Endelig er det hestehelg igjen!

Det har vært en alt for lang pause i ridingen, synes Mille mor, men i går var hun atter en gang på plass der hun trives best, i stallen på ridetime. Kurset startet egentlig i forrige uke, men da var det mest teori og det å hilse på de andre deltagerne. Jeg lot henne være med på dette alene, og når vi dro hjem den dagen, var hun noe betenkt. Hun skulle nemlig ikke ri vår gode snille Vilja som vi har på fôr annen hver helg. Det er andre som også elsker den herlige gamle islandshesten og Mille mente hun hadde vært raus ved å være villig til å gi litt slipp på henne. Der og da angret hun:”Jeg tror jeg har gjort en forferdelig tabbe mamma, jeg gruer meg veldig til neste uke nå”.

Vel, som mange sikkert vet, så er Mille sitt følelsesregister noe i overkant større enn andres, så det har vært mye “grue seg” de siste dagene. For det å gå fra rolige og godt vante Vilja til den mye større fjordingen Viggo, var veldig skremmende. Jeg synes jo dette var spennende og ikke minst litt godt for henne. Ga henne gode råd om at han gjerne måtte jobbes litt mere med, og sa jeg var overbevist om at dette ville bli gøy.

Det tok ikke lange tiden før hun forstod at uroen hun hadde følt, var helt unødvendig. Viggo er jo en drøm av en hest, og jeg så hun storkoste seg der hun satt. Litt lange tøyler og unøyaktighet til tider, men dette mestret hun med glans. Han stakk ikke av med henne, eller stoppet og hun var langt fra å falle av. Mille:”Helt tipptopp, mamma!”

Det er altså så deilig å se gleden hennes når hun mestrer ting og overkommer redselen som veldig ofte tar mye plass i hverdagen hennes. Tøffe jenta vår ❤

Jeg følger alltid nøye med på sidelinja. Prøver å få med meg hva hun trenger å trene på selv i helgen.



Et stort pluss for Mille at Hannah, datteren til venninnen min, har begynt på samme rideparti.

Nå venter jeg på at Mille skal komme hjem fra skolen. I dag skal nabojenta vår Kaja være med i stallen, for det er Vilja-helg. I tillegg skal min venninne Kirsten sin datter, Hannah også være med. Begge jentene skal ligge over til i morgen, så dette blir en helg helt utenom det vanlige. Rein lykke!

Ønsker dere alle en fantastisk god helg! Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere!

Klem Nina

6. september er “Sotos Syndrome awareness day”. På den internasjonale Facebook siden “Sotos Syndrome/Cerebral Gigantism”, eksploderer det i gratulasjoner og bilder av glade barn i alle aldre fra hele verden. Mille som i lesende stund snart blir hentet med drosjen som skal bringe henne til Randaberg skole, sitter og blar seg nedover siden og leser alle foreldrenes stolte kommentarer.

Det er akkurat det vi er, vi foreldre som har barn med spesielle behov, vi er så ekstremt stolte. For det som gjerne er en selvfølge for andre, en naturlig fremgang, kan ta årevis å oppnå for våre prinser og prinsesser. Vel, nå er det faktisk ikke alltid vi har som mål å overkomme alt heller da. Vi legger nok lista litt lavere på en hel del rekke ting, og forsøker så godt vi kan å overbevise jentungen vår at man ikke trenger å strebe etter alt.

Amerikanerne er nå litt snåle også da, på en god måte. Var først litt usikker på om jeg ville adoptere denne dagen, men hvorfor ikke? Jeg ble faktisk varm om hjertet, når jeg så alle disse “søsknene” fra hele verden smile til meg. Så like, så mye til felles og ikke minst så unike.

Vi elsker denne jentungene vår overalt på jord, og er så takknemlig for at det var vi som fikk gleden av å få henne. Hun har gjort familien vår til noe helt spesielt, fått oss til å tenke annerledes, tør å påstå at vi har blitt noe rausere. Takk igjen Mille for at du er du ❤️

Klem fra stolt mamma Nina

God morgen fininger!

Åhhh, i dag begynner jeg seint på jobb. Skal nemlig innom Oda og få finjustert vippene mine, og samtidig prate litt med de på Avea Klinikken. Jeg jobber nemlig like i nærheten av dem og har sein time, så da var det en gode idé å samkjøre det så jeg slipper reisen ut til Forus to ganger på en dag.

I går derimot var det bestis Tonje som fikk seg en overraskelse. Vibecke og jeg troppet opp på jobben hennes med sang og gaver, og tok henne med på en helaften på byen. Vel, ikke på øllebøll kveld, men vi dro og spiste deilig burger for deretter å støtte norsk filmindustri. Synes filmen Bølgen var ganske så spennede. Merker jeg blir litt stressa av slike katastrofefilmer. Blir litt sliten av høye skuldre og holding for ørene, men det er jo litt godt å bli litt røska i emosjonelt også. Trioene satt nå der på tredje rad, ganske så ene og alene (det er så klart jeg som valgte seteplassene), og banna og sverta ettersom spenningen steg.

Men tilbake til feiringen. Guriland så moro det er med gaver dere. Jeg elsker å planlegge bittelitt rundt gaveinnkjøpene, og dere skulle sett fjeset på frøkna når hun først pakket opp den selvsittende “one size” tangaen og tissetuten for damer så man kan stå og tisse…som en mann. Det har jo tidligere florert masse reklame rundt dette, og jeg var ikke sein med å få gubben til å bestille dette inn fra Kina for en slikk og ingenting. Har selvfølgelig ikke bestilt få, så Tonje er nok ikke den eneste venninna som får det her i gave, thihiiii.

Moro var det i alle fall. Særlig for henne å pakke det opp på et fullstappa Døgnvill. Ble jo som fjortisser igjen der vi satt. Godt snuppa tok det med et gapskratt, godt hun tåler slike pek. Hun fikk yndlingsparfymen sin også, såklart. Kjøper den alltid inn når vi er ute og reiser. Morsomt det der, for hun har det med å stadig gå tom for den. Uffer og akker seg, samtidig som jeg omtrent alltid sitter på en lite lager. Da er det fint å kunne hente det fram og gi det til henne på slike viktige dager.

For det er viktig å feire de vi setter pris på og er glad i. Veit jo at Tonje som meg, ikke synes det er så morsomt å bli eldre. Særlig når vi har stått stille i hue i noen år nå, men det er viktg å sette av litt tid. I tillegg så er det jo gøy med pakker. Man blir aldri for gammal for det!

Veldig usikker på den der tissetuten altså. Får prøve den i dusjen og se om den holder mål. Kunne vært grei å ha på festivaler når køene til damedoene til tider er milelange. Utendørs pissoarer står som regel tilgjengelige overalt. Tror jeg må tenkte litt på det…

Ønsker dere alle en flott onsdag!

Klem Nina

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi GRATULERE!

I dag har altså bestis Tonje bursdag, jippppi! Det skal selvfølgelig feires, selv om snuppa først trodde hun kunne slippe unna ved å si hun skulle ha behandling. Det kommer ikke på tale. For selv om hverken hun eller jeg er så happy for at åra renner på “a little bit to fast”, så må vi jo få markere bittelitt.

Jeg tenkte først jeg skulle lage en liten “pic-collage”, men bare på denne PCén her har jeg over 1000 bilder av henne. Var jo helt umulig å velge ute noen få av alle de minnene vi har i sammen…for det er neimen ikke få. 

For dere ser sikkert alle bildene helt like ut, to blondiner på Rock´n Roll, men regner med at snuppa klarer å hente frem hendelsene bak dem. Fyfader vi har hatt det mye moro de siste 30 åra, og mer skal det bli! For vi nekter jo for at vi har bikka 40 år for leeeenge siden. Vi er fortsatt unge til sinns, selv om kroppene til tider ikke helt spiller på lag. Vi får bare fortsette å kjøre på så lenge vi klarer å stå på to bein.

Tonje er nok det menneske som kjenner meg best. Hun vet absolutt alt om meg, både på godt og vondt. Vi er nok ikke alltid enig om “ting og tang”, men har funnet en middelvei som fungerer for oss begge. Hun er min sjelevenn og “søsteren” (forutenom Tine), jeg aldri fikk. Litt moro, for selv om hun har brune øyne, blir vi stadig spurt om vi faktisk er søstre. Bjørn Erik har til og med blitt spurt om hvem av oss han egentlig er gift med. Tja, det kan nok ha noe med at vi stadig henger med hverandre. Vi elsker å  gjøre “nada” i sammen, men også å lufte skinjakka en gang i blant.

Vil få takke deg for at du er min venn, Tonje! Gleder meg veldig til i kveld. Glad i deg ❤

Ønsker dere alle en superduper tirsdag!

Klem Nina

Mandag igjen…

I går var jeg stolt av Stavanger-folka. De fylte hele Byparken til støtte for de rammede i Syria-konflikten. Sammen markerte vi vår avsky til det som skjer, og viste hvor viktig det er å handle.

Det er ikke alltid like enkelt for oss foreldre å formidle den ondskapen som skjer rundt oss til de små. Det er en absurd verden vi lever i, og så fjernt fra det sammfunnet våre egne barn er så heldig å få vokse opp i. Skulle ønske jeg kunne skåne Mille-mor, men det er som å putte skylappene på å ikke bry seg. 

Mille begynner nok å bli vant til at vi foreldre stiller opp. Hun har på en måte blitt en forlengesle av oss, og synes det å vise empati og forståelse for andre er en selvfølge. Hun stilte med hjemmelaga plakat, og hostet fort opp en lapp når bøssebæreren fra Røde Kors dukket opp ❤

Foto: Jarle Strønstad

Mille sitter ved siden av meg nå, hun er hjemme fra skolen fordi hun har hostet i hele natt. Vi sitter å diskuterer hvor heldig hun er som kan være hjemme og slippe å bekymre seg for morgendagen. Det er ikke alle som kan det…

Ønsker dere alle en god start på uken, klem Nina

God søndag dere!

Akkurat nå er det sein frokost på gang, samtidig som vi forsøker å formulere og lage en plakat for arrangementet vi skal på seinere i dag. Støttemarkeringen for de rammede i Syria-konflikten er jo som sagt et brennhett tema for tiden, og det skal bli godt å vise sin solidaritet uavhengig av politisk ståsted eller religion.

I tillegg forsøker jeg å få snuppeline frisk nok til å delta. Hun har ikke feber akkurat nå, men det er helt klart et eller annet på gang. Matlysten er borte, en sjeldenhet i seg selv, og snotten renner ustanselig. Godt værgudene er med oss, så jeg slipper å drasse med meg så alt for mye. Har mer enn nok med å få opp engasjementet til ei som ikke er helt i slaget.

Hun var ikke særlig sprek i går heller, men jeg hadde for lengst skaffet oss kinobilletter til “Karsten og Petra på safari”. Hun var ikke sein å be når jeg spurte om hun først ville dra å kjøpe det nyeste Disney Infinity spillet som hun har ønska seg i en evighet. Hun har ikke rørt lommepengene sine (50,- i uka) på over tre måneder, og var hoppende glad over å endelig ha nok. Vel, når vi hadde funnet fram riktig eske med det hun trengte, var det litt dyrer enn planlagt. Så nå har vi funnet frem kalenderen og satt kryss i den om fem uker. Det er nemlig ei som må gå noen uker nå uten lommepenger, som har krita hos mora si…

Jeg trodde kanskje “Karsten og Petra” var noe i barnsligste laget for Mille nå, men der tok jeg feil. Den var akkurat så søt og fin som de forrige filmene. I tillegg er den spilt inn i Afrika med en skokk levende dyr, så dette falt virkelig i smak hos snuppa vår.

Litt flaut å ha med eget popkorn, men når Mille ikke er i form, brukes alle knep. Maaruds sitt er nemlig det aller beste…

Den aller største kinosalen, men hvor finner du oss? Joda, alltid på første rad. Da er det ingenting foran som irriterer og ødelegger konsentrasjonen.

Nei, nå må vi få hjulene i gang her. Kan ikke ligge på latsiden i dag, det er bare å gi gass.

Ønsker dere alle en finfin dag!

Klem Nina

Endelig lørdag dere, og kvalitetstid for mamsen og Mille-mor ❤

Uken har i og for seg vært akkurat slik jeg forutså den til å bli. Innholdsrik hektis, og det er godt å se at maskineriet fungerer på et vis og at jeg klarer å sjonglere mellom jobb, unger, møter, bloggen, bittelitt trening og ikke minst venner. Må innrømme at sofaen ikke blir like slitt ut lenger, men det er faktisk helt alright. 

Min kjære skal være ute i havet i hele tre uker denne gangen, og det priser jeg meg lykkelig over. Det er usikkert hvordan framtiden vil bli videre, så jeg er sjeleglad for alle dagene han kan få. Jeg gjør derfor som jeg alltid pleier og skrur av “Bjørn Erik knappen”. Hopper inn i “klare alt sjøl” rollen, og legger savnet etter han litt til side. Før jeg vet ordet av det, er han her igjen og drar lasset. Vel, nå snakker jeg med han hver bidige kveld før Mille-mor legger seg, så han er jo på en måte med og støtter opp rundt hverdagen på sin måte. Fine gode mannen min ❤

Nå gleder jeg meg til å nyte de kommende dagene. Satser på en helg, hvor Mille og jeg henger sammen som erteris. Noe usikker på hvor mye vi klarer å rekke over, for i går kom feberen snikende igjen på snuppa. Har ikke helt klart å kartlegge hvorfor, så jeg får følge nøye med. Vi skal uanset snart en tur på kino. Ledsagerbeviset kommer til å bli flittig brukt framover nå. Katalogen over kommende forestillinger på konserthuset og teateret kom i posten nylig, og det er mye som frister oss jentene. Teater og særlig musikalske forestillinger er noe av det beste Mille vet, og jeg må innrømma at mora også elsker det.

Nei, nå får vi se å komme oss i tøyet og sette nesa mot byen. Det er premiere på “Karsten og Petra på Safari” denne helgen, så nå pakkes Ibuxén med, selv om jeg selvfølgelig håper vi slipper å bruke den. Noen er uansett veldig klar for litt lørdagssnop, og det er jo et godt tegn.

Ønsker dere alle en superduper lørdag!

Klem Nina

God morgen kjære venner.

Det er noen ambivalente dager vi alle går i gjennom nå. Atter en gang i menneskets historie oppleves en tragedie og krise så omfattende og stor, at man mest av alt har lyst til å låse seg inne og stenge resten av verden ute. Men det kan man jo ikke. Man kan ikke lukke øynene og tenke at dette klarer jeg ikke å forholde meg til, dette skjer ikke meg og mine, og håpe det forsvinner av seg selv.

Jeg merker dette er et “touchy” tema å diskutere blant folk. For av en eller annen merkelig grunn, så virker det som om mange tror vi kommer til å måtte gi slipp på det vi selv har ved å åpne armene våre for de som så akutt trenger hjelp. De tror på en måte det blir et “før” og “etter” Norge, med færre goder. At landet vårt “etter” vil være stykket opp og delt med resten av verden. 

Hvorfor mener noen at vi har krav på all denne herligheten ene og alene? Hvorfor ikke nøye seg med litt mindre og dele der det trengs? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og tenke annerledes?

Jeg vet det kommer til å skrives historie med store arr, men håper og tror vi i sammen klarer å se oss selv i speilet etterpå og føle vi bidro. Jeg husker historiene til bestefar som under andre verdenskrig smuglet nordmenn over til svenske grensa. Han fortalte om en evig redsel for å møte “feil” folk som kunne avsløre dem. For det var nok av dem som arbeidet i mot. Det var til tider dumdristige valg han tok, men guriland så modig han var. Det motet kan man komme langt med, og jeg håper og tror vi alle kan finne det fram.

Folk som flykter fra eget land, har tenkt seg lenge om før de som siste utvei pakker sekken og drar fra alt de eier og har. Håpet er å en gang få returnere hjem igjen, og det håpet synes jeg det er verdt å gi dem ♥

Klem fra håpfull Nina

God morgen skjønne dere!

I går holdt jeg på å begynne å grine, men i dag så klarer jeg å se det latterlige i det, og ler i steden. Det er så typisk at alt skjer på en gang når Bjørn Erik er offshore. I går kjørte jeg bilen inn i en kant med et smell, og “punga” hjulet og felgen så det sang!

Hver bidige dag nå, løper jeg hit og dit mellom jobb og “Mille ting”. I går var det foreldremøte og jeg var nødt til å skynde meg hjem etterpå fordi Mille var hjemme alene. Hun klarer seg litt på egenhånd, men jeg liker ikke å være så alt for lenge borte fra henne.

Ble jo ganske så oppgitt når jeg så omfanget av skaden, men nølte ikke et sekund med å bruke Peugeot Assistanse kortet mitt. Ganske “blondi” desperat, ba jeg om øyeblikkelig hjelp, for det å skifte til reservedekk selv, var så absolutt ikke et alternativ. Det er ikke det at jeg ikke klarer det, men vet at både Pelle og Dennis sliter noe inni hampen med å klare det, så hvordan i huleste skulle jeg få det til?! Vet at Pelle brukte over en time på et dekk sist gang vi byttet til sommerdekk, så å begynne på det prosjektet der, kom ikke på tale. Machomannen i huset pleier nemlig å stramme de boltene så hardt at det er umulig for vanlig folk i gata å løsne dem….

Det viktigste oppi det hele, var selvfølgelig snuppa hjemme. Fikk gudskjelov tak i mamma på sms, og hun ringte hjem og godsnakket med Mille, som faktisk tok hele “hjemmealenesituasjonen” med knusende ro. 

“My hero” fra Viking kom etterhvert, og han humra litt når han så “punkteringen”. “Ja, her hadde det smelt skikkelig”. Så begynte forvirringa, hvor var reservehjulet?! Hmmm, hverken han eller jeg forstod en tøddel. Må innrømme at Bjørn Erik har nevnt det utallige ganger, men jeg har nok ikke følt helt med i timen, for dette skal jo aldri hende meg. Vel, “my hero” fant en bolt som han begynte å skru på inne i bilen bak, og vips falt hjulet ned under bilen. Ja, det var jo logisk – NOT!

Uansett, så ende det hele godt…denne gangen også. “My hero” var blid som ei lerke, selv om hjulboltene satt bomfast som vanlig. Jeg kom meg hjem uten mer dramatikk og til ei blid jente som omtrent ikke hadde merket at jeg var borte. Nå veit jeg hvor hjulet er også, selv om jeg tror jeg satser på å holde avstand til kantene fra nå av.

Nå skal jeg snart ut å møte en venninne for deretter å gjøre meg ferdig med helgens innkjøp. Mille skulle egentlig ha vært hos Hege denne helgen, men siden BE er offshore og lysten på sprell er laber, blir hun heller hjemme. Ser virkelig frem til en avslappende helg med kinobesøk på lørdag og støttemarkering for de rammde i Syria på søndag.

Ønsker dere alle en super torsdag, klem Nina

Hei kjære dere.

De fleste har kanskje fått med seg at vi har en sønn på 18 år, vår fine Pelle. Han er et typisk “mellombarn”. Liker ikke å stikke seg ut, og krever ikke mye oppmerksomhet. Han liker ikke å bli sammenkoblet med hverken pappaen (Robinson-Poppe) eller storebroren (Paradise-Dennis), og når han da har en lillesøster som også krever mye plass, holder han seg ofte i bakgrunnen. Noen ville kanskje til og med kalle han sjenert.

Etter ungdomskolen begynte Pelle på Godalen. Teknisk Industri og Produksjon (TIP) ble valget både første og andre året, og han har hatt to gode år. Han har lært seg å like å jobbe med hendene og trives godt på verkstedet på skolen.

I vår begynte han å søke læreplass. Det gjorde selvsagt alle klassekameratene også, og alle andre 2. års elever fra yrkeslinjene i Rogaland. Vi hjalp han å søke på de bedriftene vi mente ville være bra, og i tillegg søkte han hos en rekke andre arbeidsplasser også. Dette med tanke på å være helt sikker på å unngå å stå uten læreplass til høsten.

Alle i Rogaland vet at industrien i hjemfylke vårt virkelig har fått seg en midt på trynet i løpet av 2015. Det er oppsigelser overalt, arbeidsledigheten i Rogaland har økt med 65% i 2015, og antall læreplasser har skrumpet inn til ett minimum.

I Pelle sin klasse står nå omtrent alle elevene uten læreplass. Ergo må Fylkeskommunen opprette såkalte VK3-klasser, slik at elevene kan få seg ett fagbrev dog uten læreplass. Det er de forpliktet til. Det er en oppgitt gjeng ungdommer vi har hatt rundt oss i sommer. Det var ikke dette Pelle og kameratgjengen har jobbet for de siste årene. Pelle så for seg å komme ut i arbeidslivet, tjene sine egne penger og kanskje etterhvert flytte hjemmefra og leve “voksenlivet”.

Man trenger ikke være spesielt smart for å se hvilken vei dette går. Med mindre de store oljeselskapene tar ansvar og prøver å snu den retningen bedriftene innen oljesektoren (Vestlandet) er på vei, vil vi ende opp med flere kull nyutdannede unge mennesker uten sjans til å få seg jobb innen det de har utdannet seg til.

Så kjære lesere. Nå frir jeg til dere. Bjørn Erik og jeg er innflyttere i Stavanger, og selv om vi har en stor og fargerik vennegjeng rundt oss, har vi ikke samme nettverk som alle dere som er vokst opp i regionen. Vi kjenner ikke nok folk som kunne hjulpet Pelle. Finnes det noen der ute som har mulighet til å gi vår sønn en sjansen til å bevise at han fortjener en læreplass? Kanskje dere kjenner noen andre som har mulighet? Vi hadde vært evig takknemlige for all hjelp, og det hadde Pelle også.

Hilsen håpfull Nina og Bjørn Erik