Mille var veldig skeptisk til at vi skulle leie oss sykler her i Miami for en hel dag. Hun ville selvsagt ha el-sykkel, som hun har hjemme, men jeg stod på mitt, alle skulle ha helt vanlige sykler. For planen var uansett kun å sykle langs strandpromenaden her på South Beach, og flatere terreng finnes vel neppe.
Helt vanlige sykler, ble en suksess. “Den aller beste dagen her nede, mamma” og jeg kan nok si meg enig i det. Vi syklet og syklet, la kilometer etter kilometer etter oss og fikk sett utrolig mye. Vi stoppet underveis og spiste fortreffelig frokost/lunsj, ladet batteriene, og så føk vi av gårde igjen.
Vi la inn en tre-timers pause på på stranda også, på strandsengene hotellet vårt disponerer, og denne dagen her badet til og med jeg. Bølgene uteble, vannet var klart, og temperaturen må ha vært oppi mot 25 grader, og da dere, da stortrives denne badeløven her også.
Mille forsvant etterhvert under parasollen og slappet av med en nedlastet film på mobilen, mens Bjørn Erik og jeg dormet av og leste bøkene våre om hverandre. Dette er som sagt den perfekte ferien for meg. Strandlivet uten musikk eller masete selgere, kun godlyder fra folk som badet og koste seg. Da er livet ekstra godt ☀️
Pengene som kommer inn på disse automatene, går til de hjemløse.
Finingene mine.
Langt, langt der borte bor vi.
Denne dama her kan selvsagt gjøre to ting samtidig, sykle og ta bilde. Mille ble derimot forbanna når jeg skulle snikfotografere han her. “MAMMA, EG SER DEG!” Han forstod selvsagt hva som var på ferde, så han smilte derfor litt ekstra. Bjørn Erik også, så de to highfivet der bak.
Vårt lille rede. Syklene låste vi selvsagt godt i hverandre hver gang vi gikk fra dem, også her, selv om vi følte oss nokså trygge.
Jeg fikk en forespørsel i går om å være litt flinkere til å tipse dere om hvor vi er når vi er på ferie. Litt mer spesifikt hva ting heter, navn på fornøyelser, hoteller spisesteder o.l. Jeg veit at jeg lover det hver bidige gang vi er ute å reiser, jeg har alltid en plan om å lage et sluttinnlegg som oppsummerer alt, men så renner det dessverre ut i sanden når man etterhvert lander der hjemme. Nå skal jeg derimot prøve å bli litt flinkere.
Vi bruker ekstremt lang tid på å finne ut hvor vi skal bo på disse feriene våre. Bjørn Erik er klar i talen, han vil ikke bruke mer enn et viss beløp per natt, men det tas selvsagt hensyn til hvilken by vi besøker, for noen steder er selvsagt mye dyrere enn andre, og da må vi justere beløpet litt opp. Standard og beliggenhet er noe av det viktigste for meg, så vi går mye frem og tilbake før vi finner noe vi begge kan være enige om.
El Paseo er vårt hjem her i Miami de første fire nettene. Det ligger midt i smørøyet av South Beach, så bilen kan mer eller mindre stå. Et fantastisk koselig lite sted, midt i en liten gågate, som blir kalt “Española Way”, hvor det yrer av folk hele dagen og natta lang. Vi valgte faktisk et rom ut mot hovedveien isteden for ut i gågata, for jeg tipper det kan bli noe høy lyd her utover kvelden og natta. Jeg ligger med vokspropper i ørene hver bidige natt, og flokken min er så sliten etter alle opplevelsene vi inntar hver bidige dag, så de flater ut og sover non-stop hele natta uansett lyd eller ikke, men vi tenkte det var greit å slippe musikken som spilles.
Hotellet har “valet parking”, noe dyrt, men vi har nå allikevel valgt å benytte oss av det. Hotellbetjeningen er utrolig serviceminded, rommene store og i stil med “art deco” miljøet her. Det beste i tillegg til beliggenheten, må være disposisjonen av solsengene på stranden. De er gratis, så sant du ikke trenger parasoll som oss, den koster 20 dollar.
Vi kunne selvsagt bodd noen hundre meter lenger vestover, og fått et mer fancy hotell med basseng for samme prisen, men hotellet har så absolutt høy nok standard for min del. Basseng så tidlig i ferien er derimot ikke særlig attraktiv heller. Lille snuppeline har nemlig trange øreganger, og får nesten alltid ørebetennelse etter å ha badet i basseng, og med tanke på hvor mye syk hun har vært i det siste, foretrekker vi sjøen.
Hotel El Paseo, det en fryd å bo her hos deg, utrolig koselig og starte og avslutte dagene i denne levende gaten du ligger i!
Vi bor i andre etasje, og her finnes det et felles oppholdsrom hvor vi det går an å lage seg en kopp kaffe, slenge seg ned foran en PC eller rett og slett nyte synet av den koselige gågaten fra den lille verandaen.
Jeg ønsker dere alle en super duper dag! Klem fra Nina
Har dere noen gang tidligere sett større og kulere sukkerspinn?!
Noen fikk det kanskje med seg at jeg i fjor hadde et stort ønske om å få lov å besøke restauranten “Sur” til Lisa Vanderpump i Hollywood, Beverly Hills. Det klarte Bjørn Erik å få til, og tenk dere, jeg fikk også et glimt av dronningen selv, der hun kom spradende inn til vår krok i restauranten kun for å sjekke at alt var på stell. Starstruck som jeg er, døde jeg selvsagt litt der og da, for jeg var i himmelriket og trodde rett og slett ikke mine egen øyne. På denne USA-turen, var det nok et annet stort restaurantbesøk på ønskelisten min, nemlig Barton G.. Dette har jeg også snappa opp gjennom de evinnelige timene foran TV´n nistirrende på alle disse gale hustruene. Bjørn Erik blir selvsagt litt oppgitt av alle disse gale påfunnene mine, men allikevel får han det til å skje, ting går i oppfyllelse.
Barton G. er viden kjent for sine sprøe serveringsmetoder, og jeg kan love der at den dama her ble ikke skuffa, selv om jeg på forhånd mer eller mindre visste hva jeg fikk. Det var sinnsykt morsomt å få oppleve dette med Mille og Bjørn Erik, og tenk det dere, minsten begynte faktisk å gråte der et øyeblikk, for hun synes det var så overveldende. Hjertesukk, hun er altså så fin.
Galskapen startet allerede når vi fikk servert drinkene våre. De ble laget på flytende nitrogen, som gir en magisk røykeffekt. Mille fikk brusen sin servert sånn også, med en sjokolade apekatt hengende på siden, og bare det i seg selv satte standarden for hvordan kvelden ville bli videre.
Alle rettene vi hadde bestilt kom deretter på rekke og rad, med noen helt fantastiske effekter, og vi hadde det altså så gøy, dere. Ikke smakte det så aller verst heller, så dette er virkelig å anbefale.
Prikken over i-en var derimot den store finalen, nemlig desserten. Jeg er i overkant glad i sukkerspinn, jeg deler aldri, for jeg får aldri nok. Vi trengte ikke en gang å se på dessert-menyen, når det nærmet seg slutten, for dette hadde jeg planlagt lenge. Vi var på det tidspunktet sprekkferdige allemann, stappmette etter de fem rettene vi allerede hadde fått servert, men det kom ikke på tale å skippe sukkerspinnet. Og for en fantastisk slutt på dette etegildet, dere, for et mesterverk. Inn gjennom dørene kom nemlig verdens største sukkerspinnhår på et dukkehode, med full belysning innvendig. Jeg hoiet og skreik som en liten unge, jeg var i ekstase, for makan til matkunst skal man leite lenge etter.
Vi åt og åt og gjennom hele herlighet, jada, denne gangen delte jeg selvsagt, og jeg må nok innrømme at jeg fikk metta mi på sukkerspinn for en gang skyld. Jeg må få skyte inn at det hele så litt snodig ut, særlig når vi satt og sammenlignet oss med nabobordet. Der satt det nemlig tre nydelige unge jenter, sylfider, og spiste den samme hårpryden. Mens de dro ut små biter av “hårrullene”, stappa jeg liksågodt inn hele greie på en gang. Vel, i alle fall nesten i en jafs, for herregud så godt det var.
En stor opplevelse for livet!
Ikke bare var drinken min magisk i seg selv med den flytende nitrogenen, den hadde i tillegg en rundt dings oppi seg, en shot, som senere smeltet og ble turkis. By the way, brettet med drinken viste film!
Popcornet var selvsagt gimmicken her, den spiste vi lite av. Rekene derimot, som vi dippet i en helt nydelig saus, var himmelske.
Sjekk ut den kule brusen Mille fikk!
Spareribs og hjemmelaga potetgull.
For aller første gang måtte Bjørn Erik gi opp å spise opp all maten sitt. Vi skulle egentlig dele dette her, men jeg var allerede mett når dette kom på bordet.
Mille sin favoritt, makaroni og ost, servert som en musefelle.
Endelig kom herligheten min! For et sukkerspinn!
Sukkerspinnet lyste opp innenifra, og var altså så magisk. Fikk noen av dere det med seg på Instagram og Snap, som film? Var det ikke sjukt fint?
Vi bor helt perfekt her på South Beach, Miami. Midt i smørøyet, kun et kvartal fra stranda, så bilen (bussen) har til nå ennå ikke blitt brukt.
Den perfekte ferien for meg, er å få slappe av til lyden av bølger, så i dag gikk turen ned på den milelange stranda. Hotellet vårt har egne strandsenger der, og vi stod allerede på gjestelista over å få bruke dem når vi kom. Vinden var nokså sterk, og godt er det, for jeg tipper gradestokken nærmet seg tredve utover dagen.
Jeg planta meg godt under parasollen, med faktor 50 smurt “all over”, og iakttok lekne Bjørn Erik og Mille som kasta seg ut i de gigantiske børlgene. Det tok derimot ikke mer enn et par minutter før to av badevaktene slang seg på firhjulingene sine, for så å svømme ut for å redde noen. Selvsagt ikke mine fine, men fyttikatta så skummelt. Ei voksen dame klarte rett og slett ikke å komme seg innover til land igjen på egenhånd. Badeflagget ble bytta ut fra gult til rødt, så det var godt å få den lille flokken sin opp på land igjen.
Vi var fornuftige i dag, og ble ikke på stranda mer enn tre timer. Det er så kipt å bli solbrent, noe Bjørn Erik og Mille pleier å bli de første dagene på hver bidige ferie, og for å være helt ærlig hadde vi heller ikke tid til mer. For i dag hadde vi booka oss inn på hele to store severdigheter, så det var egentlig bare tiden og veien før vi var nødt å være på plass et helt annet sted…
Nå har vi akkurat kommet oss hjem etter den sykeste opplevelsen ever. Vi har altså hatt det så moro, men det får jeg heller fortelle dere om i morgen.
Her har reisefølget mitt allerede sovna, og jeg får vel joine dem. Bjørn Erik har planlagt mang en opplevelser i morgen også, så det er bare å legge seg til ladning.
God kveld, god morgen, nei guriland, hva er det egentlig?
Flokken min har sovna for lengst, selv om klokka bare er ti på kvelden. Jeg forsøker å holde ut så lenge som mulig, så jeg rett og slett ikke våkner opp så alt for tidlig i morgen.
Det har vært en lang og spennende dag, egentlig helt supert å starte reisen så tidlig hjemmefra som vi gjorde. Når vi landet i Miami, var klokka skrudd hele seks timer tilbake, så da var det bare å få hentet ut leiebilen (bussen) i en fei, og kjøre strake veien til hotellet. Etter en rask innsjekking og en etterlengta dusj, bar det ut dørene igjen, for vi var nødt til å snuse på det koselige nabolaget.
Vi bor altså midt i smørøyet. Et kvartal fra stranda og bare et steinkast fra den evinnelige gågata. Beina våre orket derimot ikke all verdens trasking, men vi fikk nå gjort det vi skulle, ordna oss amerikansk data sim-kort, som vi satte i mobilen til Bjørn Erik (han kan ha to kort i samtidig). Nå er vi alle kobla opp mot hans data på hans mobil (delt internett), for som mange sikkert har fått med seg, vi liker alle å være på nett.
Har dere forresten fått med dere (på Snap eller Instagram) at jeg reiste avgårde i morges uten øyebryn. Jeg sminker meg sjeldent, bruker kun en eller annen form for beskyttelseskrem på huden, men jeg går aldri ut av huset uten å ha sminket øyenbryna. Etter ni timer på flyet, altså nesten fremme, skreik jeg derimot ut til min store forskrekkelse, rett og slett fordi jeg plutselig så at jeg hadde glemt det. Mille og jeg tulla nemlig i flyet, Snap´et og lagde ablegøyer, og da så jeg og ikke minst husket jeg at jeg hadde glemt ut hele greia. Det må nevnes at jeg for en tid tilbake tatoverte øyebrynene mine, men jeg fikk aldri behandlet de ferdig, så uten sminke er de nesten usynlige, helt fargeløse. Djiiisus, jeg er egentlig ikke særlig forfengelig av meg, men bryn må jeg ha, dermed basta! Så da måtte vi ut å shoppe sminke også, for jeg hadde selvsagt ikke pakka det med meg.
Jaja, dere, bryn eller ikke, jeg overlevde nå dagen uten, og det morsomme er jo at det har gitt oss mang en latterkrampe i hele kveld. Vi har sitti og kost oss i den nydelige italienske gågata vår et par timer nå, og Bjørn Erik har ikke kunnet latt være å smile lurt til meg i ett sett.
Tenk det dere, nå er vi her, endelig!
I tilfelle mobilen til Bjørn Erik ikke godkjente det ekstra amerikanske data-sim-kortet, hadde vi med oss den nyinnkjøpte billige mobilen vi anskaffa oss her i fjor. Av erfaring er det godt å ha ubegrensa mengde data å boltre seg med. Det trengs med tanke på hvor mye vi farter rundt og derfor trenger å lese oss opp på en del gode råd underveis.
Til Mille sin store forbauselse, ruslet vi inn i en liten gate med en gigantisk ballong lignende dings, kilt mellom husveggene. Vi snakker 15-20 meter i diameter, og snuppeline var selvsagt livredd for at den skulle sprekke.
Vi var helt nødt til å gå de få meterne ned til stranda for å kjenne på sjølufta.
Utsikten fra hotellet vårt, sååå koselig.
Ingen bryn!
Nei, nå skal jeg krype inn til han fine hunken min og forsøke å sove litt. Kjenner jeg han rett, blir det full guffe hele dagen i morgen, og en av mine største ønsker for denne turen, skjer i morgen, på kvelden.
Da er vinterferien i gang for vår del også, og første etappe snart i gang. Flokken er gira til tusen og vi jentene følger lydig etter vår utnevnte guide/esel/reiseleder/vannbærer. Noe annet er uansett ikke aktuelt, for han veit akkurat hvordan han vil ha det han fine hunken min. Vi skal aldri ligge et minutt etter skjemaet, og det gjør vi heller ikke i dag. Flyet til Oslo går 07:30, og da skal vi være ute i god tid, så allerede 06:00 var vi på plass på Sola flyplass.
Så da er klemmer vi til dere, og drar i gang eventyret vårt. Miami – here we come!
Tenk det dere, på denne tiden her i morgen, sitter vi på flyet fra Oslo til Miami!
Egentlig burde jeg vært ferdig med å pakke, men jeg er ei skikkelig skrulle akkurat nå, og finner på andre småting hele tiden bare for å slippe å prøve klær. Det er altså så kjedelig, men målet er å være helt ferdig før middagen.
I disse morgentimene, har jeg tatt meg et nytt fotbad, for å få av de siste restene etter den “flassekuren”, lakket tåneglene og sist men ikke minst begynt med litt selvbruning. Derfor svimer jeg rundt her kun ikledd en lang t-skjorte, og er altså så klart for sommer og sol.
Om to dager entrer altså flokken min selveste Miami Beach, så da er det vel bare å finne frem badedrakten også. Selvsagt den gode store komfortable med påsydd skjørt på. De store solhattene mine er jeg også nødt til å prøveteste, for det skal som vanlig ikke en solstråle på dette fjeset her ☀️
Veldig god selvbruning, men husk å bruk hansker når den påsmøres.
I dag har jeg vært i byen og tatt farvel med Vibecke før jeg reiser. Det høres mer dramatisk ut enn det det egentlig er, men vi liker nå å gi hverandre en god og lang klem når det er en stund til vi treffes igjen.
Det siste Bjørn Erik minte meg på før han slapp meg av i byen, var at jeg gjerne ikke trengte å shoppe noe mer før ferien. Han vet av erfaring at vi som regel returnerer med dobbel baggasje i forhold til når vi dro, så det å bruke penger nå, er unødvendig synes han.
Det vanskeligste å pakke med seg på ferie, er sko. Jeg har derimot fått med meg at det lenge har vært “inn” med hvite jobbesko, det kan visstnok brukes til alt, til og med fine kjoler. Så det har lenge vært en plan å skaffe seg noen. Jeg har derimot ikke lyst til å legge ut på leting etter det de første dagene, så derfor tok jeg heller på meg den oppgaven i dag. I fred og ro prøvde jeg det ene paret etter det andre, og endte opp til slutt med noen klassiske, enkle og enorm lette noen. I tillegg kjøpte jeg med meg noen hvite ankelsokker som garanter ikke skal skli, rulle seg av hælen, alt skal med andre ord testes før vi drar.
Bjørn Erik rullet selvsagt med øya når jeg pakket ut de nyinnkjøpte skoene, men jeg er overbevist om at dette var det lureste. Planen er nemlig å bo i disse skoene fra morran til kveld, og nå er jeg altså så heldig og kan gå dem inn de neste par dagene. For vet dere hva? Jeg har blitt alt for gammal til å bruke tid på å gå i vonde sko. Skulle disse plutselig ikke være greie allikevel, tar jeg heller på meg backup-plan nummer to, noen gamle gode filler som aldri slår feil.
Jeg regner med at Bjørn Erik raskt kommer til å finne ut at jeg har tapt et par-tre hundre lapper på å ikke vente med å kjøpe de i junaiten, men det får så være. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet for at jeg har lagt igjen noen ekstra monetas i nærmiljøet vårt, for det er viktig det også. Vi er nødt til å sørge for at byen vår fortsatt overlever.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe inn noen nye blomster før vi reiser, men det er nå litt koselig å pynte opp for han Pelle-mann også…
Nå kjenner jeg at “blide-Nina” er tilbake for fullt. All smårusk fra de siste ukene er feid vekk. Mille er i storform, hun er virkelig i slaget, infeksjonen i kinnet er historie, og det er anskaffa pass til hele dyreflokken mens vi er bortreist. Mellomstemannen Pelle flytter inn og tar seg av kattene og fuglene, Pippi flytter inn til venninnen min Simone og hesten Sol blir godt tatt vare på av en fin liten gjeng i stallen vår. Alt er med andre ord på stell, yes!
I dag har snille venninnen min Andrea, eier av Sachs Frisør og velvære, fikset håret mitt, gjort meg reiseklar, og det i seg selv gjør jo noe positivt med en. Jeg unner meg denne luksusen 3-4 ganger i året, en herlig egenpleie for kropp og sjel, ja for det er ikke bare håret som for seg en skikkelig boost. Praten oss i mellom går alltid livlig for seg, vi har alltid mye å oppdatere hverandre på. Fine Andrea, med det store hjertet, det er godt å ha henne i livet sitt ❤️
Jada, da var hu mor klar for Miami, bare tre dager igjen til avreise…
Kunstner Randy Naylor er på ferde igjen. Jeg har selv et maleri av han i trappa her i gangen. Fikk det til 40 års dagen av hunken min…
Da er det bare å ønske dere alle en fortreffelig helg, nyt den!
For aller første gang på flere uker, er kinnet mitt fint igjen. All skorpe er borte, men det er et skjørt ansikt jeg har med å gjøre nå. Huden en ekstrem tynn der såret har vært, og det er fortsatt litt hovent, men det kan jeg fint leve med. I forkant av ti-avtalen min i byen i dag, tok jeg nå i alle fall på meg sminke for aller første gang, med god beskyttelse under først, og det kriblet faktisk kun litt i begynnelsen, men roet seg raskt etter en liten stund.
Det som derimot ikke roer seg nå, er føttene mine, og bra er det! Noen av der husker kanskje at jeg satt i fotbad for fem dager siden, og etterpå dro jeg på meg disse posene med det fotmiddelet som skulle gi meg helt ny babyhud, les gjerne her. Mange med meg var skeptisk til om jeg ville rekke å flasse av all den gamle huden før jeg skulle reise, men jeg fulgte rådene om å sitte med disse posene i hele to timer rett etter en hel time i fotbad, så i dag fem dager etter, startet altså forvandlingen.
Fyttikatta så ekkelt det er dere, men det visste jeg jo egentlig på forhånd. Jeg må gå med sokker 24/7 og riste de godt på vranga ute når jeg skifter de. Det er derimot hele tre dager igjen til vi reiser, så jeg er overbevist om at den nye babyhuden kommer til slutt, thihiii…
Jeg vet ikke om dere klarer å se det, men jeg kan i alle fall fortelle dere at huden på kinnet er ekstrem tynn og tør nå. But who cares? Jeg er happy over å endelig ha kommet igjennom det.
Har dere sett noe så jævlig?! Jeg tror ikke det er meningen at man skal dra det av, tar ikke sjansen på det, men håper det ramler av fort som svint.
