Hjemme hos oss…

God morgen, snart helg jo!

Den siste uka har flere bloggere vist fram stua si, og ja hvorfor ikke? Blir litt mer personlig å vite hvordan vi har det her hjemme, så da tok jeg noen bilder i går. Torsdag er nemlig vaskedag og da er alt på stell her. Vel, må nok innrømme at det som regel er lite rot her nede i første etasje. Vi har lite krimskrams og det er derfor lett å holde det ryddig her.

Når vi flyttet til Stavanger og Hundvåg for 16 år siden, var det furu som var tingen. Alt var av tre, og veggene malt grønne i stua og røde på kjøkkenet. Vi hadde parafinlamper i taket og smijernslysestaker overalt. I tillegg var jeg hekta på troll. Vi hadde de overalt, og fant de faktisk tidligere i år i en eske på loftet. Fikk solgt de for 2500,- spenn. Uffamej, er dere klar over hvor mange troll det er?! Too much!


Dere kan tro det var vanskelig å gå over til en mer minimalistisk stil. Gud bedre altså. I dag bugner loftet av alt vi har tatt vare på, for man kan jo ikke bare kaste og kvitte seg med så flotte ting. Noe fikk vi selvsagt solgt, og etterhvert som jeg selv stiller på et bruktmarked, har ting sakte men sikkert begynt å forsvinne.


Stua bærer ikke lenger preg av så mye leker, men den ferdigbygde legoen har fått hedersplass på toppen av romdeleren.


Pippi har en friplass her hjemme, og den er ved siden av sofaen. Døra til buret blir aldri lukket, det er mer ment som et sted hvor hun kan finne roen og ingen har lov å gå etter henne. 7-åringen kan nemlig til tider bli litt for masete.

Ja, her bor altså vi, hvordan har dere det der hjemme?

Go´hælj! Klem Nina 

 

#interiør 

For en handsome liten mann han har blitt…

 

Har dere hatt en fin helg?

Det har jeg! De 120 kjørte mila var verdt hver eneste cm, og det er med et smil jeg tenker tilbake på alle de flotte menneskene jag har rundt meg, jeg er rik! 

Etter å ha blitt behandlet som ei prinsesse av mammaen min hjemme hos henne på Grefsen (skjer ofte når du er enebarn, 45 år, og nesten aldri vender nesa hjem), fikk jeg på lørdag deilige timer på Løkka med masse “girltalk” samt en kulinarisk matopplevelse hos ekstrapappaen min på Jessheim på kvelden.

Søndagen ble en minnerik opplevelse med konfirmasjon på Jessheim, med fineste Markus. Markus er min lille stebror, og gårsdagen blir enda en flott opplevelse som vi kan ta med oss inn i hjertene våre ♥


Den lille gutten som jeg har kjent så lenge og opplevd så mye med, har vokst i fra meg og blitt en staselig ung mann. 

Kreativiteten lenge leve! Spillegenerasjoen setter spor og de gamle spilla dugde flott som dekorasjon på bordene. Markus hadde forresten selv plukket steiner på stranda i Thailand. En fin tanke for Koh Samui har virkelig betydd mye for mange av oss som var til stede.

Tror nok konfirmanten la seg med et smil i går, for gavebordet bugnet. Lommeboka, eller banken håper vel jeg, ble fylt opp, han fikk en nydelig klokke, de obilgatorisek mansjettknappene, og endelig fikk han tur til Manchester. Fotballkamp med yndlingslaget er vel undt han.


Jeg og mine to minste takker i alle fall for laget nok en gang. Veldig glad i deg Markus, og gleder oss til å følge deg videre i livet ♥

Ha en fin dag alle sammen, klem Nina

Oslo, here I come!

 Endelig helg jo, folkens!

Halve familien Thorsen har satt nesa si mot Oslo. Skal kose oss med familie og venner samt avslutte med en real konfirmasjonsfest på søndag.

Måtte lokke Pippi frem fra kjøkkenkroken. Var så vidt jeg fikk henne med meg ut i tordenskralla som herjet på morningen i dag. Eller nå lyver jeg litt. Er ikke vanskelig å få med seg en krabat på 1,4 kg. Det er bare å putte henne i lomma så er hun med:-)


Lille “Millies” storkoser seg i timesvis i bil. Har rigga seg godt til med film og snop.


Med små firbente venner i bil, blir Stavanger-Oslo noe langt å ta i en strekning. Godt med en luftings underveis.

 God helg! Klem Nina

Vi valgte å være åpne…

Kjære dere 🌸

Dette innlegget har vært repostet flere ganger. Må også få si at nå som Mille snart er 16 år, så spør jeg om det er ok å dele det, og hun gir meg tommel opp. Det er nok et av de innleggene det har vært vanskeligst å skrive, men når det er sagt så er det et av de aller viktigste. Derfor velger jeg å dele budskapet igjen.

I disse dager foregår det tilvenning i barnehagen for de aller minste, og om ikke så alt for lenge trasker det helt ferske forventningsfulle førsteklassinger til skolen. I den forbindelse er det helt sikkert mange foreldre som stadig lurer på hvordan det går med de kjære barna sine. For det å begynne på skolen etter å ha lekt seg gjennom barnehagen i mange år, blir for mange en kjempestor kontrast. For oss som har barn med spesielle behov, er dette en ekstra påkjenning. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at utfordringene ofte blir større og flere.

Vår lille prinsesse, som er født med Sotos syndrom, begynte på en helt normal skole. Eller, den går under å være en “forsterket” skole, det vil si at hver klasse har en eller flere elever som gjerne trenger litt mer oppmerksomhet. Selv om vi var sikre på at Mille ville bli godt tatt vare på av lærerne som hadde satt seg godt inn i tilstanden hennes (de var i flere dager med på Frambu, kompetansesentert for sjeldne diagnoser), var vi allikevel skeptiske til hvordan medelever og deres foreldre igjen ville oppfatte henne. Det var nemlig ikke alltid så enkelt å se at jentungen vår er annerledes kun ut i fra utseende. Derfor valgte vi å stå fram på første foreldremøte å fortelle om henne, og det ble gjentatt når hun begynte i helt ny klasse på ungdomstrinnet.
I tillegg lagde vi skrivet nedenfor og delte det ut til alle barna i klassen. Vi ba også foreldrene om å snakke om dette rundt middagsbordet, slik at det ikke fantes noe tvil om at jentungen vår til tider ville trenge mer høyde under taket;
  • Sotos er et syndrom, ikke en sykdom som går over
  • Sotos betyr gigantisme. Jeg vokser fortere enn andre, særlig i de første barneårene, derfor tror mange at jeg er 10-12 år i stedet for 6
  • Jeg er ikke så sterk i musklene mine, særlig ikke i beina, og har ofte balansevansker, så jeg klarer ikke å løpe så fort som jeg vil
  • Jeg er mye syk, men har høy eller ingen smerteterskel
  • Jeg mangler ofte filter når jeg snakker, leser ikke kroppsspråk og blir fort mistenksom når noen sier noe negativt til meg. Det kan gi meg dårlig selvbilde og selvtillit, så da hender det jeg tøffer meg litt, tuller, for at du skal “se” meg

Det synes ikke alltid utenpå at man er annerledes, og det dere, kan være forferdelig vanskelig for ei lita usikker jente. Mille elsker å være ute å leke, men fordi noen har ropt “Mille-Alarm” og løpt i fra henne når hun kom hjem fra barnehagen, har hun blitt en “innejente” hjemme. Hun har også fått høre at hun ikke får lov til å være med å hoppe på trampolinen, fordi hun har briller. Har man først sagt noe stygt til Mille, så er det veldig vanskelig for henne å tro man mener noe fint seinere. Hun nekter å ville lære seg å sykle fordi hun ikke vil at noen skal se hvor vrient det er for henne. Det er ikke alltid Mille klarer å forklare seg, det går litt seint, så ofte henger tankene igjen i hode og hun blir frustrert og sint. Noe av det kjekkeste Mille vet om, er å ha besøk eller få komme på besøk, så ikke nøl med å spørre.

Vi i familien Thorsen hadde satt stor pris på om dere kunne snakket litt sammen om Mille, om det dere nå har fått vite. Alle barn blir jo ikke automatisk venner og vil leke sammen, men kanskje ved å fortelle litt om at Mille har dette syndromet og ikke oppfatter verdene helt som alle andre, skapes det aksept for den livlige og fine jentungen hun er.

 

 

Vi la skrivet i postkassene til alle naboene også, og vet dere hva? Det er nok noe av det lureste vi har gjort noen gang. Jeg sier ikke at det har vært kø på døra hennes av barn som vil leke med henne, men vi har merket at de fleste behandler henne for den hun er. Hun har fått lov å være impulsiv og høylydt uten at noen reagerer, og det har for oss foreldre vært helt herlig å se på.

 

Tenk det dere, dette er nå 10 år siden, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vi aldri angret på. Det hender det stilles spørsmål om det virkelig er bra for Mille å bli så eksponert for omverdenen, og der må jeg få si et ruvende “JA”. Det kommer ingenting godt ut av å skjule at barnet ditt er annerledes. Mille sitt syndrom er i tillegg så sjeldent, at ingen hadde klart å gjette seg til hva som “feiler” henne. Noen hadde kanskje raskt diagnotisert barnet vårt feil på egenhånd, eller i verste fall trodd hun var en unge uten oppdragelse eller empati for andre, og det dere, hadde rett og slett vært trist, ikke greit i det hele tatt. 

Vi valgte å være åpne, og det oppfordrer jeg alle andre i samme situasjon til også å vurdere.

🌸 Nina 🌸

 

Ja, dette er altså meg…

Heihei, Nina Thorsen (53) her!

Frittalende og samfunnsengasjert, født og oppvokst i Oslo, men har landa i Stavanger takket være den store kjærligheten. Her lever familien på fem (vel, de to eldste gutta har flytta ut) et hektisk liv med en stor og livlig omgangskrets. I tillegg til familie og venner lyses hverdagen opp av planter og dyr, maaange planter og dyr.

Bloggen så først lyset høsten for 8 år siden, da begge gutta mine slåss om seertallene i realityserien Robinson. Gamle Robinson-deltagere, som min kjære mann Bjørn Erik, utfordret tidligere Paradise-deltagere, som vår sprudlende sønn Dennis og hans fargerike Kristin. Hvordan det preget den lille familien vår, ble altså starten på dette eventyret, min nye “baby”.

Det jeg brenner mest for og som til tider kan være noe av det vanskeligste å skrive om, er alle opplevelsene våre rundt det å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Minstemannen Mille, snart 16 år, er født med et sjeldent syndrom, Sotos syndrom, og det unormale har gjerne blitt helt normalt her hjemme hos oss. På godt og vondt skrives det om hvordan livet fortoner seg, all den gleden hun sprer, men også om utfordringene i hverdagen. En ting er nemlig helt sikkert, som familie gir vi aldri opp.

Jeg jobber dessverre ikke pga av helsa, men i stedet for å la det knekke meg, forsøker jeg å fokusere på det positive. “Nina-mor” har for lengst satt ned tempoet, og jeg forsøker å leve så til de grader hver bidige dag. 

Jeg er nok ei skrulle til tider, finner på sprell både i tide og utide, men har også en alvorlig side, som jeg håper appellerer til å ville henge på videre 

 

Tenk at jeg har blitt farmor. Til vesle Falke-mann 💙

Jeg håper jeg kan få dere til å trekke på smilebåndet, men av og til er det kanskje godt å felle en tåre med meg også. Det er i alle fall målet mitt 

Klem Nina

And here we go again, with One Direction!

Da var vi i Stavanger også klare for første skoledag, nå står  tredje klasse for tur!

Vi kom hjem fra ferie i natt, så dagen begynte noe trøtt.com. Uansett, frøken “smil” var ikke sein med å kle på seg One Direction outfits og telle minuttene til avgang.

Dårlig planlagt matpakke resulterte i brødskiver med avskårne skorper. Brødet var vel noe gammelt siden små hårete grønne flekker i kantene hadde oppstått. Neida, det var ikke riktig så ille, så kun en liten uvedkommende tass på endeskiva, men for å være på den sikre siden forminska vi alle litt.

Så med dette ønsker jeg alle skolebarna der ute, LYKKE TIL og alle dere andre en riktig fin dag 

 

#onedirection #monsterhigh #skolestart