Nina Sprell Levende

God kveld, kjære dere.

Først og fremst så må jeg få takke alle dere som har satt dere ned og invitert en og en på vennelisten deres til Facebook siden min, Nina Sprell Levende. Det er en tidskrevende jobb og sitte sånn og hake av de “riktige” personen, men takket være dere nådde jeg målet mitt før ferien, altså 2000 følgere allerede i går kveld. Tusen takk, jeg er altså så takknemlig!

Som dere ser av bildene her, så har kinnet mitt (den evige snakkissen) blitt mye bedre. Det er kun igjen en liten del på cirka 2 x 2 centimeter, med skorpe igjen som skal falle av, så dette lover godt. Jeg er fortsatt rød som en hummer på hele det opprinnelige område, men om et par dager regner jeg med at et er mulig å smøre beskyttelse på det, dekke det skikkelig til uten at det blir irritert igjen.

I dag har jeg vært ute å kjørt bil for første gang på lenge. Kun her på øya, på apoteket og matbutikken, for nå begynner ferien vår å nærme seg og “to-do”-listen må unnagjøres. Smertestillende medisiner måtte hentes, i tillegg til p-pillene til katten vår Mia og sist men ikke minst, fastlegen var igjen nødt til å printe ut en godkjent attest på medikamentene jeg bruker, i tilfelle jeg blir stoppet i tollen på vei inn i USA. Jeg tror egentlig det er på Parlagin Forte´n man trenger det på, men jeg sørger alltid for at legen min skriver ut godkjent liste alt jeg døtter i meg, just in case.

Sjokket var derimot stort når apotekeren fortalte meg at det er helt umulig for tiden å oppdrive p-piller til katter. De har ikke hatt det inne på flere måneder, og heller ikke fått noe begrunnelse for hvorfor. Vi har selvsagt som plan å sterilisere Mia også, men vi har hele tiden hatt lyst å få et kattekull på henne før den tid. Hun er nemlig en helt ekstremt nydelig katt, med en enorm personlighet, så vi er overbevist om at hun lager helt spesielle barn. Dette var derimot ikke med i planene våre at hun skulle bli kattemor så tidlig. Hun er nemlig alt for barnslig, ikke moden en plass for den oppgaven ennå, så hva kan vi gjøre? Det å sterilisere henne kun dager før vi skal reise, er ikke en opsjon. Jeg kan ikke overlate det ansvaret til mellomstemannen vår Pelle mens vi er bortreist, og jeg har vanskelig for å tro at venner eller bekjente tilfeldigvis har slike piller liggende å slenge hjemme. Et skikkelig dilemma, men vi finner vel ut av det på et vis…

Det er nok ikke det beste for det kinnet der å komme i sol og varme akkurat nå, men bare jeg får muligheten til å dekke det til med 50 faktor snart, blir det nok bra.

Nå kan jeg trygt bli stoppene av tolleren inn i USA. Legeerklæring på medisinbruken min er dokumentert, så da skal alt være i skjønneste orden.

Det skulle vel ikke tilfeldigvis ligge noen ubrukte p-piller til katt i skuffene deres? Som ikke lenger trengs til deres katt?

– Nina –

#ppillerkatt #medisinattest #infeksjon

Kjære dere, nå må jeg få be dere om en stor tjeneste.

Det har seg nemlig sånn at etter min noe ufrivillige bloggpause nylig, noe jeg for en stakket stund trodde var slutten på hele sulamitten, skjedde det noe…noe positivt. Bloggen har skutt i været, jeg har fått mange nye lesere, og det har gitt meg en skikkelig boost til å ville satse mer. Skrivelysten er tilbake sammen med motivasjonen, selv når dagene er som nå, hvor jeg har “husarrest”. Jeg har derimot lyst til å smi mens jernet er varmt, med andre ord lyst til å nå ut til enda flere. Jeg har fått blod på tann, og har faktisk begynt å lese meg opp på hva som er lurt å gjøre, finne ut hvordan jeg blir mer synlig. Jeg vet nå hvilken målgruppe jeg har, og jeg skal som best mulig ta godt vare på dem.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Det er en del grep som må tas, for Facebooksiden min Nina Sprell Levende, trenger flere følgere. Det er der jeg primært vil dele innleggene mine, for der er det mulig å kjøre mye markedsføring med alle verktøyene som finnes der. 

Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har blant annet forøkt å gjøre siden min enklere å finne frem i. Skriften er også gjort større, for jeg regner med at det er mange som meg (kremt), som trengte det. Jeg har også laget en liten oppsummering av meg selv, som dere ser nedenfor her, så folk vet hva de får. Jeg er hverken en mat- eller treningsguru, kun ei nokså vanlig godt voksen “kjerring”.

Det jeg trenger nå, er som sagt å få flere følgere til siden min. Jeg ber altså om hjelp fra dere til å invitere deres venner inn til mitt lille forum, Nina Sprell Levende. Det er litt tungvindt, for man må gå inn å huka av en og en venn, før invitasjonen sendes. Man kan selvsagt invitere alle i et tastetrykk, men jeg tenker det kan være lurt å velge de dere umiddelbart tror ville likt dette. Jeg har testa det ut på mobilen til Bjørn Erik, og der går man til kategorien “Samfunn”, og finner “Inviter venner til å like denne siden”. Så er det bare å velge i vei og til slutt “invitere”.

I tillegg til dette, så hadde jeg satt stor pris på om dere venner av meg på Facebook hadde godtatt invitasjonen jeg har sendt dere. Det hadde også vært herlig om dere lesere som allerede er invitert til å like siden min, men som ennå ikke har gjort det, hadde tatt steget videre og trykket på “Liker” knappen min. Som dere ser av bilde nedenunder, så er det mange “invitert” lesere på sidene mine hver dag. Jeg har faktisk like mange “invitert” lesere med meg hver dag som reelle følgere. 

Målet nå er å runde 2000 følgere før Miami turen på mandag. Dette er et stort skritt nærmere verdensherredømme i bloggverdenen, neida, jeg bare tuller, men jeg hadde faktisk satt stor pris på litt ekstra hjelp nå. Hvem vet? Kanskje jeg en dag får gjengjelde det, en skal ikke se bort i fra det 💕

Nina

God kveld, kjære dere!

Her hjemme kjøres det fortsatt “husarrest”, og det er kanskje like greit, for nå er jeg skikkelig “flasso-Lini”. Jeg har derimot gleda meg til dette, sett frem til at kinnet skal skifte “ham” og at jeg skal få ny silkemyk babyhud under, men det skjer selvsagt ikke. Nå ser det ut som om jeg skal gå gjennom en ny runde med en annen form for flass, men det er helt greit. Step by step blir det bedre, og snart kan jeg helt sikkert begynne å smøre en eller annen form for beskyttelse på det også.

Jeg er altså kun her hjemme for tiden, jeg går ikke en gang tur med Pippi, så det er godt jeg trives her. Snille Bjørn Erik derimot, står på fra morran til kveld. Han er med Mille i stallen, han fikser luftings med vår trebeinte, og sørger for at kattedoen til Lala er tømt til enhver tid. Jeg lager heller ikke middag, jeg kan ikke stå i nærheten av varme, og derfor fyrer jeg heller ikke i peisen for tiden. Bjørn Erik gjør med andre ord alt.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg er helt ubrukelig, der jeg slaffer rundt i bambusundertøy…og crocs.  Dere kan derfor tro Bjørn Erik sperret opp øya når jeg proklamerte at fruen i huset inviterte den kjekke bilvaskeren, altså mannen min, på vafler. Jeg stod to meter unna vaffeljernet, klønete idiotisk, men noe måtte jeg jo finne på. I tillegg fylte jeg opp fryseren med hjemmelaga solbærsaft is, og vaska og klipte Pippi. Wow, det her høres jo helt patetisk ut, det er nesten så jeg må fortelle dere hvor mange ganger jeg gikk på diddelido også. Neida, så ille er det ikke, men det  skjer med andre ord svært lite…

Min store avhengighet – is!



Venninnene mine fortviler, for de ser meg aldri uten lekkerbiskene mine – crocsa!


Uff, om ikke lenge flytter den lille frøkna vår inn til Simone, og da kan hun jo ikke se sånn ut.


Nyvaske og klipt.

Ha en fortsatt fin kveld!

#yorkshireterrier #hjemmelagais #vaffelsøndag

Hallaisen!

Det er bare meg, hu derre “husarrest dama”. Ja, hva kan man egentlig finne på innendørs, uten fare for å mase og kave opp den forbaska infeksjonen i kinnet? Det har forøvrig roet seg kraftig ned nå. Det har ikke rent noe verk det siste døgnet, og da har det heller ikke dukka opp flere skorper som trenger laaang tid på å falle av. Så da har jeg faktisk tatt frem koffertene, og så smått begynt å finne frem litt sommertøy til ferien vår. For det blir garanter ferie, dere.

Jeg veit jeg har nevnt det tidligere, men jeg kan jo si det igjen: Jeg finnes ikke teknisk av meg. Jeg har overhodet ikke arvet det smarte genet der av hun flinke mammaen min. Jeg er heller tvert i mot meget dårlig på alt som er nytt som krever litt teknisk forståelse. Derfor fikk jeg sjokk når han snille mannen min kom hjem med den doningen av et stativ med lys på. Før klaget jeg nemlig alltid på for dårlig kamera, men i det siste har jeg altså gnåla noe inni hampen mye over det dårlige lyset vi har her hjemme når jeg tar bilder. Alle bildene jeg tar, blir lysredigert etterpå. Jeg legger på oppimot 30% mer lys, og det burde vært helt unødvendig. Jaja, jeg veit jeg er vanskelig, men synes faktisk det er litt moro å lære mer om det å ta bilder, men da trengte jeg altså mer lys, og det fikk jeg.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Ikke bare har jeg fått nytt lysstativ med ørti forskjellige duppeditter til, så jeg kan velge både kaldt og varmt lys, med en enormt varierende lysstyrke. Bjørn Erik har også planta meg godt ned i stolen og lært meg opp i hvordan jeg kobler kameraet mitt opp på en selvutløser app (Canon Camera Connect) via mobilen min. Nå kan jeg altså se meg selv i displayet på mobilen, og trykke på en knapp og voilà så tar kameraet mitt altså bilde av seg selv. Sykt, sant?

Phuuu, det var jammen meg mye nytt på en gang, men fyttikatta så morsomt. Det tok meg altså nesten seks år å komme meg dit hen at jeg faktisk ville lære meg det her, men nå angrer jeg ikke et sekund. Nå trenger jeg ikke å mase på at Mille og Bjørn Erik skal ta bilder av meg i et sett, nå klarer jeg det sjøl (håper jeg)…

I dag skal dere få slippe å se kinnet (from hell) som flasser noe enormt, men hvis dere føler for å se det, er det bare å tune inn på Instagram eller Snapchat kontoen min. Jeg byr på alt…som vanlig.

I dag skulle jeg virkelig vært i stallen. Tenk, det er ti grader og strålende sol ute nå. Det er vår i lufta, så jeg var nødt til å ringe Mille og sørge for at Sol ikke har på seg dekken de netste to dager fremover nå. Hun er en alt for robust og tøff hest til å måtte stå med dekken på når det er så bra vær i vente.

Vi skrives snart igjen, klem Nina

#Lyspåstativ #lysstativ

For hver dag som går nå, våkner jeg opp med en eneste tanke i hodet: Har infeksjonen avtatt? Det er med nølende hånd jeg tar meg til kinnet, hvorpå jeg under lett berøring forsøker å vurdere hvilken vei dette marakkelet går.

Jeg hadde satt frist til i dag om å dra tilbake på sykehuset for tredje gang, noe jeg selvsagt hadde liten lyst til, og det så lenge mørkt ut. Gleden var derfor stor når hevelsen var blitt noe mindre og verken erstattet med mer skorpe.

Jeg har derimot gått med på å ha husarrest. Jeg skal på ingen måte utsette infeksjonen for klimaskifte, særlig ikke etter hvordan det gikk da jeg kjørte Mille frem og tilbake til stallen på torsdag. Tenk det da dere, jeg var ikke engang ute av bilen, jeg satte ikke mine ben i stallen, men allerede etter fem minutters kjøring rant kinnet og det ble bare verre og verre i løpet av kvelden.

Bjørn Erik har allerede sett på ny ferie til oss, han er ikke særlig positiv til dette. Han har ikke helt trua på at jeg blir frisk til mandag om ni dager, men jeg kan ikke slutte å håpe på det. Legen sa det ville ta opp til fjorten dager å bli kvitt alt, og det er den tanken jeg tviholder på akkurat nå, og jeg oppfører meg som reine prakteksemplaret på en hjemmepasient som tar livet helt med ro.

Så da dere, under denne husarresten, anstrenger jeg meg minst mulig, jeg gjør ingenting fysisk som får blodomløpet til å stresse såret. Det er derimot på tide å forberede seg til sol og sommer om få dager, så i dag har hender og føtter fått skikkelig egenpleie. Nå er planen den at føttene skal skifte hud om fem dager (pjuk), og jeg håper virkelig ikke det tar lenger tid enn det. Tenk om jeg skulle begynne å “skifte ham” på stranda i Miami, det hadde vært litt av et syn…æsj!

Dette fotsaltet fikk jeg i 35 års dagen min, og det fungerer fortsatt helt greit.

Jeg fulgte tipset om å sitte hele to timer med disse fotposene isteden for en, for da kom viss effekten et par dager før. Det er i alle fall lov å håpe.

Pippi og jeg har blitt ganske gode på å ikke gjøre noe verdens ting.

Håper dagen har vært god mot dere så langt, klem Nina

#egenpleie #fotpleie #hengekøyeistua 

Helg jo!

Her hjemme holder jeg pusten akkurat nå, for infeksjonen på kinnet har bestemt seg for å blusse opp igjen. Vel, den hadde jo egentlig ikke stoppet helt, men i alle fall ikke blitt verre, helt til nå.

Jeg er helt skrekkslagen av å kanskje måtte dra tilbake på sykehuset igjen i morgen, alt i meg stritter i mot, men jeg har selvsagt dessverre ikke noe annet valg. Så akkurat nå, gjør jeg minst mulig i håp om at infeksjonen skal snu.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Her i huset feirer vi Valentines, og gårsdagen var intet unntak selv om min bedre halvdel og jeg var i hver vår by. Vel, hvis vi hadde vært i sammen, så kunne vi vel egentlig ikke ha gjort så mye ut av det allikevel, for jeg er nødt å ta det helt med ro, som den forba… sjuklingen jeg er.

Jeg våknet altså opp til at Bjørn Erik hadde reist til Østlandet igjen, men snill som han er hadde han hadde lagt igjen koselige oppmerksomheter både til Mille og meg. Til stor glede for meg og enorm stas for minsten ❤️

Morsomt å få ❤️ i dobbelt forstand av pappaen sin…

Hverken Mille eller meg hadde lyst til å rydde konfetti, og Mille hadde heller ikke lyst på et “smell”, så disse lot vi være.

Lag dere en superduper helg, klem Nina

#valentines #kjærlighet #love #gaver

Tenk at jeg er hjemme igjen fra sykehuset, da dere. Det hadde jeg virkelig ikke trodd for to dager siden. Det så lenge ut som om medisinen ikke fikk tak på jævelskapen, men joda, sårkantene minker, og det renner mindre og mindre betennelse fra det. I går rant det faktisk ingenting, mens det i dag er ubetydelig lite, så når har jeg virkelig trua.

Bjørn Erik skjønte at dagen i forveien hadde vært litt vel bratt for meg, så i går stilte han opp og var hos meg hele tiden. Det var godt og trygt å få sitte i armkroken hans igjen, og han har en unik evne til å få meg til å føle at “alt ordner seg”. Det gjør jo alltid det, så han har jo rett. 

Da legen kort tid etterpå stakk innom oss og formidlet at jeg skulle få dra hjem og fortsette behandling i pilleform isteden, jublet jeg, selv om jeg for all del har hatt det mer enn bra nok på sykehuset. For det er nå engang sånn at jeg hele tiden har stolt på at jeg har vært i gode hender der, og tatt til meg mang en gode råd på veien.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Det var nesten litt vemodig å reise fra kompisgjengen min, altså gutta jeg hver dag har tatt intravenøst sammen med. Vi har alltid vært tre stykker i sammen, fire ganger om dagen i fire dager, og det tok ikke lange tiden før vi fant tonen og snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Det har vært godt å ha noen å si “god morgen” og “god natta” til hver dag, men nå må de altså klare seg uten meg, uten skravlebøtta. Med de beste lykkeøsnkninger på veien forlot jeg dem med håp om at de også snart blir friske nok til å komme hjem.

Vel hjemme, hoppa jeg rett til sengs. I nyvaska sengetøy med Pippi under dyna, sovna jeg på nullkommaniks, og merket hverken at Bjørn Erik dro på jobb igjen og at Mille var i stallen. Jeg har vel mer eller mindre sovet fra jeg kom hjem, med unntak av å våkne for å ta medisinen min. Såret var dessverre ikke noe bedre i dag, men det var heller ikke blitt verre, så nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra. Jeg har nemlig et fly å rekke, om 11 dager…

Det var helt himmelsk å få flytte på hotellet.

Jeg ser ut som en narkoman. Jeg har merker etter sprøytestikk overalt, så jeg håper de forsvinner rimelig rask før vi reiser og skal ikle oss sommerklærne.

Det var bare flaks at det klaffet å ta i mot besøk, men gud så deilig det var.

Jeg klarte aldri å gå forbi kiosken uten å kjøpe trøstesjokolade, og etterhvert kom den fremtidige farmoren frem i meg også. Den lille pjokken “vår” må jo nemlig ha en koseklut…

…og verdens mykeste kanin 💙

Jeg trivdes som sagt godt med pasientene og de som jobbet på infeksjonsavdeligen 3F, så isteden for å spise på hotellets restaurant, koste jeg meg heller på avdelingen etter hver intravenøs. 

Endelig kan jeg begynne ta tilbake hverdagen igjen.

Klem fra optimistisk Nina

#sykehuset #infeksjon

Bare meg igjen, kjære dere.

Dagen i går ble ikke akkurat som først forventet. Jeg var nok alt for optimistisk og opptatt av at betennelsen skulle snu, den pleier nemlig det etter tre dager på så intens medsinoppfølging, men resultatet uteble dessverre denne dagen også. Jeg ble derfor skikkelig lei meg, og det gjorde selvsagt ikke situasjonen bedre.

Alt gikk galt. Jeg våknet opp med hodepine, noe jeg gjør svært sjeldent, sårene verket og svei noe forferdelig og sykepleierne var nødt til å bytte venflonen hver gang jeg skulle ha intravenøst. Det gjør meg egentlig ingen verdnens ting å bytte venflon, jeg finnes ikke redd for sprøyter, men i går så ville ingen fungere. Det tok opptil 2 timer og 40 minutter å få inn all medisinen på det verste, og når jeg må gjennom dette fire ganger om dagen, blir man litt lei. Jeg ble i alle fall lei, særlig når kinnet i tillegg meldte seg på i ett sett som reine brannfakkelen. Jeg holdt altså på å tilte til slutt, og tårene rant, og hva skjer da? Jo, da ble det selvsagt mye verre, for salte tårer svir jo selvsagt enda mer.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Venninne- og familiebesøk fikk gudksjelov opp humøret mitt igjen og i tillegg fikk jeg verdens beste tips av ei av sykepleieren her. Hun laget verdens enkleste “ispose” av en engangshanske med kaldt vann i, og det dere, var faktisk helt himmelsk dagens redning. 

Vil det her fungere da?

Åhhh, for ei lykke, så deilig!

Dagen ser mye lysere ut i dag, og for aller første gang ser jeg en tydelig forbedring på såret. Den har så absolutt minsket, så det er bare å juble.

Klem Nina

#infeksjon #sykehus #betennelse

Dag 3, og første “snopepose” er allerede i gang…

Jeg advarte dere, det er og blir gørrkjedelige innlegg fremover nå, men hva kan en “stakkars” nedlagt kattemamma gjøre? 

Dagene går egentlig ganske bra her på sykehuset, for jeg er en av de heldige som får overnatte på hotellet her isteden for på selve infeksjonsavdelingen, og det dere, er fadern meg reine luksusen. Ikke misforstå meg, man har det faktisk som plommen i egget på avdelingen også, med noen engler av noen sykepleiere som gjør alt mellom himmel og jord for en, men det å få sove i ro og fred, teller mer for meg. For jeg fikser ikke lyder, jeg får jo fletta for den minste lille ting, og ble nesten “gale-Mathias” av å ligge en natt på avdelingen. For det dras flittig i den “hjelpe”-snora, det piper i ett sett, og det klarer nå i alle fall ikke jeg å sove med.

Nå sover jeg altså på hotellet, og har fire tider, klokken 7, 12, 18 og 23, hvor jeg stikker innom avdelingen og får intravenøst. Det tar varierende 1,5 til 2,5 time hver gang, men det er helt innafor. Vi er den samme gjengen som møtes hver gang, og som dere veit, den dama her er god på å prate hvis noen gidder å høre på´na. I tillegg så har de veldige gode måltider her, det er mye å velge i, så selv om jeg kan spise i restauranten, gjør jeg det heller her i sammen med de nye “kompisene” mine. 

Det er mange som spør meg hvordan det går, hvilken bakterie jeg har pådratt meg og hva jeg får av medisiner for det, men der må jeg nok skuffe dere. Jeg har ikke peiling på hvilken bakterie vi er i ferd med å bekjempe og heller ikke hvilket tryllemiddel som skal ta knekken på det, så da tok jeg liksågodt et bilde av herlighetene, godteposene. I tillegg så spurte jeg legen min i går om han kunne være så grei og sjekke hva de fant ut av da de dyrka testene de sendte inn på torsdag, for det er jo egentlig på en måte greit å vite hva man egentlig går igjennom. Det ligger nok i meg å være så nysgjerrig på akkurat det der. Jeg er nok litt “blåøyd” og stoler på at ting blir ordna og fiksa når de sier de skal gjøre det, og til nå så har det vel egentlig fungert ganske bra. 

I dag forventes det at ting skal snu til det bedre. Jeg har hele tiden fått beskjed om at det kan ta opptil 2-3 dager før medisinen begynner å virke, og for å være helt ærlig dere, så synes jeg selv jeg merket en ørliten forandring i går kveld. Kanskje det bare var en ønsketenkning, men jeg innbiller meg nå i alle fall at såret verker mindre og er mindre hissig. 

Utsikten min fra hotellrommet…

Lag dere en fin dag, Nina 🌸

#sykehus #infeksjon

Heihei igjen, kjære dere 💕

Tusen, tusen millioner takk for alle de koselige meldingene jeg har fått av dere. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstra godt å vite at noen tenker på en akkurat nå. For det har plutselig blitt ramme alvor det her, det er helt uunngåelige å ikke ta det dønn seriøst, og jeg er jo selvsagt litt redd her jeg sitter med alle tankene mine som kverner rundt så alt for mye. 

Det er dessverre ingen synlige tegn på at betennelsen går tilbake, det har heller blitt verre, så planen om å kun være her i fire dager, faller nok i grus. Det plager meg derimot ikke, for jeg er jo i gode hender, jeg er nok heller mer bekymra for at jeg ødelegger ferien for flokken min. Fineste Bjørn Erik drar bare litt på skuldrene og sier det ikke gjør noen verdens ting om den blir utsatt, men jeg vet at både han og ikke minst lille snuppeline hadde hatt veldig godt av varme og sol akkurat nå. Noe varme og sol på det som vokser i fjeset mitt akkurat nå, er derimot helt uaktuelt, så nå bør det snart skje en forandring, synes jeg, og det i positiv forstand. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Jeg visste nok allerede på lørdag formiddag at et nytt sykehusbesøk lå like om hjørnet, men jeg hadde gleda meg hele uken over besøket vi skulle få den kvelden. Fem venninner med unger og menn var invitert på tacokos, og jeg ville rett og slett ikke gå glipp av det. Jeg er rett og slett alt for sosial av meg til å gå glipp av noe, særlig sånne stunder som det der, men jeg skulle nok ha hevet inn håndkle, innsett at slaget var tapt allerede da.

Etter endt husarbeid den dagen, kjentes det nemlig ut som om hjertet skulle pumpe ut av kinnet mitt. Ikke lenge etterpå var derimot første venninne på plass for å hjelpe meg litt med maten, og da var alt det vonde glemt. Etterhvert ramlet de andre også inn dørene, og da kjente jeg i hvert fall ikke på hva som forgikk med meg. Det er rart det der, hvor mye bedre man føler seg med en gang man får positive vibber rundt seg. De fine vennene mine gnålte i ett sett om at jeg burde komme meg tilbake på sykehuset, med det var som å snakke til døve ører. Det var ikke før sistemann var gått, og jeg plutselig så meg i speilet igjen at jeg forstod alvoret, og da gikk det som dere vet rett vest.

Jeg ble ikke lovet noe “rød løper”, snarlig mottagelse, hvis jeg troppet opp på sykehuset sånn nattestid, på den travleste dagen i døgnet for akuttmottaket, men det tok vel ti minutter fra jeg satte beina mine innafor døra til jeg lå i senga med legenes fulle oppmerksomhet. Så veit dere hva, det er bare å takke skaperen for at vi er så heldig og bor i fantastiske Norge, snakk om flaks! 

Når jeg tenker meg om, så var jeg egentlig ikke så veldig høy i hatten her. Jeg hadde så absolutt sett bedre dager., men gleda meg sååå til besøk…

Tenk det da dere, på denne tiden om akkurat fjorten dager er jeg på vei til Miami. Det er i alle fall lov å håpe…

Lag dere en fin start på uken, og takk igjen for alle de gode ordene 💕

#tacokveld #familie