Da kan den lenge skjulte hemmeligheten endelig se dagens lys. Dere kan tro vi har ei lykkelig Mille-mor her nå. Hun har nemlig blitt eier av verdens skjønneste lille Bolognese valp. En stor drøm har gått i oppfyllelse og hun mener selv at hun nå er verdens heldigste 14-åring, og at hun fra nå av aldri noensinne mer, skal be om noe verdens ting.
Mille har nok hatt et stort ønske om egen hund helt siden hun kunne snakke. Vi som familie har jo fineste Pippi fra før av, en Yorkshire Terrier på snart 9 år, men de som kjenner denne rasen vet at den ofte knytter seg til en person. Hun er nok min lille hjerteknuser som følger meg hvorhen jeg går, og vil som sagt helst ikke ferdes noe sted uten meg på slep.
Så til alle dere som trodde vi skulle flytte, der tok dere feil. Så drastiske er vi ikke, men jeg mener nå allikevel at det er ganske så stort å få en ny firbeint i hus. Mille har en stor jobb fremfor seg nå, det blir en hektisk sommer for henne med hest, hund, fugler og kattunger, men vi foreldre er selvsagt der for å bistå med all den hjelpen hun måtte trenge.
Lille Poppy har vært planlagt en evighet. Hun har vært påtenkt i nærmere to år, og er faktisk en gave fra min mamma, kjære mommo. En kjærkomment konfirmasjonsgave, som egentlig skulle vært overrekt 9. mai i form av et bilde med alt av familie og venner til stedet. Det skjærte seg selvsagt siden konfirmasjonene ble utsatt, så da dere, ble gaven i form av lille Poppy overlevert i går.
Mille ante ingen verdens ting. Bjørn Erik og jeg sa vi skulle overraske mommo med en litt for tidlig bursdagspresangen i form av en Goggle Nest Hub, men det var selvsagt et skalkesjul. Vi gjorde faktisk det noe seinere på dagen, men den egentlig seansen som fant sted oppe på Trollvann, ble selvsagt mye mer overveldende og rørende. Øyeblikket var rett og slett magisk. Mommo sa hun hadde glemt drikken til pikniken vi skulla ha, men i stedet skulle hun altså hente den vesle valpen. Den ble varsomt og sovende lagt i en kurv, og resten av hendelsen kan dere jo egentlig se på bildene her. Kjærlighet ved første blikk.
Mille + Poppy = ❤️
Da var det på tide å ta et siste farvel med oppdretter Kristin.
I dag har vi jentene vært på shopping i byen. Minsten Mille har faktisk ikke dratt minibankkortet sitt siden januar. Både bursdag- og julepresangpenger har brent i en evighet på kontoen hennes, så nå var det på tide å få fornyet garderoben litt, syntes hun.
Mille er på ingen måte ei jente som liker å shoppe. Hun kan ikke fordra det, så det må planlegges nøye hvilke butikker som skal besøkes. Det kommer ikke på tale å “bare stikke innom en sjapp tur” i en til utenom det som er planlagt. I dag gikk turen i fire butikker, akkurat som vi ble enige om, så stemningen var god fra begynnelse til slutt.
De viser seg derimot at hun snuppa mi vil bestemme selv hva hun skal shoppe av klær, og det er faktisk ganske uvant å ikke lenger ha noe jeg skulle ha sagt. Vel, hvis hun hadde kommet dinglende med magetopper eller noe som oste av “sexy” voksen klær, så hadde jeg selvsagt satt foten ned, men ønskene hennes er ganske så uskyldige. Hun ville ha slengbukser, eller helt vide rette ben, og de skulle gjerne være litt høyvann.
Det ble både slengbukse og til min store glede sort slimfit snekkerbukse, men den søte hvite blusen jeg stakk innunder de andre klærne hun hadde med seg inn i prøverommet, ble raskt avvist og nedstemt. Jeg elsket den, men hun synes den var for barnslig, alt for pikeaktig, og måtte derfor raskt fjernes. Jeg fikk derimot grini meg til å ta et bilde av henne med den på, for å vise dere alle hvor nydelig hun var i den…i skarve to sekunder.
Jaja, hva kan jeg si her jeg sitter og smiler. Det er nå litt stas å ha en ungdom som veit hva hun vil ha også da. Hun vokser til, modnes, blitt ei lita ung dame. Så fornøyd der hun stod til slutt og dro bankkortet, insisterte på å få betale alt sjøl. Flinkissen min.
Dette blir en bra dag, kjenner jeg. Sola skinner, kattungen legger på seg i rekordfart og jeg skal ha en turfri dag. Det blir selvsagt flere småturer med Pippi-luska, men ikke den higende 10-12.000 skrittsturen. Målet er å få den unnagjort fem dager i uka, må som sagt fortsatt redegjøre for dette for mellomstemannen Pelle, men i dag tar jeg en pause. Jeg har nemlig en hvilepuls som ikke vil under 100 i dag, den gikk opp i 133 bare ved å børste håret, så da tenker jeg kroppen har godt av å hvile. Jeg er under utredning, venter på svar fra blodprøver tatt i forrige uke, og håper som sagt det er stoffskiftet mitt som bøller.
Apropos tur dere, jeg må si jeg savner den aller beste turkompisen min nå. Når Falk er på besøk, så tar jeg nemlig alltid beina fatt og forsvinner ut når han skal sove. Da går vi og går vi rundt om på den nydelige øya vår, og timene flyr avgårde. Vi tar med snacks og drikke, og drøyer i det lengste med å tusle hjemover igjen. Han er alltid så fornøyd der han sitter, selv om vi på akkurat den dagen her gikk ut i storm og kun fire grader. Det ser kanskje idyllisk ut, men som dere vet blir det bitende kaldt når vinden setter inn for fullt her på Vestlandet.
Jeg savner som sagt den lille flokken i Drammen, men jeg har et meget viktig oppdrag og overraskelse på østlandet snart, så vi sees snart igjen. Jeg gleder meg altså så til å få innviet dere i dette nye, men som sagt så drøyer det et par uker til før den store boblen sprekker. Jeg er nødt til å overlate kattungen til Pelle mens vi reiser, og da er det greit at flaskematingen er hver femte time først, ikke hver tredje som nå.
Ha en fortsatt fin dag dere, nyt den ☀️
Denne turen her visste jeg ville bli lang, og siden vi skulle gå en del strekninger langs veien, fikk Pippi med seg senga si under vogna i blåsten.
Hver dag gikk Falk og jeg og besøkte kopplammet Corona. Stor stas, men i disse dager er han derimot tilbake hos bonden for å venne seg seg til å spise kraftfor. Han skal nemlig føres tilbake til flokken sin, og må derfor lære seg å klare seg selv.
Om ikke så alt for lenge, nærmere bestemt når Bjørn Erik har står opp klokken syv, hopper jeg til sengs. Vi har nemlig gått tilbake på å flaske den minste kattungen hver andre time, siden han gikk for lite opp i vekt, og i natt klarte jeg ikke helt å falle så godt til ro her på sofaen. Jeg tenker det skal bli godt å ta seg en liten lur i senga snart, i trygghet over at Bjørn Erik tar over.
Tenk at vi egentlig skulle vært ferdig med konfirmasjonene til alle de tre trollungene våre nå da dere. Minsten Mille skulle feiret dagen sin sist lørdag, men den måtte selvsagt avlyses. Ny dato er derimot rekvirert, så hvis alt går etter planen, prøver vi på nytt igjen å få til fest den 10 oktober. For å være helt ærlig, så gjorde det egentlig ingen verdens ting. Vel, i alle fall ikke for meg som planlegger det hele. Det skal bli godt med bedre tid og antagelig bedre kontroll på alt som skal forberedes, selv om konfirmanten selv gjerne hadde ønsket å få feire seg nå, for hun gleder seg noe ekstremt mye til dette.
I stedet for konfirmasjon nå på lørdag, ble det derimot åpnet opp rundt koronareglene i stallen, så endelig ble det mulig å ha sprangstevne igjen. Selvsagt er det fortsatt en del hensyn å ta, men det å få teste ut formen til både rytter og hest var moro. Det var dessuten ekstra kjekt å ha en nervøs storebror heiende på sidelinja for aller første gang. Jeg veit ikke hvor jeg har feila som mor, jeg som fikk igjennom at alle ungene våre skulle lære seg å ri, men Dennis har av en eller annen grunn fått det for seg at hest plutselig er veldig skummelt.
Kanskje han har blitt noe skeptisk siden jeg har ymtet innpå med at jeg har som mål å føre arven videre, for selvsagt skal minsten Falk også bli fortrolig med hest å lære seg ri. Den aller første gaven jeg kjøpte til Kristin og Dennis når jeg fikk den gledelig nyheten om at jeg skulle bli farmor var ridestøvler, i størrelse 23, og til jul fikk han verdens minste ridebukse også. Ridelæreren til Mille, snille Helle, har i tillegg lånt oss den skjønneste lille ridehjelmen, så i løpet av et par år nå, er planen at også han skal opp på hesteryggen.
Jeg hadde vel egentlig tenkt at han skulle få sitte på Sol allerede på lørdag, men han var nok bittelitt skeptisk som faren sin han også. Jeg kjente nemlig at han strittet litt i mot i armene mine, så da drøyer vi den ridningen litt til. For det er på ingen måte noe vits å skremme livskiten ut av han allerede nå. Neida, vi har god tid, for hest har kommet for å bli i denne familien, så vi får ta tiden til hjelp ❤️
Jeg har en liten følelse av at noen mener jeg er i overkant paranoid når det kommer til dette forferdelige koronaviruset. Jeg får nemlig små stikkord som indikerer det, de mener jeg stresser og overtenker. Er nok litt enig, for jeg lever ennå som om jeg er i karantene, selv om den var over for flere uker siden.
Jeg møter ingen andre utenom noen få familiemedlemmer, går sjeldent i butikken, går på tur hvor jeg kun møter noen få andre turgåere, og vasker handlenettene mine hver gang jeg har brukt dem. I tillegg så bruker jeg fortsatt hansker i butikken, tar de på i bilen og kaster de med en gang jeg kommer ut av butikken. Jeg har ikke med meg mobil eller lommebok, kun bankkort.
Ved fortsatt å være forsiktig, så jeg nemlig muligheten til å besøke barnebarnet Falk. Det var sukkerbiten som gjorde hverdagen så mye enklere, og var så absolutt verdt det. Mamsen og papsen hans benyttet seg selvsagt av anledningen. De fikk gjort en hel haug av ting når jeg så etter minsten, og det må jeg si var en vinn-vinn situasjon for oss alle.
Falk har altså rukket å bli et år gammel, og bursdagsgaven fra farmor og farfar ble en gåsykkel. En trehjulssykkel uten pedaler, som altså skal trene opp balansen til de aller minste. Hjelm måtte han også ha, og den ble med oss hele veien hjem fra Mexico. Jeg kan vel ærlig innrømme at han ikke likte den noe særlig, ville helst ha den av seg i en fei, men med litt trening så går det seg nok til.
En noe overivrig krabat ville vel egentlig bare løpe avgårde med sykkelen med en gang, men den er veldig lett, så uten støtte fra voksen velter den. Det skjer derimot mye i den alderen der, det læres noe nytt hver bidige dag, så om ikke så alt for lenge så fikser han det nok ❤️
Selv er jeg i himmelriket, for endelig fikk vi møte eldstemann og den lille flokken hans. Det betyr masse kvalitetstid med vesle Falk, noe jeg sårt har lengtet etter.
Jeg var som sagt litt engstelig for at han hadde glemt oss, men han fantes ikke skeptisk i det hele tatt. Det var helt greit å få besøk av farmor, farfar og tante Mille, og han sjarmerte oss i senk som vanlig fra første sekund.
Det var altså så deilig å klemme dem igjen, og selvsagt stor stas for Bjørn Erik og Mille å få se det nye huset med den majestetiske utsikten over hele Drammen. Det er enkelt å forstå at Kristin og Dennis falt pladask for denne drømmepakken. Huset er helt rått og beliggenheten kunne altså ikke vært bedre.
Jeg hadde ikke trengt å uro meg for ikke å oppnå mine daglige turer på minimum 10.000 skritt. Lysløypa ligger bare et steinkast unna, med deilig skau akkurat som jeg er vant med fra oppveksten min i Oslo.
I går tok jeg med meg Falk og dytta vogna utallige bakker opp til Hellashytta i Drammnesmarka. Jeg må innrømme at jeg angret et lite øyeblikk der da pusten omtrent tok livet av meg og svetten silte, men etter å lagt inn noen vannpauser underveis kom vi frem til slutt.
Det frista veldig med nystekte vafler og kakao, men vi valgte å holde avstand til hytta siden vi tross alt ikke skal omgås masse mennesker. Jeg har også bestemt meg for å prøve å holde meg til en utskeielse i uka, og den dagen hadde jeg jo allerede brukt opp.
Turen hjemover var unnagjort på et blunk, for da gikk det tross alt bare nedover. Vi storkoste oss i solsteika og det yrende vårlivet som var rundt oss på alle kanter. Denne opplevelsen var faktisk så kjekt at vi skal gå samme turen i dag også. Da skal Mille være med også, og det kan jo bli spennende. Jeg har nemlig ikke fortalt henne at det kun er oppover bakker til å begynne med. Vi får pakke med oss en sekk med frukt og kjeks tenker jeg, og dobbelt så mye drikke, for i dag skal det blir varmt ☀️
Se på all den blåveisen, så vakkert.
Det er en grunn for at jeg valgte dette bildet i svart/hvitt. Jeg var nemlig helt pumpa her, helt blodrød faktisk.
Tenk at det lille mirakelet av et barnebarn allerede fyller 1 år. Jeg synes ikke det er lenge siden vi pakket og dro bortover til kjente og kjære trakter og satt nervøse dag og natt og ventet på hans etterlengtede ankomst. Vesle Falk herjet vilt med mammaen sin i nesten tre døgn før han ville komme ut å hilse på, så dere kan tro vi dro et lettelsens sukk når han endelig var her.
1 års feiringen er viktig, selv om jubilanten selv ikke skjønnet bæret av hva som foregår. Selv så kjenner jeg veldig på at veslegutten er alt for langt unna akkurat nå. Vi har diskutert lenge hvem som skal besøke hvem først i denne skumle tiden vi lever i, og har kommet frem til at vi drar til Drammen og ikke omvendt. For vi klarer fint å reise dit uten noen stopp underveis. De derimot måtte ha lagt inn en overnatting, og det er alt for risikabelt akkurat nå.
Jaja, så hva gjør en farmor på en sånn dag som det her da? Joda, hun tar selvsagt på seg bursdagsgenser til ære for pjokken, spiller inn bursdagssang til han med resten av flokken i huset og pakker inn gaver. Videre så facetimer hun flere ganger med gjevne mellomrom, og lar en tåre trille når hun får tilsendt video av hans første kakespising. Åhhh, som han koste seg der han satt og griste og sørget for at smitt og smule ble med på fingeren inn i munnen. Med jevne mellomrom kom det lyder som “nam nam nam”, han var regelrett i himmelriket. Tror neppe han er vant til noe særlig sukker, så dette var helt klart stas, et stort øyeblikk.
Jeg har ikke sett lille Falke-mann siden februar. Før den tid hadde vi faktisk klart å få til et besøk hver bidige måned siden han ble født. Det er et stort savn å ikke ha hatt han i armene, så det skal bli godt å snart få klemme han igjen. Men til tross for at vi har sett hverandre via mobilen hver dag, så er jeg fortsatt litt usikker på om han kjenner meg igjen. For det er jo helt normalt å være skeptisk i den alderen der, men jeg kan love dere at jeg ikke reiser hjem igjen før vi er bestevenner igjen.
“Kjære lille gledessprederen vår, gratulerer så mye med første fødselsdag. Vit at du er vårt alt. Hjertene våre flommer over av kjærlighet og omsorg til deg. Vi sees snart lille venn. Klemmer sendes i fleng fra farmor og farfar ❤️
“I disse spesielle tider”, er en setning som brukes ofte nå. Det er som om vi alle holder litt pusten og har ekstra høye skuldre, i påvente av en bedre og lysere hverdag. Den ene dagen snakkes det varmt om den gode dugnadsånden, for så å bli irri irri rattata over at noen ikke oppfører seg helt etter boka.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at her hjemme går livet sin vante gang, men det gjør jo ikke det. Bjørn Erik jobber mye mer enn før. Jeg hører mobilen gå varm der oppe i andre etasjen og at det skrives iherdig på tastaturet i ett sett. Det er mange som er redde for jobbene sine nå, så som fagforeningsmann er det derfor viktig å ha tunga rett i munn og veilede veien videre riktig.
Mille har det stort sett veldig bra. Det hjalp å få komme ut i frisk luft, til hesten sin Sol. Hun får derimot ikke lov å ri inne i hallen, heller ikke omgås de andre, for hun vet at hun overhodet ikke må bli smittet. For når hun ikke klarer å ri av seg en liten tarminfeksjon eller forkjølelse uten legehjelp, tar vi ingen sjanser.
Selv om vi som alle andre lever med begrenset frihet, så føler vi allikevel at vi er noen av de heldigste på jord. Hvis det å redde verden betyr å holde seg hjemme, med kjøleskapet og godteriskapet fullt, så er dette den enkleste oppgaven vi har fått. Venner og familie er kun en telefonsamtale unna, bedre kan man faktisk ikke få det.
I går ble forresten mellomstemannen vår Pelle 23 år. Jeg var først litt usikker på om vi kunne møtes, men han har sittet hjemme på vakt fra barnehagejobben sin siden vi gikk i karantene. Barnehagen er fortsatt i drift for et fåtalls barn, men for å begrense smittefaren, jobber det faste voksne i sammen hver dag. Pelle har hatt fri, men fra mandag av er det hans tur til å ta en ukes økt.
Det ble altså en liten feiring i går, med favorittene finnbiff med potetstappe og marsipankake til dessert. Det var helt herlig å få henge litt sammen med den fine Pelle-gutten vår igjen. Den alvorlige skøyeren vår har helt klart blitt voksen. Han biter ikke lenger på terginga fra lille søstera, kanskje han rett og slett har savna det litt?
Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag. Ta vare på deg selv og dine og hold dere friske ❤️
Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.
Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover.
Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.
Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.
Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.
Der er altså så fine i sammen.
Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”
Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.
Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.
Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.
Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.
Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.
Jeg noterer meg karantenedag nummer 8, og trekker et lettelsens sukk. Alle tre er nemlig helt symptomfrie, noe som gjør at jeg endelig tør å tror på at vi kommer gjennom denne første runden uten å bli syke. Vi kommer selvsagt uansett til å fortsette å holde oss inne, forholde oss til karantenereglene, for uten om et par natt turer med Pippi, og tenker vel egentlig at vi vi kommer til å leve ganske så likt selv etter at de 14 dagene er over.
Mille er endelig skikkelig i gang med hjemmeskolen via “Google Hangouts”, hvor hele fem av bestevenninnene i dag var online i sammen og hjalp hverandre. I tillegg så har vi en del nye huslige sysler som også tilegnes minsten. Det er hennes oppgave å lage lunsj i huset hver dag, og samtidig skal hun denne uken her, lære seg å vaske tøy. Jeg er nemlig litt redd jeg feilet med det når det kommer til de to voksne guttene våre, men Mille slipper ikke unna.
Det fine med Mille, er at hun i utgangspunktet elsker å ha frie tøyler på kjøkkenet. Særlig når hun får trumfet i gjennom at det blir vafler til lunsj. De ble forresten mye bedre enn mine som alltid smaker sprøe kjeks, så fra nå av må hun gjerne ta over den oppgaven der. Når det kommer til klesvasken, så likte hun faktisk det også. Jeg hadde på forhånd teipet forklarende lapper på vaskemaskinen på hvilke vaskeprogrammer vi bruker mest, i hvilke hull såpen og skyllemiddelet skal og i tillegg til hvordan hun velger kort, langt eller økonomisk program. Det var i følge henne kjempekjekt å begynne på dette læreprosjektet, så nå ser jeg gjerne for meg litt avlastning på det også, jippi!
Som avslutning vil jeg gjerne få gjengi noen ord jeg leste tidligere i dag, som igjen fikk meg til å tenke på situasjonen vi alle dessverre er i for tiden:
Tankene dine påvirker humøret ditt. Humøret ditt påvirker nervesystemet ditt. Et overaktivt nervesystem kan faktisk påvirke immunforsvaret ditt. Tankene dine er med andre ord like viktige som det du spiser.
Jeg synes virkelig det var på tide at både Bjørn Erik og Mille så musikalen “The sound of music”.
Deilig quesadilla på gang.
Sjekk ut hjelpeteksten jeg har teipet på. Fatter ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før når gutta bodde hjemme.
