Nå holdt jeg fadern meg på å drite meg ut igjen. Jeg er nemlig ekstremt opptatt av at alle ungene mine samt kjærestene (venninnene) deres får likt påskeegg, men det ble plutselig ikke så enkelt allikevel. For selv om jeg ikke nevnte hvor jeg hadde kjøpt disse påskevinholderne i innlegget om eggene til Kristin og Dennis, ble jeg etterhvert spurt i plenum om det, noe som resulterte i at butikken både her på Hundvåg og i byen gikk tomme på et blunk.
Det var med andre ord ikke så lurt å ikke kjøpe alle de fem hønene med en gang, men butikkdama her på Hundvåg var snill og ringte rundt og etterlyste dem, noe som resulterte i at hun klarte å hoste opp tre høner til. De er som sagt ment til å ha en vinkartong i seg, men jeg putter påskeeggene til ungene i dem i stedet. Jeg synes nemlig de er så søte, og dekorer fint som påskepynt gjør de også.
Jeg ser at fler og fler gir ungene sine påskeegget før selve påskeaften, men det gjør altså ikke jeg. Er litt streng der, men orker rett og slett ikke all den småspisinga av snop hele tiden. Hadde jeg gitt Mille sitt påskeegg før, så veit jeg jo at det hadde vært tomt før påskeaften også. Så akkurat der tviholder jeg på den gamle tradisjonen. Hva gjør dere?
Alle ungene liker forskjellig snop, så det tar litt tid å sortere etter smak og behag.
Da var eggene til Mille, Pelle og Linni også klart.
Vi har bestemt oss for å ha byas påske og være litt her og litt der i år. Litt i Oslo og deretter hjemme i Stavanger. Da står selvsagt kos med familie og venner øverst på lista for hva vi skal gjøre, men det å være turist i egen by er heller ikke så dumt.
Alenetid, bare Bjørn Erik og meg, er også å foretrekke, som her med en liten vaffeldate oppe på Trollvann. Mamma bor jo bare noen få hundre meter unna, så opp hit har vi valfarta i flere tiår. Det var faktisk meningen at vi skulle gå en tur først (helt sant), men snøen lå fortsatt på stien, og det hadde ikke kløna meg skotøy til. Jeg er livredd for å falle, så da ble det vaffelbelønning på oss med en gang.
Så da satt vi der da og glodde på “livet”. Joggere, babisser, syklende gærninger ned skibakken, søte gamlisser med rullatorer og hunder i alle fasonger og størrelser. Mimret om alle de gode stundene vi har hatt med venner og familie der oppe, og bare nøyt hverandre.
Vet dere hva? Jeg tror søren meg jeg har fått pollenallergi! Ærre mulig å få det nå som så gæmliss?
Det begynte for et par uker siden. Våknet opp til rennende øyne og en følelse av at noen holdt en tigerbalsam rett under øyelokka mine. Tårene rant og rant, men så forsvant det igjen utover dagen. Den siste uken har det blitt verre, og i går under rusleturen i byen, slo det meg plutselig at jeg kanskje har blitt allergisk. Arg, det gidder jeg egentlig ikke å forholde meg til, kjenner jeg.
Jeg dro hjem og heiv inn på en Zyrtec. I løpet av de neste timene avtok det, og under kveldsturen var det omtrent borte. I morges og nå, melder kløinga seg derimot på igjen, men ikke like ille som i går synes jeg. Bjørn Erik mener jeg bør komme meg til legen for en blodprøve, men det må vel mer til enn en blodprøve? Jeg kjenner på at jeg egentlig ikke har så hastverk, for det går jo over i løpet av noen timer uansett, og tenk hvis det ikke er noe, da har jeg brydd legen for ingenting. Njaaa, for tenke mer på det i morra.
Det litt latterlige oppi det her, er at jeg uansett pollenallergi eller ikke, drar med meg en neve bjørkeris hver gang fra lufteturen til hundene nå. Jeg elsker nemlig å pynte med dem rundt om i hele huset, og selvsagt må jeg det nå også. Midt oppi all pyntinga fikk jeg også bilder fra flokken vår i Oslo, med påskekyllingene med påskeeggene inni, og det passet jo bra i all denne pyntinga. Kristin med fin struttende mage og eldstemannen som jeg tenker har ganske så mange sommerfugler i magen for tiden. Tenk om det kommer en liten påskegutt da dere, det er lov å håpe 🐣
Det er forresten helt nydelig vær her i Stavanger nå. Fortsatt litt kaldt, men så lenge sola viser seg fra sin aller beste side, kan det være så kaldt det bare vil for min del ☀️
Da har jeg akkurat kommet inn dørene her hjemme, etter å ha vært på farta i hele dag. Hundene har fått seg et par reale turer, Mille har blitt kjørt i stallen, jeg har vært hos den lokale slakteren og kjøpt pålegg samt shoppet påskeegg, kyllinger og veganersnop til de to eldste barna. Vel, barn og barn Fru Blom, Kristin og Dennis kan vel egentlig ikke kalles det, men de er nå uansett ikke for gamle for påskeegg.
Bjørn Erik skal til Oslo to ganger neste uken, så da tenkte jeg det var greit å få dette ferdig før han drar. Derfor ringte jeg Dennis i dag, og spurte hva jeg kunne kjøpe til dem, hva som var veganersnop. Tidligere hadde Rema 1000 lesbare store etiketter på smågodtet sitt som viste hva alt inneholdt, men det har de ikke lenger. Vel, man kan selvsagt fortsatt lese på en annen type innholdsfortegnelse hva alt er, men jeg hadde dessverre ikke med meg brillene mine, så det nyttet ikke. Dennis hjalp meg derfor med dette, så nå står alt pakket og klart her.
Jeg fant forresten disse store kyllingene med borrelås i ryggen, så man kan stappe påskeegget inn i kroppen på dem, var de ikke fine?
Nå skal jeg komme meg i dusjen og gjøre meg klar til kveldens sprell. Bjørn Erik har nemlig klart å få tak i billetter til meg til kveldens ekstra forestilling med Harm og Hegseth, så jeg er i ekstase. Elsker de gutta der, ler meg skakk, så jeg gleder meg stort.
Det skal bli så deilig med noen fridager på hele gjengen et par dager nå, og det er helt herlig å se at lille snuppeline virkelig er på bedringens vei. Hun klarte seg utrolig bra i stallen nå nettopp, så i morgen får hun være der alene igjen. Vi må selvfølgelig gå etter henne og sørge for at hun kler på seg godt og ikke fryser, for hun har allerede glemt hvor kipt det var å være så syk over så lang tid.
Nå roper derimot flokken på meg, vi skal på kino med tante Tonje, så helgen kunne jo ikke startet bedre. Sendere mange gode fredagsklemmer, kos dere!
Holymacaroni, så stas. Venninnen min mente at nå ville store ting skje, jeg lå visstnok på 31 plass på blogglisten, men der er jeg nok ganske så realistisk. Det var mang en store konkurrenter i denne konkurransen, men de vant nok rett og slett ikke fordi de ikke gadd å involvere seg. For de som tar minimum 20.000,- pr. innlegg, og da blir denne premien her bare en liten dråpe i havet. For meg derimot, er det juleaften og bursdag på en og samme dag. Det er også en enorm anerkjennelse at dere lesere er med meg. Det er kun takket være deres tastetrykk at jeg klarte å holde helt inn til mål, og det er det bare for meg å rope ut TUSEN TAKK! Dere er de aller beste, trofaste til tusen, og grunnen til at jeg fortsatt finner motivasjonen til å fortsette videre.
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal bruke pengene til, men synes dere det er lov å være litt egoistisk denne gangen? Har veeeldig lyst på flere onepiecer, det er alltid plass til flere, ikke sant?
Nå skal jeg ta meg en tur ut i stallen, mens Bjørn Erik holder fortet her hjemme. Mille forstår ikke helt hvorfor hun ikke får lov til å være med, men den sjansen tar vi ikke riktig ennå. Det er skikkelig ruskevær her i Stavanger nå, og all stallarbeidet tar jo litt tid, så hun skal ikke risikere å plutselig stå der å fryse. Jeg får heller snappe noen koselige hilsninger til henne fra favorittjenta hennes Sol.
Jeg ønsker dere en riktig god lørdag, kos dere max, og takk igjen for alle stemmene dere la igjen 💕
Hva får man når man fyller opp en nattklubb med 200 feststemte kvinns, selger bobler som støtter en god sak og hoster opp de kuleste artistene ever til å stå for underholdningen? Jo, en heidundrande fest så klart, særlig når to bestisser fra Oslo øst atter en gang møtes, for de har jo tross alt svart belte i å ha det gøy.
Tonje og jeg møttes allerede halv seks for en bedre middag, for vi syntes det var greit å ha varma opp litt før hele hønseflokken var på plass. Vi var ikke helt sikre på å få treffe så mange kjente denne gangen, men allerede i inngangskøen, var en ti-talls klemmer delt ut i fleng. Det var kjentfolk på rekke og rad, mange jeg ikke hadde sette på flere år, så da steig selvsagt stemningen i taket på 1-2-3.
Den ene etter den andre overgikk hverandre i finkjoler og høye hæler, mens vi kom i noe komfortabelt sort og flate sko. Jeg hadde til og med på meg lange sorte strømper til over kneet, over en strømpebukse så klart, for jeg aktet ikke å fryse ræ.. av meg når jeg skulle hjem. I tillegg så hadde vi avtalt på forhånd at skinnjakkene, altså rockejakkene, skulle få lufta seg litt igjen, for hverken i klesskapene mine eller Tonje sine, finner man finjakker eller frakker.
Korkene på boblene spratt til værs, og festen var i gang, og rekende på en snor, kom det varme taler om hvor sårbart liver er og hvor viktig det er å inkludere de du møter på din vei. Det er dessverre ikke alltid like lett for to ramper som Tonje og meg å holde munn så alt for lenge av gangen, men vi klart oss sånn nogenlunde bra denne gangen også. Det var derimot befriende å kunne tatle, le og danse igjen etterhvert, for er det noe vi kan så er det akkurat det.
Vi hadde egentlig tenkt å ta oss en liten luftetur rundt om til byens andre vannhull også, men en klok venn fikk oss på andre tanker. Hun synes det var ufint av folk å stikke avgårde tidlig, rett etter at premiene folk vant var delt ut, for det var jo tross alt lagt ned en del arbeid i å få stelt i stand et så stort kalas. Det var vi faktisk helt enig i, så vi ble. Vi er ikke vanskelig, og i dag så angrer jeg ikke et sekund på valget vi tok. Lokalet ble etterhvert fylt opp av nye feststemte gjenger, kjentfolk denne gangen også, så vi storkoste som aldri før. Når klokka derimot nærmet seg to, måtte undertegnede kaste inn håndkle. Da hadde det i et par runder Pepsi Max allerede, så dere kan tro det var kjærkomment å endelig bli henta av han snille hunken min. Vel hjemme igjen, vanka det rista loff med smør og brunost på, og et gedigent glass med melk. Slettes ikke en dårlig avslutning på for en særdeles fargerik aften.
Wow, by the way, jeg glemte å fortelle dere at både Tonje og jeg vant to av de flotteste premiene som ble delt ut denne kvelden. Opphold for to på flott hotell oppi den vakre fjellheimen her, og stort gavekort på hudpleie. De heldiggrisene!
Da skal den dama her snart ut av joggisen og smette inn i finstasen. Jeg aner ikke hvilken kjole jeg skal ta, men jeg tenker jeg kjører safe og finner en svart en. Det er egentlig stor glam faktor i selskapet vi skal på i kveld, men dere kjenner meg og ikke minst bestis Tonje, vi er ikke særlig gode på de alt for høye hælene. Jeg skal til og med ha på meg “rocke-jakka”, så igjen går jeg “mine egne veier”.
Jeg har hatt litt av en rålse dag i dag (er det forresten noe som heter “rålse”?). I mitt hodet betyr det å svinse litt her og der, fikse og ordne, styre og stelle. Jeg skulle selvsagt prioritert litt annerledes, lagd en haug med kjøttkaker med kjøttdeigen som gikk ut for to dager siden, men tiden løp rett og slett fra meg. Programmet jeg redigerer bildene mine i har nemlig kommet med en helt ny versjon, og jeg skjønner absolutt ingenting. Jeg trenger tydeligvis å sette meg ned i fred og ro og finne ut av det uten å holde på med hundre andre ting samtidig. Det er godt hundene trenger tur i ny og ne, så jeg får lufta vetet, for jeg har nemlig liten lyst til å lære meg dette akkurat nå. Er nok en av de som vanligvis ikke er så glad i alt for store forandrigene.
Nei nå må jeg få av tannpastaen på den gedigne kvisa jeg har i fjeset og finne ut hva jeg skal ikle meg i kveld. Vi får heller skrives mer i morgen!
God helg!
Bjørn Erik har forresten vært i Oslo og jobbet denne uken, og sannelig fikk han tid til å gå ut å spise med mamma, Morten, Kristin og Dennis. Det vanket derfor nye raggsokker av mamma kom hjem og Kristin hadde også signert boksen sin til ei her i Stavanger som jeg veit kommer til å sette veldig stor pris på de gode ordene.
I disse dager legges siste touch på Marianne sin video “Alltid to”, som ble spilt inn hjemme hos oss nylig, les gjerne her. I går fikk vi altså se første utkast, og det gjør altså så inni hel…. vondt å ta den innover seg. Den gir et så ærlig innblikk inn i vår sårbare verden, for den viser oss som familie rundt ensomheten Mille ofte opplever.
Det er nok mange som lurer på hvorfor jeg er så åpen rundt dette, hvorfor jeg gang på gang utleverer jentungen min, gjør henne til tider ennå mer sårbar enn det hun kanskje allerede er. Det er ikke ofte jeg får dette spørsmålet, men det hender, og da som oftes i kjølevannet av at jeg har stilt noen til veggs for handlingene deres. Eller rettere sagt, mangel på handling. Det drives voksenopplæring over en lav sko, gang på gang, og hos noen går det aldri inn.
Jeg er så lei av å unnskylde oppførselen til enkelte foreldre og barn. Tidligere, når Mille kom hjem lei seg, fant jeg opp en hel del rekke ting så hun skulle føle seg bedre. Jeg tror ikke disse barna har det noe særlig bra hjemme, kanskje foreldrene krangler mye, kanskje de i verste fall blir misbrukt eller rett og slett har så vonde tanker i hodet sitt at de må la det gå utover alle andre?
Det å ha det vondt, det å ha en utrygg barndom forklarer gjerne hvorfor mange oppfører seg dårlig ovenfor andre, men det unnskylder ingenting. Det får Mille vite i dag, for nå holder det ikke å finne opp alle disse liksom historiene lenger. Hun er klok til tusen, og jeg er livredd for at alle disse sparkene i magen en dag skal gjøre henne bitter og inneslutta.
En ting er i alle fall sikker, jeg står så absolutt ikke på sidelinja og ser på at folk overser ungen min. Hun skal til enhver tid vite at jeg stiller opp for henne, at jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha en så trygg hverdag som mulig. Her for leden, når vi var i butikken, møtte vi ei Mille har gått i klassen med før. Hun har alltid, også i fjor, vært i bursdagsselskapene til Mille, og jeg har alltid vært inkluderende og hyggelig mot henne. Det har derimot kommet meg for øret at hun tidligere “kastet Mille under bussen”. Pushet henne til å gjøre ting hun egentlig ikke følte seg trygg på. Jeg agerte selvsagt, gikk ikke direkte til henne, men forklarte alle jentene i klassen at dette ikke var greit, og at vi på ingen måte godtok slik oppførsel. Det var mange blikk som søkte gulvet den gangen, og noen av dem unngår blikket mitt i dag også, som når vi var i butikken her for leden. Jenta kunne ikke kommet seg raskere avgårde, og ville på ingen måte møte oss, hvorpå vi egentlig bare hadde smilt og sagt et høflig “hei”. “Jeg tror hun er redd for deg, mamma, jeg tror egentlig flere er litt redd for deg og hva du kan komme til å si”. Ja, det kan nok være noe i det hun sier, jeg går nok ikke stille i dørene når noen først tramper på ungene mine, det har jeg aldri gjort.
Det ligger et ansvar hos alle å fange opp de som føler seg utenfor. Hvis foreldrene ikke klarer å oppdra ungene sine til å ha fokus på dette, så får vel jeg gjøre det som best jeg kan selv, skummel eller ei…
Nå er det like før det braker løs ute i den store ridehallen til Mille. Det skal holdes loppemarked der både lørdag og søndag fra kl. 12-16, og for aller første gang har Mille fått seg sin egen stand. Papsen Bjørn Erik skal bistå snuppeline de første timene, men det er meningen at hun etterhvert skal holde styr på alt selv. Hun har blitt utstyrt med kalkulator og pengeskrin, og alle “loppene” er sirlig merket med fargerike prislapper. Ingenting koster skjorta, det meste som “gi bort pris”, for dette er jo tross alt ting og tang vi ikke lenger har bruk for. Rideutstyr og klær som har blitt alt for små, og leker man har vokst i fra, som sårt trenger ny eiere.
Jeg kan dessverre ikke bistå selv denne dagen, for bestis fyller 50 år og skal feires hele dagen samtidig som vi skal være med på Pride markeringen, Stavanger på Skeiva paraden 2018. Et særdeles viktig arrangement, det er helt nødvendig å støtte. Bjørn Erik deler seg, og blir altså med litt her og der, samtidig som mellomstemannen Pelle henter Mille i stallen seinere og tar henne med seg hjem til seg på overnatting. Med andre ord, i dag er det alle mann til pumpene, i dag blir det liv og røre!
