Dere kan tro jeg støkk når jeg så meg i speilet i dag. Hadde helt glemt at jeg hadde farga håret til langt over midnatt i går, og denne gangen, ja så ser dere at jeg har tatt enda et steg inn i “crazy colour” verdenen. Trodde vel egentlig at jeg ville ha gått lei til nå, men neida, ikke den dama her.
Jeg er ikke så veldig bevandra inni “skjønnhets”-verdenen, men har i en stund nå fulgt bloggen til RockstarCharlie. Hun er et geni innen hår og sminke, og det er en fryd å se hva hun får til med ørsmå forandringer. For tiden har vi en ting til felles, og det er at vi har falt pladask for Osmo colour psycho serien. Den er umulig å oppdrive her i Stavanger, i resten av landet også for den saks skyld, så dere kan tro jeg ble overraskende happy når dama tilbød seg å sende over et par tuber fra Bergen.
Så da ble det altså litt “kokkelering” på badet i går, rett og slett fordi jeg ikke klarte å vente med å heller gjøre det hos frisøren. Tror nok jeg er fast bestemt på å være litt mer tålmodig neste gang, for jeg er ikke rask nok til å få smurt det inn selv. Det skal bare sitte i håret i 20 minutter før man skylder det ut, men når jeg bruker en time på å få det i, blir det litt krasj. Badet fikk også litt lilla preg etter dette, så neste gang blir det å gå til frisøren.
Dette er altså dama som har verna om sitt lyse lange hår i årevis, og som nå drar´n helt ut. Det er vel siste krampe før det blir for seint, tenker jeg. Eller, det er vel aldri for seint, er det vel?
Det ble altså lilla hår igjen, knall lilla vel og merke og da synes jeg det var på tide å ta turen til Oda igjen på Lashes and Nails og få på lilla vipper også. Den dama er altså så til de grader dyktig, og klarer gang på gang å utføre mirakler på mine egne bittesmå nesten usynlige vipper. Det tok meg ikke lange tiden å gjøre meg klar til jobben i dag. Fresh på håret og strøkne vipper, feide jeg inn dørene der som en vind. Det er ikke mer som skal til for å føle seg mye, mye bedre ♡
Bjørn Erik har lagt seg tidlig i kveld, ser det tar hardt på han å trene og gå på diett. Nå som jeg har TV´n aleine resten av kvelden, tenkte jeg å endelig å få begynt å se NrK sin nye serie Krig og fred. Dette er søtsuppe som jeg så til de grader elsker av hele mitt hjerte. Gleder meg virkelig til å drømme meg bort.
Håper dere alle har hatt en finfin torsdag, god kveld og natt ♡
Først og fremst må jeg få lov til å takke dere alle for fantastisk respons på innlegget i går. Ordene deres varmer meg langt inn i hjerterota. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg i utgangspunktet var så usikker på om jeg burde utlevere meg på den måten. All tvil er borte. Dere lesere er gullgode og så til de grader støttende, så jeg lover fra nå av å stole mer på egen intuisjon.
I dag har timene flydd avsted. Min kjære Bjørn Erik går for tiden på streng streng diett og har vært überflink å trene fra nyttår av. Han blir i overkant stressa over å ikke kunne få spise det han vil og begynner derfor på det ene forfallende prosjektet her hjemme etter det andre. Skuffer endevendes og det resulterer i at det kastes, sorteres og ryddes duppeditter og ræl over en lav sko.
Midt i kastinga av en haug med cdér dukket det opp et par med påskriften “bilder”. OMG, der var de ja! Hunderevis av bilder fra årene rett før Mille ble født. Jeg har helt glemt at de fantes, og har derfor ikke gjort annet enn å bla meg gjennom år med gode minner. Har lenge klagd på meg selv for ikke å ha tatt så mye bilder før Mille ble født, men tror jeg må bite i meg de orda. Jeg var vel kanskje ikke verdens beste fotograf, men knipset alt og alle. Jeg håper ingen blir fornærma når jeg etterhvert henter fram noen av go´bitene, ikke disse yndlingsgutta mine her heller ❤
Vi har lagt jula bak oss, men jeg måtte altså så le når jeg så disse bildeseriene. Herregud, så søte og ikke minst snille de var. Gjorde alt jeg ba om når julekortene skulle lages. Pelle var propellen og moromannen som gjorde alt for å få Dennis med på leken, og han var ikke vanskelig å be ❤
Wow, den overskriften satt langt inne! Dette er veldig personlig, men allikevel veldig viktig å belyse, synes jeg.
Når man først begynner å lufte dette temaet for venner eller familie, virker det som om alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen som dessverre har opplevd det samme. Selv har jeg gått gjennom fire ganske så opprivende selv, og husker det som noe av det tøffeste i livet til da.
Både Dennis (24) og Pelle (18), ble til uten problemer. Mille-mor (10) derimot, kom til verden etter utallige forsøk. Jeg hadde passert 35 år, og følte at tiden begynte å renne i fra meg med tanke på å få den etterlengta attpåkladden.
Siden jeg så enkelt ble gravid med gutta, var jeg ikke spesielt overraska over at det klaffa ganske så raskt denne gangen også. Tror neppe Bjørn Erik og jeg tenkte noe særlig på om eggløsningen var der eller ikke, vi krysset bare fingrene og lot det stå til. Det tok ikke lange tiden før vi kunne fortelle de nærmeste rundt oss, at fire snart skulle bli til fem.
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi en anelse om hva vi var i ferd med å begi oss ut på. Lykken over å igjen skulle få en baby, ble kortvarig. Jeg hadde som sagt ingen problemer med å bli gravid, men klarte ikke å bære fram fosteret etter uke 12-13. Jeg visste ikke mine arme råd, og gikk inn i en dyp sorg over å ikke få dette til.
Den første aborten var vel ganske så etter boka, hvis man kan være så freidig å kalle en så alvorlig hendelse “etter boka”. Fosteret vokste ikke lenger, hjerte sluttet å slå, og kroppen min støtet det ut av seg selv. Den andre og tredje derimot, var mye tøffere, for denne gangen ventet jeg tvillinger. Igjen begynte jeg å blø, og rundt uke 8-9 mistet jeg den ene. Det stresset meg noe enormt å vente på hva som kom til å skje videre. Ble advart om at foster nummer to også kunne få vanskeligheter, at det også kunne gå tapt og det gjorde det, tre uker etter.
I denne perioden, ble sprudlende glade Nina nokså mørk. Det vi som par gikk i gjennom da, tok mer og mer plass i hverdagen. Bjørn Erik var ganske så flink til å beholde maska og samtidig tenke positivt, jeg derimot gikk langt ned i kjelleren. Tankene mine etterhvert ble så urasjonelle at jeg trengte hjelp. Var jeg blitt for gammel til det her? Var eggene mine for dårlige? Spiste jeg usunt? Sov jeg for lite? Jeg drev så til de grader med selvskading ved å bebreide meg selv for dette, og etterhvert ble det helt uutholdelig å være meg.
Legene på sykehuset hadde egentlig ingenting opplysende å komme med, annet at “det er slikt som skjer”. De var jo enige om at jeg var i ferd med å bli “voksen”, at eggene teoretisk sett er best de første årene i puberteten, men det var i tidligste laget å begynne å undersøke det nærmere. Den gangen var regelen at man måtte miste tre ganger før det ble karakterisert som et problem, og der var ikke jeg ennå.
Bjørn Erik syntes altså at dette begynte å ta alt for mye plass i hverdagen vår. Han turde ikke å si det så alt for høyt, for han ville ikke såre meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke gi opp håpet. Fra å være ganske så avslappa til menstruasjonssykluser, var jeg nå blitt reine eksperten. I tillegg til å sikre meg moro med mannen min på de mest sikre dagene, utvidet jeg mulighetene til å omfatte tre dager før og etterpå også. Mange tror kanskje Bjørn Erik satte ekstra stor pris på alle invitasjonene, men det ble jo reine sirkuset etterhvert. Jeg tenkte omtrent ikke på noe annet, så takk og gud for tålmodig kjæreste.
Jeg var nødt til å begynne å gå til psykolog. Det var umulig for Bjørn Erik å håndtere alle samtale jeg stadig startet. Jeg synes det var vanskelig å gå til venninnene mine også, for de fleste var nok enig om at jeg hadde dratt det for langt. Kroppen fikk ikke hvile mellom slagene, jeg levde ikke lenger, og det var nok vanskelig for dem å fortelle stae meg at det var på tide å ta det med ro. Jeg husker også godt at jeg etterhvert unnlot å snakke til dem om det. Jeg trodde vel at jeg beskyttet meg selv, ved å late som alt var “helt ok”. Å gå til psykolog, ble nok min redning oppi det hele. Det var utrolig godt å forholde seg til et menneske jeg til daglig ikke var nødt å omgås med. Hver bidige uke fikk jeg tømt meg. Frustrasjonen og urettferdigheten jeg følte fikk fritt spillerom, og det hjalp.
Selv om jeg på dette tidspunktet var nokså medtatt, sliten både fysisk og psykisk, stoppet det meg ikke å forsøke igjen. Den neste gangen holdt det på å gå skikkelig galt. Jeg var på teamwork med jobben i Oslo, og kom hjem til Stavanger ganske så dårlig. Bjørn Erik skjønte at og ikke var helt ved mine fulle fem, og dro rett på legevakta med meg. Der forstod de raskt at jeg måtte opereres fort som svint. Jeg var gravid utenfor livmoren, og magen var full av blod. Egget hadde vokst seg fast i den ene egglederen, og etterhvert hadde den sprukket. Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, og den ene egglederen var gått tapt. Når jeg tenker på det i dag, så burde jeg jo vært sjeleglad over å ha kommet meg gjennom det med livet i behold, men neida, denne dama tenkte nok ikke i de baner. Det eneste jeg hadde i hodet, var å finne ut om jeg fortsatt kunne bli gravid. Det falt meg ikke inn en plass å ta vare på egen helse. Jeg skulle, eller jeg måtte få til å bli gravid igjen.
Den 24. november i 2005 kom prinsessa endelig til verden. Med planlagt keisersnitt, så hun dagens lys, med verdens lykkeligste mamma og pappa til stedet. Jeg var på det tidspunktet så til de grader redd for risikoen for å føde, vel for i det hele tatt å leve normalt, at jeg var seks kilo lettere enn den dagen jeg faktisk ble gravid. Når jeg nå ti år seinere setter meg ned og får alt dette ned på papiret, merker jeg at tårene presser på. Det er så enkelt for utenforstående å si til en at man bør tenke seg om, tenke på det man allerede har og forsøke gi slipp på drømmen, men for noen, for meg, fungerte ikke det. Jeg ble vel på en måte så sykelig opptatt av dette, og klarte ikke å ta til fornuft. Jeg klarte ikke å ta et steg til siden og se på meg selv fra utsiden. Jeg ville vel ikke, tenker jeg. Var nok innerst inne redd for å se meg selv i speilet, og oppdaget at dette ikke var sunt.
Jeg må innrømme at jeg nok hadde gått samme runde en gang til, særlig nå som jeg veit at det til tross alt gikk bra til slutt. Mille-mor sprer ikke bare glede til den lille familien vår. Hun er en inspirasjonskilde til mange av dem hun møter på sin vei ❤
Det føles tungt å rote i det her igjen, men så lenge jeg veit det er flere som opplever det samme, føler jeg det er helt på sin plass å stå fram. Det er så mange som går rundt å bærer på sorgen av det å miste, men dere er så absolutt ikke aleine. Jeg ble helt sjokkert når jeg flere år etterpå, fant ut at omtrent alle har vært borti noe av det sammen eller har kjente og kjære rundt seg som sliter. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å snakke om det når man står midt oppi det, selv ble jeg syk av hele situasjonen. Jeg er sjeleglad for at Bjørn Erik tok grep og fikk meg til å søke hjelp.
Vinterens aller første snø kom natt til søndag, og dere kan tro trioen Bjørn Erik, Pippi og jeg raskt fikk på oss votter og luer og sneik oss ut på tur mens resten av huset sov. For når vinteren først byr på snø, ja da er vi ikke seine om å juble og komme oss ut dørene her.
Jeg husker fortsatt mine aller første vintre, midt i Oslo-by, mer presist på Torhsov. Brøytekantene var til tider så enrome, at det var umulig å måke ut bilen. Jeg elsket det, elsket å være byassunge og bade i den vakre hvite idyllen. Nå tror jeg det er år og dag siden sist vi opplevde at snøen har ligget mer enn et par dager, og denne gangen ble det også et kort besøk.
Vi fikk i alle fall oppleve en bitteliten gjennsynsglede. De voksne lot faktisk ungene få lov å gå ut etter leggetid, just in case, så de skulle være sikre på at årets julegave i form av akebrett eller ski i alle fall ble brukt en gang.
På turen møtte vi noen eldre unggutter på en 16-17 år som var i ferd med å lage den megasnømannen av snø fra alle gressplenene til alle naboene. Av størrelsen på herlighet, skulle en kanskje trodd det var nada snø igjen til de mindre ungene dagen etter, men neida, det var fortsatt litt å boltre seg i.
Kram tung snø, som knirket høylydt under skosålene, hva mer kan man ønske seg? Pippi spant spinnvill rundt og rundt i ring og fikk flere og flere snødotter i pelsen, som måtte tines av på baderomsgulvet etterpå. Bjørn Erik derimot tok en “Dum og dummere” med meg. Begynte først lett å kaste litt snø på meg for moro skyld, for så å pælme på med med de hardingene etterfulgt av dynking…
Snøen kom den ene dagen og gikk den neste, så det ble ingen mer leking denne gangen. Nå derimot har jeg kjøpt filmen “Doktor Proktors tidsbadekar”, så da vet dere hva familien Thorsen skal gjøre de neste timene. Let´s “snurre” film!
Vel, det er vel egentlig ingen vits å spørre, for det er vel solklart for oss alle hva vi fortrekker. I går derimot, var vi nødt til å ta det vi fikk. Kaia, Mille, Bjørn Erik og jeg spilte nemlig det populære spillet Bean Boozled, hvor du snurrer på et hjul og pilen havner på en farge. Fargen indikerer at du må trekke en av de helt like feks. grønne bønnene i esken og spise den. I dette tilfelle enten bønne med busemannsmak eller pære.
Djiiiisus assa! Tror nok ikke selve handlingen var den verste, det var nok heller alt dramaet før. Nervøsitet for å velge feil. Alle utenom Kaja trakk feil. Vi spilte tre omganger og Mille, Bjørn Erik og jeg bomma hver bidige gang. Fyttikatta, hva er oddsen for det?!
Dette er nok et mer utbredt spill i statene. Tror man kun får tak i den lille versjon av det på nett som jeg gjorde. Neste gang vi resier “over there” skal jeg hamstre med meg dette hjem som julegaver, for dette er garantert en stor innertier blant ungene…og litt hos oss voksne også.
Her var Kaja så usikker, men…
se så glad hun ble når hun atter en gang slapp unna!
Nå har det kommet snø her i Stavanger. Ikke så veldig mye, så det er lite for ungene å leke med, men en snøball eller to blir det vel, tenker jeg.
Ønsker dere alle en finfin søndag, vi skrives snart igjen, klem Nina
Det som er ganske greit med det å blogge, er at man kan gå tibake å hente fram historier og hendelser tilbake i tid. Særlig på dager som i dag, hvor jeg har veldig tynt bloggestoff å komme med. For i dag har Bjørn Erik og jeg først vært på Kilden kjøpesenter, deretter på et fullstappa Ikea for så å avslutte på OBS. Ikke akkurat noe å skrive om, foruten om av at vi begge synes det var ganske så kjedelig. Særlig etter endt besøk på Ikea. Da sank blodsukkeret mitt med et brak, og jeg var nødt til å begynne på det etterlengta lørdagssnopet som Bjørn Erik forøvrig forsøkte å stjela av meg. DET, gjør han ALDRI igjen!
Tonje og jeg opplevde en helt fantastisk “Dirty Dancing” musikal i London for mange, mange år siden. Når jeg tidlig i sommer skulle på et møte i Oslo, og to minutter før oppdaget at Stavanger Konserthus skulle sette opp samme herlige nostalgiske forestilling, var jeg ikke sein med å få tak i Bjørn Erik, som klarte å karre til seg en del billetter til en lite knippe venninner. Gjengen var i ekstase over at vi skulle samles til en helaften å få oppleve dette i sammen. Vi ventet en evighet i spenning på dette eventyret, men vi hadde vel egentlig ikke trengt å gå så i spinn. Vi ble advart om at det var ganske så ille, men at det skulle være så ræva, hadde vi vel ikke i vår villeste fantasi trodd.
Det som derimot er en lykke, er at denne gjengen alltid uansett ytre påkjenninger, finner godtonen og har det knall-løye i sammen. Vi samla oss allerede klokken fire på ettermiddagen, hvor Kjell Arve spilte opp på “Lun Aften” i byen. Han satta standaren for hvordan kvelden skulle bli, så stemningen var alleredere toppers når vi entrert en av Stavangers beste restauranter, nemlig Spiseriet. Spiseriet ligger i Stavangers nye Konserthus, og jeg har alltid fått tipptopp service der og magisk mat. Denne kvelden var intet unntak, og hadde det ikke vært for at vi hadde en avtale med “Dirty Dancing”, hadde vi blitt der resten av kvelden.
Vi var ganske så “høye” når vi entret inn for å se forestilligen, men fant fort ut at dette ikke kunne betegnes som en musikal. Det var vel heller en gjeng amatører som fremførte de kjente sangene fra filmen, uten kulisser og ganske så fargeløs dansing. Vi visste vel egentlig dette på forhånd, vi hadde blitt advart, så der og da bestemte vi oss for å gjøre det så innafor morsomt som vi kunne. Noen av oss, jada harry meg også, hadde med litt jodlevann i veska, og når vi i tillegg var så heldig å sitte på andre rad, rett foran scenen, fikk vi svung på sakene og lagde litt liv. Vi sang for full hals, klappet og rompedanset i stolene. I tillegg reiste Tonje seg opp og ga de et bitte så lite danseshow. For vi hadde bestemt oss på forhånd at vi skulle ha en aller tiders kveld uansett hva anmelderne hadde skrevet. Ingen skulle få ta fra oss helopplevelsen av kvelden.
Vi kunne vel egentlig ikke ha kommet oss fort nok tilbake til byen og Munken bar etterpå. Der var resten av gjengen vår samlet, og vi fikk sunget enda litt mer. Flinke Tone, hevet nivået flere hakk og fikk oss med på allsang. Kvelden ble derfor minnerik som vanlig. Det bar kroppen tydlig preg av dagen derpå. Det er ikke bare bare å holde ut med denne livlige gjengen i ti timer i strekk. Moro var det, men godt det ikke skjer hver helg…
Nå har Mille sin venninne Kaja kommet. Hun skal overnatte og Mille har telt timene til hun skulle komme fra klokka elleve i dag. Bjørn Erik og jeg har lovet å spille “Bean Boozled” med dem, og jeg veit ærlig talt ikke hvordan det skal gå etter å ha døtta i meg hjemmelaga pizza og sjokolade de siste timene. Time will show!
Ønsker dere alle en fortsatt koselig lørdagskveld!
Endelig helg og som vanlig er den like kjærkommen. Vi har absolutt ingenting på agendaen, for Mille vil gjerne ha en venninne på overnatting i morgen. Kaja kommer ikke før seint på kveden, så det kan hende gjengen må ut å lufte seg en liten tur. Det skal visst komme snø, og jeg håper virkelig værmelderne har rett. For jeg elsker snø, alt blir så mye lysere og vakrere da.
Vi har endelig kvittet oss med jula, eller endelig og endelig fru blom. Jeg synes egentlig det var riktig så koselig å ha den framme denne gangen, og merker godt at stua og spisestua er mye mørkere nå. Tror nesten vi er nødt til å gå til anskaffelse av en stålampe å ha i hjørnet hos Pippi. For jeg kan ikke leve sånn i mørket.
Ellers har jeg sitti og dratt meg i håret siden klokka fem. Jeg fikk nemlig overraskende en ny Mac til jul, MacBook Pro, og hadde lovet meg selv å forsøke å gå over til den i dag. De fleste hadde nok jublet over å få en ny duppeditt å leke med, men den dama her er skepiskt til all ny elektronikk. Særlig når jeg er nødt til å tenke annerledes. For denne gangen må jeg ikke gå i samme fella å fylle den opp med nesten 70.000 bilder. Jeg er nødt til å jobbe mot en ekstern harddisk, og det gir meg hodebry til tusen. Ikke bare bare det altså, for jeg elsker å laste opp alle bildene mine i Picasa, for så å redigere de i PicMonkey. I Picasa har jeg ansiktgjennkjennelse på alle bildene, noe jeg veldig ofte har bruk for. Nå må jeg legge hodet i bløtt, å finne ut hvordan jeg best mulig klarer å holde styr på alt. Jeg har allerede forsøkt meg en gang på den nye Macén, men det ble total krasj og munnhuggeri uten like. Denne gangen var de rundt meg noe mer mottagelige for alle “musta” mine, og når vi i tillegg fikk hjelp av en tidligere IT-gurukollega av meg, løsnet det, vel i alle fall noe.
Skal forsøke på nytt i morgen å ta den i bruk, for jeg må jo snart gi den en sjangs. For det er ikke til å stikke under en stol at den gamle begynte å bli noe treg. Så treg at de fleste rundt meg stadig har fått høre det. Det kan neimen ikke være enkelt alltid å være han mannen min. Han er verdens snilleste som gir avkall på så mye selv, for å glede flokken sin. Ble selvfølgelig kjempeglad for den nye presangen, det var alt for mye, så nå er det på tide å vise at jeg setter pris på den. I will, I promise ❤
Da tar jeg kvelden dere! Tror jeg skal finne frem det gamle Backgammon spillet vårt, og begynne på en årsturnering med han far.
Ønsker alle dere fine folka der ute en riktig god helg!
Det er ikke alltid like enkelt å slå seg til ro og akseptere at du må stake ut en ny kurs, når livet plutselig tar en uventa vending. Når det du har kjempet for, når det stabile og trygge plutselig renner bort mellom hendene på deg, er det fort gjort å miste litt av seg selv på veien.
Jeg er i en fase i livet, hvor det sakte men sikkert begynner å synke inn at jeg ikke er den samme Nina som var jeg var for fire år siden. Når helsa plutselig fikk seg en real knekk, forstod jeg aldri den gangen at det var umulig for meg å få tilbake akkurat den samme hverdagen. I dag derimot, begynner det å klarne, og det er med tristhet jeg innser at livet aldri vil bli det samme som før.
Jeg må allikevel, på en eller annen måte, forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. For meg har det vært tungt, så tungt at jeg til tider ikke har hatt lyst til å stå opp om morningen. For jeg ville ikke snakke om det, jeg hadde ikke lyst til å syte og klage, men samtidig var det nødvendig å få de rundt meg til å forstå at kroppen ikke spilte på lag, at det var en grunn for at jeg ikke var så “Sprell Levende” lenger.
Jeg er fortsatt i sorg over å måtte erkjenne at jeg kanskje ikke kommer helt i mål og klarer å bli like sprek som før, men samtidig kjenner jeg på gleden og stoltheten over å ha kommet flere skritt videre.
Dere kan tro det var kjærkommet å få tips om å lese boka til Hanne Kristin Rohde, tidligere leder i politiet gjennom flere år. Hun skriver om tiden da hun kjempet sin livs kamp både på hjemmebanen og på jobb, når hennes egne barne ble alvorlig syke samtidig som det smalt 22. juli 2011. Hvordan hun overvant sin egen frykt over å ikke strekke til å være god nok. Hvordan svakhet ble forvandlet til styrke og hvordan hun taklet presset fra flere hold.
På vei til jobben i morges hørte jeg på podcasten på NrK P2, hør her, hvor Hanne Kristin snakker så utrolig sannferdig om noen av livets viktigste realiteter. Hun tar også opp Power Posing, noe jeg ikke vil røpe for mye om. Det beste er om dere tar dere tid til å høre på podcasten selv…utrolig interessant. Så interessant at Bjørn Erik dro ut og skaffet meg boka hennes. For det er tydelig at jeg kunne trengt noen gode råd på veien videre. Jeg vil nemlig også kjempe for det jeg har kjært, forsøke å bli den beste utgaven av meg selv…det er lov å håpe.
Det passet fint å finne sofakroken nå og ta en pause fra titte-kassa. Det er så mye ishockey der for tiden, at det til og med for meg kan bli en dose “too much”.
Åhhh, i dag har jeg kost meg! Jeg var egentlig i ferd med å avlyse dagens date med jentene, for nå må julepynten vekk, men den kloke mannen min fikk gitt meg et spark bak og fikk meg til å forstå at det var mye viktigere å møte venninnene.
Vibecke og jeg møttes først for å gå årets første runde rundt Mosvannet. Herrejemeni for et flott vær vi har nå dere. Jeg blir målløs over hvor mye vakrere alt blir i strålende sol og minusgrader. For så lenge man holder seg god og varm med ullklær på innerst, er det en fryd å være utendørs.
Vi skulle vel egentlig “løpegått”, trene slik vi pleier, men med så mye vakkert rundt seg, måtte selvfølgelig jeg opp med kameraet i ett sett. I tillegg møtte vi kjentfolk på veien, så den trimmen får vi heller ta igjen seinere i uka.
Tonje synes sikkert det var greit at vi ikke var så alt for svette etterpå også, for vi skulle tross alt ut å spise frokost i sammen. Først var vi en tur inne på Mathallen, men så lenge de fortsatt ikke har gode sitteplasser for de råtne kroppene våre, tok vi turen rett borti veien, til Ostehuset. Ostehuset skuffer aldri, men jeg gleder meg og håper virkelig på at Mathallen får gjennomslag for å utvide konseptet sitt, så vi kan sette oss ned og nyte all herligheten de har å by på.
Det ble kun tid til 2,5 times gladprat i dag foran den deilige peisen på Ostehuset. Noen synes kanskje det er mer enn nok tid, men ikke for den gjengen vår. Kunne glatt sitti der ennå, men julepynten går ikke av seg selv opp på loftet. Må få ræva i gir og komme i gang. Blir ikke noe problem egentlig, for nå har sinn og kropp fått deilig påfyll.
Det går forresten mye bedre med nesa mi i dag. Natta var heller ikke så aller verst. Må innrømme at det var himmelsk å gå tur i minusgrader. Det var jo som å få rensa opp systemet helt opp til hjernebarken. Det å dra inn kulde, er nesten som å bruke Otrivin, thihiiii…
Jeg har i flere måneder vært megasugen på god hjemmelaga ertesuppe. Jeg er til vanlig Toro-posens beste venn, men når det kommer til ertesuppene ser de rett og slett ikke fristende ut. Jeg er nemlig ikke så begeistra for de tørka grønnsakene og kjøttet de har oppi disse posene ellers, er overbevist om at når man kommer til ertesuppe, så er hjemmelaga mye bedre.
Når jeg forteller dette til mamma, sier hun selvfølgelig som alle andre gode husmødre, at det å lage ertesuppe er noe av det enkleste i verden. Vel, så klart det er det. Alt er enkelt, bare man veit hvordan man skal gjøre det. Jeg derimot, aner ikke hvor jeg skal begynne. Har ikke engang peiling på hvordan en pakke erter ser ut! Så flaut! Så når mamma var her i jula, insisterte jeg på at hun skulle lære meg dette ned til minste detalj. Hun ble beordra til å stå 30 cm fra meg hele tiden, og sjekke alt jeg foretok meg steg for steg.
Bjørn Erik ble sendt i butikken for å shoppe erter, og det var jo så klart ingen stor bragd i følge han. Gule erter er gule erter, og det var vist umulig å ta feil. Siden ertene kostet under ti kroner, la han ved en bukett roser…smelt. Nei, nok kliss, tilbake til ertesuppa.
Ertene ble lagt i en kjele med vann, hvor de lå til dagen etter. Tror egentlig det er fordi de skal svelle, men jeg veit ikke helt om jeg så noe forskjell. Etter et døgn i vann, ble de skylt godt for deretter å bli putta i kjele med ca 2 liter vann og to stykk kjøttbuljonger. Alarmen ble satt til 1,5 times koking. Deretter puttet jeg opp i en pakke med oppkutta skinnfrie kjøttpølser, saltet og pepret et par tre ganger mens jeg smakte underveis. Hvis du her synes det er litt lite vann igjen, så suppler gjerne med 3-5 dl. Til slutt lot jeg hele sullamitten koke i 30 minutter til.
Voilá, jeg klarte å lage ertesuppe! Den var til og med god!
Jeg må innrømme at dette kanskje ikke var særlig hokus pokus allikevel, men når man aldri har gjort det før, og har ganske dårlig erfaring med å lese mat- og bakeoppskrifter fra før av, kvier jeg meg alltid til å prøve ut noe nytt. Jeg stod faktisk å skreiv ned steg for steg på en lapp underveis, for jeg hadde et håp om å klare det, og det gjorde jeg altså, jippi! Det ble jo litt suppe ut av dette også, særlig når det kun er kokka sjøl som liker det, så nå har jeg putta resten i fryseren.
Nå skal vi se tredje episode av “Making a Murder”, Netflix-serien som har fått det til å koke i folket. Merker selv jeg blir trist og lei når jeg ser den, og noen har fortalt meg at episodene bare blir verre og verre. Er det mulig?!
For dere som lurer på hvordan det går med nesesprayavvenningen min, så må jeg innrømme at jeg snart går ut av mitt gode skinn. Det er nå 31 timer siden min siste “sprut”, og jeg sitter her pottetett men pustende åpen munn og derfor sprekt leppe. Sov vel til sammen fire timer i natt, men har så absolutt ikke tenkt å gi meg. Bjørn Erik ler så han griner, for han har aldri vært borti makan til sutring, men han om det! Håper snart jeg merker en liten forbedring…på tide synes jeg!
Da er det bare å ønske dere en fortsatt god kveld!
