I går fikk sikkert noe med seg at herr og fru Thorsen var ute å svingte seg litt. Det ble uansett ikke så seint, for Bjørn Erik klarte å lure meg til å tro at klokka nærmet seg fire, når det egentlig bare var halv to. Glade og fornøyde tok vi faktisk bussen hjem, og sang og danset oss inn dørene her. Pelle var ikke helt happy med det, men er det ikke vår oppgave å gjøre disse barna våre litt flaue av og til da? Det må jo uansett være litt greit å vise utad at vi foreldre fortsatt kan ha det steinløye ute i sammen.
Planen var vel egentlig å finne på noe sprell i dag også, men kroppen orker jo ikke det. Ikke to dager på rad. Vi har derfor tatt dagen med ro. Jeg sov til tolv, og han far var ikke sein med å takke ja til en liten bytur for å fortære frokost, lunsj og middag i en smekk. Vi skulle vel egentlig ha juleshoppa litt også, men orket selvfølgelig ikke det etter å ha stappa i oss deilig mettende indisk. Det eneste vi fikk med oss hjem var julete og sjokolade. Hvis noen synes det er litt lite igjen av sistnevnte i hyllene, så må dere gjerne skylde på Bjørn Erik. Han klarer nemlig aldri å la være å hamstre når det er tilbud på gang…
Jeg begynner altså å bli litt gira, for jeg skal på date med hunken min. Vårt yndlingsband Valentourettes er på plass på Checkpoint Chalie i kveld, så nå gleder jeg meg til å få sunget oss varme og hese på alle de kjære Jokke sangene.
I går var jeg derimot på Notabene, hvor jeg igjen fikk møte på spennende Mari Hult, som forøvrig har bursdag i dag, HURRAAA! Hun er skribenten bak Norges hotteste og største veganer/vegeterianer blogg “Vegetarbloggen”, og av en eller annen merkelig grunn så har vi to møttes på hverandre flere ganger den siste tiden. Kanskje det er sjebnen, ikke veit jeg, men en ting er i alle fall sikkert, for meg er det en lykke å ha truffet henne.
For de aller fleste har nok fått med seg at min kommende svigerdatter er veganer, og når jeg nå er så heldig å skal få tilbringe julen med henne og eldstemannen, så er jeg jo nødt til å forsøke å hoste opp noe alle kan spise. Hun kan jo ikke sitte å gomle poteter og rødkål, så det at Mari plutselig kom feiende min vei nå, var jo som sagt et lykketreff. For Mari har nemlig nylig kommet ut med en utrolig spennende kokebok “Sygt godt”, og når jeg nå sitter og blar i herligheten på over 300 sider, så må jeg jo innrømme at jeg blir bare mer og mer nyskjerrig. Dere veit jo at jeg er ganske klønete foran komfyren, men jeg tror faktisk med litt hjelp av wingmanen min Bjørn Erik, så skal vi klare å trylle fram noe godt. Det kommer ikke på tale å begynne på prosjekt “Nøttestek” på selveste juleaften, men frem til den store dagen så tenker jeg vi skal ha denne spesialiteten i boks. Det er i alle fall lov å håpe.
Jeg må derimot få lov å nevne at jeg til tider har en ganske så håpløs sønn. For jeg har flere ganger spurt han om ikke Kristin allerede har skaffet seg denne så populære kokeboken. Dennis har gang på gang sagt nei, men tror dere ikke at Kristin nevnte det i går, en time etter at jeg hadde kjøpt den til henne i julegave, signert og greier, joda, den hadde hun selvsagt allerede. “Djiiiisusmariajosef”, altså! Det her er veldig typisk Dennis. Han følger ikke med i timen. Men, men, jeg ser allerede at denne boken pirrer meg. Det er mang en spennende rett jeg har lyst å lage allerede, så da tar jeg den selv. Dog signert til vår kjære Kristin, men det spiller jo ingen rolle. Let the show begin. Mother Nina, the vegan chef…kremt.
Fine ord, til vår kjære Kristin, men hun trenger ikke to, så nå er den min…
Da var Bjørn Erik på vei til Hege med Mille-mor, så nå kan date-kvelden snart begynne. Har litt sommerfugler i magen, for det er en stund siden det bare har vært oss to ❤
Da er det bare å få ønske dere alle en snaisen helg. Kos dere!
Det er noe jeg har tenkt på mang en gang. Hvorfor er vi så dårlig på å stille opp for hverandre, heie hverandre frem? Hvorfor er det så vanskelig å anerkjenne andres suksess eller veien til suksess?
En god klok venninne av meg, sa dette i til meg i sommer:”Jeg savner Stavanger og dere jentene, men det er en ting jeg ikke savner, som jeg ikke kan fordra og som dere er utrolig dårlige på, og det er å være flinke til å backe hverandre opp”. Ups, ja der fikk jeg den, og jeg er så enig så enig. For man må jo gjerne tro selv at man aldri trenger hjelp, at man skal klare alt selv, men hvorfor drar vi ikke lasset i sammen?
Det kommer alltid en dag hvor litt backup kan være til god nytte. Være seg man har mistet sin kjære hund og trenger hjelp til å finne den, trenger tak over hodet, skal selge noe, skal åpne en butikk og trenger litt reklame, gi ut ei plate og bli popstjerne, hjelp til veldedighet, “you name it”, listen er uendelig, og det koster så lite å vise at en bryr seg. “Gjentjenester” kalles det vel gjerne, påfyll av godhet. Du aner ikke når og hvordan du gjerne trenger å innkassere noe pluss-poeng, men når den dagen kommer, så bør du kanskje ha sørget for å ha bidratt noe selv, eller hur?
Denne bloggen handler veldig ofte om egenopplevelser, og dere har mang en gang sett jeg har gått “god for” en rekke flotte mennesker jeg har møtt på min vei. Å leve livet handler nemlig om å klare seg så godt man kan. Veldig ofte forsøker vi å skape noe, skaffe oss et levebrød som gjør at vi føler vi bidrar til noe i samfunnet. Man feiler og seirer om hverandre, og innimellom så er det godt å kjenne på stoltheten over å være gode. Det er når vi får denne anerkjennelsen, erklæringen av andre, får skryt og drahjelp, at skuldrene senker seg og vi blir inspirert til å kjøre på videre. Er du god på å vise at du tror på det de rundt deg gjør?
Ofte støter jeg på hardtarbeidende folk, som jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med. For en stund tilbake, traff jeg plutselig på Torunn, som jeg visste la flotte negler på noen venner av meg. Litt frekk og nølende gikk jeg bort til henne og spurte om hun kunne være interessert i et samarbeid. Ba henne rett og slett bruke litt tid på å se hva jeg brenner for, og eventuelt komme tilbake til meg hvis hun likte det hun så. Vi byttet visittkort, og i dag holder vi kontakten. Hun hadde en tjeneste jeg likte, og jeg kunne bidra med mitt og hjelpe henne. I dag backer vi hverandre opp, vi heier på hverandre, og det føles godt.
Torunn er selvstendig næringsdrivende og har en egen salong idyllisk på Madla, ikke langt fra Stavanget sentrum. Hun tilbyr alt innen kunstige negler, shellac og det jeg liker aller best, nemlig sårt trengt fotpleie. Hvis jeg innimellom ikke vil ha kunstige negler, men kun vil freshe meg opp litt, legger hun shellac, et helt fantastisk alternativ. Shellac legges på som en vanlig neglelakk og herdes i UV lys. Sitter i hele 3-4 uker og holder seg like blank og fin. Fotpleien er som sagt noe av det kjæreste jeg unner meg. Da fjernes hard hud og neglene stelles og jeg får nydelige hvite tupper eller lakkerte negler med shellac. Prikken over i-en er avslutningen, fotkrem med deilig massasje, og jeg nyter til det fulle. Torunn, På Neglen, har hele 20 års erfaring i bransjen og jeg synes absolutt hun er ei dame det er verdt å heie på. Jeg kan anbefale henne på det sterkeste, så ta gjerne kontakt med henne hvis dere lurer på noe 906 32 831.
Det har blitt noen timer i go´stolen til Torunn, og jeg synes virkelig det var på sin plass å hylle henne.
Nå kommer snart Bjørn Erik hjem og tar over huset, så jeg kan dra ut å heie på en annen flinkis i byen her. Det er ikke hver dag man gir ut sin egen bok, og jeg er spent på om den faller i smak og kanskje havner under juletreet som gave til noen.
Husk å heie på de rundt deg jevnt og trutt. Man vet aldri når man sårt trenger litt søtte selv…
Når man mer eller mindre er lenket til stua, og er nødt til å være fokusert på å få minsten frisk fortere enn svint, ja da er det ikke mye rom for å grave seg ned i Macén. Nå har jeg derimot fått en liten pause, ved å ha lokket Mille til å se den gamle cheerleader filmen “Bring it on”. Det var ikke enkelt, for det er visstnok mye kjekkere å ligge med den febersyke nesa si i iPhonen i stedet. Hun har derimot blitt så stor nå, at hun fint klarer å se engelsktalende filmer med teksting, i steden for de dubba amerikanske seriene med de monotone hysteriske latterkulene. Jeg fatter ikke at ungene elsker det der, men så er jo ikke jeg ti år lenger heller…
Mange har sikkert fått med seg at vi holder på med prosjekt “kjøkken kaos”. Det vaskes, males, ryddes og kastes, men det er et par ting jeg altså aldri klarer å kvitte meg med. 24 stk. porselens krydderhus har i over 25 år prydet kjøkkenet mitt. Jeg veit ikke om jeg liker dem lenger, men historien rundt dem, gjør at jeg ikke klarer å kvitte meg med dem. For det var den gangen man gikk beint på disse flotte annonsene i en rekke ukeblader, og signerte på en ufattelig lang bindingstid for å hver måned motta en spennende pakke i posten. Herrejemeni som jeg falt pladask for den unike fine trehyllen som så ut som et hus, hvor jeg etterhvert kunne sette inn det ene fine krydderhuset etter det andre. Djeeesus!
Jeg husker ikke eksakt hva “herligheten” kostet, tror det var 345,- pr. stk. (grævla mye penger den gangen), men det jeg erindrer meget godt var at regningsbunken på dem bare vokste og vokste. Jeg måtte gang på gang ringe for å få utsettelse, og det er kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kvitte meg med dem? De var jo en pest og en plage i en evighet. Når sant skal sies, så har de heller ingen nytte, de står der bare til pynt. Det er en evighet siden de var fylt opp med deilig krydder, som dessverre til slutt måtte kastes fordi det stivnet. For jeg visste tross alt ikke hva mesteparten av krydderet skulle brukes til.
Nå er de i alle fall vaska igjen og putta på plass i nymala hyller. Det her er så absolutt ikke min stil “my shabby chic house cottage”, men de har nå blitt en del av meg, enn så lenge…
Nå skal jeg hive meg i sofaen og se slutten av filmen med Mille, for akkurat nå så er det kun oss her nede. Han far er i Oslo i forbindelse med jobb og sitter akkurat nå og spiser med Kristin og Dennis, og Pelle-mann har jobbet i barnehagen hele denne uken. Han er ringevakt, så akkurat nå får han jobbet mye pga sykdom. Tror halve øya vår er syk for tiden, for legekontroret tidligere i dag var overloaded. Mille har derimot fått medisiner nå, så allerede om et par dager så er hun nok på beina igjen.
Her i huset herjer det fortsatt sykdom, men Mille har sovet i hele 12 timer nå, og det må jo være verdens beste medisin. I tillegg vil hun ha mat, makaroni med pølserbiter i, så jeg øyner faktisk en liten bedring, og det er jo bra. Det er nok dessverre ikke bare vår snuppeline som ikke er helt i slaget, for Pelle ble innkalt til barnehagen oppi gata her både i går og i dag. Det er visstnok spysjuke på gang, og da er det godt mellomstemannen kan trå til og være til hjelp.
Jeg kjenner det er godt å ha mann som jobber på land nå. Føler hele roen nå som jeg veit han kommer hjem hver bidige dag og kan hjelpe til. En skulle kanskje tro det er litt mye til tider å dra i stallen på sånne dager, men jeg kunne altså ikke tenkt meg et liv uten hest lenger. Etter å ha vært inne en hel dag inne, er det jammen meg godt å komme seg ut et par timer.
Det er som Mille så fint sa i går:”Det er godt du har noen gode skills, mamma. At du faktisk kan det derre med hest, så jeg kan ta meg en pause”. Ja, det er jeg helt enig i. Tenk at vi endelig kan leve ut dette eventyret i sammen. At vi har funnet verdens beste mor/datter hest, full av utfordringer men allikevel snill som dagen er lang.
Bjørn Erik var litt redd i begynnelsen at alle pengene til Mille ville være brukt opp på hest før hun var fylt 18 år, men nå som jeg også har mye glede av det, bidrar selvfølgelig jeg også og dekker mange av utgiftene. Nå har Mille også selv funnet ut at det kan være lurt å ha en avlaster innimellom, så fra nyttår av skal vi forsøke å finne en erfaren forvert. Vi har avventet dette litt, for det har vært viktig for Mille å føle at det er hennes hest. Nå vet hun det godt, og har på en måte akseptert det at det kan være godt å være flere om ansvaret.
Hviledag, men stell og kos er uansett viktig. Ny “pysj” er også på. Det er plutselig blitt mildere i været, og da må “klærne” justeres.
Vitaminer og mineraler med hvitløkssmak…
Da har jeg fått dusjet snuppeline, og forsøkt å gre ut alle flokene hennes. Nå skal hun som sagt få litt makaronisnacks, og så blir det å snurre film.
Håper dere alle får en fin dag, skrives snart igjen.
Jeg er for tiden hjemme med en veldig pjusk Mille-mor. Det er typisk henne å “blacke” ut på denne tiden av året, og hvis hun ikke viser tegn på bedring til i morgen, så bærer det til legen igjen.
Det fristet lite å gå i fakkeltog i helgen, for værgudene var igjen i mot oss. Det var uansett ikke et alternativ å skippe en så viktig ting, så team Thorsen samlet seg med flere hundre andre aktivister for å snakke de stakkars pelsdyrenes sak. For de har jo dessverre ingen stemme, men det har gudskjelov vi!
Engasjementet mot pelsdyroppdrett er større en noengang, så i tillegg til Stavanger by, gikk hele 25 andre byer også i tog for å vise sin avsky. De aktuelle 800.000 mink og rev bør få slippe den daglige torturen og folket har talt – det må bli slutt på å ha dyr i bur!
Det varmer at hele 4 av 5 normenn nå står rakrygget og viser hva de står for. I tillegg er det stort å se at så mange kjente folk også støtter denne viktige saken. Jeg har akkurat scrollet meg nedover siden til Noah og “Kjendiser mot pels“, og her var det virkelig mange sterke og gode uttalelser.
Unni Lindell: “Det er en SKAM å avle opp dyr som kun lever sine liv i lidelser og ubehag for så å dø for å tilfredsstille i beste fall, ubetenksomme mennesker. Hvordan kan Norge være kjent av å bedrive organisert dyreplageri for å levere en vare som kun er et symbol på jåleri. Vi trenger ikke pels i dag! Vi fryser ikke! Å kle seg i pels fra dyr som aldri har opplevd å kjenne gress, fjell eller jord under seg bør mane frem den mørkeste samvittighet hos forbrukere, politikere og oppdrettere. Et samfunn bør alltid måles etter hvordan det evner å behandle sine dyr. La dyrene slippe å lide! Vi fryser ikke lenger!”
Mia Gundersen: “Så bra at det ble et slikt stort oppmøte i NOAHs Fakkeltog mot Pels. Jeg er enig at pelsdyroppdrett bare må legges ned. Det er ikke oss nordmenn verdig å være så inhumane. Skam over politikerne som forsvarer slik tortur av andre vesener.”
Foto: Marcel Leliënhof
Tom Sterri: “Hvordan kan et dyrs lidelse varme et menneske?”
Ane Dahl Torp: “Mange bruker som unnskyldning at pelsen de går med er gammel eller arvet. Slik bidrar de til å opprettholde en sosial aksept for dyremishandling i forfengelighetens navn. La pelsen henge.”
Da har han far kommet hjem fra jobb, så da tar han over pleien av sjuklingen vår, mens jeg går og tar vare på Sol. Det blir ingen ridning i dag, kun stell, for det er godt innimellom å ta seg en pause for både to- og firbeinte.
Her har vi alle krasjlanda på sofaen, enten vi vil eller ikke i dag. Mille-mor er pjusk, har feber og vondt i halsen, så da er det bare å ta livet med ro. Akkurat nå så har han far sovna i putehavet, snuppeline ser film og jeg går til og fra og forsøker å gjøre noe fornuftig innimellom. Vi er ferdig med å få opp alle de nye dørene på kjøkkenet, men ennå så er det en del rydding igjen.
Siden det er farsdag så har jeg laget egg, bacon og pannekaker til hele hurven. I tillegg har Bjørn Erik fått en liten oppmerksomhet i form av et gavekort, nemlig et besøk på Brødrene Fevangs Barberstue. For akkurat nå går han kjekke hunken min og ser ut som en snillere versjon av Mullah Krekar, og det er lite “nice”. Skjegget vokser vilt, han insisterer på å ha helskjegg, men nå håper jeg en god gammaldags stuss, kan få litt orden på det. For han må jo ikke ble helt borte i all virrvarret…
Mille er som sagt for syk til å gjøre noe i dag, hun har faktisk sovnet hun også nå, så jeg tar nok turen aleine i stallen i dag også. Det er farsdag, men det er kanskje lov å håpe på deilig middag når jeg kommer tilbake igjen. Biffen vi skulle ha i går ble byttet ut med Grandis fordi vi var så seint hjemme, så kanskje jeg får den i dag? Det er lov å håpe.
Har dere hatt en fin helg så langt? Det håper jeg virkelig.
Akkurat nå frister det lite å forlate hjemmets lune rede, men for at vi skal kunne rekke alt vi skal i dag, er det vel bare å komme i gang. Må virkelig si jeg foretrekker å ha det bitende kaldt i steden for det lurveværet vi har nå, men det er ingen vits å bruke energi på det man allikevel ikke kan gjøre noe med. Så da ikler vi oss ull fra innerst til ytterst, tar på oss smilet og lar det stå til.
Hva synes dere forresten om den nye hårfargen min? Er den ikke knasj? Det er altså alltid så spennende å se hva jeg ender opp med hver gang jeg setter meg i go´stolen til Andrea på Sachs. Jeg gir henne kunstnerisk frihet, som vi så fint kaller det, og jammen klarer hun ikke å trylle frem noe kjekt hver bidige gang. Planen var vel egentlig å bli blond igjen, det er nemlig snart et år siden jeg startet å eksperimentere, men jeg blir altså aldri lei. I will keep up with the craziness…
Nå er farsdagen like om hjørnet, og her hjemme har vi dessverre vært ganske så dårlig på å feire den. Noen synes denne markeringen er en tullete kommersiell greie, som kun gagner handelstanden, men jeg synes nå det er kjekt å hylle disse pappaene litt opp i skyene, det fortjerner de. For selv om jeg til tider har vært glemsk og har måttet ta det litt sånn på sparket, så ser jeg jo at hunken liker det. Liker å ha en god unnskyldning til så slenge beina på bordet, klø seg litt i skegget og humre at i dag skal han ikke gjøre en “damn thing”. Det kjøper jeg selvfølgelig ikke, men det er helt innafor å ta seg en real pause fra den daglige karusellen.
Jeg har faktisk allrede tenkt ut en liten greie for ha far denne gangen. Noe som kun er til han, som han kan nyte ene og alene. Disse mennene må få lov å være litt forfengelig og tenke kun på seg selv til tider de også. Særlig med tanke på alt det de gjør for alle oss andre her hjemme. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe den lille oppmerksomheten riktig ennå, det får vi heller ta på søndag, men tenkte jeg gjerne skulle gi dere et lite tips om hva den kjære mannene min har fått tidligere.
Mange tror disse skjønnhetssalongene/klinikkene kun er for oss damer, men det er faktisk en hel del kosmetiske ting som kan gjøres for disse kjekke mennene våre også. Avea klinikken har nådd langt, og har en rekke spennende tilbud og tips i hele November som dere burde følge med på. Behandlinger for menn er i fokus, og det er nå litt kjekt at de også kommer på banene og tar litt vare på seg selv.
p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 21.0px Helvetica; color: #f2f2f2; -webkit-text-stroke: #f2f2f2}
p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; text-align: center; font: 15.0px Helvetica; color: #f2f2f2; -webkit-text-stroke: #f2f2f2}
span.s1 {font-kerning: none}
span.s2 {font: 18.0px Helvetica; font-kerning: none}
td.td1 {width: 528.0px; margin: 0.5px 0.5px 0.5px 0.5px; padding: 18.0px 18.0px 18.0px 18.0px}
Tidligere har altså Bjørn Erik vært å gjort noe med hårmonsteret sitt, altså de hårete skuldrene og ryggen sin. Ja, han er faktisk litt forfengelig og han synes han har en del unødvendig hårvekst på skuldrene, litt på ryggen og en “dott” i korsryggen. Så hvorfor ikke ta det vekk permanent?
Jeg må innrømme at det var litt rart å være på Avea klinikken uten selv å behandles, men denne gangen var det altså min kjære sin tur til litt egenpleie. Flinke Marta Helene brukte god tid og var så flink atte. Må innrømme at dette er en stund siden nå, jeg var tross alt lys i toppen den gangen, så nå er det nok snart på tide å ta en runde med laseren igjen. Man må nok til pers en 3-4 ganger før ønsket mål er oppnådd, men det er det så absolutt verdt.
Nå er det altså endelig helg dere! Jeg skal hoppe i rideklære og komme meg ut og få ordna den farsdagspresangen. Deretter blir det en liten tur på Ikea, for så å dra i stallen og trene Sol. Hun har litt mye energi for tiden, og vi gjør omtrent ikke annet enn å stå i stigbøylene og dra i tøylene for å sette ned tempoet, men i dag tenkte jeg vi skulle ri en god stund, kose oss skikkelig.
What a mess! Har dere noen gang tatt ut absolutt alt av kjøkkenskapene deres? Er dere klar over hvor mye man egentlig samler på? Vi holder på å oppgradere kjøkkeninnredningen med nye skapdører, hvite i steden for røde. Bjørn Erik trodde nok i første omgang at han “bare” trengte å skifte disse dørene, men neida, jeg ville det selvfølgelig helt annerledes. Alt inni måtte ut, for selve innredningen skal vaskes og også males på nytt.
Phuuu, for en jobb! Nå står det stabla ufattelig mye stasj “all over” og sorteringsarbeidet har begynt for fullt. Det kastes, gis bort og selges over en lav sko. Først ville jeg kvitte meg med litt, så vi fikk plass til det som stod oppe på kjøkkenskapene inne i skapene, men nå fyker absolutt alt unødvendig. For hva pokker skal man med hele åtte salt- og pepperbøsser, to påskeserviser, to vanlige serviser og hundreogfjørti forskjellige kopper? I tillegg nekter jeg å ta vare på en rekke dill og dall som var dyrt en gang pga designet, men som jeg nå synes er så stygt at det aldri tas i bruk. Nei, få det vekk, bort med det!
Venninnene min ler litt av meg da. Jeg har nemlig et par skrullete ting som alltid står fremme, som jeg skaffet meg helt tilbake i tid da Bjørn Erik og jeg ble sammen. Jeg har så gode minner og historier knyttet til dem, og klarer altså ikke å kvitte meg med det, selv om det er helt ubrukelige greier. Når vi kommer i mål, når alt er ferdig, får vi se om det fortsatt er noe jeg kommer til å beholde.
Javel dere, da har dere sett denne siden av meg også. Jeg som stort sett har alt på stell, som liker å ha det ryddig til en hver tid. “Ute av øye – ute av sinn” er et godt ordtak på hvordan kjøkkenet mitt har fungert den siste tiden. Nå skal det derimot bli andre boller. “Kjøkken kaos” er snart historie…
Djiiisuuus! De ni skuffene mine i “kjøkkenøya” lever så inni hampen sitt eget liv. Her er det null kontroll…
Jaja, da er det bare å sette i gang før snuppeline kommer hjem fra skolen. På torsdager har hun ridetime allerede klokken fire, så da spiser hun faktisk nudler i bilen på vei til all moroa. Travelt, men kjekt, og på disse dagene kommer vi alltid tidligere hjem også, og det er jo slettes ikke så dumt en gang i blant.
