Noen tåler bare ikke å bli stilt krav til…

God morgen!

Prøver egentlig ikke å skrive for mange setninger med utropstegn bak, for jeg er ikke typen som liker hverken å skrike eller å bli skreket til, men en “God morgen” med et bittelite et bak, er innafor. Hjelpedumeg den setning ble lang, forferdelig dårlig norsk, men, men…

Det er kun meg og en litt pjusk Pippi hjemme i dag. Aner ikke hva som feiler henne, men ser at hun ikke har det helt bra. Kasta opp i går, og skal innunder alle pledd og sove bort dagen, så jeg får være litt obs. Med sine 1,4 kg, er det ikke mye som skal til før hele systemet settes ut av spill, lille finingen min ♥

Tenkte jeg skulle være flink å gå runden rundt øya i dag, luke en meter i steinbedet og rydde en skuff på kjøkkenet. Disse tre tingene er oppgaver jeg burde ha gjort for lenge siden (pluss hundreogfjørti til), men jeg får det ikke helt til. Er giddalaus og sluntrer unna, ingen “flinkNina” for tiden, og det suger.

I tillegg så kjenner jeg skikkelig på det å være tro til meg selv. Som Toni Gundersen nylig sa:

“Det er bedre å være mislikt av noen ved å være den du er, enn å være likt av alle ved å være en du ikke er”

Dette er så sant så sant. Føler det bare blir viktigere og viktigere å stå opp for seg selv og ikke minst de rundt meg. La folk lære meg skikkelig å kjenne. Stiller krav til venner og bekjente, om at her kan du ikke bare slenge ut av deg ting, eller rygge unna, for å unngå “dramatikk”. Trodde vel egentlig jeg levde etter denne “leveregelen” allerede, men når jeg analyserer meg selv, ser jeg at jeg alltids kan bli bedre, jeg er ikke helt tro til mitt eget hjerte. Det er lett å følge strømmen, da slipper man nemlig ubehageligheter, men man blir uansett, særlig over tid, mer og mer oppmerksom på hvor feil det er. Man kan rett og slett ikke stå med en fot i hver bidige leir, og snakke folk etter munnen. I hvert fall ikke jeg.

Mine følelser overfor hvordan folk ter seg, kan ingen ta i fra meg. De er mine ene og alene, men å sitte å dømme, være blindt enig og la andre tenke for meg, er helt uaktuelt. Det må da gå an å være litt ydmyk ovenfor andres meninger og ikke minst feil. Folk er så utrolig flinke til å finne andres feil og løfte de opp i lyset og skrike: SE! Har du ikke selv sagt eller gjort ting du angrer på her i livet? Det har i alle fall jeg, og tilsynelatende ser det ut som om folk har tilgitt meg og kanskje det viktigste, jeg har tilgitt meg selv.

Jeg merker allikevel at jeg er noe hårsår. Det er flere ting som stadig dukker opp, som irriterer vettet av meg. Liker for eksempel ikke at folk snakker negativt om ungene mine, gir meg råd om barneoppdrag, snakker om hvor mye penger de bruker på ting eller nedlatende omtaler bloggen min, som midlertidig “hobby”-syssel. Er det noe jeg er fullstendig klar over, så er det hvorvidt ungene mine beter seg, være seg bra eller dårlig.

Du er den du er, penger eller ikke. Om du lever over evne, får betalt regningene dine eller ikke, eller har 2 mill i banken, så er det din sak. Men som jente fra skikkelig arbeiderklasse, så må jeg innrømme at du stiller litt sterkere hvis du lar være å snakke om hvor mye ting koster. Selv er jeg nemlig overlykkelig over å handle på salg. Gjerne langt under 1000-lappen, for koster ting for mye, kjenner jeg bismaken i munnen over at pengene kunne vært brukt til noe helt annet, uff det slår aldri feil.

Bloggen har kommet for å bli. Hvorvidt de rundt meg liker det eller ikke, er meg ikke likegyldig, men jeg får dessverre ikke gjort noe med det. Jeg er overlykkelig for alle dere som fortsatt stikker innom en tur. Det er jo derfor jeg fortsetter, for uten dere så hadde dette vært meningsløst. Er dere dypt takknemlig, you make my day ♥ 

Hvilket bilde har du av deg selv, og hvordan tror du andre oppfatter deg? Hvordan vil du egentlig selv bli oppfatta? 

Takk Toni, for at du ga meg inspirasjon til å lufte dette. Liker jo helst å blogge i bilder, men av og til må det være rom for litt skriverier.

Ønsker dere alle en finfin dag. Kanskje dere gjør som meg, tar tak i en bitteliten ugjort ting, bare for å føle at man er bittelitt flink?

Klem Nina

Gratulerer med dagen, kamerater!

“Remember this. The people you’re trying to step on, we’re everyone you depend on. We’re the people who do your laundry and cook your food and serve your dinner. We make your bed. We guard you while you’re asleep. We drive the ambulances. We direct your call. We are cooks and taxi drivers and we know everything about you. We process your insurance claims and credit card charges. We control every part of your life.
So don’t fuck with us!”

Med disse sterke ordene, faktisk tatt fra filmen “Fight Club”, avsluttet dagens første taler. Ja, for i dag har vi vært med på å feire arbeidernes dag. Fylte bilen med eget barn, og andres barn og møtte opp i sentrum av Stavanger. Spurte ungene om de visste hvilken dag det var i dag, og de svarte først “torsdag”, og deretter “fridag” som for så vidt er riktig, men de hadde ingen anelse om hva jeg ville fram til, viktigheten. Så da fikk de en enkel forkorta versjon :”I gamle dager, da tipp-tipp oldefaren deres levde, var det stoooooor forskjell på fattig og rik, og den rike mannen bestemte absolutt alt…”.

Ikke lett å være liten å forstå denne kompliserte voksenverden, men alle var enige om at det beste var å stå sammen og dele på godene. Vi vil ikke bo i et land, eller verden der noen få skal få bli rikere og rikere mens flere og flere får mindre å rutte med. Man skal stå på lik linje med alle andre å få velge utdannelse, man skal ha tilbud om gode og trygge arbeidsplasser og blir man syk, ja da skal man ha råd til å bli frisk. Sammen skal vi utnytte ressursene det flotte landet vårt har å by på, vi skal alle høste fruktene det gir.

Ungene var så enige så enige, koste seg i sammen i sola med is og lapper, selv om de til tider var mer opptatt av å løpe etter russen og be om russekort.















Flott å se så mange folk stille opp og engasjere seg. Selv er jeg stolt av å være en del av samholdet.

Nei, nå er det grillings på gang. Så mange timers frisk luft gjør en skrubbsulten!

Skrives senere!

Klem Nina

Når er jeg god nok?

I det siste har jeg reflektert mye over livet mitt. Hvordan har jeg det egentlig? Stadig dukker samme spørsmål opp: “Er jeg god nok?”

Denne måneden fyller jeg 46 år, er nok godt over halvveis i livet, og allikevel så lurer jeg på om jeg er god nok! Er ikke det absurd?! Burde man ikke være trygg nok på seg selv at slike tanker ikke eksisterte? Når er det på tide å stole nok på at de valgene man tar, er de riktige? Og ikke minst, når skal menneskene du har rundt deg akseptere deg for den du er?

Jeg har alltid hatt stor respekt for eldre mennesker, eller alle mennesker. Alltid tatt meg tid til å lytte, høre godt etter og tatt i mot gode råd. De gode verdiene jeg viderefører til mine egne barn, har jeg selv lært av forbilder jeg har vokst opp med. Men når kan man slippe helt taket, stole på egne avgjørelser?

Jeg merker at jeg higer etter aksept. Aksept fordi jeg kanskje tenker og gjør ting litt annerledes. Ønske om å bryte gamle mønstre, gammeldagse måter å tenke på er sterkt. Jeg er ikke så interessert i å gjøre alt etter boka. Verden har forandra seg, samfunnet likeså, og for meg er det ikke så viktig “å følge saueflokken”.



Det er mange som higer etter det “perfekte” liv, men hva er egentlig det? Er det om å gjøre å delta på flest mulig spennende aktiviteter, være den flinkeste husmoren som lager de sunneste middagsrettene eller den som har flest “bestevenninner” rundt seg? All respekt til de som klarer å dele seg selv mellom alt dette, men dette gjør i alle fall ikke meg lykkeligere. Jeg klarer ikke å stå med et bein i alle leire å “please” alle på min vei, da er jeg ikke tro mot meg selv.

Det er akkurat det jeg sliter med, det å være tro mot meg selv. Jeg tier ofte i situasjoner hvor jeg burde sagt i fra. Kall meg gjerne konfliktsky, men av og til er ikke alle “kamper” verdt å ta, tenker jeg. Men det er da jeg mister litt av meg selv, for ved å ikke si noe så samtykker jeg jo. Hvorfor ler jeg når noen lirer ut av seg “ironiske” spydigheter på min bekostning? Og hvorfor ler jeg når de samme menneskene gjerne gjør det mot andre også? Hvorfor stiller jeg ikke opp for meg selv og andre, ved å si i fra? Hva har jeg å tape?

Det er vel ikke for seint å være tro mot seg selv, følge sitt eget hjerte? Man kommer nok lengst ved å ta de ærligste valgene, selv om man kanskje minster noen på veien…

– Nina –

 

#godnok #branok

Ta dere en pære, sutrehuer!

 

Nå skjer det igjen! Det er blitt så typisk norsk å klage. 

De samme folka som i årevis har øst ut eder og galle over NrK lisensen, er de samme folka som nå snart røsker av seg håret over all reklamen under OL sendinga. Blir dere aldri fornøyde? Har dere ikke lært fra barnsbein av at det ikke alltid går an å få i pose og sekk? Please, “zip it”!

Ta dere en pære under reklamen, rydd ut av oppvaskemaskinen, gå på do, fyll opp godteskåla…slutt å klag! 

Phuuuuu, småirritert Nina

Vi hater aldri…

Ære være!

Det er litt spesielt å være Enga fan i Stavanger. Det merket vi blant annet godt når minsten Mille begynte i barnehagen. En da vi skulle hente henne, fant vi henne gråtende og illsint i garderoben og hun skreik høylydt: “Vi hater Viking!” Da var det på tide å ta noen viktige grep, så fra den dagen ble ordet “hate” helt forbudt å bruke her i denne familien. Det er et forferdelig sterkt og stygt ord som egentlig ikke hører hjemme en plass. Jeg merker at nakkehåra reiser seg hver gang jeg hører det. “Jeg hater kø, jeg hater fisk, jeg hater skolen” bla, bla, bla så unødvendig!

Men tilbake til laget i vårt hjerte, “Vålerenga”. Hvordan og hvorfor har vi blitt så sterkt knytta til dette noe spesielle Oslo laget som mange mener tar så stor plass? Vel, selv er jeg født på Torshov midt i Oslo by. Seinere flytta jeg til Vestli. Selv om gutta i gata, særlig Kenneth, Øyvind og Per Gunnar til min store ergrelse brydde seg mer om den runde ballen enn oss jentene, fikk de meg egentlig aldri interessert der og da. Det måtte et halvt liv til før jeg ble bitt av basillen.

Min første eide leilighet ble kjøpt på Kampen. Der hadde Bjørn Erik, Dennis og jeg noen fantastiske år før vi igjen vendte nesa vår vestover. Vi elsket det lille gjøkeredet vårt, med det pulserende hektiske livet rundt oss. Veien bort til Jordal amfi var kort. Ishockeyhallen ble vårt kall, og med det fulgte også fotballen. Når Bjørn Erik i tillegg fikk plass på Trolls, Vålerenga´s amerikanske fotball lag, ja da ble vår hobby og besettelse komplett.

Selv om mannen min er fra Arendal, ble han helfrelst. Det er takket være han at vi alle er så sterke i troen vår i dag ♥

Det var temmelig stort  for han far i huset å få kalle seg Norgesmester, for det ble de nemlig i 1996.

Hverken Pelle eller Mille hadde noe valg. De ble klansmedlemmer fra den dagen de ble født. Det var verre med eldstemannen, Dennis. Med en bestefar fra Trondheim, gikk det skikkelig feil. Han ble og er Rosenborg fan.

Min kjære mamma ble satt til å strikke, og denne dressen elsket jeg. Den ble faktisk laget i flere størrelser etterhvert som de ble for små.

Kampklare!

Første tatovering til han far.

Skjerfet er med oss overalt og det er like kjekt å ta det frem hver gang. På bl.a. den kinesiske muren, Grand Canyon og som her i Saahlbach.

Uansett hvor i verden man befinner seg kan fotball diskuteres. Ikke like kjekt for Pelle og vokse opp som eneste fan på skolen, men muffinsene gikk ned i bursdagen hans uansett innpakkingen.

Snille Christer Falck overrasket i år med signert drakt, DET er ekte kjærlighet det ♥ 

Pappa´n synger kun Enga go´nattsanger. Mille har blitt skikkelig flink med tekstene, og er alltid i godt humør når hun får være med på kamp.

Jeg er alltid positiv til siste slutt. Supporter både i medgang og ikke minst motgang. Selvfølgelig ikke fornøyd med årets sesong. Ble først kjempehappy når Rekdal igjen skulle ta over, men det gikk ikke akkurat som jeg håpet. Det må være lov å glede seg allerede til neste sesong, håpe på bedre resultater.

Sangene til Enga kunne jeg skrevet mye om. De er så sterke og vakre og jeg blir aldri lei. Tårene renner hver bidige gang jeg får muligheten å stå samla med klanen og synge for full hals.

Vi i familien Thorsen svikter aldri laget i vårt hjerte ♥

 

#VIF #klansmedlem #valerenga #oslosstolthet #

Vi valgte å være åpne…

Kjære dere 🌸

Dette innlegget har vært repostet flere ganger. Må også få si at nå som Mille snart er 16 år, så spør jeg om det er ok å dele det, og hun gir meg tommel opp. Det er nok et av de innleggene det har vært vanskeligst å skrive, men når det er sagt så er det et av de aller viktigste. Derfor velger jeg å dele budskapet igjen.

I disse dager foregår det tilvenning i barnehagen for de aller minste, og om ikke så alt for lenge trasker det helt ferske forventningsfulle førsteklassinger til skolen. I den forbindelse er det helt sikkert mange foreldre som stadig lurer på hvordan det går med de kjære barna sine. For det å begynne på skolen etter å ha lekt seg gjennom barnehagen i mange år, blir for mange en kjempestor kontrast. For oss som har barn med spesielle behov, er dette en ekstra påkjenning. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at utfordringene ofte blir større og flere.

Vår lille prinsesse, som er født med Sotos syndrom, begynte på en helt normal skole. Eller, den går under å være en “forsterket” skole, det vil si at hver klasse har en eller flere elever som gjerne trenger litt mer oppmerksomhet. Selv om vi var sikre på at Mille ville bli godt tatt vare på av lærerne som hadde satt seg godt inn i tilstanden hennes (de var i flere dager med på Frambu, kompetansesentert for sjeldne diagnoser), var vi allikevel skeptiske til hvordan medelever og deres foreldre igjen ville oppfatte henne. Det var nemlig ikke alltid så enkelt å se at jentungen vår er annerledes kun ut i fra utseende. Derfor valgte vi å stå fram på første foreldremøte å fortelle om henne, og det ble gjentatt når hun begynte i helt ny klasse på ungdomstrinnet.
I tillegg lagde vi skrivet nedenfor og delte det ut til alle barna i klassen. Vi ba også foreldrene om å snakke om dette rundt middagsbordet, slik at det ikke fantes noe tvil om at jentungen vår til tider ville trenge mer høyde under taket;
  • Sotos er et syndrom, ikke en sykdom som går over
  • Sotos betyr gigantisme. Jeg vokser fortere enn andre, særlig i de første barneårene, derfor tror mange at jeg er 10-12 år i stedet for 6
  • Jeg er ikke så sterk i musklene mine, særlig ikke i beina, og har ofte balansevansker, så jeg klarer ikke å løpe så fort som jeg vil
  • Jeg er mye syk, men har høy eller ingen smerteterskel
  • Jeg mangler ofte filter når jeg snakker, leser ikke kroppsspråk og blir fort mistenksom når noen sier noe negativt til meg. Det kan gi meg dårlig selvbilde og selvtillit, så da hender det jeg tøffer meg litt, tuller, for at du skal “se” meg

Det synes ikke alltid utenpå at man er annerledes, og det dere, kan være forferdelig vanskelig for ei lita usikker jente. Mille elsker å være ute å leke, men fordi noen har ropt “Mille-Alarm” og løpt i fra henne når hun kom hjem fra barnehagen, har hun blitt en “innejente” hjemme. Hun har også fått høre at hun ikke får lov til å være med å hoppe på trampolinen, fordi hun har briller. Har man først sagt noe stygt til Mille, så er det veldig vanskelig for henne å tro man mener noe fint seinere. Hun nekter å ville lære seg å sykle fordi hun ikke vil at noen skal se hvor vrient det er for henne. Det er ikke alltid Mille klarer å forklare seg, det går litt seint, så ofte henger tankene igjen i hode og hun blir frustrert og sint. Noe av det kjekkeste Mille vet om, er å ha besøk eller få komme på besøk, så ikke nøl med å spørre.

Vi i familien Thorsen hadde satt stor pris på om dere kunne snakket litt sammen om Mille, om det dere nå har fått vite. Alle barn blir jo ikke automatisk venner og vil leke sammen, men kanskje ved å fortelle litt om at Mille har dette syndromet og ikke oppfatter verdene helt som alle andre, skapes det aksept for den livlige og fine jentungen hun er.

 

 

Vi la skrivet i postkassene til alle naboene også, og vet dere hva? Det er nok noe av det lureste vi har gjort noen gang. Jeg sier ikke at det har vært kø på døra hennes av barn som vil leke med henne, men vi har merket at de fleste behandler henne for den hun er. Hun har fått lov å være impulsiv og høylydt uten at noen reagerer, og det har for oss foreldre vært helt herlig å se på.

 

Tenk det dere, dette er nå 10 år siden, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vi aldri angret på. Det hender det stilles spørsmål om det virkelig er bra for Mille å bli så eksponert for omverdenen, og der må jeg få si et ruvende “JA”. Det kommer ingenting godt ut av å skjule at barnet ditt er annerledes. Mille sitt syndrom er i tillegg så sjeldent, at ingen hadde klart å gjette seg til hva som “feiler” henne. Noen hadde kanskje raskt diagnotisert barnet vårt feil på egenhånd, eller i verste fall trodd hun var en unge uten oppdragelse eller empati for andre, og det dere, hadde rett og slett vært trist, ikke greit i det hele tatt. 

Vi valgte å være åpne, og det oppfordrer jeg alle andre i samme situasjon til også å vurdere.

🌸 Nina 🌸

 

Trine Grung, en kvise på blogg-Norges rompe?!


Det er ikke ofte jeg blir irritert, men gårsdagens artikkel på VG Nett fikk sinna-Nina til å våkne!

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10100207

Kort fortalt så har altså Trine Grung vært så frekk og kjøpt opp en rekke domenenavn til kjente bloggere. Hun har linket dem opp til sin egne private blogg og dermed økt trafikken sin. Smart gjort tenker kanskje noen. Forkastelig, synes jeg. Dette er jo varemerke til den enkeltes blogger, det er skaperverket til andre, så for pokker hold deg langt unna. Skal hun sitte som en bordellmamma på toppen og håve inn, høste andres frukter? Selv skriver hun i egen blogg at hun ble skikkelig forbanna når hun en dag oppdaget at andre hadde kjøpt opp trinegrung.com. Hun bannet visst høyt, og var glad hun fikk kjøpt det tilbake noen år senere. HALLO Trine, er det noen hjemme?! Du forsøker å redde deg selv ved å si at disse ble kjøpt opp for å åpne et mulig samarbeid med “eierne” på et senere tidspunkt. Hvem vil vel samarbeide med en som starter med å spise en stor bit av deg?

Noen lurer sikkert på hvorfor man ikke bare kjøper opp alle domenene sine med en gang, men det er ikke så enkelt. Det har seg nemlig slik at alle ikke automatisk kan kjøpe seg et no-domene, som kanskje er det hotteste å eie. Da må man nemlig være registrert i Brønnøysundregisteret enten som en organisasjon eller et firma, man må ha et organisasjonsnummer. Selv gjorde jeg vel som de fleste andre. Kjøpte meg det som var mulig, nemlig .com. Stusset litt på at jeg ikke der og da fikk kjøpt .no og .net, men tenkte ikke noe særlig over det. Nå derimot, skjønner jeg jo at det er en råtten verden der ute, så svigerfar som er selvstendig næringsdrivende er herved eier av ninasprelllevende.no og ninasprelllevende.net.

Vet jeg legger ut hodet mitt for hogg nå. Trine og jeg har bodd i samme by og har en rekke felles venner privat, så jeg ber vel opp til dans. Time will show! Jeg føler i alle fall at jeg har fått lettet på trykket, og vet dere hva? Det var deilig!

Hilsen en litt mindre sinna Nina

 

#sinnatagg