Nå trodde jeg faktisk at jeg skulle imponere litt ved å redde snuppeline fra å kollapse på flere lufteturen. Det har seg nemlig sånn at Pippi ikke fungerer ute for tiden. Hun har aldri likt å gå med klær, noe jeg heller aldri har ønsket for hunden min heller, men nå kommer vi til kort. Hun blir altså så kald. Kulda fra bakken slår henne helt ut, faktisk før vi har kommet til postkassene her. Hun begynner å sjangle på sine tre bein og detter i bakken. Der blir hun liggende og skjelve på siden, helt til hun blir plukka opp.
Fant derfor ut at jeg skulle gjøre som så mange andre, lage hjemmelaga “sko” til henne. Jeg har nemlig ennå til gode å finne små nok i butikkene. Klippet opp Mille sine alt for små hansker, og tredde de på. Lite populært, og når vi kom ut ble hun stående helt stiv, helt til de små tuppene frøys fast i bakken. Hun trippa regelrett ut av dem…ikke akkurat imponerende, en utrolig dårlig idé av undertegnede.
Må nok se om jeg finner noen gamle slalomhansker i steden. Sy i en strikk øverst og se om de sitter litt bedre. Får sove på det til i morgen, thihiiii, for nå frister ny episode av Greys mye mer.
Håper dagen har vært god med dere. Vi skrives i morgen, klem Nina
Da har vi tatt i bruk de tomme rømmebergerne våre igjen. Denne gangen tok vi ikke å mikset frem farget vann med maleskrinet til Mille, men nøyde oss med å fylle de 19 begerne med vanlig vann. Over natten frøs de til is, og ble derfor perfeke tilt å lage nydelig lyslykt med.
Denne gangen brukte vi ikke levende lys inni, men brukte en feilinnkjøp liten lyskjegle fra Clas Ohloson. Skulle egentlig brukt den i jula, men sjekket ikke nøyaktig hva jeg tok med meg hjem, og lillarosa lys var vel ikke det jeg var ute etter den gangen. I kveld derimot, kom de godt med. Elsker lyskinnet det gir ♡
Endelig tror jeg rogalendingene er på gli! Når jeg flyttet til Stavanger som tyveåring, følte jeg at alle og enhver helst hadde valgt regn og vind fremfor snø og kulde, men nå ser det ut som om noe har forandret seg. Det florerer av nydelige snaps, som profesjonelle prospektkort av den ene flotte vinterdagen her etter den andre, og det gleder meg.
Vi elsker disse dagene, og forsøker å komme oss ut på tur så ofte vi kan. Den eneste som kvier seg her i huset er den trebeinte yorken. Hun er ikke vant til å gå med klær, blir stiv som en stokk, og nekter å gå et skritt videre. Litt i kaldeste laget for en allergivennlig liten dott, som har hår og ikke pels. Dere kan tro det var ei som la seg godt til rette inni dunkåpa til´na mor, når sjansen først bød seg.
♡ bildedryss ♡
Hmmm, lurer på om det snart kommer noen opp turstien her… Hit, men ikke et skritt lengre… Håper dere også nyter det vakre rundt dere. Allerede til torsdag forsvinner det i våre trakter, da er det meldt regn, så i morgen blir det atter en gang ut på tur.
I dag har det gått i ett siden klokka seks. Allerede halv ni var jeg på plass på sykehuset, men det får jeg heller skrive om litt seinere i uka.
Får nå har jeg bretta opp ermene og gått løs på rommet til Mille. Hun har slitt en evighet nå med å klare å rydde det selv. Hun har alltid vært veldig opptatt med å ha tingene sine på faste plasser, i systemer. Hvis ikke, klarer hun nesten ikke å leke med dem. Det er nesten som om hun har et lite snev av autisme, for hun liker ikke forandringer. Har snakket med de andre foreldrene som også har Sotosbarn, og det går igjen som en rød tråd det der.
I det siste har jeg altså merket at hun har begynt å lukke døra si inn til rommet. Hun orker ikke å se på alt rotet, og vil heller ikke at jeg skal se det, og bli minnet på at noe må gjøres. Derfor har vi begge tatt et skikkelig skippertak i dag. Kasta tre poser allerede med ødelagte eller ubrukelig ting, laget to fulle kasser med nostalgiske herligheter som skal på loftet (Bjørn Erik himler med øya) og så har vi pakket en sekk med masse forskjellige greier som hun skal gi bort til Robin i helgen.
Jeg ser hun storkoser seg med å putle med det her, så lenge jeg er med å pusher henne i riktig retning. Jeg foreslår praktiske løsninger, sånn at alt får fast plass og er lett tilgjengelig. I tillegg tar vi oss god tid til å ta farvel med kjente og kjære ting. Vi går nøye i gjennom dette, så hun ikke blir lei seg. For det er ikke bare bare å fjerne tingene hennes ser jeg. Jeg må hoste frem de gode argumentene, men det har til tross for litt frem og tilbake, gått ganske så greit.
Vi er ikke helt ferdige ennå, men nå har Mille tatt seg en lang pause for å reise på skolen med Bjørn Erik å ha spillekveld med de andre i klassen. Jeg har valgt å bli hjemme denne gangen, for å få ferdig hele prosjektet. Bare det å sette meg ned en time her nå foran Macén gjør at jeg mister litt av lysten til å fortsett, men jeg er nødt til å skjerpe meg å hente frem siste rest av pågangsmot. Det blir jo tross alt veldig koselig til slutt ♡
Mille ble så gira av denne ryddinga at hun valgte å vaske hele buret til Snow også…
Dere kan tro Mille synes det var kjekt å få systematisere Disney Infinitiv figurene.
De gamle barnehagebildene er byttet ut med det nyeste klassebildet…
Litt trist å ta farvel med denne gjengen her, men kanskje noen vil ha brukt for dem om noen år? Jeg har tross alt tre barn, og da må det være lov å håpe på barnebarn ettervært… Nei, da får jeg karre meg opp i andre etasjen igjen. Mille er tilbake om en times tid, og det hadde vært kjekt å overrasket henne med å ha alt klart.
Akkurat nå sitter jeg og tar innover meg at den planlagte turen til Krakow ikke ble noe av allikevel. Som tidligere nevnt, er vi et knippe kvinns som har spart penger i snart to år og i går skulle vi endelig spikre turen. Det var søren meg letter sagt enn gjort! Det var altså ikke en eneste flyavgang fra Sola direkte til Krakow å oppfinne, så sant vi ikke var villig til å ofre omtrent hele budsjette vårt, eller være på reisefot i atten timer. Det kom ikke på tale, så da var vi nødt til å sette oss ned å tenke helt nytt.
Vi har klart å spare ganske mye penger, og denne gangen ville vi til Polen. Nesten ingen har vært der før og det lokker at det skrives side opp og side ned om hvor mye man får for pengene der. Jeg ble derfor først litt skuffa over at vi var nødt til å gi slipp på Krakow. Det var umulig å finne en løsning alle kunne leve med, men gudskjelov kom et lyst hode på at vi fortsatt kunne resie til Polen, men skifte kurs og heller sette nesa vår mot Warsawa.
Wow! For en glimrende idé! Vi sleit fortsatt med å finne rimlige flybilletter, men når vi gikk for en pakkeløsning med både fly og hotell, så alt mye lysere ut. Dere kan tro jeg gleder meg til å skulle boltre meg i all luksusen på IntelContinental Warsawa. Jeg har en visjon om at jeg skal ikle meg morgenkåpa mi, finne veien opp til bassenget i 44 etasje og nyte selskapet mitt og utsikten med et glass prosecco eller to i hånden. Hørtes ikke det helt knallt ut?!
Har noen av dere hatt den gleden av å ha feriert i Warsawa? I så tilfelle tas råd og tips imot med stor takk. Vi er en ganske så fargerik gjeng, er så til de grader opptatt av å finne på sprell, så hyl ut hvis dere vet noe. Vi har allerede bestemt oss for å ta den obligatoriske Segway guideturen, som vi alle hadde stor glede av når vi var i København, men alt av annen moro er av stor interesse.
Vi resier ikke før den 19 mai, for vi har bestilt mye varmere vær enn det vi har i dag, men jeg kjenner allerede nå at dette kommer til å bli et kjærkommet avbrekk fra den nogså travle hverdagen. Dette blir “gudd”!
Håper alle nyter den deilige søndagen. Slikt strålende vintervær må vi ta godt vare på ♡
Åhhh, nå gleder jeg meg! I kveld har jeg samla go´jentene i sofaen, for nå skal vi på tur! Vel, det er fortsatt noen uker til, men nå har vi altså spart penger hver bidige måned i to år, og er superklare!
Forrige gang hadde vi en knall opplevelse i Danmark. Jeg var tidlig oppe hver bidige dag og i seng når sola stod opp igjen, men følte allikevel at jeg hadde supermum krefter når jeg kom hjem. For slike venninneturer, med den ene oppturen etter den andre, er gull verdt for kropp og sjel.
Jeg er noe i overkant opptatt av å leke når jeg er på tur, så i går fikk Bjørn Erik i oppgave å bestille solbriller, sovemasker, oppblåstbare mikrofoner og fotostasj til alle. Blir så bra atta!
Nei, nå har alle kommet, så da f¨r jeg svinge i gang tacoen!
Nå har Mille og jeg akkurat spist etterlengta fiskegrateng etter å ha kommet frosne hjem fra kveldsstellet i stallen. Gradestokken viste to grader når vi satte oss inn i bilen, og det sjokkerer meg en smule. For ingen av oss hadde følelse igjen i hverken fingre eller tær, og da skulle en trodd det var mye kaldere. Bjørn Erik mener det har noe med luftfuktigheten å gjøre, at vi bor ved havet. Itte vet je…
Tidligere uka spurte to av jentene i klassen til Mille om de kunne få lov å være med henne i stallen en dag. Jeg var ikke sein med å si ja, for er det noe jentungen vår liker, så er det å føle at noen vil være sammen med henne og ikke minst få vise fram hesten Vilja. Samtidig ser jeg at hun blir så glad når noen viser interesse for hva hun mestrer. Hun begynner å bli så trygg på rutinene i stallen, og deler gjerne med andre hva hun kan.
Jeg tok et steg tilbake og det var en fryd å høre hvordan jentene puslet og stelte for Vilja-mor. Godt å se at Mille har full kontroll, særlig når hun seinere skulle ut og vise dem hvor flink hun er til å ri. Jeg trengte ikke å bidra med en ting, der jeg stod godt tilbakelent og så hvordan hun trente ute på banen. Tror nok hun ga det lille ekstra, når hun hadde så viktig publikum med seg.
Som en liten bonus fikk klassevenninne skritte ned Vilja etterpå. De hadde tross alt vært med på stellet, som tok hele tre timer denne gangen. Tror nok de fikk et godt innblikk i hvor mye arbeid som kreves i hestesporten, og hvor mye kjærligheten til hest gir Mille styrke til å takle hverdagen mye, mye bedre.
Nå snør det kattunger her i Stavanger, og selv om Mille egentlig hadde tatt på seg pysj, fikk hun smette i utedressen igjen og ringe på døra til Kaja. Har sagt hun kan være ute så lenge hun orker i kveld, for i morgen kan snøeventyret være “gone”.
Da tar vi helg, dere! Ha en fortsatt nydelig fredag, smask Nina
Dere kan tro jeg støkk når jeg så meg i speilet i dag. Hadde helt glemt at jeg hadde farga håret til langt over midnatt i går, og denne gangen, ja så ser dere at jeg har tatt enda et steg inn i “crazy colour” verdenen. Trodde vel egentlig at jeg ville ha gått lei til nå, men neida, ikke den dama her.
Jeg er ikke så veldig bevandra inni “skjønnhets”-verdenen, men har i en stund nå fulgt bloggen til RockstarCharlie. Hun er et geni innen hår og sminke, og det er en fryd å se hva hun får til med ørsmå forandringer. For tiden har vi en ting til felles, og det er at vi har falt pladask for Osmo colour psycho serien. Den er umulig å oppdrive her i Stavanger, i resten av landet også for den saks skyld, så dere kan tro jeg ble overraskende happy når dama tilbød seg å sende over et par tuber fra Bergen.
Så da ble det altså litt “kokkelering” på badet i går, rett og slett fordi jeg ikke klarte å vente med å heller gjøre det hos frisøren. Tror nok jeg er fast bestemt på å være litt mer tålmodig neste gang, for jeg er ikke rask nok til å få smurt det inn selv. Det skal bare sitte i håret i 20 minutter før man skylder det ut, men når jeg bruker en time på å få det i, blir det litt krasj. Badet fikk også litt lilla preg etter dette, så neste gang blir det å gå til frisøren.
Dette er altså dama som har verna om sitt lyse lange hår i årevis, og som nå drar´n helt ut. Det er vel siste krampe før det blir for seint, tenker jeg. Eller, det er vel aldri for seint, er det vel?
Det ble altså lilla hår igjen, knall lilla vel og merke og da synes jeg det var på tide å ta turen til Oda igjen på Lashes and Nails og få på lilla vipper også. Den dama er altså så til de grader dyktig, og klarer gang på gang å utføre mirakler på mine egne bittesmå nesten usynlige vipper. Det tok meg ikke lange tiden å gjøre meg klar til jobben i dag. Fresh på håret og strøkne vipper, feide jeg inn dørene der som en vind. Det er ikke mer som skal til for å føle seg mye, mye bedre ♡
Bjørn Erik har lagt seg tidlig i kveld, ser det tar hardt på han å trene og gå på diett. Nå som jeg har TV´n aleine resten av kvelden, tenkte jeg å endelig å få begynt å se NrK sin nye serie Krig og fred. Dette er søtsuppe som jeg så til de grader elsker av hele mitt hjerte. Gleder meg virkelig til å drømme meg bort.
Håper dere alle har hatt en finfin torsdag, god kveld og natt ♡
Først og fremst må jeg få lov til å takke dere alle for fantastisk respons på innlegget i går. Ordene deres varmer meg langt inn i hjerterota. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg i utgangspunktet var så usikker på om jeg burde utlevere meg på den måten. All tvil er borte. Dere lesere er gullgode og så til de grader støttende, så jeg lover fra nå av å stole mer på egen intuisjon.
I dag har timene flydd avsted. Min kjære Bjørn Erik går for tiden på streng streng diett og har vært überflink å trene fra nyttår av. Han blir i overkant stressa over å ikke kunne få spise det han vil og begynner derfor på det ene forfallende prosjektet her hjemme etter det andre. Skuffer endevendes og det resulterer i at det kastes, sorteres og ryddes duppeditter og ræl over en lav sko.
Midt i kastinga av en haug med cdér dukket det opp et par med påskriften “bilder”. OMG, der var de ja! Hunderevis av bilder fra årene rett før Mille ble født. Jeg har helt glemt at de fantes, og har derfor ikke gjort annet enn å bla meg gjennom år med gode minner. Har lenge klagd på meg selv for ikke å ha tatt så mye bilder før Mille ble født, men tror jeg må bite i meg de orda. Jeg var vel kanskje ikke verdens beste fotograf, men knipset alt og alle. Jeg håper ingen blir fornærma når jeg etterhvert henter fram noen av go´bitene, ikke disse yndlingsgutta mine her heller ❤
Vi har lagt jula bak oss, men jeg måtte altså så le når jeg så disse bildeseriene. Herregud, så søte og ikke minst snille de var. Gjorde alt jeg ba om når julekortene skulle lages. Pelle var propellen og moromannen som gjorde alt for å få Dennis med på leken, og han var ikke vanskelig å be ❤
Wow, den overskriften satt langt inne! Dette er veldig personlig, men allikevel veldig viktig å belyse, synes jeg.
Når man først begynner å lufte dette temaet for venner eller familie, virker det som om alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen som dessverre har opplevd det samme. Selv har jeg gått gjennom fire ganske så opprivende selv, og husker det som noe av det tøffeste i livet til da.
Både Dennis (24) og Pelle (18), ble til uten problemer. Mille-mor (10) derimot, kom til verden etter utallige forsøk. Jeg hadde passert 35 år, og følte at tiden begynte å renne i fra meg med tanke på å få den etterlengta attpåkladden.
Siden jeg så enkelt ble gravid med gutta, var jeg ikke spesielt overraska over at det klaffa ganske så raskt denne gangen også. Tror neppe Bjørn Erik og jeg tenkte noe særlig på om eggløsningen var der eller ikke, vi krysset bare fingrene og lot det stå til. Det tok ikke lange tiden før vi kunne fortelle de nærmeste rundt oss, at fire snart skulle bli til fem.
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi en anelse om hva vi var i ferd med å begi oss ut på. Lykken over å igjen skulle få en baby, ble kortvarig. Jeg hadde som sagt ingen problemer med å bli gravid, men klarte ikke å bære fram fosteret etter uke 12-13. Jeg visste ikke mine arme råd, og gikk inn i en dyp sorg over å ikke få dette til.
Den første aborten var vel ganske så etter boka, hvis man kan være så freidig å kalle en så alvorlig hendelse “etter boka”. Fosteret vokste ikke lenger, hjerte sluttet å slå, og kroppen min støtet det ut av seg selv. Den andre og tredje derimot, var mye tøffere, for denne gangen ventet jeg tvillinger. Igjen begynte jeg å blø, og rundt uke 8-9 mistet jeg den ene. Det stresset meg noe enormt å vente på hva som kom til å skje videre. Ble advart om at foster nummer to også kunne få vanskeligheter, at det også kunne gå tapt og det gjorde det, tre uker etter.
I denne perioden, ble sprudlende glade Nina nokså mørk. Det vi som par gikk i gjennom da, tok mer og mer plass i hverdagen. Bjørn Erik var ganske så flink til å beholde maska og samtidig tenke positivt, jeg derimot gikk langt ned i kjelleren. Tankene mine etterhvert ble så urasjonelle at jeg trengte hjelp. Var jeg blitt for gammel til det her? Var eggene mine for dårlige? Spiste jeg usunt? Sov jeg for lite? Jeg drev så til de grader med selvskading ved å bebreide meg selv for dette, og etterhvert ble det helt uutholdelig å være meg.
Legene på sykehuset hadde egentlig ingenting opplysende å komme med, annet at “det er slikt som skjer”. De var jo enige om at jeg var i ferd med å bli “voksen”, at eggene teoretisk sett er best de første årene i puberteten, men det var i tidligste laget å begynne å undersøke det nærmere. Den gangen var regelen at man måtte miste tre ganger før det ble karakterisert som et problem, og der var ikke jeg ennå.
Bjørn Erik syntes altså at dette begynte å ta alt for mye plass i hverdagen vår. Han turde ikke å si det så alt for høyt, for han ville ikke såre meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke gi opp håpet. Fra å være ganske så avslappa til menstruasjonssykluser, var jeg nå blitt reine eksperten. I tillegg til å sikre meg moro med mannen min på de mest sikre dagene, utvidet jeg mulighetene til å omfatte tre dager før og etterpå også. Mange tror kanskje Bjørn Erik satte ekstra stor pris på alle invitasjonene, men det ble jo reine sirkuset etterhvert. Jeg tenkte omtrent ikke på noe annet, så takk og gud for tålmodig kjæreste.
Jeg var nødt til å begynne å gå til psykolog. Det var umulig for Bjørn Erik å håndtere alle samtale jeg stadig startet. Jeg synes det var vanskelig å gå til venninnene mine også, for de fleste var nok enig om at jeg hadde dratt det for langt. Kroppen fikk ikke hvile mellom slagene, jeg levde ikke lenger, og det var nok vanskelig for dem å fortelle stae meg at det var på tide å ta det med ro. Jeg husker også godt at jeg etterhvert unnlot å snakke til dem om det. Jeg trodde vel at jeg beskyttet meg selv, ved å late som alt var “helt ok”. Å gå til psykolog, ble nok min redning oppi det hele. Det var utrolig godt å forholde seg til et menneske jeg til daglig ikke var nødt å omgås med. Hver bidige uke fikk jeg tømt meg. Frustrasjonen og urettferdigheten jeg følte fikk fritt spillerom, og det hjalp.
Selv om jeg på dette tidspunktet var nokså medtatt, sliten både fysisk og psykisk, stoppet det meg ikke å forsøke igjen. Den neste gangen holdt det på å gå skikkelig galt. Jeg var på teamwork med jobben i Oslo, og kom hjem til Stavanger ganske så dårlig. Bjørn Erik skjønte at og ikke var helt ved mine fulle fem, og dro rett på legevakta med meg. Der forstod de raskt at jeg måtte opereres fort som svint. Jeg var gravid utenfor livmoren, og magen var full av blod. Egget hadde vokst seg fast i den ene egglederen, og etterhvert hadde den sprukket. Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, og den ene egglederen var gått tapt. Når jeg tenker på det i dag, så burde jeg jo vært sjeleglad over å ha kommet meg gjennom det med livet i behold, men neida, denne dama tenkte nok ikke i de baner. Det eneste jeg hadde i hodet, var å finne ut om jeg fortsatt kunne bli gravid. Det falt meg ikke inn en plass å ta vare på egen helse. Jeg skulle, eller jeg måtte få til å bli gravid igjen.
Den 24. november i 2005 kom prinsessa endelig til verden. Med planlagt keisersnitt, så hun dagens lys, med verdens lykkeligste mamma og pappa til stedet. Jeg var på det tidspunktet så til de grader redd for risikoen for å føde, vel for i det hele tatt å leve normalt, at jeg var seks kilo lettere enn den dagen jeg faktisk ble gravid. Når jeg nå ti år seinere setter meg ned og får alt dette ned på papiret, merker jeg at tårene presser på. Det er så enkelt for utenforstående å si til en at man bør tenke seg om, tenke på det man allerede har og forsøke gi slipp på drømmen, men for noen, for meg, fungerte ikke det. Jeg ble vel på en måte så sykelig opptatt av dette, og klarte ikke å ta til fornuft. Jeg klarte ikke å ta et steg til siden og se på meg selv fra utsiden. Jeg ville vel ikke, tenker jeg. Var nok innerst inne redd for å se meg selv i speilet, og oppdaget at dette ikke var sunt.
Jeg må innrømme at jeg nok hadde gått samme runde en gang til, særlig nå som jeg veit at det til tross alt gikk bra til slutt. Mille-mor sprer ikke bare glede til den lille familien vår. Hun er en inspirasjonskilde til mange av dem hun møter på sin vei ❤
Det føles tungt å rote i det her igjen, men så lenge jeg veit det er flere som opplever det samme, føler jeg det er helt på sin plass å stå fram. Det er så mange som går rundt å bærer på sorgen av det å miste, men dere er så absolutt ikke aleine. Jeg ble helt sjokkert når jeg flere år etterpå, fant ut at omtrent alle har vært borti noe av det sammen eller har kjente og kjære rundt seg som sliter. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å snakke om det når man står midt oppi det, selv ble jeg syk av hele situasjonen. Jeg er sjeleglad for at Bjørn Erik tok grep og fikk meg til å søke hjelp.
