Kveldene her nede på Gili Trawangan er helt magiske. Vi spiser sein middag for så å få med oss siste kino på stranda som begynner presis klokken 21. Vi kjøper med oss chips og sjokolade, og så får vi servert popcorn og kjøpt oss brus og øl under visningen.Det er skikkelig koselig med bølgene i bakgrunnen og kosikos langt nedi sakkosekkene.
Bjørn Erik og jeg ser som regel alt av filmer hjemme, men har vært heldige å ha noen til gode her. I forgårs så vi “Get Hard” og i går kveld var det selveste Will Smith i go´filmen “Focus”. Ingen av dem er noe særlig barnevennlige, men det løster vi enkelt. Mille sin sakkosekk blir snudd med nesa ut mot sjøen, og hun får låne mine gode øretelefoner og Bjørn Erik sin iPad med nye barnefilmer på. I tillegg får hun ha min store gode strandsarong over seg og da kan dere tro det er ei som er i himmelrike. For hvem unge er vel ikke happy over å få være like lenge oppe som foreldrene sine? I hvert fall en gang i blant? Vel, nå må det nevnes at selv om snuppeline har seg en liten hvil tidligere på kvelden, sovner hun før filmslutt. Men hva gjør vel det når det er hotellet vårt, Hotel Vila Ombak, som arrangerer det her? Det er ikke lange biten å bære snuppeline hjem etterpå da ♥
Akkurat nå har vi kommet hjem fra en helt fantastisk båttur. Vi har endelig fått opplevd det som var en av grunnene for å reise ned hit. Så stay tuned!
Nå kan dere tro vi er varme i trøya her! Som dere sikkert har fått med dere er eneste fremkomstmiddel her på øya enten sykkel eller hestedrosje. De stakkars små ponnyene skal få slippe å drasse rundt oss, så da blir det sykkel.
Det er flatere her enn i Danmark, så det er en drøm å tråkke her. Far og Mille-mor har tandemsykkel mens jeg har en med kurv foran så klart, for kameraet må være lett tilgjengelig, thihiiii.
Vi var egentlig på utkikk etter en bra plass å snorkle i dag, men etterhvert gikk det sport i hvor langt vi klarte å sykle i stedet. Det endte med at vi liksågodt tok hele runden rundt øya Trawangan. Guriland så moro! Må innrømme at det ble litt skummelt på slutten der, for alt av turisme opphørte, men flinke Bjørn Erik holdt motet vårt oppe. Han har jo lest om alt her også, og kjente igjen de få hotellene vi etterhvert møtte på og skjønte derfor at vi snart hadde rundet øya og var på vei “hjem”.
På veien hadde vi et par stopp. Måtte selvfølgelig bade og etterhvert også kjøpe is av sykkelmannen vi møtte midt ute i “huttiheita”. Vi syklet nok sammenhengende i en time, men hele oppdagelsesturen tok nok hele tre timer. Sabla kjekt!
Nå er klokka litt halv syv på kvelden og jeg skal vekke snuppeline som har tatt seg en liten strekk. Det er snart middagstid før vi igjen skal på utekino klokken 21. I kveld er det visst planlagt en Will Smith film, “Focus”, så det blir kjekt. Mille snur vi motsatt vei i forhold til lerrettet og så ser hun egen film på iPadén sin. For det er jo nesten ikke unger her nede og derfor ikke så veldig barnevennelige filmer heller, men hun koser seg med oss uansett!
Det er mange som lurer på hvordan det er å reise med Mille på ferie. Særlig så langt som vi har gjort de siste årene. Jeg vet om flere familier som har barn med spesielle behov som aldri har flydd før, rett og slett fordi ungene ikke takler det. Vår prinsesse har flydd flere ganger hvert bidige år siden hun ble født, og jeg må innrømme at vi i veldig mange år har hatt våre triks som gjøre at hun samarbeider godt.
Hun får “flinkpike” pakker. Disse kjøper og planlegger jeg i flere uker før avreise. Det er sjeldent overdådige dyre ting, men gjerne kjekke og nyttige greier som er morsomt å ha med seg på ferie. I år ble det ny bikini, shorts, tegnesaker, penal og faktabok om hester.
Hun vet flyet er nødt til å ha vært i lufta en god stund før hun får lov å åpne den aller første pakken. I tillegg så må hun selvfølgelig ha vært samarbeidsvillig i forkant. Sitte stille, være høflig, rett og slett ta hensyn til de rundt seg. Tidligere var det ikke vært like enkelt, men etter alle disse årene med samme tradisjon, vet hun hva det går i og synes det er morsomt. Tror ikke alltid hun synes inneholdet er like spennende, men det å se pakkehaugen vokse på kjøkkenet i ukene før turen starter, gjør det hele til en gaske stor greie for henne.
Shortsen ble fort pakka bort i sekken, men det andre falt så absolutt i smak. Tror egentlig ikke det er pakkene som gjør at flyturene i disse dager går så knirkefritt. Håper og tror hun rett og slett har blir eldre og flinkere, lært seg å like det å være på reisefot, og ikke minst glede seg over å være på tur med familien sin. Men tror fortsatt jeg kommer til å lagge disse “flinkpike” pakkene. Synes hun fortjener det ♥
Nå er det morning her, og vi skal snart gå å sjekke ut frokosten. Tror kanskje vi skal leie oss sykler i dag og utforske øye her på den måten. Kameraet blir selvfølgelig med og en del liter med vann, for dette kan fort bli varmt for na mor…
Ønsker dere en fortsatt god natt og etterhvert en fin god morgen og dag også!
Endelig på plass på feriemålets favorittsted. Gili Trawangan, og Hotel Vila Ombak. Hadde det vært opp til meg så hadde vi bosatt oss her for alltid. Her finnes det ingen biler, kun hester og sykler. Skikkelig hippieparadis.
Flokken min vil ut og spise middag nå, og så skal vi på utendørs kino. Høres ikke det amazing ut? Utendørs kino i sakkosekker. Det skal bli supernice.
Jeg får heller oppdatere dere mer litt seinere. Snuppeline gleder seg til å spise på restaurant samtidig som hun kan grave tåsene langt ned i sanda…
Our house…
Her har det blitt bekmørkt nå, og her i disse deilige stolene skal vi altså se film snart…
Vi har altså vært hjemme hos en balinesisk familie. Dere kan tro snuppeline fikk hakeslepp, og fikk øynene opp for at alle ikke er i lik situasjon som henne. Ikke det at disse menneskene klagde, de så ut til å ha alt de trengte og mer til, men besøket fikk i alle fall meg til å la tankene vandre hjemover, til vår overdådige levemåte.
De aller fleste familier bor i sammen. De holder til i en “Compound”, direkte oversatt “samsatt” enhet. Alle “compoundéne” er bygd etter samme prinsippet. De funksjonelle husene står på de samme stedene uansett om de er velstående eller ikke. I den vi fikk besøke, som eneste turister, bodde seks familier i sammen. Foreldre, søsken, onkler, besteforeldre, alt som kunne krype og gå. Det var ikke sånn at den eldste styrte hele plassen, men alle hadde en vis mann som gjerne tok ordet.
Den yngste generasjonen er på vei til å bryte ut av denne tradisjonen, men de aller fleste har ikke råd til egne boliger og er svært knyttet til familien sin og velger derfor denne måten å leve på. De hjelper hverandre i tykt og tynt. Har man f.eks. ekteskapsproblemer, ja da blir det tatt opp i plenum. Det er nesten umulig å få skilsmisse. Desto viktigere mener de det derfor er at alle blir involvert i problemstillingen, så alle kan bidra positivt som konfliktløsere.
Dere kan tro de fikk bakoversveis når jeg fortalte om hvordan vi nordmenn gjerne omgås hverandre. Sa vi ofte tekstet hverandre før vi dro på besøke, og at diverse problemer ble løst mellom husets fire vegger. De lo litt da. Det var vanskelig å forstå…
Det var kun et par eldre mennesker hjemme når vi var på besøk, resten var på arbeid. Ble ganske usikker når han her satt og delte en noe spesiell rotfrukt. Var livredd for at han skulle tilby meg å smake, for sjåføren vår fortalte at den var et narkostisk stoff mye sterke enn marijuana. Godt han ville ha det for seg sjelv så jeg slapp å være uhøffelig å takke pent nei…
Man kan ikke se inn på gårdsplassen til en balisk “compound”. Det står alltid en symbolsk mur i veien, som stopper “onde” makter å trenge inn. Onde makter kan nemlig ikke gå i gjennom veggen eller gå rundt den. Den blir slått rett ut på gata igjen…
Det er ingen fast person som lager dagens måltider. Hvem som helst som føler kallet eller som er sulten kokkelerer når det måtte passe seg. Det er med andre ord aldri faste spisetider. Men henter man mat til seg selv, så er det viktig å se hvor mange ubrukte tallerkner som står igjen. Er det tre igjen, ja da er det fortsatt tre som ikke har spist ennå og da må man la noe være igjen.
Den første bygningen til venstre er for ungdommene. De samles der, og kan også ha venner på overnatting. Det andre huset, avbildet under, er til de nygifte. Det så faktisk bittelitt bedre ut enn alle de andre. Et ønske om en best mulig start kanskje? Tross alt så er det fortsatt normalt med arrangert ekteskap. Sjåføren vår nevnte at det ikke alltid var like greit. Han og kona hans fikk to uker på seg til å lære hverandre å kjenne før de giftet seg, og han synes det var ganske så kipt. Det synes hun også, så de ble enige om å gjøre det beste ut av det. I dag var de ganske så lykkelige med to flotte ungdommer i hus, jenter, men han hadde overbevist resten av familien at de etterhvert selv skulle få velge kommende livspartnere.
Over 90% av befolkningen på Bali sverger til Hinduismen. I hver bidige “compound”, helt til venstre, finner man diverse offersteder. De har kun en gud, men den opptrer i mange forskjellige tilstander. Her hadde de fem forskjellige templer, med forskjellige formål. Det er opp til hver enkel hvor og når de vil meditere og be, det er en privatsak, men det var alltid noen som sørget for å stelle de her.
Noen har elektrisitet og derfor også kjøleskap, men ikke denne plassen her. Her i dette huset ble all maten lagret. Ferskvarer blir handlet inn hver bidige dag på markedet som åpner klokken fem om morningen, og da handles det kun inn for en dag. Balinerserne sverger til de beste råvarene og vil alltid ha fersk mat i hus.
Jeg ble veldig overraska over at de ikke bruker samme kalendersystem som oss, men et eldgammelt et som overstyrer det vi har. Alle månedene er like lange, 35 dager, så året er noe lengere. Det blir også gitt diverse råd hver bidige dag i kalenderen, og de overholdes. Står det at det neppe er lurt å dyrke tobakk den ene dagen, ja da venter de til neste dag. De er så til de grader troende. Helt fjernt fra vår verden.
De dyrker alt mellom himmel og jord selv. Her er det chili…
Mille gikk som et tent lys fra hus til hus og sugde til seg alt av informasjon. Det kjekkeste var nok å stikke innom doen, som selvfølgelig kun var et hull i gulvet, men også å få spille på instrumentet som sees over her.
Det er sjeldent blogginnleggene mine kommer opp i 1000 ord, men denne informasjonen var kjekk å dele synes jeg. Bloggen er jo på en måte min egen dagbok også, så jeg synes det var viktig å få skrevet ned alt mens jeg fortsatt husker det.
Det ble en minnerik dag, en fantastisk opplevelse takket være sjåføren vår som forstod at vi ville gjøre noe som var annerledes. Så lenge vi oppførte oss etter skikk og bruk, var han villig til å dra utenfor turiststedene. Vi hadde tre ting å forholde oss til: å ikke røre noen på hodet, ikke ta imot noe eller gi bort noe med venstre hånd for den er skitten og ikke sist men ikke minst, ikke fotografere lokalbefolkningen når de satt ved elvebredden. Da var de nemlig gjerne på do…
Nå drar vi avgårde til neste del av ferien, til Gili Øyene. Jeg har fortsatt en haug å dele med dere fra Seminyak, men igjen går nettet tregt, så jeg får heller ta det seinere.
Nå har jeg akkurat våknet, klokka er litt over fem på morningen. Hanen galer og fuglene synger den gryende morningen velkommen. Flokken min sover rundt meg her, og det er deilig å ha disse første timene for seg selv.
Inntrykkene er mange og jo mer jeg lærer om Bali, jo mer elsker jeg livet og menneskene her. Ble introdusert for alt mellom himmel og jord av den flinke sjåføren vår i går, og jeg gleder meg til å lære det bort videre til dere kjære lesere. Nå har Bjørn Erik også løst internett-problemet mitt, så jeg slipper å bruker tre timer på å laste opp bildene. Han tok nemlig med seg en gammel iPhone hit, og har kjøpt balinesisk sim-kort til den med hele 5 GB data. Kostet kun 60 kroner, og kan brukes mot 3G dekning. Dere tro det har blitt fart på sakene nå. Helt genialt!
Har akkurat chattet med en venninne hjemme i Norge og hun spurte meg om vi har hatt tid til å utforske strendene her. Tja, vi har vært og besøkt dem flere ganger, men har fortsatt til gode å bade i herligheten. Bølgene er enorme her i Seminyak, og strømmen ser også noe farlig ut for oss nordboere. Vi har ikke hastverk, tar ingen sjanser, men planen er å ta en drosje til en mye roligere strand der bølgene er minimale. I mellomtiden har snuppeline badet hver bidige kveld i bassenget her, så det er ingen sure miner fra den kanten.
Folk strømmer ned til stranden hver bidige kveld for å se solnedgangen…vi også ♥
Vi begynner å bli vant til å gå utenom disse offergavene som du ser overalt. Spurte hva det betyr å plassere dem på stranda, og fikk til svar at det skulle gi god karma, lykke over det å ta seg en svømmetur…
Mille og meg ♥
Denne dragen er selvfølgelig blitt vår. Må jo ha med seg en slik hjem, hilsen Mille…
Sola har gått ned og månen ønsker kvelden velkommen…
Ønsker dere en finfin dag, kveld eller natt! Må nesten gardere meg litt her, for vi har total forskjellig døgnrytme.
I dag har vi vært på sightseeing med privat sjåfør i 8 timer. Vi la hele dagen i hendene på den fantastisk flotte guiden, og angrer ikke et sekund. Han forstod ganske raskt at den lille trioen vår ikke var på jakt etter masse turisme steder, og tok oss med på en rundtur som virkelig var verdt de 50 dollerne.
Egentlig var vi fast bestemte på å IKKE besøke Sacred Monkey Forest Sanctury, men når guiden vår så absolutt mente dette ville være helt topp for Mille, tok vi sjansen. Mamma-hjertet var litt skeptisk, siden vi før avreisen var blitt grundig informert av vaksinedama vår om rabbiesfaren. Tenkte som så at vi burde holde oss langt unna naturreservatet hvor apene er frie og ville. Jeg var som sagt ikke helt åpen for å ha over 600 galninger rundt meg på alle holdt, men fyttikatta så moro!
I motsetning til veldig mange andre hørte vi nøye etter på rådene vi fikk. Baggene lot vi bli hos sjåføren vår. Solbriller, ørdobber absolutt alt av løsøre ble pakket helt bort. Vi holdt oss helt rolig, unngikk øyekontakt og lot være å klappe dem, og da dere, ble visitten hos våre kjære “søsken” minnesverdig.
Mille ville selvfølgelig ikke reise fra dette paradiset. Vi måtte faktisk true henne med å forlate henne der et øyeblikk, for å få henne til å forstå at vi mente alvor med reise videre…
Dama som eide denne drikkeflaska rakk ikke å komme inn i parken før den ble revet ut av hendene på henne. Skrukorken ble raskt fjernet og inneholdet helt ut i gaten til stor “jubel” fra kompisene…
Kjærlighet ved første blikk..
Hjertesukk, for en herlig plass. Vi var der nesten med en gang det åpnet og fikk gå der ganske så i alene. Når vi dro derifra var det turister på alle kanter, og mange av dem tok ikke rådene de fikk til seg. Det var hyling og skriking og helt sikkert mange som fikk stjålet ting.
Jeg spurte sjåføren vår om det hendte at apene stakk fra parken, og ja, det var opp til dem. Det var fem grupperinger som okkuperte på forskjellige steder og utover i jungelen rundt reservatet var det flere. Sikkert ikke dumt å få besøk av turistene. For i tillegg til at vi fikk kjøpt bananer som vi matet dem med, fikk de servert søtpoteter tre ganger om dagen. Lucky monkey!
Da skal vi ut å spise sein middag, så vi får heller skrives i morgen!
Ja, da er vi godt i gang med dagen. Vi har rukket å bli litt kjent med nærmiljøet og er nå tilbake ved bassengkanten for en liten hvil før turen går ned til stranda for å se på solnedgangen.
Akkurat nå ligger jeg og ser på snuppeline som boltrer seg i bassenget. Hun er fortsatt litt sliten etter den lange reisen, men en dukkert her ved Hotel Vila Lumbung har hun nok alltid overskudd til.
Her skal vi bo i fire dager før turen går videre til Giliøyene. Bjørn Erik har allerede planlagt en hel haug. I morgen har han skaffet oss privatsjåfør hele dagen. Koster 50 dollar og er absolutt å foretrekke i steden for å leie og kjøre selv. Vi stoler på han karen her, for vi fant han innenfor hotellområdet. Det er ikke bare bare å komme seg forbi vaktene eller få tilgang her. De har faktisk strengere sikkerhetskontroll her enn på Signature Suites i Las Vegas, og det sier litt. Vesker og bagger blir alltid sjekket, og drosjene som kjører oss helt fram til inngangen blir grundig sjekket med speil under og bagasjerommet blir endevendt.
Skal nok trives her ja. Vi har hele andre etasje å boltre oss på…
Ojsann, det har tatt meg nesten et helt døgn å laste opp bildene, så nå er det faktisk morning her igjen. Nå sitter Mille og snoper i seg sirupspannekaker mens far er og pakker ryggsekken. I dag skal vi på skikelig sightseeing. Faktor 50 er derfor smurt på, og vi er snart megaklare.
Nå er jeg skikkelig forvirra. Er det god morgen eller god kveld? Jetlag? Her er det i alle fall natta akkurat nå.
Vi ligger syv timer foran dere her på Bali, så nå må vi jobbe oss inn i normal døgnrytme fort som svint. Bjørn Erik og jeg ligger i alle fall her i senga som noen tente lys, våkne og lyst til å komme oss ut på sprell. Klokka er kun fem om morningen, så det er vel noe i tidligste laget.
Gleder meg så til å finne ut hvordan det ser ut her i dagslys. I går når vi ankom gikk sola ned, og det ble bekmørkt på nullkommaniks. En ting er i alle fall sikkert: vi skal IKKE leie noe form for fremkostmiddel, for her kjører de nemlig som noen galninger!
Men nå går jeg litt fort frem her, må jo først få nevne hvor kjekt det var å mellomlande på flyplassen Hamad, i Qatar. Mille har aldri sett en “ekte” sjeik før, og synes det var så fasinerende å se “Ben Redic Fy Fasan” figurer overalt (Flåklypa). Samtidig var det en opplevelse å besøke toalettet der. Så luksuriøst og reint at hun kunne hatt bursdagen sin der, mente hun. At det i tillegg hadde “tisse”-dusj, som selvfølgelig måtte prøves, var “megaløye”.
Turen til hotellet var vel så som så. På flyplassen ble vi bombandert av private sjåfører som ville ha oss med på tur. Bjørn Erik falt for fristelsen, men når mannen begynte å løpe avgårde med baggasjen vår, og skulle ha oss inn i et virrvar av mennesker og ut av komforsonen min, så undertegnede høytlydt i fra. Det kom ikke på tale, så vi snudde og gikk til taxisjåførene med nummerskilt på bilen. Vi har jo blitt advart om å bruke hetti og pletti, hvorfor gå på en smell med en gang?!
Trygt inni en “offisiell” taxi, pustet jeg lettet ut, dog ikke så lenge. Fyfader for en “grisekjøring”. Godt bamsefar i forsetet tok til fornuft og sa muntert: “no hurry, no hurry”. Joda, sjåføren hørte etter, men så hadde han tydeligvis kjørt feil. Vrengte bilen inn i en lang bakgate, med så dårlig vei at helle understellet på bilen satt i fast utallige ganger. Hjælpedumeg, for et stress. Bilen stod altså fast flere ganger, og det var så smalt langs husveggene der at vi hadde ikke hatt mulighet til å gå ut av bilen for å hjelpe til å dytte. Phuuuu, dere kan tro jeg var glad når vi endelig var ute av smuget, med en noe mer lurvete bil. Trodde “faren” var over, men neida. Sjåføren ble skjelt ut av en motkommende mopedist, og tror du ikke de var på nippet til å begynne å sloss. Mille:”Du reddet oss mamma når du sa høyt NO, NO, NO”. Ehhh, for å være ærlig så holdt jeg på å drite på meg. Ble så redd, men samtidig så måtte jeg holde roen pga Mille. Uansett, så gikk det jo bra…vi kan le av det nå.
Tror det er ganske så fint her på Vila Lumbug, i Seminyak. Gleder meg til å utforske stedet.
Jøss, dette var da overdådig! Inngangspartiet til Dior butikken på flyplassen. Et rosehav uten like!
Det er altså så spennende å være på et helt annet kontinet. Neppe en butikk du finner hjemme det her…
Mille har fått sitt eget krypinn…
Indonesiske Rupiah. 50.000 gærninger er ca 30 norske kroner. Hmmm, lurer på hvordan dette skal gå…
Ramla inn på Warung Eny. Kan virkelig anbefales. Her skal vi spise igjen! Mille og jeg har blitt lært opp av Bjørn Erik om kun å spise med høyre hånd. Den venstre hånden blir kalt “skitten” så den ble liggende fint i fanget. Fikk allikevel ikke kniv, så det passet jo bra.
Overalt på fortauet stod det forresten små offergaver til gudene. Mat som jeg først trodde var søppel, men som vi må være forsiktig å ikke tråkke på. Godt å ha med seg Bjørn Erik, vårt levende leksikon som kan alt.
Nå skinner sola inn vinduene her. På tide å komme seg i frokosten.
Ja, da er vi i gang med første etappe. Flyturen fra Gardemoen til Hamad, Qatar, tar seks timer. Deretter har vi en to-timers pause før neste flytur på ni timer tar oss til vakre Bali.
Mange synes kanskje dette er noe i lengste laget, men familien Thorsen er godt forberedt. “Flinkpike”-pakker er selvfølgelig med oss denne gangen også og jeg tror neppe vi kommer til å kjede oss her på “dreamliner”, flyet til fantastiske Qatar flyselskap. Det er så mange tekniske duppedipper om bord, at vi neppe kommer til å få tid til alt som er kjekt.
Vi sa farvel til regnet på Gardemoen når vi dro. En ting er sikkert; selv om vi er på vei mot varmere strøk og late soldager, så ønsker jeg virkelig sommeren velkommen til Norge også nå. Håper dere der hjemme også får kjenne sola varme på kroppen. Det unner jeg dere!
Det frista å gå å sette seg her…
Kan ikke klage på det her heller…
Jøss…en knapp som gjør at man kan velge om ruta skal være lys eller mørk, dag eller natt. Det synes tuppene var moro…skal ikke mere til 🙂
Nattrute på lyse dagen…
Nettverket går tregt her på flyet. Å laste opp bildene har tatt en evighet, men nå er jeg endelig i mål. Eller mål og mål fru Blom. Måtte slette alle og laste de opp på nytt, da oppløsningen på bildene ble for dårlige på flyet…så da vet jeg det til en annen gang.
Håper virkelig dere vil være med oss på ferden. Vi har aldri opplevd Bali før, og kjenner eventyrlysten kribler i magen. Kjenner jeg Bjørn Erik rett, blir det neppe bare late dager i vente, han har nok masse på agendaen…
