa kommer til å merke stor forskjell når de nå blir blokkert ut, slik at de blir litt romsligere. Livet er nemlig alt for kort til å gå rundt med vonde sko…
Endelig er to par ridestøvler på plass. I følge Mille er dette det viktigste å ha tilgjengelig hele tiden.
Det er 8. mai, frigjøringsdagen, og tankene mine går til mitt store forbilde og helt, Gunnar Madsen, min kjære bestefar.
Jeg skulle gjort mye for å ha vært med han for 74 år siden, da de tyske militærstyrkene endelig kapitulerte. Jeg tenker han pustet lettet ut sammen med resten av Norges befolkning,og ikke minst med alle de andre overlevende i motstandsbevegelsen.
Han var ikke den mest snakkesalige mannen, han kjære bestefaren min. Han var en rolig og beskjeden mann, men noe fikk jeg da dratt ut av han før han døde for 19 år siden. Han tok oppdrag for “Hjemmefronten”, som bestod av både organiserte og uorganiserte patrioter. Tenk det da dere, ingen andre i familien vår visste noe som helst om dette. Den hemmeligheten holdt han for seg selv, helt til krigen var over, og godt var det. Jeg tør ikke å tenke på hva bestemor hadde gjort, hvis hun hadde visst hva han holdt på med i det skjulte. Hun gikk nemlig ikke stille i dørene den dama der, og jeg tviler på om hun hadde godkjent det å sette hele familien i fare.
Bestefar sin primære oppgave i motstandsbevegelsen, var å smugle folk over svenskegrensa. Da pleide han å ta med seg sin eldste datter, min tante Eva, som den gangen kun var ei lita jente. De to elsket til vanlig å gå lange turer, og det var det de offisielt skulle de dagene her også. Det var derimot noe helt annet som stod på tapetet. For på disse oppdragene, disse organiserte turene, møtte de desperate folk, som måtte ha hjelp omgående. Tyskerne og Gestapo var på leting etter dem, så de måtte prioriteres og føres over grensa så fort som mulig.
Ofte på disse såkalte koselige far/datter turene, forsvant det klær og andre ting fra hjemmet. De bare “mista” det. Stakkars lille tante Eva, hun forstod ikke hvorfor hun plutselig måtte gi fra seg skoene sine til vilt fremmende, noen bestefar akkurat hadde møtt. Bestemoren min, dama full av krutt, ble jo så eltrande forbanna etterpå også, og det er helt utrolig at bestefar faktisk klarte å sno seg unna.
Min kjære bestemor må jo ha vært litt naiv også da. Da hun fikk beskjed om å farge hundrevis av “sykkelsetetrekk”, skjønte hun ingen verdens ting. Dere kan tro bestefar holdt på å få dånedippen, da han kom hjem og så alle sammen hengende til tørk i bakgården. For dette var nemlig pistolhylstre og ikke sykkelsetetrekk! Det å henge de opp i bakgården på Torshov, midt i Oslo, var vel ikke verdens smarteste ting å gjøre, men det visste jo selvsagt ikke min kjære bestemor. Tenk, min kjære bestefar klarte å ro denne hendelsen også i land…han var en av de heldige ♥
Gunnar B. Madsen og Synøve Madsen
Jeg lurer på hvordan jeg selv hadde reagert hvis landet vårt plutselig hadde blitt okkupert av fremmende. Hadde jeg vært like tøff, like patriotisk mon tro?
Jeg er i alle fall sprekkferdig av stolthet ovenfor min kjære bestefaren og synes både han og bestemor fortjener å komme frem i lyset i dag. Selv om min kjære bestemor egentlig ikke visste at hun bidro til noe som helst, men det gjorde hun.
Nå har vi det fint, dere. For endelig er dagene her som vi har ventet så lenge på. Tiden da gresset gror seg grønnere og grønnere, og vi kan slippe hesten vår Sol ut på beite.
Jeg veit det til tider blir i overkant mye “hest er best” på siden min, men nå er dette tross alt store deler av livet vårt. Særlig nå, for det er på denne tiden av året jeg liker meg best i stallen. Ikke trenger vi å møkke og ikke trenger vi å finne frem fôr til henne, for nå bor hun som sagt dag og natt på beite og spiser akkurat det hun vil.
Hele flokken samlet seg rundt Mille og Sol i dag, og selv om kameraet lå igjen hjemme, fikk jeg foreviget den deilige dagen med mobilen ☀️
