Jeg var neimen ikke sein med å takke ja når jeg ble bedt på frokost i dag, og det eneste kriteriet jeg hadde for møteplassen, var at vi måtte være ute. For i morgen er det meldt regn igjen, så denne dagen var nødt til å nytes fullt ut.
En finere og grønnere plass enn Simone og Brede sin hage, må man leite lenge etter, så dette ble det perfekte stedet for dagen. Der blomstrer det allerede for fullt, og den er altså så innbydende og så fredelig. Det å tilbringe de første timene av dagen der, var rein terapi for kropp og sjel.
Ny onepiece (sommer varianten), solhatt, tresko og 50 faktor, var alt jeg trengte å ikle meg i dag ❤
Da avslutter vi jentene dagen i stallen, så da skrives vi heller mer i morgen. Nyt resten av dagen, dere!
I dag er jeg stolt. Stolt og glad over å få være mammaen til den fine jentungen min. Jeg er selvsagt stolt av alle ungene mine. Jeg kunne skrevet siden opp og side ned om hele flokken, men akkurat i dag kjenner jeg på en stor takknemlighet over at det går minstemannen sin vei.
Jeg vet noen synes jeg er i overkant streng mot Mille til tider. Det lekses opp om rett og galt i ett sett, det finspikkes på talemåten og jeg pusher henne. Jeg har vært enorm streng med henne i stallen i det siste, og særlig på sprangtimene. Hesten Sol er nemlig ingen spranghest, og skal vel egentlig ikke bli det heller, men å hoppe 50-60 cm i ny og ne, er et mål og helt innafor.
Mille har derimot vært redd og Sol har så absolutt ikke vært sikker hun heller, særlig i det siste hvor jeg har forlangt at Mille skal galopperer når hun hopper. Da går det veldig fort, for Sol er utrolig sprek og sterk, og Mille synes hun mister kontrollen. Når Sol derimot velger å tølte (en egen gangart Islandshestene har), får hun ikke satset skikkelig og da hender det hun river meg seg hele hinderet, og det er selvsagt ikke bra. Det kan på ingen måte være særlig godt for henne, så derfor har Nina-mor bestemt at “ingen galopp, ingen hopping”, da er det eventyret slutt. Så klart dette er en streng avgjørelse å ta, og selvsagt veldig upopulært i følge Mille, men hestens sikkerhet må prioriteres. Hvis Mille ikke vil eller nærmere sagt “tør” å ta neste steg, ja, da tenker jeg det er best å avslutte når leken er god.
Gårsdagens stevne var den endelige testen, og til min store glede bestod jentungen min den med glans. Hun la all bekymring til side, storkoste seg fra begynnelse til slutt, og var altså så høy og stolt på egen mestringsfølelse. Jeg tror aldri har opplevd henne så glad noensinne. Alle de andre jentene heiet henne fram. De stilte så til de grader opp for henne og ikke minst opp for hverandre. Dette er på ingen måte en lagsport, men hos oss på Leikvoll kan man nesten kalle det det allikevel. De unner hverandre å vinne, og de skryter og hjelper til. Vi har funnet oss en plass med tilhørighet, et sted og et miljø hvor menneskene tar vare på hverandre. Det er dyrbart og helt unikt å være så heldig, så dette skal vi ta godt vare på ❤
En veeeldig nervøs mamma.
Opp kl. 06, og klar med utstyr og hest presis kl. 08.
Sol er utrolig flink til å gå av og på henger, men det er reine marerittet å kjøre med henne. Hun står og tramper og sparker i ett sett, så det er godt vi ikke trenger å reise så langt av gårde.
Sjekk smilet!
Noen i familien velger å sove bort dagen, mens andre “jobber”…
Da var minsten klar for sprangstevnet i morgen. Vi har pusset saltøy, hodelag, og ridestøvler, vasket og shinet opp ridevest og hjelm, fått vekk all lo og hesthår i borrelåsene på beinbelegg og dekken, og sist men ikke minst strigla hesten etter noter.
Tenk det dere, da er jeg endelig ferdig med badet oppe. Jaja, det tok “bare” tre uker, og i mellomtiden mens dette har pågått, har det vært reine krigssonen…på badet altså.
Det å pusse opp det 21 år gamle rommet har vært en drøm lenge, men når det står mellom oppussing og spennende ferier, er valget ganske enkelt, spør du meg. Badet blir alltid nedprioritert, så jeg måtte rett og slett gjøre det beste ut av det vi har.
For femten år siden byttet vi ut furumøblene (alt var jo furu før, sant?) og malte strien hvit, men utover det har vi gjort “nada”. Etter at mellomstemannen Pelle flytta ut i fjor, og derfor ga meg litt mer skuffplass å spre meg ut i, var tanken å begynne å rydde, vaske og kaste en hel del, men det ble altså bare med “tanken”. Prosjektet var så “skittent” og så omfattende med alt det fjase vi har samla på, så jeg utsatte det til det lengste, helt til nå.
Jeg klarte dessverre å ødelegge et av skapdørene ved å prøve å fjerne de gamle “Mille” dekor bostavene, for “lure” meg dro liksågodt av all emaljen på døra i samme slengen. “Drit og dra”, tenkte jeg da, ble pisselei, og fjerna meg helt fra hele greia i et par dager. Så kom jeg derimot på en genial idé. Hvorfor ikke dekke over hullene med klistremerker, blomstene jeg har igjen etter at jeg pimpa om Twisyen (el-bilen vår)?
Så hva synes dere? Gammelt og slitt, men ryddig, reint og blomstrete…
Ikke så lurt, Nina-mor!
Øhhh, fillern! Æsj, for en støvsamler!
Bærre lækkert, NOT!
Tja, hvorfor ikke?
Mille og jeg har gått i sammen om å samle hårstrikkene våre, og ja, vi har mer enn nok, selv etter å ha kvitta oss med alle de med metallbit på, som sliter på håret.
Ja, jeg bruker badehette i dusjen…
Mille fikk kommode å sitte å kle seg på for et par år siden, og det gjorde morningene så mye enklere for henne.
Da skal vi jentene hive oss i klærne og komme oss ut i stallen. Mille skal avgårde på sprangstevne i morgen, og da må jo både hun, hesten og alt utstyr skinne.
Mille har allerede kommet hjem fra skolen og hun brukte akkurat to minutter på å komme seg i rideklærne for så å sette avgårde til bussen aleine. Jeg tilbød meg å være med henne i stallen, men hun ville ha litt “pause” fra mora si, gjøre alt i sitt eget tempo. Jaja, da blir jeg ganske så ene og aleine de neste timene, for Bjørn Erik reiser rett fra jobben til Kongeparken hvor han skal stå dugnad for stallen i hele tretten timer. Det er venta hele 14.000 lystige russ dit denne gangen, så jeg regner med at han for nok å gjøre.
Jeg hadde forresten helt glemt å dele et av mine kjekkeste “moments” i Las Vegas, nemlig “The Neon Musem”. Dette er rett og slett gravplassen til en rekke eldgamle skilt som har lyst opp byen og gjort den synlig kvelds- og nattestid i flere ti-år. Skiltene har hver sin unike historie å fortelle, og er så absolutt et sted dere besøke hvis det har får muligheten. Det er derimot viktig å vite at man må bestille guide-tur, før man ankommer, for man får ikke lov å tusle rundt her på egenhånd. Jeg tror ikke det hadde vært noe særlig morsomt og interessant heller, for mye ser jo egentlig ut som gammelt skrap.
Museumet er rett og slett rein kunst, og skiltene er enten donert eller lånt ut til stiftelsen som driver hele sulamitten. Jeg mener å huske at det kun betales en krone i året, et symbolsk beløp for leie av eiendommen, og er en “non-profit” butikk. Pengene de får som støtte eller tjener inn, går ene og alene til å reparere og holde det hele ved like.
Det var som sagt utrolig kjekt å ha guide, og hun fortalte den ene “cowboy” historien etter den andre. Av og til holdt hun tilbake noe informasjon fordi hun selv mente det var for støtende og groteskt, men da tok det selvsagt Bjørn Erik to sekunder å google det. Det kom ikke som en overraskelse at det har vært en og annen feide mellom de forskjellige hotell- og casinoeierne. Noen dro det så langt og drepte hverandre, men guiden ville rett og slett ikke fortelle oss på hvilken måte de tok livet av hverandre på. Kanskje fordi det aldri ble bevist, eller kanskje det bare er spekulasjoner, jeg ble nå i alle fall nysgjerrig til tusen.
Dette var uansett et utrolig kult sted å besøke, og vi fikk en helt ny lærdom rundt Las Vegas og hvordan den fungerer og er bygd opp. Så absolutt verdt et besøk…
Å bruke vanlige lyspærer ble etterhvert forbudt, for det var rett og slett livsfarlig å bytte dem.
Da skal jeg begynne å vaske badet, uff sa jeg det høyt? Det er egentlig Bjørn Erik sin jobb, men tror han skal få slippe det denne gangen. Etter å ha jobbet “non stop” i to døgn, frister nok ikke det noe særlig.
I dag starter det en enorm viktig kampanje her i distriktet vårt “Hele Rogaland rydder” og alt som kan rusle og går deltar, vel de bør i alle fall det. Vi har nemlig alle stor glede av vår vakre langstrakte kystlinje, og da synes jeg virkelig at hele folket bør stille opp. For vi har vel alle med avsky og ikke minst redsel fått med oss på nyhetene i det siste at det bugner av søppel i det store “matfatet” vårt. Skremselsbilder av dyr fanget i havet med magene fulle av plast har hyppig blitt vist, og det i seg selv er vel nok til at folk bør våkne opp.
Planen var egentlig å delta på det organiserte arrangementet rundt dette fine initiativet, men tiden ble litt knapp i dag, så da ruslet jeg liksågodt ned til den lille steinstranda vi har her. Ved første øyekast så den nokså ren og pen ut, men det var på ingen måte vanskelig å fylle en stor pose med all mulig dritt som ikke hørte hjemme der. Bittesmå plastbiter, taurester, nylontråd, kjærlighet pinner, glasskår, plastkorker og et hav av isopor var å finne på hver bidige meter ved nærmere øyesyn.
Vi er alle glade i kystlinjen og naturen vår, og selv om du og jeg kanskje ikke er de verste forsøplerne, bidrar vi nok til svineriet vi også uten å tenke over det. Hvem har ikke opplevd at kråkene i nabolaget har forsynt seg av søppeldunkene og og i løpet av natten spredd det utover? Hvem har ikke mistet søppel ut av lomma uten å vite? Spytta ut en tyggis fra bilvinduet? Alt dette kan selvsagt tas med av vinden og etterhvert kan det dessverre havne i havet. Joda, vi har nok alle gjort vårt på en eller annen måte, så da er det vel på tide å gi litt tilbake. Vær så snill, bli med å plukk søppel. Å rydde den lille strandlinjen her tok 1,5 time, og var rett og slett bare kjekt. Har du ikke strand i nærheten, så har du helt sikkert et vann, en tursti eller hva med å bare ta grep rett utenfor døra di?
Jeg skjønner godt hvorfor dyrelivet i havet gjerne forsøker seg på en jafs av det her…
Ved nærmere øyesyn ser man faktisk at det er isopor overalt.
Jippi, det er faktisk organisert rydding her på øya vår også!
Dagens “fangst” etter kun 1,5 time, helt full pose.
Der kom snuppeline hjem, og gikk rett opp for å gjøre seg klar til stallen. Hun skal som sagt delta på sprangstevne i helgen, og det er mye som skal forberedes.
Håper dere alle har hatt en fin dag så langt, klem Nina
Ja til solidaritet og raushet, inkludering og rettferdighet!
I dagens Norge der vi styres av de blåbrune, er det viktigere enn noensinne å delta og støtte opp under arbeidernes kampdag, nemlig 1 mai. Dette er ingen fridag eller hviledag, dette er dagen vi må stille opp og tydelig vise hvilket lag vi spiller på. Vise at vi fortsatt er villig til å kjempe for at velferden skal bestå, og at den skal gagne et samla folk.
Vi trenger så absolutt en forandring, en politikk for de mange og ikke for de få, og er det noe vi så absolutt må skrike opp for nå, så er det regjeringens gjentatte herjinger og angrep på arbeidsmiljøloven. Vi må verne om vår velferd som er bygd opp over lang tid i felleskap og kamp, vi må sørge for at at den vedvarer og ikke brått blir revet bort fra oss.
Dagens regjering godtar og satser på “Bemanningsbyråene” og løsarbeidersamfunnet. Arbeiderne trenger ikke dette. De fortjener heller tillit og faste ansettelser i hundre prosent stillinger, ikke kutt og dårlige betingelser. Flere og flere blir misbrukt, særlig de unge, og det må bli slutt på dette, bli slutt på å behandle folk som en vare som brukes og kastes.
Det er ny rekord i antall milliardærer i landet vårt nå, ulikhetene mellom folket øker. Det er også ny rekord blant barn som lever under fattigdomsgrensa. Tenk, over 100 000 barn lever i en husstand som regnes som fattig i Norge. Politikken som føres i dag, gjør det ikke særlig sannsynlig at den trenden skal snu heller, og dessverre så er det over tre år til vi får muligheten til å gjøre noe med det.
Når jeg ser på nyhetene i dag at folk intervjues og blir spurt om de vet hvorfor vi feirer 1. mai, og noen rister på skuldrene og ikke bryr seg, kjenner jeg motløsheten sige innover meg. Er det mulig?! Da var det godt å se i toget i dag at det fortsatt finnes mye bra folk der ute som aldri kommer til å slutte å kjempe for alle arbeiderne sine rettigheter. Det er snodig at alle ikke ser verdien av denne viktige markeringen i dag, at alle de som stiller opp og har en stemme også bidrar til å hjelpe de som egentlig ikke fortjener det.
I Norge er dagens velferd og goder vært en fanesak for den tidligere generasjoner med fagforeningsfolk og politikerne på venstresiden. De har kjempet for oss alle og vi høster alle rikelig av disse godene. Om du er medlem i en fagforening eller ei, så har du maks 40 timers uke, du har gjerne fri i helgene og krav på ferie, du har rett på permisjon fra jobben når ungene er syke osv, listen er lang. Hvis noen tror dette har kommet rekende på ei fjøl av seg sjøl, eller tror arbeidsgivere eller politikere på høyresiden har gitt dette i gave, så må dere tro om igjen. Dette har noen kjempet for, med nebb og klør, og vi må ikke glemme fra hvilken kant de kommer fra 🌹
