For en nervepirrende kveld! Grugleda meg skikkelig til nok et besøk på Viking stadion. For når klubben i mitt hjerte, Vålerenga, besøker byen jeg bor i, ja da stiller familien Thorsen sterkt.
Synes vel egentlig kampen startet ganske så kjedelig selv om vi fikk det første målet. Viking rullet mest ball, det var for lite futt i gutta våre. Andre omgangen ble derimot en thriller uten like. Tippeliga på sitt beste, jeg ble helt svettis der jeg hoppa og dansa. 2-5 ledet vi, og jeg kunne ha veddet hva som helst på at Vålerenga skulle dra det i land.
Det trodde nok de fleste Viking-supportene også, for når det var omtrent 20 minutter igjen reiste den ene etter den andre seg og forlot kampen. For en dårlig supportergjeng! De burde skamme seg! Det her gjentar seg gang på gang når jeg de få gangene ser disse to lagene sammen. Til og med når de leder velger de å gå lenge før kampslutt. Makan! De eier jo ikke fotballånd og samhold. Uansett resultat så bør man alltid bli igjen og takke gutta på banen for kampen, det mener nå jeg. I motgang og medgang!
I siste minutt endte altså kampen 5-5 og jeg har ikke ord. Skuffende til tusen, og jeg var egentlig sjeleglad for at det ikke var flere minutter igjen å spille, for Viking var virkelig i slaget. Føltes virkelig ut som om vi tapte kampen, selv om det ble uavgjort, men jeg ble i alle fall igjen og takket gutta, som 12 mann på banen.
Litt ambivalent å se Arild Østbø i Viking-målet. Han er Hundvåg gutt, og vi har fulgt han helt siden han var 7 år her på øya vår….
I dag var jeg tidlig på´n, stilte hos fysion kl. 08. Sneik meg ut av huset som fortsatt sov.
Når jeg ligger i reimene og trener, kommer ofte tankene snikende. Særlig når det strømmer sårbare toner med Anne Grete Preus fra radion. Er stor fan av dama. Tekstene i låtene hennes treffer meg ofte midt i hjerte. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun synger om.
Det fikk meg til å tenke på det å ha medfølelse for andre. Men hvordan kan man ha medfølelse for noen uten selv å føle på sårbarheten. For man er nødt til å ta steget å kjenne etter, finne svakheten og finne frem de tankene menneskene rundt deg sliter med. Da finne man medfølelsen, og det er stort. Kanskje det største et menneske kan ha ♥
Jeg var så redd for å mislykkes før Nå vil jeg bare prøve Å være en fin amatør En som prøver vil og lærer Som håper drømmen bærer Det er alltid noen som får en enda større bit De sier de har vært heldige Men kanskje var det bare slit Det er alltid noen som er høyere på strå Men en kan bli både stiv og kald Av å stå for lenge på tå Jeg var så redd for å mislykkes før Nå vil jeg bare prøve Å være en fin amatør En som prøver vil og lærer Som håper drømmen bærer Som aldri sier jeg kan og vet En ekte proff i kjærlighet En som dyrker og inderliggjør En som elsker Det er en amatør Det er alltid noen som går i mål en time før Men alle er tapere Hvis målet er størst konto når en dør Det er alltid noen som må krympe andres liv For å kjenne seg store nok I sitt eget perspektiv Jeg var så redd for å mislykkes før Nå vil jeg bare prøve Å være en fin amatør En som prøver vil og lærer Som håper drømmen bærer Som aldri sier jeg kan og vet En ekte proff i kjærlighet En som dyrker og inderliggjør En som elsker Det er en amatør En som dyrker og inderliggjør En som elsker Det er en amatør
<a href="http://instagram.com/p/
Ønsker dere alle en fin dag, helg også snart, fredagslykke!
Ja, nå er det like før det smeller, vel, må nok smøre oss med bittelitt tålmodighet, et par timer til!
Endelig VM, men hvem skal vi heie på?! Når vi ikke er med selv, og heller ikke Sverige eller Danmark, tja hvem ligger hjerte nærmest? Ingen egentlig, England kanskje?
Nei, jeg håper Brasil kommer langt, nå når de først ber opp til fest. Det har kosta skjorta å få til det her, og forberedelsene har ikke bare vært en dans på roser. Det har blitt rydda opp i slummen, med militærmakt og myndighetene er ikke akkurat kjent for å gå stille i dørene. Vi snakker tross alt om en politistyrke som dreper flest sivile på verdensbasis. Hvis gjengkriminalitet har blitt røska grundig opp i, håper jeg det vil vedvare, selv etter at vi har vendt nesene våre hjemover igjen.
Vi er vel alle enige om at VM i et allerede fattig land, ikke vil gangen de som allerede står nederst på rangstigen. Mange mener at fotballen har blitt et sirkus, et pengeslukende sirkus, og jeg er på en måte enig. Dessverre så tror jeg ikke disse “øremerka” pengene hadde gått til de trengende uansett. I et land hvor korrupsjonen herjer så til de grader, er det omtrent nytteløst.
VM blir det, og det er lov å håpe at også den lille mannen i gata, høster noen kroner på dette. De er en stor fotballnasjon og kan brife med mange gode toppresultater og ikke minst gode spillere. Familien Thorsen forsøkte lenge å få tak i billetter, for vi hadde muligheten til å låne en leilighet i Natal. Ungene var så gira, men det var umulig å få jackpot. Vi søkte på alle kampene, uansett sted og arena, men ingen kom vår vei. Derfor blir det å benke seg foran TV´n i stedet. Ikke akkurat det samme, men vi skal nok få frem stemningen etterhvert.
Bjørn Erik er fast bestemt på å heie på Costa Rica, ikke akkurat en bombe. Diego Calvo fra Vålerenga spiller der, og det er vel det nærmeste han kommer å heie på laget i sitt hjerte. Pelle heier på Belgia, han mener de stiller sterkt, så da setter jeg min knapp på Brasil. Måtte de samle folket sitt!
Den siste kvelden i København med jentene, hendte det noe…
Vi endte plutselig midt oppi en brutal slåsskamp, hvor vi valgte å ringe politiet og vise bildemateriale vi hadde tatt før det smalt. Ikke i vår villeste fantasi hadde jeg trodd at noe slikt kunne skje, og må innrømme at dette er noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv.
Like ved der vi bodde, på Islands Brygge, ekskalerte det seg et raveparty utover de siste 36 timene. Relativt voksne folk hadde samlet seg på gressplenen, med DJ og egen bar og det hele foreløp seg rolig i kontrolerte former. Trodde vi… Noen av oss reagerte sterkt på at det var en gjeng på 12-15 unggutter fra 10-16 år blant dem. Det er greit at danskene er mer liberale enn oss, men å feste med barn ble noe drøyt for oss. Ganske forkastelig egentlig, og det tok litt tid før vi egentlig skjønte hvorfor de var der.
De stjal! De byttet på å menge seg med de som lå å sov eller som danset i trance og ikke var helt til stede. Jeg ble plutselig gjort oppmerksom på at barna hadde et samlingspunkt like ved siden av selve festen, og der triumferte de i lykkerus over alt de hadde knabba. Penger fra lommebøker ble dratt frem, mobiler og et kamera var noe av det vi så. Akkurat når vi fant ut av dette, smalt det. Noen tok guttene på fersken og forsøkte å stille dem til veggs. Herregud, så fort og brutalt det hele plutselig ble. Damer ble slått til, flasker ble kasta mot hoder og jeg skal love dere at denne dama løp, når hun så at en av drittungene dro fram kniv. Jeg ble livredd, og forsøkte å komme meg vekk i en fei. Det siste jeg så var 6-7 gutter leende mens de sparket og hoppet på en av festdeltagerne som allerede lå nede. De skamlo, mens de flokkangrep en etter en, fyfader så stygt, kvalmt!
Etter å ha lagt bak seg en slagmark, stakk guttene i to ventende flunka nye biler. En av oss tok nummeret på den ene bilen, og ringte politiet. Vi ble bedt om å vente til de kom. Mine signalrosa tresko og rosa hår var signalementet på at de skulle klare å finne oss. Vi stod da et godt stykke unna hele hendelsen, for ikke pokker om jeg skulle tilbake dit. Noen av jentene hadde sett skadene unguttene hadde påført noen av dem, og slikt vil ikke jeg ha på netthinna mi.
Politiet kom, og vi viste dem videoene og bildene våre, og tenk, de visste med en gang hvem guttene var! På stotrende engelsk fikk vi forklart alt som hadde skjedd og den danske jentegjengen som også hadde unnsluppet med oss, forklarte akkurat den samme.
Det var helt grusomt at vi skulle oppleve noe sånt den siste kvelden i sammen. Det tok helt knockout på oss, og den planlagte middagen i byen, kunne vi bare glemme. Vi tok heller med oss noe takeaway hjem og snakket ut om det. Nå håper vi virkelig at vi hjalp til å fakke kjeltringene og at de får svi for det de gjorde.
Dagen etterpå skulle vi hjem, og det var med klump i magen at flotte Islands brygge skulle etterlates med disse vonde minnen. Derfor bestemte vi oss, vi fem som skulle reise sist, å dra tilbake. Det angrer jeg ikke på, for tro det eller ei, vi klarte å finne roen igjen. Vi bestilte deilig mat og nøt de siste timene i sola. Danmark, og Islands brygge er fortsatt noe av det koseligeste vi vet om ♥
Måtte vente noen dager med å dele dette med dere. Råskapen finnes overalt, men å oppleve det så til de grader, unner jeg ingen! Jeg ber til høyere makter om at det gikk bra med de innvolverte, og at drittungene får som fortjent.
Nei, nå har Pelle kommet hjem etter å hatt en tentamen så nå skal Tonje og jeg gå å handle. Vi skal lage løksuppe og kjøpe inn salat. Etter alle Marianne-dropsene i går, trenger jeg renselse.
Det er 8. mai, og tankene mine går til mitt store forbilde og helt, Gunnar Madsen, min kjære bestefar.
Jeg skulle gjort mye for å ha vært med han for 69 år siden, da de tyske militærstyrkene kapitulerte. Han pustet nok lettet ut sammen med resten av Norges befolkning, men mest med alle de andre overlevende i motstandsbevegelsen.
Han var ikke den mest snakkesalige mannen, han var en rolig og beskjeden mann, men noe fikk jeg da dratt ut av han før han døde for 15 år siden. Han jobbet for “Hjemmefronten” som bestod av både organiserte og uorganiserte patrioter, men ingen i familien visste noe som helst. Den hemmeligheten holdt han for seg selv helt til krigen var over, og godt var det. Tør ikke å tenke på hva bestemor hadde gjort, hvis hun hadde visst hva han holdt på med i det stille.
Han fortalte meg at han hjalp til med å smugle folk over svenskegrensa. Da tok han med seg sin eldste datter, min tante Eva, som den gang bare var en liten jentunge. Bestefar elsket å gå lange turer, og det var det de offisielt skulle. På disse organiserte turene, møtte de desperate folk, som måtte ha hjelp omgående. Da forsvant det gjerne klær og andre ting fra hjemmet. De bare “mista” det. Stakkars lille Eva forstod ikke hvorfor hun plutselig måtte gi fra seg skoene sine til vilt fremmende, noen bestefar akkurat hadde møtt. Bestemor som virkelig var ei dame full av krutt, ble jo så eltrande forbanna, men bestefar klarte alltid å sno seg unna.
Min kjære bestemor må jo ha vært litt naiv også da. Da hun fikk beskjed om å farge hundrevis av “sykkelsetetrekk”, skjønte hun ingen verdens ting. Bestefar holdt på å få dånedippen, når han kom hjem og så alle sammen hengende til tørk i bakgården. For dette var pistolhylstre og ikke sykkelsetetrekk! Å henge de opp i bakgården på Torshov midt i Oslo, var vel ikke verdens smarteste ting å gjøre, men det visste jo ikke min kjære bestemor. Bestefar klarte å ro denne hendelsen også i land…han var heldig ♥
Lurer på hvordan jeg selv hadde reagert hvis landet vårt plutselig hadde blitt okkupert av fremmende. Hadde jeg vært like tøff, like patriotisk?
Jeg er i alle fall stolt av bestefaren min og synes både han og bestemor fortjener å komme frem i lyset i dag. Selv om min kjære bestemor ikke direkte visste at hun var med på.
Prøver egentlig ikke å skrive for mange setninger med utropstegn bak, for jeg er ikke typen som liker hverken å skrike eller å bli skreket til, men en “God morgen” med et bittelite et bak, er innafor. Hjelpedumeg den setning ble lang, forferdelig dårlig norsk, men, men…
Det er kun meg og en litt pjusk Pippi hjemme i dag. Aner ikke hva som feiler henne, men ser at hun ikke har det helt bra. Kasta opp i går, og skal innunder alle pledd og sove bort dagen, så jeg får være litt obs. Med sine 1,4 kg, er det ikke mye som skal til før hele systemet settes ut av spill, lille finingen min ♥
Tenkte jeg skulle være flink å gå runden rundt øya i dag, luke en meter i steinbedet og rydde en skuff på kjøkkenet. Disse tre tingene er oppgaver jeg burde ha gjort for lenge siden (pluss hundreogfjørti til), men jeg får det ikke helt til. Er giddalaus og sluntrer unna, ingen “flinkNina” for tiden, og det suger.
I tillegg så kjenner jeg skikkelig på det å være tro til meg selv. Som Toni Gundersen nylig sa:
“Det er bedre å være mislikt av noen ved å være den du er, enn å være likt av alle ved å være en du ikke er”
Dette er så sant så sant. Føler det bare blir viktigere og viktigere å stå opp for seg selv og ikke minst de rundt meg. La folk lære meg skikkelig å kjenne. Stiller krav til venner og bekjente, om at her kan du ikke bare slenge ut av deg ting, eller rygge unna, for å unngå “dramatikk”. Trodde vel egentlig jeg levde etter denne “leveregelen” allerede, men når jeg analyserer meg selv, ser jeg at jeg alltids kan bli bedre, jeg er ikke helt tro til mitt eget hjerte. Det er lett å følge strømmen, da slipper man nemlig ubehageligheter, men man blir uansett, særlig over tid, mer og mer oppmerksom på hvor feil det er. Man kan rett og slett ikke stå med en fot i hver bidige leir, og snakke folk etter munnen. I hvert fall ikke jeg.
Mine følelser overfor hvordan folk ter seg, kan ingen ta i fra meg. De er mine ene og alene, men å sitte å dømme, være blindt enig og la andre tenke for meg, er helt uaktuelt. Det må da gå an å være litt ydmyk ovenfor andres meninger og ikke minst feil. Folk er så utrolig flinke til å finne andres feil og løfte de opp i lyset og skrike: SE! Har du ikke selv sagt eller gjort ting du angrer på her i livet? Det har i alle fall jeg, og tilsynelatende ser det ut som om folk har tilgitt meg og kanskje det viktigste, jeg har tilgitt meg selv.
Jeg merker allikevel at jeg er noe hårsår. Det er flere ting som stadig dukker opp, som irriterer vettet av meg. Liker for eksempel ikke at folk snakker negativt om ungene mine, gir meg råd om barneoppdrag, snakker om hvor mye penger de bruker på ting eller nedlatende omtaler bloggen min, som midlertidig “hobby”-syssel. Er det noe jeg er fullstendig klar over, så er det hvorvidt ungene mine beter seg, være seg bra eller dårlig.
Du er den du er, penger eller ikke. Om du lever over evne, får betalt regningene dine eller ikke, eller har 2 mill i banken, så er det din sak. Men som jente fra skikkelig arbeiderklasse, så må jeg innrømme at du stiller litt sterkere hvis du lar være å snakke om hvor mye ting koster. Selv er jeg nemlig overlykkelig over å handle på salg. Gjerne langt under 1000-lappen, for koster ting for mye, kjenner jeg bismaken i munnen over at pengene kunne vært brukt til noe helt annet, uff det slår aldri feil.
Bloggen har kommet for å bli. Hvorvidt de rundt meg liker det eller ikke, er meg ikke likegyldig, men jeg får dessverre ikke gjort noe med det. Jeg er overlykkelig for alle dere som fortsatt stikker innom en tur. Det er jo derfor jeg fortsetter, for uten dere så hadde dette vært meningsløst. Er dere dypt takknemlig, you make my day ♥
Hvilket bilde har du av deg selv, og hvordan tror du andre oppfatter deg? Hvordan vil du egentlig selv bli oppfatta?
Takk Toni, for at du ga meg inspirasjon til å lufte dette. Liker jo helst å blogge i bilder, men av og til må det være rom for litt skriverier.
Ønsker dere alle en finfin dag. Kanskje dere gjør som meg, tar tak i en bitteliten ugjort ting, bare for å føle at man er bittelitt flink?
“Remember this. The people you’re trying to step on, we’re everyone you depend on. We’re the people who do your laundry and cook your food and serve your dinner. We make your bed. We guard you while you’re asleep. We drive the ambulances. We direct your call. We are cooks and taxi drivers and we know everything about you. We process your insurance claims and credit card charges. We control every part of your life. So don’t fuck with us!”
Med disse sterke ordene, faktisk tatt fra filmen “Fight Club”, avsluttet dagens første taler. Ja, for i dag har vi vært med på å feire arbeidernes dag. Fylte bilen med eget barn, og andres barn og møtte opp i sentrum av Stavanger. Spurte ungene om de visste hvilken dag det var i dag, og de svarte først “torsdag”, og deretter “fridag” som for så vidt er riktig, men de hadde ingen anelse om hva jeg ville fram til, viktigheten. Så da fikk de en enkel forkorta versjon :”I gamle dager, da tipp-tipp oldefaren deres levde, var det stoooooor forskjell på fattig og rik, og den rike mannen bestemte absolutt alt…”.
Ikke lett å være liten å forstå denne kompliserte voksenverden, men alle var enige om at det beste var å stå sammen og dele på godene. Vi vil ikke bo i et land, eller verden der noen få skal få bli rikere og rikere mens flere og flere får mindre å rutte med. Man skal stå på lik linje med alle andre å få velge utdannelse, man skal ha tilbud om gode og trygge arbeidsplasser og blir man syk, ja da skal man ha råd til å bli frisk. Sammen skal vi utnytte ressursene det flotte landet vårt har å by på, vi skal alle høste fruktene det gir.
Ungene var så enige så enige, koste seg i sammen i sola med is og lapper, selv om de til tider var mer opptatt av å løpe etter russen og be om russekort.
I det siste har jeg reflektert mye over livet mitt. Hvordan har jeg det egentlig? Stadig dukker samme spørsmål opp: “Er jeg god nok?”
Denne måneden fyller jeg 46 år, er nok godt over halvveis i livet, og allikevel så lurer jeg på om jeg er god nok! Er ikke det absurd?! Burde man ikke være trygg nok på seg selv at slike tanker ikke eksisterte? Når er det på tide å stole nok på at de valgene man tar, er de riktige? Og ikke minst, når skal menneskene du har rundt deg akseptere deg for den du er?
Jeg har alltid hatt stor respekt for eldre mennesker, eller alle mennesker. Alltid tatt meg tid til å lytte, høre godt etter og tatt i mot gode råd. De gode verdiene jeg viderefører til mine egne barn, har jeg selv lært av forbilder jeg har vokst opp med. Men når kan man slippe helt taket, stole på egne avgjørelser?
Jeg merker at jeg higer etter aksept. Aksept fordi jeg kanskje tenker og gjør ting litt annerledes. Ønske om å bryte gamle mønstre, gammeldagse måter å tenke på er sterkt. Jeg er ikke så interessert i å gjøre alt etter boka. Verden har forandra seg, samfunnet likeså, og for meg er det ikke så viktig “å følge saueflokken”.
Det er mange som higer etter det “perfekte” liv, men hva er egentlig det? Er det om å gjøre å delta på flest mulig spennende aktiviteter, være den flinkeste husmoren som lager de sunneste middagsrettene eller den som har flest “bestevenninner” rundt seg? All respekt til de som klarer å dele seg selv mellom alt dette, men dette gjør i alle fall ikke meg lykkeligere. Jeg klarer ikke å stå med et bein i alle leire å “please” alle på min vei, da er jeg ikke tro mot meg selv.
Det er akkurat det jeg sliter med, det å være tro mot meg selv. Jeg tier ofte i situasjoner hvor jeg burde sagt i fra. Kall meg gjerne konfliktsky, men av og til er ikke alle “kamper” verdt å ta, tenker jeg. Men det er da jeg mister litt av meg selv, for ved å ikke si noe så samtykker jeg jo. Hvorfor ler jeg når noen lirer ut av seg “ironiske” spydigheter på min bekostning? Og hvorfor ler jeg når de samme menneskene gjerne gjør det mot andre også? Hvorfor stiller jeg ikke opp for meg selv og andre, ved å si i fra? Hva har jeg å tape?
Det er vel ikke for seint å være tro mot seg selv, følge sitt eget hjerte? Man kommer nok lengst ved å ta de ærligste valgene, selv om man kanskje minster noen på veien…
Nå skjer det igjen! Det er blitt så typisk norsk å klage.
De samme folka som i årevis har øst ut eder og galle over NrK lisensen, er de samme folka som nå snart røsker av seg håret over all reklamen under OL sendinga. Blir dere aldri fornøyde? Har dere ikke lært fra barnsbein av at det ikke alltid går an å få i pose og sekk? Please, “zip it”!
Det er litt spesielt å være Enga fan i Stavanger. Det merket vi blant annet godt når minsten Mille begynte i barnehagen. En da vi skulle hente henne, fant vi henne gråtende og illsint i garderoben og hun skreik høylydt: “Vi hater Viking!” Da var det på tide å ta noen viktige grep, så fra den dagen ble ordet “hate” helt forbudt å bruke her i denne familien. Det er et forferdelig sterkt og stygt ord som egentlig ikke hører hjemme en plass. Jeg merker at nakkehåra reiser seg hver gang jeg hører det. “Jeg hater kø, jeg hater fisk, jeg hater skolen” bla, bla, bla så unødvendig!
Men tilbake til laget i vårt hjerte, “Vålerenga”. Hvordan og hvorfor har vi blitt så sterkt knytta til dette noe spesielle Oslo laget som mange mener tar så stor plass? Vel, selv er jeg født på Torshov midt i Oslo by. Seinere flytta jeg til Vestli. Selv om gutta i gata, særlig Kenneth, Øyvind og Per Gunnar til min store ergrelse brydde seg mer om den runde ballen enn oss jentene, fikk de meg egentlig aldri interessert der og da. Det måtte et halvt liv til før jeg ble bitt av basillen.
Min første eide leilighet ble kjøpt på Kampen. Der hadde Bjørn Erik, Dennis og jeg noen fantastiske år før vi igjen vendte nesa vår vestover. Vi elsket det lille gjøkeredet vårt, med det pulserende hektiske livet rundt oss. Veien bort til Jordal amfi var kort. Ishockeyhallen ble vårt kall, og med det fulgte også fotballen. Når Bjørn Erik i tillegg fikk plass på Trolls, Vålerenga´s amerikanske fotball lag, ja da ble vår hobby og besettelse komplett.
Selv om mannen min er fra Arendal, ble han helfrelst. Det er takket være han at vi alle er så sterke i troen vår i dag ♥
Det var temmelig stort for han far i huset å få kalle seg Norgesmester, for det ble de nemlig i 1996.
Hverken Pelle eller Mille hadde noe valg. De ble klansmedlemmer fra den dagen de ble født. Det var verre med eldstemannen, Dennis. Med en bestefar fra Trondheim, gikk det skikkelig feil. Han ble og er Rosenborg fan.
Min kjære mamma ble satt til å strikke, og denne dressen elsket jeg. Den ble faktisk laget i flere størrelser etterhvert som de ble for små.
Kampklare!
Første tatovering til han far.
Skjerfet er med oss overalt og det er like kjekt å ta det frem hver gang. På bl.a. den kinesiske muren, Grand Canyon og som her i Saahlbach.
Uansett hvor i verden man befinner seg kan fotball diskuteres. Ikke like kjekt for Pelle og vokse opp som eneste fan på skolen, men muffinsene gikk ned i bursdagen hans uansett innpakkingen.
Snille Christer Falck overrasket i år med signert drakt, DET er ekte kjærlighet det ♥
Pappa´n synger kun Enga go´nattsanger. Mille har blitt skikkelig flink med tekstene, og er alltid i godt humør når hun får være med på kamp.
Jeg er alltid positiv til siste slutt. Supporter både i medgang og ikke minst motgang. Selvfølgelig ikke fornøyd med årets sesong. Ble først kjempehappy når Rekdal igjen skulle ta over, men det gikk ikke akkurat som jeg håpet. Det må være lov å glede seg allerede til neste sesong, håpe på bedre resultater.
Sangene til Enga kunne jeg skrevet mye om. De er så sterke og vakre og jeg blir aldri lei. Tårene renner hver bidige gang jeg får muligheten å stå samla med klanen og synge for full hals.
Vi i familien Thorsen svikter aldri laget i vårt hjerte ♥
