Hunken og jeg skal på tur igjen, og jeg har altså gledet meg så til det her, vært helt spinnvill. Bjørn Erik dro allerede sist søndag, for han og tre andre kolleger skulle på kurs, men nå legges jobb til side, nå er det bare oss (klissklass).
Jeg kjenner det skal bli godt å slå ut håret og la unger og dyr fare for en stakket stund. Voksentid er alfa og omega, og nå som jeg vet at alle blir tatt godt hånd om hjemme, senkes skuldrene. Nå blir det team B & N for alle penga, og jeg kan love dere at planene er klare. Det blir lite soving, heller full guffa fra morran til kveld. London er jo sååå spennende, det er mye som skal utforskes.
Nei, nå må jeg løpe dere. Flyet går om 30 minutter, og jeg kjenner det er litt skummelt å reise helt aleine. Eller, det går fint å fly, men å komme seg videre på egenhånd til “Paddington station” blir spennende. Er som regel vant til å henge på han Bjørn Erik, vimse som jeg er, men, men, må jo bare få det til.
Det er ingen hemmelighet at jeg de siste årene har vært reine “flittig-Lise-mor”, når det kommer til all problematikken min rundt huden min. Det hele ble nemlig veldig alvorlig på et tidspunkt, siden jeg gjentatte ganger havnet hos legen med betennelser. Selv om jeg nok utad alltid virket positivt innstilt til livet, og stort sett hadde et smil på lur, må jeg innrømme at det ofte var vanskelig å gå ut å “face” folk. En gang var det hele så ille, at jeg ble sykemeldt i en lengre periode. Et utbrudd nær det ene øyet mitt, utviklet seg så i negativ retning at jeg en morning våknet opp med gjenkilstra øye og blåveis. Det var helt grusomt, og ikke minst smertefullt, men takket være forståelsesfull lege, fikk jeg være hjemme til det hele hadde roet seg.
Jeg har nok hele tiden som ung og tidvis voksen, trodd at sol og sommer var det beste for meg. Jeg visste ikke den gangen at jeg led av hudlidelsen Rosacea, og i bunn og grunn burde ha beskyttet meg i stedet, men lå pal og slikket sol hver bidige gang jeg hadde sjansen. Utenom sommersesongen, tydde jeg til solarium. Jeg tok aldri hensyn til reglene, men smurte meg inn med olje fra topp til tå.
For tre år siden, tok jeg altså fatt på den lange reisen, jeg ville gå i dybden og finne ut om det rett og slett var for seint å finne ut hva som feilte meg. Jeg hadde da mer eller mindre gått på medisiner, Tetracyclin, fra jeg var 16 år. Jeg hadde vel mer eller mindre lurt alt av leger, for som mange vet, skal man aldri være i nærheten av sola når man går på disse medikamentene, og det dere, overholdt jeg som sagt sjeldent.
Seinskadene var et faktum. Etter å ha gjennomført en grundig VISIA hudanalyse på Avea Klinikken, var dommen klar. Fru Thorsen sin hud hadde nok så absolutt sett bedre dager. Hun hadde nok i et par ti-år lekt med ilden, men tenk det dere, det var faktisk ikke for seint å snu den negative prosessen. Det var på tide å brette opp armene og ta noen reale grep, det var på tide å investere i seg selv.
Resultatene fra VISA analysen, var rett og slett sjokkerende. Maskinen tok nemlig for seg lag for lag og vurderte hudens sterke og svake sider. Ved å plotte inn fødselsdatoen min, og sammenligne meg med 100 andre personer i samme alder, oppnådde jeg kun 14% av den totale skåren på 100%. Røde områder og sprengte blodkar, kviseproblemer, porer og ikke minst brune flekker var et faktum, og Rosaceaen min blomstret som aldri før.
Jeg var klar, ja virkelig mottagelig for å ta i mot gode råd. “Reparering” og “forebygging”, var stikkordene, og ja det har vært en lang vei å gå…
Jeg tok få bilder på mitt første møte med Avea Klinikken, helt sikkert fordi jeg var veldig nedtrykt over hvor ille det stod til med meg…
I dag har jeg et noget lunde overblikk, og vet mye om hva jeg må ta hensyn til. Jeg forebygger nok mer enn jeg reparerer, og det er godt å ha kommet så langt i prosessen. Jeg er forsiktig med sola, men passer også på å beskytte meg på kalde dager. Huden min er skjør, den reagerer på den minste lille ting. Samtidig går jeg fortsatt og besøker de flinke jentene på Avea Klinikken. Det skjer nemlig stadig noe nytt, og gode råd er gull verdt.
Hele denne måneden har Avea Klinikken igjen rettet fokuset mot VISIA hudanalyse, og gir alle kundene sine en gratis analyse hvis de velger en ZO Stimulation peel behandling. Les gjerne mer om behandlingen her eller her (selvopplevd).
Åhhh dævendøtte, jeg skal aldri, aldri mer longere Sol uten profesjonell hjelp. Nå har jeg forsøkt på egenhånd fem ganger, for det ser jo så lekende lett ut når alle andre gjør det, men neida det her får vi ikke til, jeg suger.
For dere som ikke vet hva longering er, så er kanskje ikke jeg rette dame til å forklare det, siden jeg ikke får det til, men sånn kort fortalt så har man hesten i line rundt seg. Det er en form for å trene hesten, og av og til hadde det vært et perfekt avbrekk i steden for å ri.
Nå som Mille ligger mye på sofaen med foten i gips, blir det en del TV-titting, og en av favorittprogrammene for oss begge er den berømte hesteserien “Ponniskolen” på NrK. Tråden i serien er å vise hvordan man mestrer ulike former for vanskeligheter med det å ha hest, og selv om jeg giret meg opp etter å ha fått så mange gode tips, holdt det dessverre ikke.
Den søte snille frøkna vår, vil ikke gå jevnt rundt meg (skjønner hu godt jeg), men stopper opp og snur seg mot meg med verdens største søteste øyne. Hun gidder rett og slett ikke å være med på den leken der. Jeg var dyvåt etter en halvtimes tappert forsøk, løpende rundt som en skikkelig idiot, men Sol selv bare dilta etter som den sløvingen.
Følelsen av å være skikkelig i siget i dag, med masse gode råd innabords, nyfarga hår og til og med nydelig ettermiddagssol, ga meg altså ikke det løftet jeg trengte for å overvinne dette. Hu snella vår triller meg rundt fingern så det holder, så jeg kaster inn håndkle for denne gang…
Det ble altså ikke lyst hår igjen…
Nå er det pakketid igjen. Mille reiser til Hege på torsdag allerede, og skal selvsagt ha med seg halve huset for de fire dagene hun skal være borte.
Selv skal jeg fortsette å se en episode av serien “The Affair”. Startet på sesong 1 i fjor når jeg kjedet meg, tenkte jeg skulle gi den en sjanse, og fyfader for en galskap man blir dratt inn i. Anbefales på det sterkeste.
Har akkurat kommet hjem fra en forrykende dag, som snart slår lufta ut av meg, kjenner jeg. Har dere noen gang sitti i en tannlegestol, hvor dere i utgangspunktet gruer dere ihjel til kommende rotfylling men samtidig har glemt at du har ikledd seg to sett med ulltøy fra topp til tå? Det har jeg altså akkurat opplevd, og ja dere kan godt le, for det ble søren meg litt av et sirkus.
For på toppen av det hele, begynte jeg å blø noe inni hampen mye under første del av rotfyllingen, så jeg ble overlatt til meg selv en stund for at det skulle stoppe. Når jeg ligger der med vidåpen munn og konsentrer meg om å ikke flippe ut, fordi spyttkjertla på det tidspunktet har begynt å melde sin ankomst i rasende fart, slår altså den doble ulla inn for fullt. Og ikke nok med det, dere! Jeg fikk som dere vet tatovert bryna mine sist uke, og nå har de altså begynt å klø og flasse noe så inni hampen mye. Så der lå jeg altså, varm og rød som en hummer, kvelende i mitt eget spytt, mens bryna klødde, djiiiisus! Godt jeg er velsigna med en tålmodig og flink tannlege. Jeg har gått til han Magne på Madla i tyve år nå, så han vet nok at familien Thorsen ikke alltid er helt riktig navla…
Kom inn dørene her nå nettopp, som spydd ut av en god gammaldags høyfjellsol, men synet av smilende fornøyd Mille-mor, fikk roa meg kraftig ned. Hun klarte tross alt å komme seg gjennom dagen sin, hoppende rundt på krykker, og da er jo min tilstand bare barnematen i forhold. Men, men, vi har nå kommet oss så langt i dag, og alt jeg grudde meg til, kan jeg legge bak meg. Jeg har møkka, stelt og ridd Sol, gått lang tur med Pippi, begynt på rotfyllinga jeg har grua meg til en evighet, handla og fått hjem en blid og fornøyd Mille-mor. Nå gleder jeg meg til å rusle opp og ta meg en lang varm dusj (vel, da blir jeg vel enda rødere) med nyinnkjøpt eple-sjampo, som får gode gamle minner til å strømme på. Slettes ikke så ille dag allikevel når jeg tenker meg om, for jeg har jo tross alt for gjort mye…
Sjekk de freshe pillesorteringseskene jeg fant på apoteket. Nå går de hvite kjedelige kina-greiene til Bjørn Erik rett i søpla…
Eple-sjampo, hjertesukk, for en herlig duft…
Nei, dusjen kaller dere. Skal altså bli så herlig. Etterpå skal jeg lage spagetti og begynne så smått å pakke for Mille som skal til Hege og meg selv som om fire dager drar til London…
Ja, da var vi i gang på ny uke, og det gikk mye bedre enn det jeg først hadde trodd. Til tross for litt nøling og treg start, klarte vi jentene oss helt på egenhånd. Til Mille sin store forundring, kom det Ikke en dråpe vann på gipsen når vi dusjet i morges, og det ga hun ny giv og pågangsmot.
Vi hadde selvsagt satt av litt ekstra tid, var oppe klokken seks, så i knirkefart forsete vi oss gjennom morgenrutinene uten uhell. Jeg må si Mille takler denne noe uvante situasjonen utrolig fint. Hun er selvfølgelig i overkant skeptisk til alt som kan gå galt, og snakker det hele litt ihjel, men har tydeligvis bestemt seg for å klare dette. Jeg ser det er tungt for en 11-åring å hinke rundt på krykker når man er hele 170 cm lang, men det virker som om hevelsen er nogenlunde under kontroll, hun har ikke så intense smerte lenger, så humøret bare stiger og stiger.
I dag regner jeg også med at hun får en skokk skolevenninner rundt seg, som nyskjerrig lytter til historien hennes og hjelper til der det trengs, og jeg tror nok hun synes det skal bli litt godt å komme seg opp fra sofaen her hjemme. Hun er i alle fall like blid igjen, og det gleder meg.
Dere kan tro vi alle var letta over at det kun var en liten bit som var knekt av…
Til tross for uhell med hest igjen, blir hun aldri skremt eller lei…
Normal sett, så hadde jeg nok kanskje hatt henne hjemme denne første skoledagen etter ulykken, men jeg har rett og slett ikke tid. Det er helt nødvendig for meg å få begynt på rotfyllingen som planlagt i dag, for tanna er ikke god. Jeg har også et stort behov for å komme meg i stallen og se til Sol. For selv om de snille folka på Leikvoll formelig står i kø for å hjelpe oss, så skal det bli litt godt å se henne igjen. Jeg har ikke tannlegetime før 12:40, så jeg håper å få unnagjort masse i stallen før den tid. Så da må jeg løpe avgårde dere. Få på meg ull fra topp til tå, og komme meg ut.
Håper dere alle får en god start på uken, klem Nina
Det ble en litt merkelig feiring i dag, for selv med søndagsfri, var vi nørt til å våkne til vekkerklokka. Bjørn Erik skulle nemlig tidlig avsted til London, og med tanke på alt det som skjedde i går, måtte det meste pakkes og ordnes i dag.
Vi trodde først vi var nødt til installere Mille med brudd i ankelen nede i stua, siden jeg ikke kan hjelpe til med å løfte henne, men snuppeline tok grep og beviste for oss alle at dette skulle hun mestre selv. Det ble litt prøving og feiling med krykkene først, litt sånn “hompetitten hompetatten”, men bare etter noen timer var hun selvhjulpen. Det var uansett godt for henne å skifte plass når natta kom, få strekke seg ut i egen seng, så når klokka bikka ett på natta, falt hun endelig til ro.
Vi var selvfølgelig spente på hvordan natta skulle bli, om hun ville trenge mer smertestillende underveis, men neida, vi bråvåkna faktisk av krykkehopping hennes før klokka ringte, fordi frøkna måtte på do. Hun så fornøyd, og vi så stolte, vi er overbeviste om at dette kommer til å gå veldig bra.
Den morsdagsfeiringen ble altså så som så i dag, men Mille inviterte meg uansett på en real varm klem. Samtidig smilte hun lurt og gapskrattet, så det var tydelig ett eller annet skrømt på gang. Hun holdt en rød konvolutt i handa, som jeg gladelig tok i mot. Det var ingen hjemmelaga tegning som jeg først hadde håpet på, men en bunke pund, kun øremerket “meg”. Ikke forventa i det hele tatt, men veldig typisk impulsive Bjørn Erik, som nok kjenner litt på å måtte reise akkurat nå.
Jaja, vi skal derimot ta det helt med ro her hjemme i hele dag. Jeg har fått hjelp med Sol i stallen, og Mille er som sagt veldig tydelig på at hun skal komme seg på skolen allerede i morgen tidlig. Det skal vi nok få til, og om fem dager skal hun til Hege og jeg dere, jo jeg reiser etter min kjære som er i London. Der skal vi være skikkelig kjærestepar helt til mandag. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg virkelig gleder meg til dette, men først må vi komme oss gjennom de nærmeste dagene knirkefritt…
Nå har fine bestis Tonje kommet, og i sammen skal vi være så godt selskap som mulig for snuppelina vår. Samtidig ser jeg det kommer blomsterbud på døra her nå…så spennende.
Vi får skrives mer seinere, dere! Ha en kos søndag!
Da er det altså konstatert brudd i ankelen til Mille, og akkurat det trengte ikke jentungen vår akkurat nå. Vel, det er vel et onde ingen trenger å måtte oppleve i det hele tatt, men hun er nå litt ekstra uheldig til tider, og jeg synes vel nok er nok.
Det fryktelig dumme oppi det hele, var at Bjørn Erik og jeg var hjemme da det skjedde og ikke i stallen hos henne. Det er en hel måned siden sist hun fikk lov å ha det fulle ansvaret for Sol, og denne gangen lovet hun hellig at hun skulle møkke, gjøre stand høyposene og til slutt ri henne slik hun gjør når hun har treningstime. At tiden gikk og hun plutselig ikke hadde gitt lyd fra seg på fire timer, tok vi som et godt tegn på at hun igjen koste seg, men så plutselig kom den leie beskjed.
Mille og en annen jente i stallen hadde bestemt seg for å bytte hester. I utgangspunktet får ikke Mille lov til det, rett og slett fordi vi har et stort ansvar for hva som da kan skje, men det var andre voksne tilstede, så Mille tenkte ikke over at jeg gjerne kanskje ikke synes det var greit. Hesten hun fikk låne er en stor og trygg fjording, men dessverre så snublet han så de begge gikk i bakken. Det kunne selvfølgelig gått mye verre, men helt smertefritt gikk det altså ikke allikevel.
Vi har ennå ikke fått vite hvor alvorlig bruddet er, men nå får vi ta oss en skikkelig “timeout” og finne ut hvordan vi best skal klare å håndtere dette. Jeg kan så vidt karre meg opp trappene er selv til tider, og med tanke på at Bjørn Erik reiser i morgen, må vi pønske ut en smart løsninger som fungerer for oss alle. Regner med at vi kanskje får til å sove og leve for fullt nede i første etasjen, så Mille slipper belastningen med å komme seg opp og nes. Åhhh, dette var forferdelig synd, men som dere vet, smilet til Mille er allikevel aldri langt unna ❤
Det har vært en snodig uke det her. Den har handlet mye om å få Mille frisk og selv få kroppen såpass i gang til dagens sysler. Det fine oppi det hele, er at det har vært rom for å ta seg lange pauser innimellom. Noen dager har faktisk ikke begynt før etter tolv, igjen takket være den snille mannen min. Han har styrt skuta fra morningen av, og så har jeg overtatt når maskineriet mitt har fungert. Vi har vært et godt team, og det kjennes bra ut når ting fungerer som det skal.
Høydepunktet så langt denne uken, var Simone og mitt besøk i go´sofaen til venninnen min Vibecke. Det å få slappe av langt vekk fra byen, hvor en slipper alt kjas og mas, var helt magisk. Over hjemmelaga blomkålsuppe og nydelig brød, gikk skravla i timesvis, og det var kjærkomment til tusen. Hverken min eller Vibecke sin flokk, er heller så glad i blomkål, så dette var virkelig en sabla god idé.
Ellers så har timene vært mange med hesten Sol. Vi har som sagt fått minusgrader her i Stavanger, og da er det alltid en viss fare for at vannet fryser i stallen. Det har dessverre allerede skjedd i den nyeste stallen hos oss, og da kreves det ekstra mye arbeid i å tappe vann et annet sted og sørge for at hestene får i seg det de skal. Hestene har heller ikke vært så mye på beitet i det siste pga sterk vind, og det merker vi at Sol misliker sterkt. Hun elsker nemlig å få bevege seg mye, så nå som hun har stått mye stille har hun virkelig tatt av på ridetimene våre.
I dag er Mille nogenlunde frisk igjen og hun skal få lov å være i stallen aleine. Så da skal vi faktisk komme oss avgårde nå med en gang, før fredagsrushet begynner.
Jeg har akkurat kommet hjem fra Amalie som har tatt en grundig omgang på bryna mine. Mens jeg lå der på benken under nålen og tatoveringslyden, ringte den kjære mannen min meg om og om igjen. Jeg pleier som regel å ignorere alt av innkommende telefoner når jeg først er opptatt med noe annet, men ringingen ga seg aldri, så til slutt så jeg meg nødt til å ta den.
Bjørn Erik var sååå fortvila, men jeg var tross alt midt oppi noe som trengte enormt fokus og konsentrasjon, så jeg lurte på om vi kunne vente med samtalen til jeg kom hjem. Ble derimot nysgjerrig til tusen når jeg hørte hvor sår han var, og ble også litt engstelig der et øyeblikk, og ba han derfor komme med hva som tynget han.
Når han kom hjem fra stallen med Mille tidligere på kvelden, fant han ut at overraskelsen han hadde bestilt i forveien til meg på Valentines til neste uke, allerede var ankommet. Han var så fortvila, for det var så absolutt ikke meningen å “tabbe” seg så ut, og bomme så på selve dagen. Djiiisus! Dere kan tro jeg var letta. Å få blomster i det hele tatt er jo en stor gave i seg selv, og om den ble levert noen dager i forveien, var da ingen “big deal”.
Så da satt jeg her da, med en aldeles nydelig rosebukett og gomlende på marsipansjokoladehjerter til den store gullmedaljen. Hunken min er fortsatt på trening, men jeg får forsøke å spare et par hjerter til han også, samt en stor varm “tusen takk-klem” ❤
Bare en uke igjen til vi reiser…
Det har vært en lang dag, så nå skal jeg tulle meg inn i pleddet i sofaen og se en episode av den fine danske serien “Arvingane”. Jeg forsøkte å se den i går også, men rakk ikke halvveis engang før jeg sank i sammen og sovna. Så da forsøker jeg altså atter en gang…
Har dere hatt en fin dag da?
Ønsker dere i alle fall en riktig god natt. Sov godt og drøm søtt, Nina
Jeg har vært borte fra morran til kveld i dag, men tenkte allikevel jeg skulle stikke kort innom og ønske dere alle en god natt.
Da jeg kom inn dørene her nå, så var han snille hunken min i gang med operasjon “redde katt fra kulda”. For dere har sikkert fått med der at det for en gangs skyld også har blitt litt kaldt på denne kanten av landet også. Det er så absolutt ikke hverdagskost, og jeg tror faktisk jeg kan telle på en hånd at gradestokken har vært på minus-siden, og til og med jeg, østlendingen sjæl, kjenner jeg fæler litt.
Bjørn Erik holdt altså på med å lage en slags varmehule til den 15 år gamle katten vår Lala. Hun er nemlig en skikkelig nattkatt, som alltid er stikker ut når vi legger oss, og vi er ikke helt komfortable med det nå. Det må nevnes at vi har forsøkt å ha henne inne ved å stenge katteluka og rett og slett tvinge henne til å bli her, men da våkner vi bare opp til et skikkelig drit-og-skit-mareritt. For Lala nekter å gå på kattedo, og det er hverken greit for henne eller oss å måtte “deale” med det griseriet der.
Flinkissen min testet i går om hun ville ligge på saueskinnspelsen sin ute på verandaen i natt, og joda, Bjørn Erik fant henne krølla sammen på den i morges. Han synes derimot at hun burde være mer beskyttet, så nå har han altså mekka denne hjemmelaga hula. En liten Ikea eske med lokk gjorde susen, og jeg tror faktisk “gamla” kommer til å elske den. Sauen varmer hulen inni og Pippi har måttet gi slipp på et gammelt teppe som er teipen rundt kassa som ekstra polstring.
Det er ikke meldt mer en maks -4 grader i natt, men når man ikke er vant til det, kan det være nok til å sette en ut, og den risikoen kan vi ikke ta med vår kjære Lala…
