God morgen kjære dere ♥

Da har vi lagt den tunge dagen bak oss, og er godt i gang med onsdagen. Mille som var utrøstelig i går, er hjemme fra skolen. Det er godt å ha henne rundt seg. Godt å ha en som trenger en, en å pusle og stelle for.

Jeg var ganske sikkert på at “Bessen” ville forlate oss i går, og plutselig stod jeg ovenfor en situasjon jeg aldri hadde vært i før. For selv om jeg har forberedt ungene i dagevis, visste jeg ikke helt hvordan de ville ta den endelige slutten. Utrolig tungt å være budbringeren, men det eneste rette. Dennis ringte jeg opp på jobben i Oslo, og det var vondt å vite at han satt der uten noen av sine nærmeste rundt seg. Pelle var på vei til åpen dag på skolen, sein skoledag, men snudde og kom sønderknust inn dørene her. Mille var akkurat kommet hjem fra skolen, og hun knakk helt i sammen i armene mine. Da “snubla” vi litt alle mann. Følelsene tok overhånd…igjen, men det var litt godt i alt det vonde. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Var som sagt veldig klar over at dagen var kommet, og jeg følte jeg måtte gjøre noe spesielt for oss alle. Noe som minnet oss om “Bessen”. Kanelboller ble tingen! Mamma har alltid kanelboller tilgjengelig. I tillegg elsket “Bessen” lakrisbåter og kremtopper. Så får å stilne hulkinga til Mille etterhvert, spurte jeg om vi skulle lage i stand litt kos i stua. En slags minnekveld.

Mille tente lys og fant frem den nyinnkjøpte barnefilmen “Operasjon Arktis”. Kanelbollene gikk ned på høykant med deilig kakao, og etterhvert fant vi en slags ro med hverandre ♥ 

Mille klarte ikke å falle til ro når hun skulle legge seg. De vonde tankene tok overhånd gang på gang, og jeg visste ikke mine arme råd. Løsningen ble Pippi. Hun fikk ha Pippi i sengen, pappa sin seng. Da sovnet hun ♥

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina

Hei kjære der.

Ja, i går var jeg altså i Oslo og tok farvel med min kjære stefar. Det var gripende der og da, men jeg er veldig glad for at jeg rakk det. Det føltes absolutt ikke ok i går, ikke bra i det hele tatt, men i dag kjennes det litt bedre. 

Første møte med han igjen, var litt av et sjokk. For han har blitt så liten og tynn siden sist jeg så han. Han har ikke fått næring på mange dager, kun morfin, og den hørte jeg tikket inn jevnlig. Ansiktet derimot så fredelig ut. Han sov tungt, og hadde en god jevn pust. 

Det tok litt tid før jeg turde å ta på han, var nesten litt redd for å “forstyrre” han, eller skade den puslete kroppen. Etterhvert kunne jeg ikke la være. Strøk han over håret, armen og de små varme hendene. Samtidig tok følelsene over. Jeg knakk helt i sammen. Ikke fordi jeg er redd for at han skal dø, det skremmer meg ikke, men det at det snart er slutt, er vanskelig å akseptere. Det å sette punktum, det er uutholdelig. Det er en tanke jeg ikke helt klarer å forsone meg med. Det vil ta tid.

Jeg hadde en flybuss å rekke, og klokka raste avgårde. Det ble en gripende avskjed. Mamma kom støttende til med gode klemmer og ord, og hjalp meg ut av rommet. Jeg fikk plutselig så vondt i magen, og det var fullt kaos i hodet mitt. Ute av rommet og i gangen, ble jeg også sint oppi det hele. Ordene som kom ut av munnen min i bilen på vei til flybussen var ikke akkurat fine. For man blir så fortvila, så rådvill og tanken på at man ikke kan gjøre noe verdens ting, er nedslående og trist.

I natt har mamma sovet med Steinar på pleiehjemmet. For selv om han ikke lenger er mentalt til stede, er det viktig at han ikke er alene den siste tiden. For vi er ikke hundre prosent sikre på at han ikke hører hva som skjer rundt han. Jeg velger å tro at han vet at mamma alltid er der, at han får med seg alle godordene og de varme kjærtegnede ♥

Ønsker dere alle en fin dag, klem fra en trist Nina

Hei kjære dere ♥

Sitter her igjen og kjenner på at dagen er tung. Har akkurat hatt en lang samtale med mamma, som igjen gjør seg klar til nok en dag på Ullevål sykehus. For som mange av dere vet, fikk min stepappa konstatert kreft i hele kroppen for ikke så lenge siden. Det er en aggresiv form for kreft, og nå er han igjen veldig syk. Nå ligger han på lindringsavdelingen, så nå føler jeg ting er mye verre enn før.

Vel, en ting er sikkert, mannen er sterk som en okse, beintøff, og han har lurt oss mange ganger. Vi trodde jo det var slutten for et par måneder siden, men etter noen dager på sykehus kom han på pleiejem. Deretter fikk mamma han hjem en hel lykkelig måned. De fikk feiret julen i sammen, og hun vil aldri angre på at hun kjempet for å få han hjem i den perioden. I det siste har han deriomt vært veldig fraværende, og han har sovet mye og mamma ante uro. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi har aldri fått noe spesifikk tid å forholde oss til, og det har egentlig vært helt greit. Nå derimot vet vi at det kan gå veldig fort nedover, 2 uker +-. Akkurat det var hardt å ta innover seg i går kveld. Har jo hele tiden visst hva vi har i vente, men jeg klarer allikevel ikke å forsone meg med det. Våknet i dag morges og hadde egentlig bare lyst til å bli i senga for alltid. Fornuften seiret, og treninga gikk på et vis, selv om tankene bare surret og surret. 

Jeg er egentlig ei dame som snakker i et sett, men i dag har jeg vært veldig stille. Helt til Bjørn Erik kom inn dørene her nå, med tre fine tulipanbuketter. Da kom tårene, og det var egentlig veldig deilig. Han vet jo ikke hva godt han skal gjøre for meg, han snille gode mannen min. Nå har jeg fått tømt meg, og er klar til å ta i mot Mille-mor. Vi skal i stallen og jeg merker det skal bli godt å gjøre noe rutinepreget resten av dagen. Det skal bli godt å stelle rundt hesten Vilja i dag ♥

Ønsker dere alle en god helg, ta vare på hverandre ♥

Klem Nina

God kveld.

Det å få barn er for mange noe av det største og beste med selve livet, men med disse barna følger det med noe jeg gjerne skulle vært foruten, nemlig BEKYMRINGER.

Jeg og en av gutta mine hadde en “big fight” for noen år siden. Han forstod nemlig ikke hvorfor jeg hadde så strenge regler i forholdt til innetider og meldeplikt. Han fattet ikke hvorfor jeg var så bekymra hele tiden, hvorfor jeg konstant ville vite hvor han var og med hvem. Det var en tøff periode, og vi klarte sjeldent å enes.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En god venninne av meg forklarte det veldig enkelt. Vi eier alle våre egne bekymringer og følelsene knyttet til dem. De kan ingen ta i fra oss. Vi vil alltid være bekymra for våre barn, men selve bekymringen vil selvfølgelig endre seg med tiden. Mine barn synes bekymringene mine til tider har vært svært grunnløse, men jeg har jeg stått på mitt. 

I går kom dagen jeg har venta så lenge på. Etter en samtale med eldstemann følte jeg meg plutselig bekymringsløs ovenfor barna mine, ja hele trekløveret. Jeg satt nemlig og smilte, for det gikk opp for meg at alle tre har det så bra som de kan ha det, og DET er lenge siden dere. Fortalte det til Bjørn Erik og han forstod akkurat hva jeg mente.

Minstejenta vår Mille sliter selvfølgelig innimellom med det å ha Sotos Syndrom og alt hva det innebærer, men akkurat nå så er hun veldig lykkelig. Hun stortrives på skolen, og samtidig har hun funnet ut at hun mestrer det å ha hest og elsker livet i stallen.

Pelle er for tiden på utplassering i samarbeid med skolen, og han smiler bare bredere og bredere for hver dag som går. Han trives, og gleder seg til å ta fatt på voksenlivet. Skal begynne på lappen og er bare positiv for tiden.

Dennis kom omtrent gjennom telefonrøret i går. Han var så lettet over å ha fått ny interessant stilling i firmaet han jobber for. Han ser utrolig lyst på fremtiden og gledet seg til å gå på jobb dagen etter. Samtidig får han lov til å kombinere jobben med det å reise som før, og jeg hørte han var soooo happy.

Plutselig følte jeg altså roen jeg så lenge har lengtet og ventet så sårt på. Hva fremtiden bringer vet man jo ikke, men akkurat nå, så falt plutselig alle brikkene på plass. Alle ungene har det bra med seg selv, alle holder på med noe som gjør dem lykkelige. Vi kommuniserer godt hele gjengen, oppdaterer hverandre jevnlig og deler små hverdagsglimt.

Jeg puster lettet ut og kjenner at vi lever…

Klem Nina

Jøss, da var vi kommet til veis ende for året 2014!

Vi kom oss nå i gjennom det på et vis, for vi vet alle at selv om solen går ned så står den alltid opp igjen. Vår lille familie har blitt vant til noen humper på livets vei, men så lenge vi har hverandre og jobber mot felles mål, belønnes vi stadig med positive overraskelser underveis. 

Jeg er så heldig og har mennesker rundt meg som sprer glede og godhet samtidig som de bygger meg opp og respekterer meg for den jeg er. De som skaper kaos, tapper en for energi og som stadig sår tvil, har jeg endelig klart å skape en viss avstand til. Men når det er sagt, så står døren alltid på gløtt…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vil få takke alle som har vært med meg gjennom dette året, og ikke minst for at jeg har fått et innblikk i deres liv. For alle mailer, kommentarer og ikke minst alle diskusjonene vi har klart å skape. Dere beriker livet mitt og jeg håper vi kan være der for hverandre videre ♥

Klem Nina

God kveld dere.

Nå føler jeg at vi lever i en boble. Vår lille verden står stille, mens alt rundt oss går videre. Vi har fått beskjed om at vi har bessen på lånt tid, og det er vanskelig å akseptere. Synes det er forferdelig urettferdig etter alt han gikk i gjennom i fjor. Da lå han flere uker i koma og skremte livskiten av oss alle. Vi trodde lenge vi aldri skulle få snakke med han igjen, men han våknet altså opp, som et mirakel og kjempet seg tilbake. 

Nå er det dessverren ingen helbredende behandling som kan hjelpe han. På kort tid har han altså fått kreft og det har spredd seg aggressivt. Det har nådd hjernen, og det var først da mamma skjønte at noe var galt. Han glemte plutselig ting, falt litt ut og begynte å sove mye. I forgårs besvimte han og havnet derfor på sykehuset. Sjokket var stort når vi fikk høre at han hadde fått kreft. For etter hendelsen i fjor har han stadig vært til kontroll og blitt sjekket grundig, uten at de har funnet noe galt. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mamma er steintøff oppi det hele. I hvert fall når hun snakker med meg. Hun er selvfølgelig sønderknust, men tanken har i det siste streifet henne om at hennes kjære er veldig syk. Nå er hun først og fremst opptatt av at Steinar skal ha det best mulig den tiden han eventuelt skulle ha igjen. I dag når jeg snakket med henne, var hun på vei til sykehuset med en rekke ting i bagen som hun vet han setter stor pris på. Da hadde hun pakket med alle bildene av barnebarna, brillene hans, tøflene, nye ukeblader og selvfølgelig det beste han vet, lunchkaker fra Ica. Han vet ikke selv at han er alvorlig syk, for han er ikke sterk nok til å takle den dårlige nyheten. Det er ingen vits i å bruke de gode våkne øyeblikkene til å mørklegge dagen hans.

Her hjemme går det i bølgedaler. Gruet meg noe forferdelig med å fortelle dette til guttene og Mille. Jeg tror på åpenhet og det hadde vært helt umulig for meg å fungere her hjemme uten å dele dette med mine kjære. Guttene ble selvfølgelig veldig lei seg, men stakkars Mille-mor begynte å stortute. Hun var utrøstelig, for bessen har aldri vært noe annet en den snille og gode bestefaren som alltid har tullet og tøyset med henne. Mommo og bessen er duoen som alltid har holdt i sammen og som alltid har stilt opp. Det var nesten litt deilig med reaksjonen hennes, for da fikk vi holdt godt rundt hverandre, mens vi trøstet og gråt om hverandre. 

Det er søren ikke lett å vite hva vi kan og ikke kan fortelle til våre små. Jeg valgte å si at bessen har blitt veldig syk igjen og at denne gangen er det ikke sikkert han blir frisk nok til å komme hjem igjen. Mille går fra å være bunnløs fortvila for at snille bessen skal forlate oss, til å bekymre seg stort over hvordan mommo har det. Alt hun sier kommer rett fra hjertet. Det er så mye omsorg i den lille kroppen. Tankene svirrer…

En veldig snill nabo skjønte nok i går at vi ikke hadde det så enkelt, for hun sendte sin herlige lille datter på besøk til oss. Tårene ble bytta ut med lek og moro for en stakket stund og det var en enorm lettelse. Sammen koste de seg til det var leggetid, og det var godt å høre latteren der oppe.

I dag morges fotalte jeg taxisjåføren hennes, assistent læreren og SFO lederen hva som har skjedd. Synes det er utrolig viktig at de som er rundt henne hele dagen, er med på hjelpe oss å svare på de spørsmålene hun stiller. For dette er vanskelig. Vanskelig og uvirkelig for oss alle. Skulle ønske det var en vond drøm som vi snart våkner opp av…

Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld, ta vare på hverandre ♥

Klem Nina

God søndag, kjære dere.

Det er så typisk meg å våkne opp før fugla fiser når man egentlig kan nyte at ungene har skolefri og ligge å dra seg. Men neida, her sitter jeg med tekoppen sin, og ser på opptak av Senkveld, og selvfølgelig har jeg Macén planta godt i fanget. Klager ikke, for med den tette timeplanen denne familien normalt har, nyter jeg øyeblikket. Blir jo litt distrahert av Nummis og Harald da, for makan til morsommere tullinger skal man leite lenge etter. Elsker de gutta der, men tror neppe de klarer å toppe latterkrampen jeg fikk når Harald var nødt til å delta på naken yoga.

I går gjorde altså Mille og jeg noe litt utenom det vanlige på en lørdagskveld. Vi stilte opp i fakkeltoget, demonstrasjonen mot pels. Nå synes jeg nemlig snuppeline er gammel nok til å lære om livets skyggeside. For her i huset er vi så til de grader i mot pelsbruk. For det å “flotte seg” i dyrbar pels er for meg helt uakseptabelt. Norge er snart det eneste landet igjen i Europa som fortsatt har pelsfarmer og det er helt forkastelig. Men jeg er optimistisk, jeg tror på en avvikling ganske snart. Få det fjerna!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dere skulle sett hun flotte engasjerte snuppa mi i går. Når en av talerne opplyste oss om størreslen på mink- og revburene som blir brukt i dag, at reven aldri får brukt labbene sine til å grave med, eller at minken aldri får oppleve det å svømme i vann, skreik hun ut “URETTFERDIG”. Som regel er jeg raskt ute med å dempe henne i store forsamlinger, men i går fikk stemmen hennes ruve. Når hun i tillegg fikk vite at reven blir avvlivet med en elektrode plassert i endetarmen og i munnen, ja da ble hun krakilsk. Fine jentungen min. Jeg trenger nok aldri å være i tvil når det kommer til hvilken side hun vil kjempe på i fremtiden. Hun kommer til å tale dyrenes sak ♥

Pippi var selvfølgelig med!

Vi vare hele 300 engasjerte mennesker som møttes i går. Dere kan tro det var noe feige ungdommer ved jernbanen som ikke turde å se oss i øya når vi gikk forbi dem. De strålte ikke akkurat med den stygge pelskraven rundt hetta si…

Tips: Har du en pels du vil bli kvitt, send den til Dyrebeskyttelsen Norge. De klipper den opp og bruker den til underlag til for tidlig fødte dyr. Da vil den i det minste komme til nytte, i dyreverdenen, der den hører hjemme.

Ønsker dere alle en god søndag. Her i Stavanger er det skikkelig ruskevær, så jeg gleder meg til å kle meg godt å ta med meg snuppeline i stallen seinere.

Klem Nina

#noah #dyrebeskyttelsen

God morgen kjære dere.

Det er veldig vanskelig å riste av seg de vonde tankene som tynget meg i går. Det å vite at en familie nå skal gå videre i livet uten sin kjære, er ufattelig trist. Her sitter jeg i min egne ganske så problemfrie hverdag, og det føles veldig urettferdig ovenfor de som må kjempe videre. 

For meg som blogger 1-2 innlegg daglig, som har faste lesere hver bidige dag som venter på noe nytt fra hun Sprell Levende, er det vanskelig å komme tilbake på track igjen. Jeg deler stort sett små hverdagsgleder og tips, men må nok bli flinkere til å takle de mer alvorligere temaene uten å havne helt i kjelleren. For jeg har jo lenge ønsket å dele mer av meg selv. Være både mer sårbar og ikke minst tøffere. Tørre å ta opp mer brennhete temaer, tåle å møte motgang men samtidig stå rakrygget og stå på mitt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må med andre ord gi meg selv et løfte om å tenke mer ut av boksen. Jeg må tåle at alle ikke alltid er enige med meg, at vi får enes om å være uenig. Kanskje mister jeg noen rundt meg på min vei, men da var det vel ikke meningen at det skulle være oss for alltid da. 

Da skal bli godt å komme seg ut blant venner i dag. Samtidig regner jeg med at Bjørn Erik snart er på vei hjem fra jobbseminar og også blir å treffe i byen seinere. Jeg er heldig, jeg er takknemlig som har mine rundt meg ♥

Ønsker dere alle en god tordag, klem Nina

God ettermiddag kjære lesere ♥

Dagen startet så bra, men så kom meldingen om at Stavanger-jenta Lene Qvam hadde sovnet stille inn. Vi har jo alle visst hvilken vei dette ville gå, men for meg som ikke har vært så nær og ikke helt har visst hvor galt det har vært, så har jeg alltid hatt et håp om at ting skal snu seg til det bedre, at det skal skje et mirakel. Det ble ikke sånn…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En mann har mistet sin aller beste venn og kjæreste, barna har mistet sin kjære mamma og store forbildet og Lene selv har blitt frarøvet livet i en alt for ung alder. Vi i vår familie kan ikke fatte hva denne familien går i gjennom nå eller hva de har gått i gjennom de siste årene. De må jo ha levd i en konstant redsel for denne dagen, med en blanding av håp og fortvilelse. Dette er så utrolig urettferdig, forferdelig trist og ord blir fattige.

Jeg ble aldri sånn veldig godt kjent med Lene, men våre veier har de siste årene alltid krysset hverandre. Vi møttes på ferie i Thailand for åtte år siden, og det var jo kjempestas og møte på Stavangerfolk så langt hjemmende i fra. Dennis og Pelle sparka fotball med gutta hennes, og jeg måtte derfor mimre litt nå og titte gjennom alle bildene. Jeg så også gjennom bildene fra januar i år, for det var siste gangen jeg snakket med Lene. For dama engasjerte seg så til de grader. For selv om hun stod midt oppi sin egen elendighet, tok hun seg tid til å besøke juletrefesten som stiftelsen Sykehusbarn arrangerte. Vår Mille var så heldig å få lov å delta, og mens hun løp fra den ene moroa til den andre, tok Lene og jeg en liten prat. Som vanlig så hun helt smashing ut, men jeg stusset litt over at hun gikk med solbriller inne. Spurte om hun hadde vondt i hodet, men da hun tok de av forstod jeg med en gang alvoret. Øyet hennes så forferdelig vondt ut, for bak presset det på en enorm svulst.

Alvoret slo meg helt ut den dagen, men Lene smilte og lo. Dette skulle ikke få ta knekken på henne, hun var ved godt mot. Hun skulle klare å ri denne stormen av seg, som hun alltid tidligere hadde gjort. For ei dame! For et pågangsmot! Lite visste vi hva som ventet henne, lite visste vi hva hun måtte gå i gjennom og alle hadde vi håpet på en helt annen slutt. Men nå er det altså slutt, alt håp er forbi og jeg har ikke ord.

I kveld gruer jeg meg til å se henne på TV2 og “Kampen for livet”, men jeg må på en måte komme meg gjennom det. Det fortjener hun, for vi skal aldri glemme ♥

Jeg vet det er en fattig trøst, jeg er maktesløs og aner ikke hva godt jeg kan gjøre, men jeg var nødt til å gjøre noe meningsfylt akkurat nå. Så da klikket jeg meg inn på nettbutikken til Kreftforeningen her og bestilte meg rosa refleks, armbånd og kortene som dere ser over. 

Ta vare på hverandre, klem Nina

Uff og dobbel uff, for en jævla kald overskrift på bloggen i dag, men det er dessverre akkurat sånn jeg føler det.

Jeg aner ikke hvor mange forespørsler jeg fikk, hvor jeg ble bedt om å delta på minnestunden til hunden som ble skutt her forleden, og jeg tenker med meg selv når er egentlig nok nok?! Gikk akkurat morgenturen med min egen lille hjerteknuser og merket jeg ble mer og mer hissig over alt mediaoppstyret denne saken har fått. Herrejemeni som folk engasjerer seg, for noen diskusjoner!

En av mine viktigste leveregler er følgende:” Det er alltid tre sider av en sak”. Eller egentlig fire. 1. Den ene partens historie, 2. Den andre partens historie og den viktigste 3. Sannheten. Hvis man i tillegg supplerer med litt sunn fornuft, ja da er man ganske godt rusta til å delta i slike diskusjoner. Men gidder man egentlig det, er det verdt det? 

Prominente folk hoster opp google fakta og drar inn lovverket, og taler bikkja´s sak og det er da man mister meg litt. For i løpet av få minutter har vedkommende fått utallige kommentarer og det tar ikke lang tid før man har dratt inn politikk, religion og andre store verdensproblemer. Uansett hvilken leir man står i blir synspunkter og argumenter overanalysert og plukka i biter, eller som en nylig skrev “man blir hakka ihjel”.

Så hva gjør man da, jo som folk flest, man slutter dessverre å engasjere seg, i hvert fall offentlig. For uansett hva man forsøker å få sagt, så er det alltid en som mener noe annet, og som har mer “ork” enn deg til å la ballen rulle i det uendelige.

Hva føler jeg egentlig i denne saken? Akkurat nå så føler jeg mest irritasjon over mediafokuset dette har fått, og det blir jo så feil. Som hundeeier burde jeg selvfølgelig talt hundeeiers sak, men jeg klarer det bare ikke. For jeg spyr av hvor langt dette har gått, jeg blir uengasjert. Sammenlign meg gjerne med oksen Ferdinand som heller ville sitte å lukte på “blommorna” i stedet for å sloss. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men rett og slett fordi nok er nok!

Nina