Jada, i morgen bærer det altså østover, igjen! Hjem til mine fine ❤
Uke 10 = Trysil. Det er da du ikke finner unger lenger i bakkene, for da border Groruddalen de fleste hyttene der oppe. Dette er altså et av mine store høydepunkter i året. Jeg får henge med de gode gamle vennene mine, og jeg har altså ikke ord, for hvor viktig det er for meg.
Tilhørighet betyr mye, og selv om jeg er heldig og har fått noen helt fantastiske støttespillere her i Stavanger med åra, er det alltid godt å komme “hjem”. Det er godt å være med de som kjente deg fra du begynte i barnehagen på Vestli til du seinere gikk på Stovner videregående skole.
Hvorfor vi endte i Trysil er egentlig et lite mysterium. For som unge begynte vi på øst å vanke i Hemsedal, mens de andre dro til Geilo. Etterhvert ble det altså Trysil, og jeg kan ikke få sagt hvor gale kjekt vi har hatt det der. Unga våre tok sine første skitak i bakkene der, men denne uka er altså bare “vår”.
Ingen unger, bare sprell på oss voksne, og denne gangen skal altså hunken selv, Bjørn Erik, også være med. Han har møtt flokken min flere ganger før, og digger de like mye som meg…og godt er vel det ❤
Jeg er uansett ikke helt i mål her hjemme riktig ennå, så jeg får se å hive meg rundt. Pakkinga går nok fort unna, for jeg kan jo ikke lenger stå på ski med denne råtne kroppen, men å få alt på stell med alle dyra gjenstår.
Har grudd meg lenge, for de derre rotfyllingene tar helt knekken på meg bare ved tanken. Jeg troppet opp på timen min i god tid før tiden. Go´prata med tannlege min Magne lenge, om hvor heldig jeg var som hadde time så tidlig…altså før han ble trøtt og lei utover dagen. Han synes helt sikkert jeg er den masete skrulla med alle disse dikkedarene mine, men han lo nå på riktig plass og forsikra meg om at han var klar han, særlig etter en lang uke med vinterferie.
Jeg burde jo egentlig ikke grua meg så mye, for den verste jobben ble jo unnagjort sist gang jeg var der. Da ble jo tross alt røttene kappa av, så denne gangen trengte jeg ikke en gang bedøvelse, selv om jeg fnyste litt når jeg ikke fikk det. Fikk uansett fort fletta igjen, særlig når jeg fikk den forbaskade plastduken tredd ned på tanna igjen og hard vond strips, sånn stålring, skjært ned i tannkjøttet. Jeg får altså så panikk av den smerten der, og måtte virkelig gå inn i meg sjæl for å klare meg i gjennom helv…
Tenkte der jeg lå, at makan til dårligere pangstart på uken, skal man leite lenge etter. På den andre siden, var jeg egentlig litt happy også, særlig når jeg en drøy halvtime etterpå var ferdig. Dessverre 5000,- spenn fattigere, men herrejemeni så deilig det var å legge hele den skiten bak seg. Vel, jeg skal et par runder til i den forba… stolen i løpet av året, men neste gang skal jeg “kun” skifte en plombe. En svart gammal amalgamfylling skal byttes ut, og det skal altså bli så godt.
Jeg vokste tross alt opp på 80-tallet, som faktisk blir omtalt som “amalgamgenerasjonen”. Vi visste så vidt hva fluor var på den tiden, skylte kun i fellesskap med klassen av og til, og jeg tror det var flere enn meg som til tider hadde maaange hull. Jeg har allerede bytta ut noen av dem, men de aller største har jeg ventet med, i fare for å sprekke tennene under selve behandlingen. Nå må jeg dessverre begynne på makkverket, for de har av en eller annen grunn begynt å bli så dype at mat sitter fast i dem. Utrolig ekkelt, så jeg må bare få det ordna i en fei.
I tillegg til en noe hekkan start på uka med disse ubrukelige tenna, redda Bjørn Erik meg i å ta fyr i stad. Mille og jeg kom hjem forfrosne etter en lang ettermiddag i stallen, og som vanlig putta jeg rompa mi inn i ovnen for å få tilbake varmen. Stod helt i egne tanker, med nesa i mobilen så klart, og la faktisk ikke merke til lukta som plutselig bredte seg. Det gjorde gudskjelov han hunken min! Den lange kosestrikkegenseren min begynte å smelte, og hadde ikke Bjørn Erik agert asap, hadde den nok etterhvert også tatt fyr. Jeg hadde lyst til å surmule der og da over at yndlingsgenseren min gikk tapt, men HALLO, det der kunne gått mye verre. Tenk det da dere, jeg holdt på å ta fyr! Djiiiisus!
Høydepunktet i dag forutenom stallbesøket og ferdiglaga tacomiddag servert når vi kom hjem nå, må være besøket på Felleskjøpet. Jeg kom altså over noen nydelige fuglematere i marihøner og tenk det da dere, de var på 50%. Nesten gratis det, ikke sant? Det er ikke mer som skal til for å redde dagen min…
Nå burde jeg ha begynt å pakke, men tror heller jeg finner sofaen med en hjemmemekka saftpose. Vet ikke om tannlegen min anbefaler det i dag, men jeg lover å spise den på den andre siden av munnen. Jeg får heller pakke i morgen, for på onsdag bærer det avgårde igjen…
Jajaja, jeg innrømmer det! Jeg er nok ikke så godt selskap akkurat nå, eller for to dager siden mener jeg vel egentlig…
Jeg kan altså ikke fordra menn, eller rettere sagt min mann, når han klapper meg på hodet etter en “stri” dag og sier nølende og forsiktig:”Uffda, er det mensen på gang?” Djiiiisus meg i ræ…, vi har vært gift i over tjue år, og fortsatt drar han den strofen, og jeg, jo jeg tenner på alle pluggene. “NEIDA, DET ER IKKE DET!”, men joda det er nok det allikevel, og for aller første gang innrømmer jeg det. JEG INNRØMMER AT JEG LIDER AV PMS!
Jeg er en premenstruell bitch delux, og jeg kan ikke fordra meg selv når det står på som verst. Alt Bjørn Erik gjør irriterer meg, og jeg løfter på hver bidige stein for å finne ting jeg ikke liker eller kan fordra. PMSén rammer meg så forbaska hardt, og det er søren meg ikke greit dere, for når det endelig løsner, sitter jeg igjen med følelsen over å være verdens kipeste kjæreste og en dårlig samvittighet jeg ikke veit hvordan jeg skal takle.
Skal jeg være helt ærlig, så har jeg faktisk aldri helt trodd på de PMS-greiene. At det rett og slett kan påvirke oss kvinnfolk noe så til de grader. Tror jeg har hengt meg mer opp i at mannfolka gjør narr av det og derfor direkte oss. Jeg har vifta det vekk, eller rettere sagt brølt det bort. Det har ikke vært diskuterbart i det hele tatt, kanskje fordi jeg ikke har villet innrømme at jeg har vært påvirka.
Jeg må i alle fall skjerpe meg, eller rettere sagt be legen min om råd, for jeg kan jo ikke forvandles til den forbaskada heksa hver bidige måned. For når toppen er nådd, og frigjørelsen endelig kommer, føler jeg meg som verdens dummeste. Alt kjennes så tomt og trist ut, som å våkne opp som tyve-åring med verdens største “dagen-derpå-angst”.
Snille, snille mannen min altså. Tror han ble lettere sjokkskada på fredag når monsteret i meg virkelig så dagens lys. Der jeg stod rakrygget på mitt om at hele verden var blitt gal, i tillegg til at jeg “hata” alt mellom himmel og jord. Dagen etter, våkna jeg så mye lettere til sinns, glad og fornøyd og joda, mensen var også et faktum.
Gårsdagen ble så mye finere og jeg fikk utretta en masse, før jeg sovna i sofakroken på kvelden inntulla i pledd og fyr på peisen. Våkna opp igjen til superkoselig stemning, film og lørdagskos. I dag tilbød Bjørn Erik seg å dra i stallen med Mille og Kaja, hvorpå jeg igjen kunne finne sofakroken, med ostekulene mine og Pepsi-maxén. På TV´n har det rulla den ene episoden etter den andre av GIRLS, selv om jeg egentlig ikke veit om jeg liker serien engang. Den er altså så corny, så merkelig rar, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det som skjer…
Jeg burde jo forstå at noe ikke var helt på stell, når jeg dro hele veien til nabobyen for å hanke inn favorittkulene mine. Ikke bare en pose, men en hel bærepose full…
Gulp, dette satt langt inne, har alltid ignorert det, men er definitivt noe jeg må få sjekket opp.
Håper helgen har vært god, og ikke tatt knekken på dere slik den nesten tok livet av ekteskapet mitt. Neida, så ille var det ikke, men ganske skremmende allikevel.
Hele flokken har kommet hjem, og ingen av oss har andre planer for kvelden enn å slappe av og ta livet helt med ro.
I dag valgte jeg å ta en liten “timeout” fra stallen. Det så rett og slett helt for jæ…. ut her hjemme, og noe drastisk måtte rett og slett gjøres. Som regel bruker denne skrotten her en del tid om morran for å komme skikkelig i gang, og etter endt dag i stallen, er det lite energi igjen til andre ting. Derfor fikk Mille-mor igjen prøve seg litt på egenhånd, for jeg var nødt å prioritere litt annerledes for en gangs skyld.
Hesten Sol fortjente også en hviledag fra ridningen, og siden Mille fortsatt har litt vondt i foten passet det godt med en pausedag for henne også. Gjøremålene er allikevel mange i stallen, hesten må ha stell, det må møkkes og gjøres i stand mat for et helt døgn. GPS-klokken ble tatt på, og hun fikk med seg en liste over hva hun skulle gjøre, og jeg tror vi rett og slett vi en tid fremover, er nødt til å gjøre det sånn. Det er nemlig ikke alltid så lett å holde på konsentrasjonen, men snuppeline er veldig god på på å følge rutiner.
Mens Mille-mor koste seg i stallet, puslet jeg her hjemme. Julestjernene ble endelig skiftet ut med nydelige påskeliljer, og bøtta med såpevann ble flittig brukt. Bjørn Erik dro og hentet snuppeline etterhvert, samtidig som han fikk på plass 15 sekker med spon for oss. Jeg var dessverre ikke helt i mål når to slitne kropper entret dørene her, og av ansiktsuttrykket mitt, skjønte nok Bjørn Erik at jeg sårt trengte litt hjelp. En time seinere, var alt på stell, og hjemmelaga chilligryte med oksekjøtt “ready to digg in” etter 5 timer på kok. Endelig helg!
Selv om julestjernene fortsatt så bra ut, var det et friskt pust å hente frem “vår”-brikkene til bordet og nydelige påskeliljer…
Jøss, han far har skrudd av TV´n og tatt fram malespannet igjen. Strøk nummer to på kjøkkentaket skal utføres, og det var jo en overraskende vending. Jaja, da tror jeg vi jentene tar frem spillet Skippo, og holder han med selskap.
Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt den maksimalt, klem Nina
Etter tre uker med brudd i ankelen, er Mille tilbake på hesten igjen!
Jeg er så imponert! Selv om foten fortsatt er gul og blå, og hun mangler litt bevegelighet, synes hun det nå var på tide å komme seg tilbake i salen. Jeg var først litt engstelig for at hun skulle “fæle” og holde igjen etter det stygge fallet, men hun har tydeligvis lagt det bak seg. Sol er tryggheten selv, og Mille har nok savnet de fine dagene med henne.
Jeg har storkost meg som “vikar” i denne perioden, men må innrømme at det er kjempedeilig å få hvilt rompa si litt. Skrotten er ikke vant til å være så aktiv, så det skal bli godt å henge på sidelinja igjen. Vinterferie er herlig, dere. Særlig i blant glade tenåringsjenter og takknemlige firbeinte venner ❤
Dere kan tro det er kaos i heimen nå. Han far har begynt på prosjekt “male taket hvitt”, noe han har grua seg til i et år nå. Å gå fra furutak til et helt hvitt et, er virkelig en real makeover. Dere kan tro det blir lyst!
I dag går det sakte med Mille-mor og meg. Det er kaldt, det småregner konstant og vi er litt værsjuke. Derfor har vi bestemt oss for å vente et par timer til før vi drar i stallen, for værgudene har lovet oss sol etterhvert.
Bjørn Erik og jeg hadde jo som sagt en veldig fin tur-opplevelse i sammen nylig, og det var jammen meg godt, for vi ser hverandre ikke så mye ellers. Han er på jobb og jeg henger i stallen, og i det siste skjer det ting på kveldene også. Derfor var det godt med en liten pust i bakken i jacuzzien. Vi glemmer at vi har den, særlig på denne tiden av året hvor hagen aldri blir brukt. Vannet er derimot skiftet, så det var bare å ta seg en rask dusj og få på seg badeklærne.
Mille skulle egentlig vært fotograf for anledningen, men hun ble kjempesur når hun ikke selv fikk hoppe i. Jeg har sagt hun må vente til vi har lagt bak oss vår neste lille mini-ferie og sykehusbesøket i Oslo. Jeg vil ikke at hun skal utsettes for noe som kan gjøre henne syk, og det å tilbringer tid i 38 graders varmt vann og nesten minusgrader i lufta er nok ikke så lurt. Hun har fått mye bedre immunforsvar de siste åra, men med tanke på at hun spiser mye mindre nå som hun har fått “plate” i munnen, tar jeg ingen større risikoer.
Derfor ble det ingen bilder av oss turtelduene i badestampen, og det er kanskje like greit. For vi lå som to hvaler i hvert vårt hjørnet og holdt på å sovne. Jeg kviet meg som vanlig med å avslutte badet, så dere kan tro jeg hadde rosinfingre etter på. Deilig var uansett utrolig deilig, og jeg sovna etterpå før hodet traff puta. Vi må forsøke å gjenta det oftere, for i tillegg til at det gjør kroppen godt, får Bjørn Erik og jeg snakket i sammen. Det er nemlig ikke ofte jeg har den fulle oppmerksomheten fra han Mr. Thorsen. Han tar ikke lange pauser fra elektronikken sin, men jeg er kanskje ikke den rette personen til å klage for mye over akkurat det…
Nå skal jeg manne meg opp å få laget en Finn-annonse. Jeg lot det å finne en fôrpasser til Sol ligge litt på hylla, men jeg ser det hadde vært godt med et par dager fri innimellom. Vel, når vi først har kommet oss i stallen, så er alt bare fryd og gammen, men det er jo ikke mye energi igjen etterpå til andre ting. Nå som Mille heller ikke kan ri, hun har fortsatt blåmerker etter bruddet i ankelen, må jeg ri henne selv hver bidige dag, og det er jo ikke denne kroppen skapt for. Så da skal jeg være litt gæærn, og hive meg ut på den gale Finn-verdenen, gulp…
Today is “The rare disease day”, and it gives me a good opportunity to write about our daughter, Mille, which has Sotos Syndrome. To us it feels a little weird to think of Mille as “diseased” or “sick”, because to us she has always been a little special ❤
We are a family of five from Norway, and Mille at eleven is the youngest. She has two big brothers who loves her to death. They have never treated her any differently than any other annoying little sister, and despite of her syndrome, she normally does not expect to be treated in a milder way either. As parents we have always tried to treat Mille and her syndrome as “normal” as possible, but like any other child, she will try to use her disability as leverage from time to time. “But mum, I didn´t know better. You know I am a little special”, is sometimes tried. But she rarely succeeds…
Mille is this family´s big bundle of joy. She never hides her feelings, and is probably one of the happiest kid I know. She loves to spread the joy around. Whether she has known you for five minutes, or five years, she will give you a hug if she thinks you deserve it. Her heart is overflowing with love for the people around her, and she is never afraid to show it.
But once in a while it hits me. It might be some small things she is scared of, like balloons or loud noises. She is deathly afraid of balloons. It is completely irrational, but the thought of a balloon bursting in her vicinity, is often too much for her to cope with.
I also think more of her “specialness” when we have to go through new rounds of doctors and examinations. As we live in Norway, healthcare is “free”, but it still takes a lot of time and energy to complete all forms and applications connected with having a “special needs” child.
But we would never have it any other way! Having Mille has made us see the world in a whole new perspective, and I actually believe it has made our family better persons. So to all of you out there, blessed with a “special” child; Happy Rare Disease day!
Jeg holder fortsatt på å få oversikten over alle de nye tingene som ble med hjem fra London. På denne tiden av året, pleier jeg som regel å være flink til å rydde i skuffer og skap, forberede meg på våren som er i anmarsj, men jeg kjenner ikke helt kallet denne gangen. Det går imidlertid ikke an å bare stappe ting på plass, særlig ikke i Mille sine skap nå som hun har gått i fra å bruke størrelse dame M til L. Det trengs et realt skippertak, men ikke i dag, for det er jo endelig vinterferie, YES!
Jeg opplevde derimot i London å få “himling med øya” et par ganger, pga pinsa mine på “rocke”-jakka mi. (En liten digresjon først: Jeg har alltid omtalt favorittjakka mi som en “skinnjakke”, men den er altså ikke i skinn. Det er noe plastlignende greier, som ser helt likt ut. I følge Bjørn Erik bør den kastes og byttes ut asap, for den er virkelig i ferd med å gå i oppløsning, men jeg er altså så glad i den gamle rakkeren, og sliter skikkelig med å finne en som er like kul.) Vel, jeg tok i alle fall et par stykker i å sukke oppgitt av budskapene på jakka mi. “I hate men”, falt tydeligvis ikke helt i smak, og jeg kan jo til en viss grad forstå det. Husker ikke når jeg skaffa meg den, forstår ikke hvorfor jeg falt for den, for jeg er jo så absolutt ikke en mannehater. Helt sant, thihiiii.
Så for å slippe å begynne på prosjekt “skap”, har jeg altså tatt av alle pinsa mine, og “rydda” litt. Mange av de gamle er selvfølgelig på plass igjen, men nå er jakka også fresha opp en del nye, and I Just Love It!
Jeg “flasser” litt biter jakke på min vei…
Nå skal Mille og jeg starte vinterferien med å kose oss i stallen. Overraska? Nei, helt sikkert ikke. Så skal vi antagelig planlegge en koselig middag seinere, for Dennis er her på besøk, Jippi!
Hele huset sover, og jeg er allerede i ullklærne. Sola skinner, men i følge værmeldingen skal den kun vise seg i et par timer til, så for å kunne nyte den maksimalt, drar jeg tidlig i stallen. Mille er fortsatt litt øm i foten, og kan godt ta det litt rolig fremover, så hun og pappaen skal visstnok på sprell på egenhånd.
Jeg har forresten igjen falt pladask for den nye vårkolleksjonen til me&i. Bjørn Erik:”Jøss, i dag var du litt av ei dame, Nina! Har du pønta deg?!” Tja, det er ikke så ofte han hunken min ser meg i noe annet enn rideklær for tiden, eller rettere sagt gamle filler som har ligget langt bak i skapt og som har blitt nedgradert til komfortable klær å ha på seg i stallen.
Det jeg med sikkerhet kan si denne gangen, er at plaggene jeg var helt nødt til å ha, er så utrolig fine, behagelige og ikke minst anvendbare. Den sorte buksen med prikker på, er altså så deilig å ikle seg med sin litt saggete form og brede “hold in” strikk i livet, og jeg føler meg altså så “trendy” når jeg i tillegg har matchende skjerf og lue til. Den myke romslige hettajakka med de store lommene, er nok også noe jeg garantert kommer til å bruke mye, for den passer jo til det meste, og jeg rett og slett digger at den har stor “munkehette”.
Det er ikke rart Bjørn Erik sperret opp øynene der jeg kom, for jeg tror jeg retta meg litt opp i ryggen og faktisk følte meg litt fin. Helt innafor innimellom det, ikke sant det, dere?
Jeg har faktisk tilbrakt de to siste timene på sofaen, midt blant hele flokken min…sovende. Været og flere timer i stallen, tok rett og slett knekken på meg, særlig når jeg kom ned nydusja og ble tullet inn i pleddet foran ovnen. På 1-2-3 var jeg vekk, og det var altså så himmels godt.
Mille-mor er ei veldig glad 11-åring i dag. Gipsen kunne fjernes, og det var ikke så ille gærlig å begynne å gå forsiktig på den igjen. Ankelen er fortsatt gul og blå, men hun fikk den da opp i skoen igjen og kunne fornøyd bli med Bjørn Erik og meg i stallen.
Hun har savnet Sol lenge nå, og selv om jeg fortsatt er litt skeptisk til at hun skal farte rundt omkring allerede, får hun selvfølgelig lov. Vi hjelper henne over isholkene, og kjører bilen så nærme dit hun vil, for at hun igjen skal få lov å være en del av fellesskapet.
Not nice!
Nå skal jeg karre meg tilbake i sofaen igjen. Det er tross alt snopedag (vel, kremt jeg må innrømme at det har vært det nesten hver dag de siste ukene), og vi skal snurre film. Har begynt på HBO sin nye serie “Big Little Lies”, og selv om det var lite action i den første episode vi så i gå, var det et eller annet med disse gale fruentimmene som trigget meg. Tror dette blir bra!
