I dag skinner sola for den fine Mille-jenta vår. Hun visste ikke hva som var på ferde, før den ene stalljenta etter den andre plutselig entrer døra her i morges, med fullpakka bagger, klare for flytte inn her et helt døgn. Alt i alt ble de ni små frøkner, alle superklare til tusen for å feire den rykende ferske 13-åringen.
Hva dagen bringer, må jeg få lov til å komme tilbake til seinere, for akkurat nå gjelder det å nyte hverandre og øyeblikket.
Jeg kunne nok skrevet side opp og side ned om den lille lange snuppelinen vår, og jeg har vel egentlig gjort det en rekke ganger allerede. Hun slutter nemlig aldri å overraske oss, hun når stadig nye høyder og mål, og er nok ei av de tøffeste vi kjenner. Hun er sårbar på en ærlig måte, noe som i seg selv kan være nokså skummelt for oss foreldre, men til nå har det vel egentlig gått ganske så bra. Hun elsker høyt på sin vinnende og appellerende måte, og er derfor ei jente det er lett å like å bli glad i.
Kjære fine Mille-mor 💕 Gratulerer så mye med 13-års dagen! Av gledestårene i dag, vet vi at du allerede har “the time of you life”. Kos deg videre, det fortjener du 💕
Noe av overraskelsen i dag var å få ri tur på fjellet, og bildet under ble tatt like før de satte avgårde.
Klemmer sendes i fleng fra stolt pappa og mamma til en rykende fersk 13 åring 💕
Nå sitter Bjørn Erik og jeg på kjøkkenet og forbereder taco-stæsj, til hele 40 personer som skal innom her og feire bursdagen til Mille i helgen. Vi kutter grønnsaker til den store medaljen, og gleder oss noe enormt til å feire 13-åringen to dager til ende.
Den kommende jubilanten har forresten sovnet for lengst. Rett etter at hun kom hjem fra stallen, kom hun en rask tur innom stua og konstaterte at pyntinga var i gang, før hun hastet inn i dusjen og så videre rett til sengs. Hun orket rett og slett ikke å vente lenger på den spennende dagen i morgen, og fant derfor ut at det lureste var å legge seg tidlig.
Vi har nok et par timer til på å forberede en del småting her, men da trenger vi ikke å gjøre særlig mye i morgen. Da er det bare for oss å flyte med å nyte timene med alle de spente tenåringene. Gjett om vi gleder oss!
Jeg har faktisk fått mange gode råd om hvor mye kjøttdeig jeg trenger til 40 mann, inkl 7 barn, men her i huset tar vi ingen sjanser. Ingen skal måtte gå sultne hjem.
Kortet er viktig, og ordene er nå omhyggelig valgt ut.
Nå er det nesten helt uutholdelig å være her hjemme, særlig hvis minsten Mille er i hus. For nå er det kun to dager igjen til bursdagen hennes, og hun gleder seg så mye at hun nesten blir syk. Hun gleder seg, og så gruer hun seg, og så gleder hun seg, og så gruer hun seg, ja sånn går no dagene.
Mille hadde egentlig ikke de helt store planene for dagen sin. Hun hadde ingen ønsker og hun visste heller ikke hvem hun ville be. Hun har som sagt begynt i en helt ny klasse på ungdomsskolen, og selv om hun trives, var hun var ikke særlig gira på å be noen av jentene der, noe hun til i fjor har gjort hvert bidige år. Hun har nok alltid hatt et indre ønske om at det å be til selskap skal være gjensidig, at de hun ber også ber henne tilbake, men det har som sagt stort sett uteblitt. Derfor gjorde vi en vri på det i år, Mille har overlatt hele kalaset til meg. Hun vet ingen verdens ting, mens jeg har kontroll på alt…vel, nesten.
Jeg kan selvsagt ikke røpe noe riktig ennå, men jeg er overbevist om at hun blir storfornøyd. Det skal ikke mangle på noe, hverken gode venner eller kjekke ting å finne på. Hun skal på ingen måte føle seg hverken utenfor eller aleine. Det skal bli tidenes selskap fra morran til kveld, to dager til ende. Nå er hun derimot veldig nyskjerrig. Nyskjerrig på hva som skal skje og hvem som kommer. Jeg er derimot tett som ei potte, forteller henne ingen verdens ting…tenk, bare to dager igjen.
Da var det denne tiden på året igjen. Da jeg setter av litt tid hver dag fremover til å mimre og tenke på gode gamle venner og familie, sender de julekort. Hvert bidige år, lenge før jeg fikk både mann og barn, har jeg tatt vare på denne koselige juletradisjonen. Jeg elsker rett og slett å gi og få julekort.
Det er noe deilig magisk å sitte å putle med det her. En får en deilig indre ro. Man blir tvunget til å sette ned tempoet, ta seg tid til å la tankene vandre. Hva har skjedd med deg siden sist? Har vi satt av nok tid til hverandre i år? Burde vi kanskje treffes snart?
I år som i fjor har jeg bestilt mange kort. Flere enn jeg egentlig trenger, for de fire siste årene har jeg også sendt til noen av dere lesere. Det er koselig å få gjøre en liten forskjell for noen, for jeg håper og tror en slik julehilsen varmer. Så send meg gjerne navnet og adressen din, enten her på bloggen eller på mail [email protected], så sender jeg så langt kortene rekker 💕
Denne dagen tror jeg rett og slett må viskes ut av historieboken. Den inneholder egentlig ingenting annet enn at undertegnede har sovet, helt frem til klokka var kvart over to. Jeg klarte nemlig ikke å sove i natt, nesa mi lagde alt for mye bøll ved å være pottettett, så etterhvert stod jeg heller opp for å se serier nede i stua. Når flokken min omsider begynte å røre på seg, var jeg selvsagt veldig klar for bingen, men sørget selvsagt først for at matpakker og frokost stod klappet og klart.
Jeg skulle nok egentlig ikke ha dratt til Sandnes på lørdag for å overvære favorittbandet, Valentourettes, men formen var faktisk ganske så grei, så jeg tok sjansen. Det er nemlig svært sjeldent vi får besøk av favorittbandet vårt, så vi kunne rett og slett ikke la være. Vi har som sagt lagt bak oss noen krevende uker, så dette var et koselig avbrekk i hverdagen.
Det å få besøk av tributebandet til avdøde Jokke, synes altså duoen Thorsen er kjempestas. Det er som om vi får en liten bit av vårt kjære Oslo på besøk. Gode gamle minner vekkes til livet og det er nesten, men bare nesten, som å være tilbake på det nedlagte legendariske rockestedet, Elm Street. Her levde og åndet vi på 90-tallet, og hadde the “time of our lives”. Jeg husker derimot ikke at jeg ble tissa på under den tiden, men det gjorde jeg altså på lørdag. Var på dametoalettet som består av to avlukker, og mens jeg satt på det ene, starta det å plaske noe helt forferdelig fra det andre avlukket. “Koffor tisse du på veggen her inne”, hørte jeg plutselig en grøtete damestemme si, og da skjønte raskt hvilken avskyelige væske jeg fikk spruta opp på de nye skoa mine. ÆSJ altså, for noe forbanna griseri, men, hva kunne jeg gjøre? Jeg hørte allerede av diskusjonene som forgikk der inne, at her villet det ikke nytte å komme med noen klage eller påstand om fornærmet “tisse-attack”, så jeg rusla heller stille ut for å fortsette å nyte kvelden med min kjære.
Jeg elsker som sagt de gamle Jokke-sangene, og jeg elsker Valentourettes. Det er rett og slett en fryd å se gutta opptre. Vokalist Tarjei er raus, og tåler det meste av hva rogalandspublikummet har å by på, og det er søren meg godt gjort av han til tider. For det blir ofte fort trangt om plassen på den lille scenen, for av en eller annen merkelig grunn er det alltid noen som utnevner seg selv til nye bandmedlemmer og joiner gruppa. Det skjer stadig, og gutta synes visstnok det er helt innafor. Det er helt kaotisk der oppe til tider, og for meg som gjerne vil få tatt litt bilder underveis, sliter. Hverken Tarjei eller Duracell kaninen, gitaristen “Petter”, står i ro, så bildene blir alltid “så som så”. Det spiller uansett ingen verdens ting, for vi to turtelduene, har det som sagt så fint under disse opplevelsene våre. Bjørn Erik hopper og danser seg svett gjennom hele seansen, mens jeg også denne gangen var nødt til å trekke meg unna det siste kvarteret. Da tok det nemlig noe helt sinnsykt av, og “lille” meg er redd for å bli skada.
Dette ble altså “A night to remember”, som endte med å ta bussen rett hjem etterpå, noe som i seg selv var kjempekoselig. Jeg kan ikke huske sist gang jeg satt bakerst i bussen og fnisa som en fjortis, ivrig etter å få stjålet til meg et kyss og en klem mellom de “dype” samtalene våre. Det fristet etterhvert lite å begi seg inn i vrimmelen av folk i Vågen, vi orket rett og slett ikke å forholde oss til mer fulle folk den kvelden (jajaja, jeg skjønner at dere kan heve litt på øyebryna av det her). Da lokket det mye mer med grandisen i fryseren, og ikke minst den gode varme senga mi.
SKAM DEG, Erna, for at du vil umyndiggjøre kvinners selvbestemmelsesrett for egen kropp!
SKAM DEG, Erna, for at du leker bøddel og var raskt ute med å tilby mørkemannen og nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, endringer i abortloven! Du er altså villig til å selge kvinners rettigheter ved abort, kun for å redde egen plass ved kongens bord!
SKAM DEG, Erna, for at du gir lys til KrF sitt allerede innleverte forslag om å endre Grunnloven, slik at abort skal bli helt ulovlig!
SKAM DEG, Erna, for at gufs fra fortidens mørke og at skrekkscenarier der menn igjen bestemmer over kvinnens kropp “A handmaids tale” blir vekket til livet!
SKAM DEG, Linda Hofstad Helleland, som så til de grader slikker ræva til Erna, og ikke klarer å komme med noe annet i denne saken enn “ingen kommentarer” og så sender du spørsmålene, som så til de grader gjelder kvinners likestilling, videre til helseminister Bent Høie”! FY SKAM DERE!
Det skal bli så deilig med noen fridager på hele gjengen et par dager nå, og det er helt herlig å se at lille snuppeline virkelig er på bedringens vei. Hun klarte seg utrolig bra i stallen nå nettopp, så i morgen får hun være der alene igjen. Vi må selvfølgelig gå etter henne og sørge for at hun kler på seg godt og ikke fryser, for hun har allerede glemt hvor kipt det var å være så syk over så lang tid.
Nå roper derimot flokken på meg, vi skal på kino med tante Tonje, så helgen kunne jo ikke startet bedre. Sendere mange gode fredagsklemmer, kos dere!
Bjørn Erik har kommet hjem fra Bergen, og godt er det, for nå er jeg skikkelig ubrukelig som mamma. Venninnen min spurte tidligere i dag om hun kunne stikke innom en liten tur på besøk, men ombestemte seg rask når jeg sendte henne en video av meg. Jeg tror bakteriene formelig kom gjennom videoen til henne, snørra rant, så hun ombestemte seg fort.
Jeg må le litt da, for forkjølelsen kom dagen etter at jeg endelig etter x antall dager (tør ikke å si hvor mange dager det har gått) vasket håret. Jeg går stort sett med “dult” her hjemme, så håret blir sjeldent møkkete, og for å bevare fargen lengst mulig, kan det altså gå litt tid mellom hver gang. Nå synes jeg derimot det var gått alt for mange dager, selv om håret egentlig så helt greit ut, fikk vasket og kuret det, men våknet altså opp pottetett dagen etter.
En syk Nina, er egentlig ganske så ubrukelig. Hun trives best under pleddet med gode serier (Homeland) på tittekassa. Mille har også pådratt seg litt snufs, så denne sykdomsperioden hennes drar dessverre ennå mer ut. Jeg føler uansett hun ser litt bedre ut, hun følger mere med og smiler og ler igjen. Hun skulle egentlig få gå på skolen i morgen, da den dagen er kort siden hun har fått permanent fritagelse fra gymmen de to siste timene av dagen, men nå fikk vi akkurat høre at det er planleggsdag. Egentlig ikke så dumt, for da får hun ennå noen dager å komme seg på.
Så innimellom all tv-tittingen, tvinger jeg meg til å gjøre noen små huslige ting. Jeg må innrømme at det går mye i juleforberedelser nå. Det kommer stadig poser inn dørene her med overraskelser i, og de må selvsagt pakkes inn. Det er noe av det kjekkeste jeg gjør, og er et kjærkomment avbrekk til “syndes synd på meg selv” klagingen. Neida, jeg klager ikke så mye, joda jeg gjør det, neeeeiiii jeg vil ikke være sånn en sutrekjerring, men godt det skjer nå og ikke om en uke. For nå telles det ned til bursdagsfeiringen til Mille-mor. Alle planene begynner å ta form, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til overraskelsen hun skal få…
Jeg har egentlig for lengst sagt at vi ikke har plass på treet til mer julepynt, men disse formelig skreik på meg om å få flytte inn til oss.
Den dama her er en smule irritert. Jeg har nemlig blitt helt pottetett og får derfor ikke sove. For som mange av dere vet, var jeg avhengig av sterke nesedråper i 11 år, og det siste året styrte det til mye av hverdagen min og ikke minst natta. Jeg kan overhodet ikke havne i den fella igjen, så da er det bare å stå opp, ta seg en lang dusj, og finne sofakroken med en kopp rykende varm Lemsip.
Det som derimot får meg på mye bedre tanker, er at vi akkurat har fått bestilt neste års sommerferie. Jeg var litt redd for at det kanskje ikke ble noe på oss denne gangen, for vi har allerede skaffet oss billetter til to festivaler, den ene i Barcelona og den andre i Oslo, og om fire måneder skal vi jo også til solfylte Miami. Det var så vidt jeg turde å nevne en mulig sommerferie på oss, men etter mange dagers leiting etter den perfekte “slapp av resorten til en grei pris”, fant vi drømmeplassen. Jeg er egentlig ikke så stor fan av å reise tilbake til steder jeg har vært før, men plutselig formelig ropte en av favorittplassene mine på oss. Vi skal altså tilbake til Hellas, til vakre Paros, og denne gangen skal vi på på den helt andre siden av øye, nærmere bestemt Naoussa.
Vi kom over denne perlen da vi øyhoppet i Hellas for et par år siden, les gjerne her, og jeg falt pladask for det siste stedet vi besøkte. Det var aldri meningen at vi skulle hit, men jeg måtte jo plutselig fordi jeg på Santorini møtte ei dame som gikk med verdens fineste kjole som jeg bare måtte gjøre et forsøk på å få tak i, les gjerne her og her. Tenk det da dere, jeg føler meg altså så heldig som skal tilbake til denne nydelige øya. Denne gangen har vi derimot tatt litt forhåndsregler og med vilje valgt bort det å ha basseng. Det er reine bakteriebombene for Mille sine ører, så nei, det sjansen tar vi altså ikke. Vi har uansett en bitteliten vik rett nedenfor oss, hvor vi kan ta både morgen- og kveldsbadet.
Lille enkle hotell “Captain Nicolas” ligger i en stille og rolig gate, rett ved sjøen, med gåavstand til byen. Akkurat som jeg foretrekker det, når batteriene skal lades opp maksimalt før den mørke høsten setter inn ☀️
Sjekk ut denne rolige lille gata da dere, og i tillegg er det et steinkast ned til vår egne lille vik.
Her hjemme tar vi fortsatt små babysteps. Mille er på langt nær frisk ennå, så de to siste døgnene har hun sovet 13 og 14 timer. Det var nok helt himmelsk for henne å endelig få sove i egen seng igjen, og ikke minst få den roen hun trengte. Det blir med andre ord ikke skole på henne de nærmeste dagene. Hun blir utslitt bare av å gå opp og ned trappene her, så den sårt savna ivrige samtalepartner min, må jeg nok vente en stund på å få tilbake.
Snille venninner troppet forresten opp i helgen, så vi alle fikk litt normal input fra utsiden og det var deilig å le og prate om alt og ingenting. Mille satt stille og fulgte med så godt hun kunne, og selv om hun ikke var helt til stede, vet jeg at hun satte stor pris på besøket. I tillegg fikk hun verdens fineste førjulsgave, nemlig boken alle snakker så varmt om “Snøsøsteren”. Julefortellingen i 24 deler er ment å være med på å skape den magiske stemning frem til julaften, så vi har faktisk tjuvstartet og begynt å lese den høyt allerede nå. Vi har nemlig litt dårlig erfaring med sånne “les et kapittel hver dag frem til jul”, for som regel kommer vi aldri i mål. Vi pleier nemlig alltid å glemme det ut de siste dagene, og får rett og slett ikke med oss slutten, og hele poenget. Derfor har vi begynt å lese den, og allerede på første kapittel, ble klumpen i halsen bare større og større. Jeg har derimot blitt beroliget av venninnen min at dette er boken alle barn bør få med seg, historien er vakker hele veien i gjennom. Så da er det bare å brette opp ermene og ta imot alle følelser som måtte kommei. På baksiden står det at dette er boka som passer for juleelskere i alle aldre, så vi åpner sinnet og gleder oss til alle de koselige lesestundene vi har foran oss.
