Jeg får ikke sagt det nok at dette er den aller aller beste dagen i uka. Mille og jeg var tidlig oppe og brukte god tid hos Kristian som gjør alt mellom himmel og jord for at snuppeline ikke skal få vondt i føttene sine. Han er en tryllekunstner og finner hele tiden på noe nytt innen såle-verdenen. For de kan ikke være lagd av for hardt materiale, da kommer nemlig gnagsårene fortere enn svint.
Det er langt fra vår ennå, men jeg har allikevel fått tak i den ultimate vår/sommer t-shirten. Når Kristin var her i jula, proklamerte hun ivrig og happy at hun hadde designet “svigermors” drøm. Denne roper det “Nina” av, for alle vet at jeg elsker fargeklatter i form av tights og t-shirts. Den er altså sååå awesome! Kristin kaller den Comic tee, på nettshoppen sin, og er et “must” for alle fargeglade. I love it a lot!
Nå skal jeg fylle bilen min med helgeklare småjenter. Vi skal tilbringe kvelden med alle stalljentene på “påskeverksted”, og jeg synes det er superkjekt at et par av jentene i klassen samt trofaste Kaja har lyst til å være med.
Håper dere alle har hatt en god dag, og at dere gleder dere til helgen like mye som meg.
Jeg har altså gjort det…igjen! Knall-lilla Nina er et faktum. Jeg er nok ikke ferdig med dette tullballet riktig ennå, for ny time er allerede satt opp hos flinke Andra på sachs frisør & velvære om fem uker.
Det var vel egentlig ikke meningen å forbli adventlilla så lenge. Skulle bli blond igjen etter jul, men akkurat nå føler jeg for å fortsette sprellet. Skvetter fortsatt hver gang jeg ser meg i speilet om morran, men det henter frem smilet mitt, det er morsomt, og det er jo bra.
Andrea og jeg er ganske travle mammaer som bor i hver vår by. Dog nabobyer, Stavanger-Sandnes, ikke langt fra hverandre, men vi har ikke all verdens av tid til å pleie venninneforholdet. Det hender vi får til en trimtur i måneden, en fest i godt lag eller så møtes vi og har det artig med ungene våre. Denne gangen var jeg derimot heldig, utrolig priviligert som fikk komme å få hjelp med håret mitt. Hun var ikke sein med å invitere meg til seg, når hun så resultatet av badet mitt etter sist hjemmefargingen. Må innrømme at det er en luksus jeg sjeldent før har unt meg, og som jeg fort kan bli vant til. Det er ganske deilig å slippe å gå rundt med lilla øreflipper også. Tror jeg gravde farge ut av ørene mine en evighet sist gang jeg tok saken i egne hender, not nice!
Jøss, når jeg ser på dette bilde nå, så synes jeg kanskje ikke den “lyseblågrå” fargen var så “nice” allikevel…
Sjekk armbådnet Mille har perlet til meg. Made with love…
Følg meg gjerne på Snapchat: ninasprell
Nei, nå må denne dama her løpe på jobb! Kan ikke komme for seint, for jeg har tett program utover kvelden også.
Ja, nå er han far reist på jobb og da styres skuta av meg igjen. Det har vært deilig å være sammen om sysslene i hverdagen, men nå var det på tide for han far å jobbe. Takk gud for gode venner og ikke minst dyktig mann som klarer å selge seg ut på et Stavanger-jobb-marked som er fullstendig skakkjørt.
Dagen før han dro, samme dag som han kom hjem fra Manchester med gutta, hadde han en gedigen overraskelse til Mille-mor. Vi hadde dessverre ikke fått tak i konsertbilletter til superkule Marcus og Martinus som spilte i går, og slikt er ikke alltid like lett å takle. Mille har opplevd dueon tre ganger før, de ligger høyt oppe på idol-lista hennes og når de tar seg tid til å komme hele veien til Stavanger, ja da er det klart man blir noe lei seg.
Da er det godt å ha en pappa som følger med på absolut alt. For M&M skulle jo opptre på Vinterlyd konserten. Arrangementet som har reist landet rundt og samlet inn til Kreftforeningen. Hele 1,6 millioner kroner har blitt samlet inn til nå, og på få timer klarte Stavanger-folka å gi 140.000,- grunker. BRAVO!
Godt pakket inn i ullklær, steinklare for en kveld ute i kulda, reiste to glade lakser til byen. Dette er egentlig musikk som skjærer Bjørn Erik i øra, men det er ikke en ting han ikke ville gjort for prinsessa si. Dere kan tro jeg fikk en “høy” hoppende glad Mille-mor hjem den kvelden. Pappa reddet dagen…
Gutta har fått så det monner på fotballturen til Manchester, men det ble en del ting med hjem til snuppeline også. Hun bruker nå størrelse 38-40 dame, og det er ikka bare bare å finne freshe kule plagg til henne, men dette falt i smak.
Nå skal det ryddes her i heimen. Siste dag på jobb i morgen før jeg tar helg, og det er så supernice å komme hjem når alt er på stell.
Håper dere alle har hatt en finfin dag og at kvelden blir like så!
Endelig har jeg fått satt meg ned og funnet frem bildene fra årets store fest, nemlig Melodi Grand Prix kvelden hjemme hos Simone og Brede på lørdag. Tenk at vi fikk lov av NrK å sende “live” fra stua vår! Det å ha den store æren å dele stemmene fra Vestlandet ut til hele 1,3 millioner tv-tittere er søren meg stort dere! I hvert fall for den noe i overkant entusiastiske gjengen vår.
Vi feirer alltid denne begivenheten med brask og bram. Høy glamourfaktor er et “must”. Vi pynter oss med glitter og stas, for denne kvelden er hellig for oss. We love Melodi Grand Prix!
* Bildedryss *
Denne shampooen brukes kun ved meget spesielle anledninger… Den etterlengta Felleskjøpbøtta Simone sikla på forrige helg hun besøkte oss i stallen, ble en fantastisk vertinnegave takket være snille Helle… Andy + Andy = ❤ Den obligatoriske kransekaka…jammi! For en deilig gjeng! Vi stiller selvfølgelig med vår egen noe speseielle poengtavle… Kyllingsuppen til Vibecke slo knockout på oss! Slush er tingen!
80-talls drikken Peach Canei hamstres inn så det monner…
Sløyfefin ❤
Dere kan tro det var en som svetta, når tekstmeldingene tikka inn to i sekundet uten stopp…
Sjekk linselusa bak boajentene…
Ups…
Bruspulvershots må oppleves…
“Tallet i glasset”, en innertier…
Vi holdt alle en knapp på låt nummer 10, “Icebreaker” med Agnete, og jeg tror faktisk for første gang på lenge, at denne låta kan klatre helt til topps. Håper virkelig det blir spektakulær fest igjen da. Jeg er i alle fall superklar!
Da var det Mille og mamma tid på gang. Vi får heller skrives mer i morgen.
Today is “The rare disease day”, and it gives me a good opportunity to write about our daughter, Mille, which has Sotos Syndrome. To us it feels a little weird to think of Mille as “diseased” or “sick”, because to us she has always been a little special ❤
We are a family of five from Norway, and Mille at ten is the youngest. She has two big brothers who loves her to death. They have never treated her any differently than any other annoying little sister, and despite of her syndrome, she normally doesn´t expect to be treated in a milder way either. As parents we have always tried to treat Mille and her syndrome as “normal” as possible, but like any other child, she will try to use her disability as leverage from time to time. “But mum, I didn´t know better. You know I am a little “special”, is sometimes tried. But she rarely succeeds…
Mille is this family´s big bundle of joy. She never hides her feelings, and is probably one of the happiest kids I know. She loves to spread the joy around. Whether she has known you for five minutes, or five years, she will give you a hug if she thinks you deserve it. Her heart is overflowing with love for the people around her, and she is never afraid to show it.
But once in a while it hits me. It might be some small thing she is scared of, like balloons. She is deathly afraid of balloons. It is completely irrational, but the thought of a balloon bursting in her vicinity is often too much for her to cope with. I also think more of her “specialness” when we have to go through new rounds of doctors and examinations. As we live in Norway, healthcare is “free”, but it still takes a lot of time and energy to complete all forms and applications connected with having a “special needs” child.
But we would never have it any other way! Having Mille has made us see the world in a whole new perspective, and I actually believe it has made our family better persons. So to all of you out there, blessed with a “special” child; Happy Rare Disease day!
Åhhh nå har jeg altså sommerfugler i magen dere! I kveld er det nemlig den norske finalen i Melodi Grand Prix og gjengen min har altså blitt plukket ut av selveste NrK til å være de som formidler røstene fra Vestlandet. Simone og Brede er som vanlig verter i sitt fargerike koselige hjem, og som som alltid åpner de hjemmet sitt for gode venner.
Vi er nok i overkant glad i alt som har med MGP å gjøre, og det tror jeg NrK skjønte etter å ha sett bilde av festene våre her og her. De følte trangen til å få være med på dette spetakkelet, og det skal de altså nå om et par timer.
Jeg har vært i stallen i hele dag, men nå er jeg så til de grader klar for å få vaska av meg hestelukta og ikle meg masse stasj som skriker GLAMOUR.
De viktigste er kjøpt inn, Peach Canei. Ingen blir ingen glamourfest uten den søtdrikken. Vet ikke helt om jeg synes det smaker like godt som på 80-tallet, men etter et par glass glir det meste ned uansett…
Den bøtta der er det faktisk en story rundt, men det får vi ta seinere. Jeg er nødt å komme i gang her. Vi får heller skrives masse i morgen, kjære dere.
God Melodi Grand Prix kveld, skal sende dere et slengkyss fra tittekassa, smask Nina
Fredag, fredag, hei, hei hei, ingen fredag er som deg!
OMG! Ja, denne fredagen ble alt annet enn rolig og avslappende som først planlagt. Min kjære elskede mann klarte å skape en del kaos i løpet av de første morgentimene, med det løste seg gudskjelov raskt.
Hele huset våknet grytidlig i dag fordi Mille skulle på skolen, gutta rekke et fly og jeg ha behandling. Hele hurven forsvant ut av huset samtidig, og jeg fikk altså den gleden av å følge Bjørn Erik, Dennis og Pelle til flyplassen. Jeg burde jo egentlig forstått at far i huset ikke var helt våken når vi tok farvel, for først glemte han veska si i bilen med pass og flybilletter og deretter forsvant han med bilnøklene i lomma. Hmmm, jeg trodde vi var “done for today”, men neida. En liten time seinere kom den desperate meldingen om at jeg måtte kontakte DHL, for fotballbillettene til Manchester-Arsenal kampen til søndag, de lå hjemme!
Uvitenden om at det stakkars pappahjerte var en smule sønderknust, lå jeg og fikk nydelig fuktighetsbehandling på Avea Klinikken. For noen har kanskje fått med seg at jeg har begynt på et seks måneders langt program, hvor jeg går på en lavdose med Isotretinoin. Jeg sliter så til de grader med høy talgproduksjon pga av tilstanden min “Acne Rosacea”, og erfaringsmessig skal altså denne medisinen hjelpe meg. Jeg har hele tiden vært redd for bivirkningene, men har til nå etter fem uker, vært ganske så heldig. Vel, noen småting har det vært, som veldig tørr hodebunn, tørre øyne og lepper, og at huden i ansiktet generelt er tørr som ei brødskorpe. “Not so nice”, men så absolutt noe å leve med hvis jeg til syvende og sist blir bedre.
I morgen er det en stor begivenhet på gang, I will show you later, og jeg har i veldig liten grad lyst til å flasse i ansiktet akkurat da. Derfor var det snarrådig av Avea-jentene å foreslå en “Zo Skin Brightening Treatment”. Huden min er veldig sensitiv nå, så vi hoppet over “skrubbe-biten”, og gikk heller rett på fuktighetsmaskene. Jeg kjente regelrett huden jobbe der jeg lå, og behandligen ga meg akkurat den lille ekstra “boosten” jeg trengte. Den roet ned huden min, tilføyde masse fuktigen og i tillegg ga den meg akkurat den freshe gløden jeg trenger til i morgen.
Blid og fornøyd, før klokka hadde passert ti, var mine avtaler unnagjort den dagen, og stuegrisen gledet seg til å dra hjem og kaste av seg BHén og hoppe i onepiecen. Vel, det var før jeg sjekket mobilen. Stakkars Bjørn Erik, jeg kunne kjenne fortvilsen hans gjennom ordene :”Hei snuppa. Jeg har glemt billettene til kampen hjemme på kjøkkenet. Jeg trenger hjelp til å få sendt dem med DHL til hotellet vårt i Manchester. Beklager alt maset dette medfører”. Stakkars kjære mannen min. Jeg kjenner han godt nok nå etter å ha vært gift med han i 20 år (8 juni), dette stresset han. Jeg nødt til å ordne noe “asap”!
Jeg skrev i begynnelsen her at morningen startet noe kaotisk, men det var nok å overdrive litt. For før jeg var kommet meg hjem, var problemet løst. Takket være jungeltelegrafen på Facebook, stod folk i kø for å hjelpe. Stavanger-folk er tydligvis like glad i engelsk fotball som trioen min. Må få sende masse ros til min snarrådige venninne Ranveig, som staket ut kursen til Arsenal-supporteren “Jim” på Tasta. På veien til stallen nå, skal vi innom han og levere billettene, for han skal nemlig på samme kamp. For en lykkens dag!
Min dag har med andre ord vært ganske så fin så langt. Det er så deilig å få hjelpe Bjørn Erik for en gangs skyld. Føler alltid det er han som ordner og fikser alt mellom himmel og jord, så det var kjekt å få gjøre noe tilbake. Dere kan tro jeg har fått mange meldinger av han med “hjerter” og “kyssemunn”…
Ønsker dere alle en superdupertrouper helg! Grip den og nyt den!
Dere er søren meg de beste leserne å ha med seg på laget!
I dag ringte bekymra familiemedlemmmer og regelrett håpte jeg hadde tatt meg en lykkepille. De er vant til at hu Nina-mor har sterke meninger og til tider trenger en utblåsning, men i går trodde de nesten det hadde tilta for meg. I hvert fall for en stakket stund. De kjenner meg såpass, og var i en viss grad enig om at det var på tide med et par alvorsord, men at jeg skulle få det til å boble så til de grader, at så mange skulle engasjere seg, var det ingen som så komme. Jeg har faktisk ikke følt meg så letta på lenge, og det er nok ikke siste gang sinna-Nina viser sitt sanne jeg. Tror det er sunt å lette hjertet sitt av og til, være tro til den man er.
I dag derimot har pulsen roa seg. Jeg har fått besøk av eldstemannen Dennis fra Oslo, og det er ingenting som gjør meg mer happy enn å være fulltallig familie. Hele gjengen har for aller første gang vært samla rundt prinsessa vår…i stallen. Nervøse storebrødre turde omtrent ikke å se på når Mille-mor stolt viste seg fram på hesteryggen. De har aldri sett henne “live”, og det var nok litt uvant og skummelt å se henne der ute på banen, så selvstendig, disiplinert og ikke minst så til de grader flink. De roste henne opp i skyene etterpå, og jeg tror aldri jeg har sett den fine flokken min så sammensveisa. Tror nok gutta også kjenner på det at det er godt å se at lillesøster er i så trygge hender og ikke minst lykkelige for at hun finner så stor glede i det å mestre å ha hest ❤
Nå skal det pakkes litt før vi skal legge oss. Gutta reiser grytidlig i morgen til England for å se Manchester-Arsenal. Julepresangen skal endelig innkasseres. Den årlige far/sønner roadtripén er snart en realitet.
Ønsker dere alle en god natt, og tuuuuusen tusen takk for all god støtte i går. I Love you a lot!
Jeg ser på meg selv som et nokså oppegående voksent menneske. En mor, en kjæreste, en kollega, en datter og en god venn med sunne verdier. Jeg er opptatt av likeverd, respekt og verdighet i et sosialt felleskap. Det føler jeg mange rundt meg har glemt i det siste.
Jeg har nevnt det før, men føler det er på tide å få ut litt aggresjon igjen. Jeg er så til de grader lei av dere som støtt og stadig deler useriøse artikler som omtaler flykninger, innvandrere, asylsøkere o.l. i negativ forstand. Dere bruker ord som “rase”, “mørkhuda”, “pakk” og det som langt verre er, og jeg får altså snart noia. Vi har hunderaser og hesteraser, men vi har da for pokker ikke menneskeraser?! Hvem tror dere at dere er? Jeg er altså så møkkalei nå og ikke minst så til de grader provosert av dere imbesile bedrevitere.
Jeg har full forståelse av at det stilles spørsmål i kjølvannet av forandringene som skjer. Det er helt nødvendig med tanke på planlegging og tilrettelegging, men å tro at det løser noe ved å dele all verdens negativiterer og ta alle bekymringer på forhånd, blir helt feil. Jeg tror på framsnakking i steden for baksnakking i veldig mange situasjoner…også her.
Jeg kan altså ikke lenger være venner med folk som kalkulerende uttaler seg negativt om flykninger, innvandrere eller asylmottakere. Som blander disse forskjellige begrepene og som ikke en gang gidder å sette seg inn i forskjellene. Jeg ber dere innstendig om å slette meg fra vennelisten, for jeg ser ingen mening i å ha kontakt når vi har så totalt forskjellige menneskeverdier. Før klarte jeg å forholde meg til “å være enig om at vi er uenig”, men når det kommer til slik “slamkasting”, må jeg si STOPP, dette vil jeg ikke være med på lenger. Jeg orker ikke å møte dere på gata, hilse ved å gi dere en klem, og innerst inne synes dere er noen skikkelige rassmennesker. Da er det mye bedre å være ærlig, jeg vil altså IKKE lenger være venn!
Når jeg først er i gang, kan jeg jo også si hva jeg mener om Odins “hjelpende” soldater. En organisasjon som ble startet av en erkjent nynazist i Finland og ledet nasjonalt her av den kjente høyreekstremskikkelsen Ronny Alte (tidligere leder av Pegida og Norwegian Defence League). Hvis dere tror denne gjengen har startet sin egen versjon av Natteravnene for å være snille og greie, så gleder du deg sikkert til at påskeharen kommer hoppende inn døra med påskeeggene om ikke alt for lenge også. Det nytter ikke å si : “Jammen jeg er ikke nynazist eller rasist”, og samtidig se opp til og henge med de folka der. Omgås du slikt søppel, blir du automatisk, i hvert fall av meg, stemplet som søppel selv. Det blir som å si at man bare var med i Hitlerjugend fordi “Alle kompisene mine var med. Jeg hadde jo ingenting imot jødene personlig…..”
