Nå er det bare å beklage kjære dere, for i dagene fremover nå, blir det nok dessverre gørr kjedelige innlegg fra denne dama her. For det bare baller og baller på seg med infeksjoner i såret jeg fikk etter kattefighten med Mia for syv dager siden, så i natt bar det rett tilbake til akutten.
Jeg er nå lagt inn på infeksjonsavdelingen, og fikk akkurat vite at jeg antagelig må være her i fire dager. Det er ennå ikke kommet noe svar på hvilken bakterie jeg har fått i meg, men for å være på den sikre siden, vil medisinen jeg får intravenøst nå blir mer intensiv og dekke det meste. I tillegg så får jeg sprøyte i magen, blodfortynnende, for å ikke risikere en eller annen form for blodpropp.
Det er selvsagt litt skummelt det her, men jeg føler meg godt i varetatt på alle mulige måter. Det verste er nok å ikke ha han snille hunken min ved min side, for jeg er jo som sagt veldig vant til at han ordner alt mellom himmel og jord, men akkurat det her går jo egentlig av seg selv. Jeg blir garantert frisk til slutt, jeg trenger bare litt ekstra service og pleie i noen dager.
Akkurat nå bor jeg her, men heller meg eller en stakkars gæmliss.
Herregud for et styr det ble etter den lille kattefighten jeg hadde med katten vår Mia på lørdag. Jeg tok først veldig lett på dette, når jeg kom inn dørene her til en forskrekka Bjørn Erik som ilte til med alt av salver og plaster. I etterkant har jeg derimot lært at det hjalp lite å dynke riften i Pyrisept og sårservietter. For selv om såret lukket seg etter kort tid, begynte det plutselig å “leve” igjen, så etter fem dager og to legebesøk, ble jeg sendt rett opp på akutten på sykehuset.
Så plutselig satt jeg altså der på sykehuset og “blomstra”, på et stappfullt venterom med en hel haug kjempesyke eldre mennesker. Uff, men halvparten av dem, kunne så vidt redegjøre for seg, satt i rullestol og ble like forvirra som meg hver gang sykepleieren kom ut og ropte opp neste navn. For som meg, hørte flesteparten av dem ingenting. Det er nesten litt skummelt å tenkte på at jeg hører så dårlig allerede, for tenk hvor ille det blir når jeg blir skikkelig “gæmlis”. Hjælp!
Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli en del venting, men heldige meg fikk overraskende venninnebesøk, så timene fløy avgårde. Hun ble til og med inn til DEN legeroman legen, som fort konstaterte at fighten mot katten denne gangen endte soleklart i kattens favør. Penicillinen jeg til nå hadde godt på virket ikke på dette bakterieangrep, det måtte tyngre skyts til så fort som mulig.
Det beste hadde nok vært å få all denne medisinen intravenøst, men det var jeg veldig lite gira på. Så nå skal jeg kjøre dobbelt dose av den nye medisinen i tillegg til den jeg allerede tar. Dette er oppimot en intravenøs dose, og bør ta knekket på faenskapet. I løpet av veldig kort tid, bør altså denne hissige infeksjonen stagnere, hvis ikke så må jeg faktisk legges inn. Jeg er selvsagt lite keen på det, så nå følger jeg legens råd til punkt og prikke. Såret skal luftes så mye som mulig, og jeg skal faktisk ikke smøre noe verdens ting på det. Alle de planlagte stallbesøkene må selvsagt også legges og jeg skal aldri mer kjefte på Mia når hun har klørne ute. Surt, men sånn er det bare.
Jaja, dere, det her er ille, men det kunne vært mye verre. Det kunne ha hendt om to uker og satt en stopper for hele USA turen vår. Nå er jeg derimot skråsikker på at ting bare går en vei, og det er strake veien oppover. Jeg var til og med oppe i natt og tok medisin, så det ikke går for lang tid mellom hver gang jeg tar den. Dette skal garantert gå godt til slutt…
Da har venninnene mine stressa meg såpass mye opp, så om ikke så alt for lenge, bærer det opp til legen igjen. Jeg har kun gått på medisiner i en og en halv dag, men nå har betennelsen på kinnet etter kattekloret til Mia blitt mye større og nærmer seg øyet, og det er litt skumlere enn det jeg orker å deale med akkurat nå.
Så i mellomtiden, mens jeg går her og lufter såret mitt, forsøker jeg å pynte litt i de nyinnkjøpte glassbollene Bjørn Erik har hengt opp for meg i stua og på kjøkkenet.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte i disse små yndige bollene, så i første omgang har jeg kun brukt blomster og planter jeg allerede har i huset. For som dere vet, jeg vil jo så gjerne supplere mer grønt til skogs-stua mi, og dette er enda et skritt på veien. Hva synes dere? Har dere tips til hva jeg bruke i disse glassbollene?
Her hjemme surres det mye rundt uten særlig mål og mening. Mille er hjemme fra skolen, da hun er slapp og uopplagt igjen, og den bittelille poten jeg fikk i fjeset av katten vår Mia på lørdag, har utvikla seg til en forferdelig betennelse.
Jeg vet at det er reine bakteriehelvete under neglene til disse fine husdyra våre, men jeg trodde vi tok forhåndsregler og skulle slippe det tullballet. Bjørn Erik dynket såret mitt i bakteridrepende rensevæske, og deretter kjørte vi på med Fucidin salve under plasteret, men neida, etter tre dager ble det bare verre og verre. Legen vår så dette i går når vi var der med Mille, og var rask ute med å skrive ut penicillin til meg.
I dag ble det derfor ikke noe stallbesøk på noen av oss. Mille har sovet seg gjennom dagen, mens jeg har fått streng beskjed om å holde meg unna i et par dager. Grrr…det er det aller værste med det her hekkanpekkane, men jeg vil jo ikke bli verre.
Snille Julie i stallen tok seg altså av Sol for oss i dag, og som plaster på såret fikk vi koselig middagsbesøk av mellomstemannen Pelle. Så dagene går på et vis…
Her går ting litt i stå i dag, for lille snuppeline har blitt syk…igjen. Denne gangen klager hun over vond hals og av erfaring så vet vi jo at det aldri ender godt. Fastlegen vår er derimot på plass etter sykehuspermisjonen sin, så da senker nå i alle fall jeg skuldrene litt. Det har derimot vært så mye som har plaget den fine jentungen vår i det siste, så derfor tropper både Bjørn Erik og jeg opp på legekontoret etterpå.
Vi har forresten hatt hundebesøk, Hjemmekennel, i helgen. Denne gangen av syv år gamle, Må, en helt nydelig Groenendael. Bjørn Erik og jeg kom frem til at hun lignet en skikkelig fin liten dame, men det beste av alt var at hun var snill og rolig som dagen var lang. Hun ble den perfekte turvennen for Pippi og meg, så vår lille tre-beinte sov seg gjennom hele dagen i går, helt utslitt etter helgens strabaser.
Det gjør noe ekstra godt med familien vår med alle disse koselige hundebesøkene. Vi er alle dedikert til oppgaven, og gjør alt vi kan for at hundene skal føle seg trygge. Det er omtrent alltid noen hjemme her hele tiden, for de skal aldri føle seg alene og usikre i helt ukjente omgivelser. Selvsagt får de lov å ligge på soverommet om natten også, men bare hvis de føler for det.
Vi skal mye ut å reise det året her, så det blir nok ikke så mye pass som først ønsket, men skulle det klaffe, så stiller vi hele gjengen. Vår profil på Hundekennel.no, kan leses her.
Jeg blir altså så til de grader lei av levemønsteret mitt til tider. Årene kommer og årene går, og jeg går i den samme fella hver bidige gang. Jeg klarer ikke å holde meg til tanken om et mer aktivt og sunnere liv, og våkner med et brak når året er omme og vekta har bikka godt over 90 kg.
Hver bidige start på nyåret, er likt. Jeg tørker støv av badevekten, og resultatet er alltid det samme. “Uffda, jaja jeg tenkte meg vel det, nå må det tas grep, jeg må kutte ut alt driiit, på tide å leve på luft og kjærlighet igjen”. Det slår aldri feil, det er den samme leksa som går igjen, igjen og igjen.
Jeg blir vel egentlig ikke så veldig lei meg, for jeg begynner jo å bli vant til det. Jeg veit at når desember starter, tikkes det nedover. Det er kun en måned igjen til det er over med all fråtsinga.
Men hvorfor holder jeg på med det her? Hvorfor lærer jeg aldri? Er dette en form for selvskading? Har jeg ingen selvrespekt eller form for selvdisiplin?
Spørsmålene er mange, og det er da jeg blir litt fortvila. For kroppen har jo ikke noe godt av all denne herjinga, det er på ingen måte bra for meg. Ikke er det bra for diagnosen min heller. Et sunt balansert kosthold og daglig bevegelse er et “must” for en bedre hverdag, men allikevel så klarer jeg altså å slurve det til og kjøre det hele i dass.
Jeg er derimot alltid optimistisk, og får hele flokken med meg. Jeg styrer meg inn på nærmeste ferie eller store begivenhet, og gjør en fabelaktig innsats og klarer å gå ned mange kilo før den tid. Så er plutselig ferien over, og med det også den gode livsstilen. Kiloene begynner å hive seg på igjen, samtidig som jeg slutter å gå de lange turene. Jeg gir rett og slett fa.., og spiser og “koser” meg over evne.
Nå er det som sagt ferie på gang igjen, og nytt år også for den saks skyld, og selvsagt så er jeg supergira på å se best mulig ut når vi reiser om ikke så alt for lenge. Jeg har derimot litt dårlig tid denne gangen, men allikevel presser jeg meg hardt for å klare å lomme meg i form. Det går faktisk ganske bra, men jeg er selvsagt engstelig for å “ramle utpå igjen”, med en gang ferien er over. Så hva kan jeg gjøre for å klare å opprettholde å være flink?
Jeg veit jo selvsagt hva jeg kan spise og ikke, og samtidig så må jeg ikke lage alle disse dårlige unnskyldningene for å ikke gå på tur, men hva mer må til?
I det siste så har jeg forsøkt å kutte ut alt snopet jeg har blitt så avhengig av opp gjennom årene. Hittil i år har jeg latt være å kjøpe ostepop og smågodt, og heller gått for sukkerfrie varianter. Jeg driver fortsatt og prøver ut en del alternativer, og alt er selvsagt ikke like godt, men jeg har funnet noen innertiere som har stilnet sukkersuget mitt.
Sukkerfritt.no har vært redningen. Det er en norsk nettbasert butikk, som har et hav av alternativer å velge mellom innen sjokolader, pastiller, karameller, bakevarer, lakris, kjeks, pålegg og is. Jeg har over en tre ukers periode, kun valgt sukkerfritt på lørdagene, og faktisk klart meg bra kun på dette. Jeg er ganske overbevist om at det er flere enn meg som kunne tenkt seg å teste ut dette, og kanskje dere allerede kjenner til noen av disse merkene, men her har dere i alle fall mine anbefalinger og vinnere.
En skål med Virginias Fruitisin Stevia, stod på stuebordet i to uker uken. Flokken min fråtsa ikke, men alle tok et par om dagen, som var helt innafor. Kjempegode!
Det er kun jeg i flokken, som tester ut dette, så denne skålen var kun min på lørdag. Akkurat passe mengde, som så absolutt stilnet søtsuget.
Disse sukkertøyene var de aller beste. Tante Pose Sukkerfri Rabarbraroxsmaker like godt uten sukker som med, og varer en liten evighet i munnen mens du suger på den. Jeg kunne spist hele pose uten stopp, me da er jeg ganske sikker på at magen min hadde gjort kollbøtte. Jeg må nemlig innrømme at jeg gapte over litt for mye den første lørdagen, men var rask til å nedjustere mengden helgen etter.
“So far so good”, får bare håpe det holder denne gangen. Lurer på hvor mange gagner jeg har sagt det til meg selv…
Håper dere alle har en finfin start på uken, klem Nina
Nå sitter jeg i sofago´kroken med blussende rød kinn, etter å ha vært ute i finværet i hele dag. Først langtur med hundene, og deretter ble det en skikkelig drømmedag i stallen.
Denne helgen er Mille med Hege til fjells, og jeg har mottatt noen helt fantastiske vinterbilder av henne hvor hun formelig drukner i snøen av glede. Derfor er Sol kun mitt ansvar denne lørdag og søndagen, og når været viser seg fra sin beste side sånn som nå, er det en drøm å ha henne.
Marka er hardpakka for tiden. Det er fortsatt mye is på stiene, men gangveien bort til Vistestranden var bar. Derfor dro jentene Helle, Emily og jeg bort dit i dag. Jentene er ikke snaue, så de red begge to på gigantiske og staselige Diaz, mens jeg så ut som den lille miniputten i forhold til dem på vår Sol. Det ble altså en helt nydelig tur i det magisk vinterværet. Kan en hestejente, stor som liten, ha det bedre? Neppe…
Dere kan tro flokken min skjerpa seg i går. De tok seg et skikkelig tak i nakken, og rydda opp hver minste lille ting etter seg, uten et kny. “Unnskyld”, sa de selvsagt også, så sure-Guri har avlyst streiken…i hvert fall foreløpig.
Helgen startet frisk og tidlig med en god lang morgentur med ei venninne, som seinere ble belønna med en fresh frokost-lunsj. Det føltes helt nydelig med en to-timers snakk, og etterhvert fikk jeg karra meg hjemover hvor nytt ukeblad ventet på meg i posten. Da formelig skreik hengekøya på meg, det var på tide men en liten hvil.
Har dere forresten fått med dere at vår flinke Kristin har vært aktiv både i TV-programmet “Torpet” og “4 stjerners middag”? Det er selvsagt stas, men det skulle jo bare mangle at hun også dukket opp der. Den dama der er altså helt rå på TV-skjermen, og hun lager god underholdning til tusen. Det er ingen tvil om at hun kan lage mat, og i dag har jeg faktisk fulgt et av tipsene hennes. Jeg la druer i fryseren i går, som ble til snadder snacks i dag. Jeg synes smaken ligner litt på saftposene jeg tydde til i sommer, så dette kommer jeg garantert til å gjenta.
Ellers så må jeg få nevne at det til nå i år, har gått ganske greit å kutte ned på sukkerinntaket. Jeg er ennå i startfasen der jeg prøver og feiler, men en av innertierne har vært å bruke “Sukrin Gold” i teen istedenfor vanlig sukker. Jeg elsker dessverre alt for store menger med sukker i teen min, skjea skal heslt stå av seg selv, men et par teskjeer med dette brune sukkeret istedenfor, er et mye bedre og sunnere alternativ. En helt sukkerfri hverdag er nok ikke helt optimalt i denne heimen, men små justeringer er nok alle med på.
Da skal denne dama her få på seg fillene og komme seg ut å gå litt igjen. Jeg har hundeplassering denne helgen, nydelige “Må” har flyttet inn, og hun setter nok pris på en tur rundt på øya her nå, før vi tar kvelden.
Lag dere en finfin helg, og så skrives vi snart igjen. Klem Nina
I dag har Mille og Bjørn Erik fått så øra har flagra. Når de var på skolen og på jobb dessverre. For er det noe jeg er skikkelig dårlig på, så er det å holde irritasjonen og sinnet mitt inne. Det må ut fortere en svint, selv om fornuften sier meg at det som oftes er lurt å “sove” litt på det først.
Bokstavelig talt, så stod jeg helt klart opp på feil bein. Bjørn Erik er tilbake fra Oslo igjen, og jeg hadde derfor gledet meg til at han stod opp med Mille, så jeg kunne våkne opp av meg selv. Skjebnen ville det derimot annerledes, det ble heller oppvåkning for na´mor med dunder og brak i det Mille med skoene på, løp opp trappene. Hun hadde helt sikkert glemt laderen til mobilen, det gjør hun annen hver dag, var egentlig klar til å gå, og da gadd hun altså ikke å ta av seg skoene igjen før hun satte på sprang for å hente et hun hadde glemt.
Så sånn våknet altså jeg, av dunka i trappa, og for å være helt ærlig med dere, så ble jeg faktisk mer irritert over at hun hadde sko på enn at hun vekte meg. For trappa var nyvaska i går, gangen også, og jeg hadde faktisk et håp om å ha det reint i mer enn en dag. Gretne-Guri var våken, og verre skulle det bli.
Jeg har en del ritualer jeg må i gjennom hver morning, før dagen kan starte og jeg kan spise frokost. Vi har som sagt en gammel katt, som de to siste årene får gå inne så mye hun vil, og hun vil ikke lenger gå ut om natten for å gjøre i fra seg. Derfor har vi dessverre måtte ta i bruk kattedo igjen, noe jeg egentlig ikke er særlig fan av, men gamla skal selvsagt få slippe å gå ut i vinterkulda med de stive ledda sine. Så etter at jeg har dusja, begynner jeg å rengjøre den. Deretter må det støvsuges, for hun drar sanda utover, så da tar jeg liksågodt hele huset. For Mille har som sagt to undulater også, og alle som har hatt fugler vet at de bøsser noe helt forferdelig. I dag derimot, måtte jeg rydde etter flokken min først i stedet. På alle flatene i gangen lå det ting, i alle rom på gulvet lå det ting, og det ene tok det andre mens sinnet i meg steg for hvert minutt som gikk. Jeg måtte regelrett tråkke over bager og klær overalt, og ingenting av det var mitt. Da klikka jeg. I går før Bjørn Erik kom hjem var alt på “G”, og i løpet av en kveld og morning, var det altså rot overalt.
Der og da bestemte jeg meg for å gå ut i streik, samtidig som jeg tok bilder av all latskapen deres og sendte til dem med følgende tekstmelding:
Jeg gikk altså ut i streik, smelte døra igjen bak etter meg, og dro ut på en skikkelig egotripp. Først fikk jeg fikset vippene mine og deretter gikk jeg amok på Ikea, og absolutt ingen verdens ting ble gjort hjemme utenom å sørge for at alle dyra hadde det bra. Ingen middag, ingen kjøring til stallen og derfor heller ingen møkking, ingen henting, ingen vasking av klær, ingen, ingen, ingen, dermed basta!
Hestebaggen lå akkurat der den ble sluppet i går. Rett innenfor inngangsdøra. Med tom kakaotermos og boks med spagettirester.
Mille skal alltid ha med seg drikke hjemmenfra, hvis ikke ryker kantinekortet hennes og tømmes i løpet av tre dager.
Fuglene skal alltid ha lys fra vinduene på dagtid, men neida, det var visst ikke så viktig allikevel i dag.
Noen glemte visstnok å levere konvolutten med penger i stallen, til smeden som skal sko Sol.
Trengte jeg noe på Ikea i dag? Nei, men det føltes godt å shoppe av seg litt frustrasjon.
Jeg veit ikke hvor lenge denne streiken kommer til å vare, det kommer helt an på hva jeg våkner opp til i morgen…
Nylig leste jeg en morsom artikkel, et slags reiseintervju med Bjørn Erik sin gamle eventyrfarer og jugefant, Christer Falck, les gjerne her. Når jeg ymter innpå her om at Christer liker å spe på litt på historiene sine, så er det egentlig bare godt ment, for hvorfor ødelegge en god historie med riktig fakta?
Jeg likte som sagt spørsmålene han fikk, og var raskt ute med å stille meg selv de samme. So let´s go, dere!
Hva er ditt første ferieminne? Jeg er oppdratt av svært unge foreldre. Tenk, de var kun 16 og 17 år når de fikk meg, fortsatt sugen til tusen på livet, stort sett alltid med meg hengende på slep. Mitt aller første ferieminne må være fra Bulgaria, eller var det kanskje Jugoslavia? Det var ikke mange turistene der på den tiden, vi snakker tross alt tidlig 70-tallet, men jeg husker landet som noe av det vakreste jeg noensinne har sett. Nydelige små fossefall å bade i, og helt uimotståelige strender. Kommunismen rådet, så det var alltid spennende hva vi fikk kjøpt i butikken eller hva vi kunne bestille til middag. Det var ikke noe selvfølge å få tak i cola eller chips, men hva mer kunne en unge ønske seg enn å bade fra morran til kveld?
Ditt beste ferieminne? Oi, det er mange, men et av de koseligste er nok all spenningen og opplevelsene Bjørn Erik, Mille og jeg hadde da vi leide sykler for å se om vi klarte å sykle rundt øya Gili Trawngan, ikke langt fra Bali. Etter ti minutter var det slutt på grusveien. Foran oss lå det kun en tyve centimeters sti, med kampesteiner ned i vannet på den ene siden og stikkende buskkratt på den andre. Det var umulig å se hva som ventet oss av terreng rundt svingen, men vi var lite lystne på å snu allerede, så Bjørn Erik bar syklene på skulderen de neste meteren i håp om at vi kom oss på en noe mer normal vei etterhvert. Strevet var ikke forgjeves, for vi kom oss videre, med utallige små is- og vannpauser underveis, og en av de vakreste solnedgangene jeg har sett noensinne.
Hva har du alltid med i håndbagasjen på fly? Mobilen, Macén, to kameraer og puta mi. Dette er ting jeg er helt avhengig av, så de har jeg alltid med som håndbagasje i tilfelle koffertene forsvinner underveis.
Hva må du ha med i kofferten? Truser og BHér. Dette er plagg jeg aldri ser etter i utlandet, og jeg kjøper det sjeldent her hjemme også, for det er et alt for stort prosjekt. Når jeg først finner noe jeg liker, kjøper jeg flere med en gang, så trusene jeg går med i dag er nok femten år gamle (stakkars Bjørn Erik).
Hvor våkner du helst opp på ferie? Ved havet, langt fra all form for kjas og mas…og støy. Jeg er enorm lydsensitiv, hører dessverre hver minste lille irriterende ting.
Hvilke butikker kan du ikke gå glipp av? Jeg klarer meg faktisk helt uten butikker på ferie, det beviste jeg når vi øyhoppet i Helles for noen få år siden. Jeg måtte bære alt stæsjet mitt selv, så det var derfor ingen opsjon å ta med seg noe hjem. Hvis jeg derimot har muligheten, så må det være skobutikker. Siden vekta går opp og ned som en jojo, har jeg aldri vært så fan av å se på klær, men sko har alltid vært en stor lidenskap. Jeg ser alltid etter julepynt også, for det har blitt en fin tradisjon å henge fangsten opp på treet. En suvenir, et minne fra alle stedene vi har besøkt.
Er det noen kulturopplevelser du vil ha med deg? Jeg er i overkant interessert i krigshistorie, så hvis jeg er i nærheten av krigsminnesmerker, må vi dit. Jeg har også en merkelig trang til å gå på kirkegårder. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg finner alltid en form for indre ro der.
Hvor senker du skuldrene best? Hånd i hånd med Bjørn Erik, hvor han har planlagt og lagt opp spennende dager som passer oss alle. Da spiller det ingen rolle hvor vi, bare vi har hverandre og helst mange dager foran oss hvor vi ikke trenger å tenke på når vi skal legge oss eller stå opp.
Har du noen spesielle ferievaner? Når jeg først har våknet, liker jeg å være effektiv. Komme meg ut av dørene så fort som mulig. Derfor sørger jeg alltid for å lade opp mobiler og kameraer før leggetid. Jeg pleier også å sitte oppe et par timer etter resten av flokken. Da redigeres det bilder og lages blogginnlegg av dagens opplevelser, som skal ut dagen etter.
Hvor vil du helst spise middag, og hva bestiller du? Bjørn Erik er en kløpper på å finne “de riktige plassene”. Det googles opp og ned i mente, og det leses anbefalinger. Han er ekstremt opptatt av gode matopplevelser, og jeg dilter gjerne etter, selv om jeg kanskje er noe mer kjedelig med tanke på hva jeg velger. Jeg elsker indisk, men også alt med pasta.
Hva er det rareste du har opplevd på reise? Det må ha vært den gangen Bjørn Erik og jeg var i Kina og besøkte “Den himmelske freds plass”. Hit valfarter også kineserne, og mange av dem har aldri sett andre folkeslag enn dem selv. Guiden vår fortalte at mange av dem aldri har sett noen med blå øyne før, og “store” mennesker er heller ikke vanlig. Plutselig stod folk i kø for å få tatt bilde med oss, og i tillegg kløp de oss i magen, tok på bilringene våre. Helt absurd, meget spesielt.
Hva irriterer deg mest på reise? Turister! Neida, ehhh jo litt. Jeg forsøker å holde meg unna de største turistmagnetene, for å slippe slitsomme turister med spisse albuer. Selvsagt ikke alltid like enkelt, men så sant det går, styrer jeg unna.
En annen ting som irriterer vettet av meg, er folk som hele tiden må snakke om hva ting koster. Av en eller annen grunn er det på liv og død en nødvendighet for mange å sammenligne hva ting koster i ferielandet i forhold til der de kommer i fra. Noen er sykelig opptatt av at ting må være billigere enn hjemme, hvis ikke blir det fort grining på nesa.
Hvilken solfaktor velger du? Aldri mindre enn 30, alltid 50 i ansiktet. Lider av Rosacea, og har endelig fått kontroll på skiten, så det tas ingen sjanser.
Hvilke tre destinasjoner står på toppen av reiseønskelisten din? Jeg har lovet Mille at vi en gang skal se Island fra hesteryggen, og jeg håper virkelig vi får det til før jeg blir alt for gammel. Ellers så har jeg endelig fått overtalt Bjørn Erik til å ville se litt av Australia, og jeg er ganske sikkert på at vi oppnår denne drømmen innen tre år. Tidligere blånekta han, han er nemlig livredd for alle krypa der borte, men nå har han tatt helomvending. Ellers så er det så mange land jeg faktisk ikke tør å reise til nå, eller som for meg er uetiske å besøke, men jeg har virkelig lyst til å dra tilbake til Karibien.
