Selv om Mille er 13 år nå, og utrolig pliktoppfyllende og flink om morgenen, velger vi som foreldre å stå opp med henne for å sørge for at hun får en god start på dagen. Vel, Bjørn Erik står uansett opp tidlig, for han skal jo på jobb, men når han er bortreist tar selvsagt jeg på meg oppgaven.
Mille får ikke ha mobilen sin på rommet om natten, den ligger nede på kjøkkenet, og hvis det hadde vært opp til henne, hadde hun grabba den til seg før hun i det hele tatt hadde fått åpna øya. Det er helt uaktuelt. Først etter frokosten og tannpussen får den komme frem, og jeg velger å tro at det er til hennes eget beste å starte dagen sånn. Frokost med pappsen eller meg, med lett snakk rundt tankene om hva dagen vil bringe, har blitt viktig.
Jeg skjønner at vi er privilegerte som har muligheten til å starte morgenen på denne måten. For å si det sånn, de to første trollungene våre fikk ikke denne muligheten under sin oppvekst. Jo, av og til når Bjørn Erik var hjemme mellom offshore turene sine, da var det god morgenstemning på kjøkkenet, men ellers så var vi som familier flest, alltid i farta, fra morgen til kveld.
Min hverdag ser som sagt veldig annerledes ut enn før. Av helsemessige grunner, er tempoet satt drastisk ned, faktisk utallige hakk, og det er en omstilling det er tatt lang tid å akseptere. Dager med tidlige avtaler, fungerer ikke særlig godt. Det tar tid å få de daglige dosene med medisiner inn i systemet, og det er selvsagt noe jeg må ta hensyn til. I tillegg så har jeg lenge fått vite at jeg er nødt til å forsøke å ta en del grep i forhold til kostholdet mitt. Blant annet så må sukkerinntaket ned. Mange undersøkelser viser nemlig at for mye sukker gir økt ledd- og muskelplager, så egentlig har jeg ikke noe valg, det må en stor forandring til her hjemme.
Jeg er ganske overbevist om at hele flokken her hjemme har godt av å nedjustere sukkerinntaket sitt. Vi må finne gode alternativer til det vi er vant til i dag. Vi skal selvsagt ikke overdrive og gå så drastisk til verks at vi går lei i løpet den første uka, men prøve og feile og til slutt velge noe vi alle kan leve med. Det vil nok ta litt tid, men det er faktisk ikke så vanskelig som jeg først trodde. Nå saumfarer jeg www.sukkerfritt.no, og jeg har valgt ut en rekke produkter som skal testes nøye. Jeg har allerede tydd til sukkerfritt snop de tre siste lørdagene, og det har faktisk ikke vært vanskelig. Jeg håper bare jeg klarer å være litt standhaftig denne gangen, at jeg klarer å holde meg til disse valgene.
Tilfør hverdagen noe godt, lag deg en fin dag, Nina
Endelig var det Kristin sin tur til å briljere på kjøkkenet i “4-stjerners middag”, og for en fantastisk opptreden dere. Jeg er altså så stolt, for dette var god underholdning fra begynnelse til slutt. For å si det sånn, Kristin, hvorfor er ikke du programleder på heltid? Jeg er kanskje ikke helt objektiv i utsagnet mitt, men den dama der er født til å være på skjermen.
Bjørn Erik er i Oslo igjen, så da styrer vi jentene skuta her hjemme. Vel, det gjør vi vel kanskje i ganske stor grad ellers også, men når han ikke er her kan vi i alle fall laga akkurat hva vi vil til middag. I kveld ble det seint før vi kom hjem fra stallen, så da valgte vi å spise foran TV´n og kose oss til primaballerina underholdning. Bondeomelett var slettes ikke verst, selv om Kristin sine retter fristet mye mer.
Tenk, nå kan vi altså snart huke av januar også, og nedtellinga for min del til Miami-turen i slutten av februar, har startet for fullt. Jeg er langt i fra “sommerkroppen-2019”, jeg er ikke helt klar for å ikle meg badedrakten riktig ennå, men for å være helt ærlig dere, så tror jeg ikke jeg kommer i mål dette i år heller. Så istedenfor å dvele ved det man egentlig ikke får gjort noe med allikevel, så lever jeg i nuet. Vel, man kan jo selvsagt gjøre noe, og jeg er faktisk litt flink med hva jeg døtter i meg, men å hige etter det ene resultatet etter det andre, det å aldri bli helt fornøyd, er lagt på hylla. Jeg er som jeg er, sånn er det bare, så det får bli som det blir med “sommerkropp” eller ei.
Det skal uansett bli godt å finne frem sommerklærne igjen, solbrillene og ikke minst all solkremen. Bjørn Erik og jeg drømmer oss vekk hver bidige dag nå, og googler febrilsk på nettet etter de ultimate Miami opplevelsene. Vi har faktisk booket oss inn på noen restauranter allerede, for som dere alle vet, jeg ser mye “trash”-TV, mye “Housewife”-greier, og der “lærer” jeg mye. Nei, nei og atter nei, jeg lærer ikke en skit av å se på det der, men det er under disse seansene det plutselig dukker opp spennende steder jeg bare mååå få utforske nærmere hvis muligheten byr seg. Så da noterer jeg dette ned og sender forespørselen videre til reiseguiden vår Bjørn Erik. Snillere reiseleder enn han må man vel leite lenge etter, så det tar som regel ikke lange stunden før det tikker inn en bekreftelse på bestilt restaurant eller noe annet kjekt som jeg ønsker meg.
Mille er forresten tilbake hos oss igjen, og i dag tikket det inn enda en melding fra legekontoret om at Mille mangler D-vitamin. Det alene er derimot ikke grunn god nok til at hun plutselig faller bort fra oss, så nå venter vi på å få komme i kontakt med HABU. Vi sendte de et langt brev i går og fortalte om alt det unormale som har skjedd den siste tiden. Legen vår der er derimot bortreist til onsdag, men det er Bjørn Erik også, så da setter vi dette på “hold” til alle er tilbake igjen. I mellomtiden går livet sin vante dag. Mille kom hjem blid og fornøyd fra skolen i stad, og før vi skal i stallen nå har vi kost oss med en kopp kakao og solbærtoddy. Nå har nemlig kulda inntatt byen vår for fullt, men jeg elsker det. Jeg vil mye heller ha det kaldt og tørt, enn mildt med sidelengs regn og vind.
Jeg kommer som sagt ikke til å få noe “sommerkropp” før ferien, men jeg er såpass motivert til å forsøke å komme i litt bedre form. Derfor var jeg rask med på å takke ja til å bli med venninnen min på tur i dag. Det var friskt og godt, og ikke minst helt nødvendig å få slått an en prat oss jentene i mellom. Planen var egentlig å begynne litt forsiktig, ta en runde rundt vannet sånn i begynnelsen, men begge hadde alt for mye på hjertet, så da tok vi liksågodt en runde til. En bra start, på en ny uke.
Når Nina ba meg og om å være gjesteblogger og skrive om de mest romantiske opplevelsene våre, fikk jeg øyeblikkelig panikk. Tenk hvis det var en felle? Tenk hvis jeg svarer feil? Tenk hvis jeg glemmer det mest romantiske vi noen gang har gjort, og ender med en opprivende skilsmisse der ungene blir brukt som våpen og Mille til slutt ender opp som narkoman, fordi vi glemmer henne i vår altoppslukende kamp om å vinne skilsmissen? Men så kom jeg på alt det andre dumme jeg har gjort i løpet av vår tid sammen, og fant ut at hvis hun ikke har kasta meg ut enda, så overlever vi sikkert dette også.
Så her kommer de mest romantiske/minneverdige øyeblikkene/opplevelsene våre, slik jeg husker dem. De er ikke rangert, da jeg ikke helt har sluppet ideen om dette er en felle.
1. Vårt første treff En junifredag for evigheter siden, hadde jeg vært hjemme hos mine foreldre og sett Ole Klementsen bokse. Pappa hadde spandert godt med øl til kampen, og humøret mitt var på topp da jeg ruslet ned mot byen for å fortsette kvelden. Endte til slutt opp på nattklubben Taket, der jeg svinset rundt og myste på utvalget. Da jeg gikk forbi en klynge jenter som sto med ryggen mot meg, luktet jeg verdens beste parfyme. En tidligere kjæreste hadde nemlig brukt en parfyme som heter «Tova», og den lukten er helt unik. Jeg presset meg inn blant jentene og deklamerte modig at jenter som brukte Tova, ikke trengte å trekke kølapp til å bli med meg hjem, de fikk VIP-billett og slapp å stå i kø. Verdens kleineste sjekketriks, men av en eller annen grunn så valgte Nina å fortsette å snakke med meg. Avslutningen på kvelden huskes best som en god blanding av dansing, klining og tørrjokking. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle treffe min «soulmate» på Taket, men tydeligvis skal man aldri si aldri.
2. Vårt første ordentlige kyss (som tidlige kjærester) Da jeg traff Nina bodde hun i Oslo, og jeg bodde i Stavanger. Det tok ikke lang tid før jeg flytta inn til Oslo, men før det gikk visakortet varmt på flybilletter frem og tilbake mellom Stavanger og Oslo.
Første turen til Oslo var kjempeskummel. Jeg og Nina hadde snakket masse på telefonen, jeg var veldig forelsket, men ingen av oss var 100% sikre på at det var «den rette» vi hadde møtt.
Første kvelden møttes vi på Elm Street, før Nina tok meg med ned på Beach Club på Aker Brygge for mat og drikke. Etter en burger og nok av øl skulle vi opp til John’s Bar. På veien opp gikk vi forbi Nasjonalteateret. Oslonatten var varm, jeg var kjempeforelsket og kjempenervøs, men tok mot til meg og under de store trærne utafor Nasjonalteateret trakk jeg Nina inn i armene mine og kysset henne. Kysset var fantastisk, og selv om vi har hatt mange gode kyss siden, så er det likevel denne kvelden og dette kysset som ligger fremst i hukommelsen.
3. Frieriet Mange tror nok at frieriet vårt var på slaget midnatt, nyttårsaften, 6 mnd etter at jeg traff Nina. Men sannheten er at frieriet var mye enklere enn det virket som. Nina kom til meg i Stavanger i Romjula for å være til over nyttår. Romjula ble for det meste tilbrakt sammen i min leilighet på Storhaug. Vi var mer enn nok opptatt med hverandre, til å gidde å bruke verdifull tid på å henge med andre.
Jeg husker ikke nøyaktig dato, men det var i løpet av den romjula jeg bestemte meg for at det var Nina jeg skulle tilbringe livet mitt med. Jeg fridde, Nina sa ja, og “big surprise” jeg gråt som en liten unge. Helt perfekt, og for meg topp 3 av romantiske øyeblikk.
4. Bryllupet Vi giftet oss 8. juni 1996, i Kampen kirke. Hele dagen var så bra som den kunne blitt. Det jeg husker mest fra bryllupet var at Nina var litt forsinket til kirka. I senere tid har jeg lært at det var med vilje, men de ekstra minuttene virket som timer for meg der jeg sto å ventet på henne. Heldigvis dukket hun opp til slutt, og vi fikk gitt våre ja.
Resten av dagen huskes i en lykketåke. Festen etterpå hadde alt, fra par som slo opp til voksne kvinner som tok for seg blant smårips av gutter. Uansett en av de beste dagene i mitt liv.
5. Mange av våre fine øyeblikk er forbundet med musikk/festivaler og rocknroll Jeg kunne ramset opp titalls opplevelser, men en av dem jeg husker best (sikkert fordi det er en av de siste) er fra fjorårets Barcelona Rockfest.
Det var dag 3 i festivalen, og Scorpions spilte sitt sett. Scorpions leverte sinnsykt bra, og stemningen var på topp. Mot slutten av settet stoppet vokalisten opp og fortalte at på trommer hadde de med seg Mickey D, som vi alle vet var tromissen til Lemmy i Motorhead. Så spilte de en Motorhead sang med bilde av Lemmy på siden av scenen. Det ble en så sterk opplevelse at tårene mine bare rant, og Nina forsto med en gang hvorfor jeg ble lei meg. Jeg fikk trøst og kos, og der og da fikk jeg bekreftet at det var ingen andre i hele verden jeg heller ville delt slike øyeblikk med enn Nina. Hun forstår meg, og jeg synes det er helt utrolig flott at jeg skal få fortsette å oppleve slikt med henne.
6. Enda flere fine øyeblikk har vi hatt på våre ferier. Det er vanskelig å bare velge ut 1, men jeg vil uansett velge ett øyeblikk fra min og Nina sin tur til USA i fjor påske.
Øyeblikket oppsto nok ikke på ett sted som jeg hadde endt opp på alene, men pga Nina sin kjærlighet til fryktelig dårlig reality-TV, så endte vi på restauranten til Lisa Vanderpump; SUR. Jeg hadde bestilt bord i god tid, og til og med pakket med meg en penskjorte for ikke å se helt galen ut under middagen.
For Nina var dette livets største opplevelse. Mulig at hun rangerer fødsler av egne barn høyere, men jeg er ikke helt sikker. Hun var så nervøs og fjasete før vi kom dit, og da selveste fru Vanderpump kom inn, gikk hun helt i stå. Jeg har aldri sett Nina så starstruck før, og hun ble helt fnisete og sjenert. Jeg spurte om jeg skulle gå bort og spørre om vi kunne ta bilde, men fikk streng beskjed om at det var altfor mye. «Sett deg ned og se normal ut», fikk jeg beskjed om. Noe jeg prøvde på, så godt jeg kunne.
Den opplevelsen der viste meg nok en gang at jeg valgte rett da jeg valgte å tilbringe resten av livet med henne. Hun er fremdeles leken og fnisete, og det å være sammen med henne gjør meg til ett bedre menneske!
I dag har vi vært mye på farta. Han far i huset hadde et stort ønske om å få med seg oss jentene på Oilers-Vålerenga ishockeykamp, så da var han nødt til å være med oss i stallen først, og hjelpe oss med alt der.
Det er noe ekstra kos med å være i sammen som familie hele dagen, synes jeg, og jeg må innrømme at vi er et ganske godt team som jobber effektivt i sammen. Selv om alt stallarbeidet var unnagjort på 1-2-3, fikk vi allikevel tid til å nyte den vakre “Sola” vår, og det var en glad hest vi forlot etterhvert, der hun stod med en hel premiebøtte full av melassevann med oppkutta gulrøtter i.
Etter en rask tur hjem og klesskifte, gikk turen videre til DNB Arena, og det var en spent gjeng Vålerenga supportere som entret dørene der. For å si det sånn, jeg har aldri opplevd favorittene mine vinne der, og i kveld var håpet tent til siste slutt. Vi tapte nemlig i straffekonkurranse, surt som bare det, men for en gang skyld leder vi allikevel serien. Trist med kampresultatet der og da, men her er ingen langsinte. Ny kamp er like rundt hjørnet, og i år har vi trua, vi tror på gull
Her hjemme har vi alle tatt helg nå. Vi har ikke Sol i dag, og skal derfor nyte frikvelden med gode filmer og hjemmelaga lasagne med hvitløksbrød til. Det er selvsagt en ønsketenkning, men jeg synes kanskje Mille er noe kvikkere i dag. Hun snakker i alle fall til meg, og bare det i seg selv dere, er en stor fremgang. Vi har forresten fått tilbake svarene fra blodprøvene vi tok tidligere i uken, og de var innenfor det normale. Bjørn Erik og jeg klarer imidlertid ikke å slå oss til ro med det, så nå forsøker vi å få en rask time hos HABU (Barne- og ungdomshabilitering). For Mille kan ikke ha det sånn, hun må få hjelp til å komme ut av bobla si, og det bør skje fort.
Ellers så har jeg fått koselig mail igjen, og det må jeg nok takke dere trofaste lesere for. Dere hjalp meg jo nemlig å vinne fjorårets “Mammablogger-awards 2018” (les gjerne her), ved å stemme meg frem over flere måneder. En pen liten pengesum gikk min vei, så det er bare å bukke og neie og rope et ruvende “TAKK!”
Nå har visstnok den samme organisasjonen fulgt meg en god stund, og kåret meg til en blogger det er verdt å følge sammen med nitten andre mammabloggere fordelt på ni forskjellige land. Det er selvsagt stas, så jeg var ikke sein med å takke ja til å bli frontet sammen med de andre utkårede. Jeg er ikke så sikkert på om jeg vinner så mange flere lesehjerter av den grunn, men det er jo litt stas å kunne legge ved banneret de har spesiallaget til meg med tittelen “Top 20 Mom Blogs of 2019“.
Jeg må derimot le bittelittegrann av teksten de har laget om meg. De andre har nemlig blitt fremstilt meget seriøst, mens det hos meg står veldig mye om hvor kult håret mitt er. Jaja, det håret det håret, det er nå litt annerledes enn hos folk flest, men at det skulle bli hovedtråden i omtalen av meg, er jo litt snodig. Se gjerne selv, les her, hva synes dere?
Nå er det kun en måned igjen til vi reiser til Miami, og jeg kjenner allerede nå på et enormt sug på å få varme og sol på kroppen igjen. Det skal selvsagt shoppes litt også, og tenk det dere, denne gangen skal jeg se etter babyklær. Av erfaring så er det mest sommerklær å få tak i, men jeg håper selvsagt jeg finner noe annet fint også. Noe som er litt spesielt i forhold til det vi får tak i her hjemme. Jeg regner med at jeg kommer til å skryte til absolutt alle jeg møter på min vei:”I´m going to be a grandma for the first time”.
Tenk det dere, snart femtien år og farmor, det er litt av en gavepakke. Noen kaller det “livets dessert”, og det må jeg nok si meg enig i. Men hvordan farmor ønsker jeg å bli da?
Det viktigste nå fremover, er nok å fortsette å holde på den gode tonen og kontakten jeg har med Kristin og Dennis. For det er jo tross alt gjennom dem jeg får lov å strekke ut ei hånd i ny og ne og være til hjelp. Uten det gode forholdet til dem, respekten og ærligheten, blir det vanskelig, men jeg skal i alle fall gjøre alt i min makt til å opprettholde det vi har i dag..
Avstanden, det at de bor i Oslo og jeg her i Stavanger, er selvsagt en ulempe, men jeg regner med at min kjære fine mamma, familie og alle de sårt savnende vennene mine der borte, ser frem til mer besøk av meg. Dennis og Kristin skal i alle fall ikke måtte engste seg for at jeg renner ned døren der hjemme i hytt og pine, for jeg har nok av overnattingssteder å velge i.
Det er derimot en haug av ting jeg gleder meg til som farmor allerede. Den lille pjokken skal altså få så mye omsorg og kjærlighet, og mitt største ønske er at han føler seg trygg i lag med meg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at han skal føle varme og ro i min favn, og selvsagt skal vi finne på mye lek og moro også.
Av bildet over, så skulle en jo nesten tro at denne “farmora” er både sprek og gæærn, men det er vel egentlig langt fra sannheten. Jeg finnes ikke sprek en plass, og det er lenge siden noen har kalt meg “gæærn”, og godt er vel egentlig det. Jeg håper derimot jeg klarer å håndtere en mini-Dennis, at vi får skapt gode minner gjennom gode opplevelser. En ting er i alle fall sikkert, den gutten skal lære å ri. Uansett hvor farlig pappa-Dennis synes det er.
Hest er en stor del av livet vårt, og alle 2-åringer har vel lyst til å begynne å ri?
Kanskje det blir flere teltturer på oss også, alle unger elsker jo det.
Jeg gleder meg noe enormt til alle høytidene. Jeg lager ennå påskeegg til alle ungene mine, samt kjærestene deres, og selvsagt skal et barnebarn også ha et gedigent et.
Jeg vet ikke hvor populært det blir å ta han med på fotballkamp. Der må vi nok få en godkjenning først. For pappa-Dennis er Rosenborg fan og mammaen heier nok antagelig på Brann, så en Vålerenga kamp blir kanskje ikke helt innafor.
Åhhh, som jeg gleder meg til å ta frem de gode gamle barnesangene igjen. Pappa-Dennis likte Blekkulf veldig godt, og jeg har gjemt på både den og Lillebjørn Nilsen sine helt fantastiske barnesanger.
Det å lese for de små, er vel noe av det koseligste man kan gjøre i sammen.
Jeg vet det kanskje ikke er det viktigste en farmor gjør, men jeg må da få lov å skjemme han bort litt, sant? Bittelitt?
I dag fikk Mille være hjemme fra skolen. Hun trengte å få sove ut, etter en vanskelig kveld i går. Etter hele 13 timer på øyet, våknet hun mye piggere enn i går, men hun er dessverre fortsatt stille. Jeg tenker vi får ta tiden til hjelp og ikke minst vente på svarene av alle blodprøvene hun har tatt. I mellomtiden sørger vi for at hun er minst mulig alene, og at vi holder oss til de hverdagslige vante rutinene.
Husker du hvordan stua di så ut for drøye 5 år siden? Kanskje du ikke har forandret den så mye, men det har nå i alle fall jeg. For nå dukket det plutselig opp en gammelt innlegg med overskriften “Hjemme hos oss”, og da ble jeg selvsagt noe nyskjerrig.
På den tiden var jeg svært opptatt av å gjøre det mye mer minimalistisk her hjemme. Fjerne all furuen og parafinlampene, og ikke minst bytte ut de grønne og røde veggene. Alt gikk i hvitt, rødt, svart og sølv. I dag derimot, ser stua vår igjen helt annerledes ut. Jeg ønsket å ha tilbake litt av naturen. Vel, helst ikke i form av furumøbler igjen, men trær og jordfarger har kommet i hus, og gjort det mye mer koseligere her. Eller hva synes dere?
Som dere ser så er alt byttet ut, unntatt stuebordet og vegglampene.
Det to store skapene og vinstativet har vi beholdt i spisestuen, men resten er nytt.
Anlegget, og te-lys holderne har vi beholdt. Te-lys beholderne i tre er derimot malt hvite. Lala sin soveplass er selvsagt også beholdt, for hun gamle dama der på 19 år liker ikke forandringer.
I dag har Bjørn Erik og jeg vært hos legen med Mille, sånn at vi får registrert den noe uvanlige tilstanden hennes. Det er selvsagt vanskelig for legen å vite hvor han skal begynne i denne prosessen, men nå har det i alle fall blitt tatt utallige blodprøver av henne som skal sendes videre til analyse. Det er nok en ønsketenkning at det skal dukke opp noe uregelmessige der som indikerer hva som feiler henne, men det er lov å håpe. Vi er nødt til å begynne å utelukke ting, men jeg synes det er skummelt når ord som “diabetes” og “epilepsi” blir nevnt. Det viktigste er at vi er i gang med noe, så får vi heller ta tiden til hjelp og håpe i det lengte at det er noe som “går over” av seg selv.
Eldstemannen, Dennis, ringte meg fra London nå og fortalte meg en del spennende fremtidige planer. I tillegg gjorde han meg oppmerksom på at tredje episode av serien Kristin & Dennis: 1 + 1 = 3, ligger ute. Noen av dere har kanskje gjettet hvilken kjønn de venter, men det er ganske så koselig å få være med på hele seansen. Trykk dere gjerne inn her, så får dere se
Her hjemme holder vi pusten igjen, for Mille er ikke i slaget. Vi kan ikke sette fingeren på noe, hun feiler ikke noe spesielt, men er bare ikke helt seg selv. Det er skummelt det der, og vi forsøker å få henne til å sette ord på dette, men det eneste hun sier er at hun har det bra.
Det er godt at fastlegen vår snart er tilbake fra permisjonen sin, så vi kan få hjelp utenfra. Vi foreldre som kjenner henne best, blir rådløse i en slik situasjon, og jeg er redd all masinga vår bare gjør ting verre.
En ting er i alle fall sikkert, hun får ikke love å trekke seg tilbake på rommet sitt og bli der hele dagen. Det er det hun ønsker og forsøker på, men da sniker jeg meg etter, og legger meg ved siden av henne i senga og plaprer i vei. Etter nesten to timer, synes jeg derimot det var på tide å finne på noe, så da tok impulsiviteten overhånd. Fem minutter seinere satt vi begge i bilen på vei til byen for å gå på kino. Mille grein egentlig på nesa av forslaget, men jeg lot henne ikke nøle et sekund, kino ble det. Dragetreneren 3 skuffet ikke, og det så ut som om Mille også til slutt synes dette var helt okei.
Jeg husket i farta å hive stalldressene våre inn i bilen da vi dro, så etterpå dro vi rett ut i stallen og til “Sola” vår. Det er ganske spesielt å være der så seint, rett før hestene får kveldsmaten sin. Det vrinsket og skrapes med høvene, og det er en egen ro når de alle står og tygger og koser seg.
Vi får rett og slett gjøre det beste ut av dagene selv om snuppeline ikke er helt med på notene. Vi veit jo fra sist gang at hun plutselig en dag kvikner til igjen, men jeg skulle virkelig ønsket jeg visste hvorfor dette plutselig skjer og ikke minst om det er noe vi kan gjøre for henne.
I bare ullundertøyet entret vi kinoen, for vi hadde kun tyve minutter på oss fra vi dro hjemmefra og til filmen begynte.
Dette er virkelig en smart løsning for alle flaskeplukkerne. Godt at de slipper å grave i all søpla.
