Det er altså så mørkt og trist ute. Veldig vanskelig å løsrive seg fra den varme senga og ikke minst den trygge gode armkroken til han bamsefar. Det er vår siste dag i sammen før han reiser avgårde til Singapore. Nå må jeg først en liten tur på jobb, før vi kan nyte hverandre.
Helgen har som sagt var ganske så fin. Til tross for seine nattetimer foran TV´n pga av hendelsen i Paris, går livet videre. Dog med arr i sjelen og tanker som svirrer, men vi har ikke noe annet valg. Etter å ha kjørt venninnen min Tine til toget på søndag, gikk turen ut til Simone og Brede. Deres Mie-bie blir 5 år, og det må selvfølgelig feires med brask og bram. Der mangler det aldri på noe. Det bungnet av pølse, brus, is og kaker, så helgens allerede påbegynte etegilde ble forlenget så det sang.
Det var godt å komme i sammen, vel det er det alltid, men særlig nå med tanke på alt som skjer rundt oss. Hodet trengte en etterlengta pause, og ikke minst påfyll av gode varme klemmer.
Nå må jeg løpe dere. Frister lite, særlig nå som stua mi er koselig til tusen. Bjørn Erik har hengt opp femti rosa og hvite papirlykter i taket for å skape den rette stemningen til helgens overnatting. Det er altså så fint!
I dag går jeg på autopilot. Våknet opp og kjente at humøret ikke var helt på topp. Det er nok hendelsen i Paris og alle ytringene i etterkant som gjør meg helt tom innvending. Fatter rett og slett ikke hvorfor folk ikke klarer å være snille mot hverandre, hvorfor absolutt alt må diskuteres i hjel. Men, men, nok om det…i alle fall for denne gang.
Bjørn Erik reiser tre uker til Singapore og Malaysia på onsdag, så jeg velger heller å bruke all min energi på han og det som er viktig å få gjort før han drar. Mille-mor fyller 10 år neste uke, og på lørdag skal hun ha 14 jenter fra klassen på overnatting. Det var en suksess i fjor, og høyt oppe på ønskelista i år også. Jeg sa først nei, at det var litt for mye å ordne for na´mor aleine, men ble til slutt overtalt. For med god planlegging, får jeg det til.
Invitasjonene ble levert i forrige uke, og i dag har han far fått bord og stoler på plass. Akkurat nå henger han opp femti rosa og hvite lykter i taket, og det blir altså så fint. Så jentete og koselig til tusen!
Av er faring veit jeg at jeg får veldig lite gjort de dagene jeg er på jobb, så nå kjører jeg på med “To Do”-liste og får unnagjort mest mulig.
Det kom nok ikke som en bombe at frøkna ville ha hoppeskrytebildet på invitasjonen…
Nå sitter jeg i bilen på vei til manuellterapeuten min. Bjørn Erik er snill og ble med som sjåfør, så jeg får en liten pust i bakken mellom slaga. Veldig typisk han å gi alt før han drar avgårde på jobb.
Det var en fryd å se at mange trosset været og samlet seg i Byparken i går kveld. En skulle kanskje trodd at Stavangerfolket heller ville inntatt koseposisjon inne et tørt sted i steden for å pakke seg inn i ulltøy og regnfrakk, men neida, Stavanger-folket svikter aldri. Pels er ut, pelsoppdrett er uhørt og bør avvikles asap!
Det er helt uforståelig at vi fortsatt må møtes på denne måten. Alle mennesker, jeg mener det, jeg tror på at absolutt alle mennesker vil at alle dyr skal ha det bra. Det er ingen som ønsker å se dem lide, fordi noen få skal få smykke seg med dem etterpå. Det er så avleggs, onskapsfullt og uverdig, og jeg med mange kommer aldri til å stoppe å kjempe i mot det før siste torturfarm er lagt ned.
7 av 10 nordmenn vil avvikle det, flere og flere moteblader tar avstand, designere nekter å bruke det i produksjonen sin, og sterke talsrør innen kjendisverden og politikken tar til ordet og støtter opp. Jeg merker at folket er på gli, jeg er overbevist om at vi snart er i mål.
I dag var det tungt å våkne. Tungt å ta innover seg alt som har skjedd det siste døgnet. Vi ble sittende oppe til halv tre i natt, som apatiske tilskuere til det grusomme som rullet over skjermen. Igjen ruver mørke skyer over vakre Paris, og hjertet mitt blør.
Jeg har brukt morgentimene til å forsøke å formidle denne galskapen til 10-åringen min. Det første hun sa, var at hun ikke lenger ville at den planlagte interrailturen vår skulle gå til Paris allikevel. Først ble hun lei seg, så sint og deretter hagla spørsmålene. En helt normal reaksjon.
Igjen settes vi på enorm prøvelse. For av natur blir vi slengt inn i et følelsesregister av sjokk, vantro, tristhet, sinne og etterhvert vil vi fordele skyld. Der er jeg helt tydelig. Jeg er klar i talen når det kommer til hvem vi skal skylde på. Det er kun et liten gruppe dårlige mennesker som får seg til å gjøre dette. Disse gærningene står ene og alene mot resten av verden. Ingen andre skal ha skylden…det er det viktig å formidle videre.
Nå må vi stå i sammen og spre håp. Håpet og troen på mennesket ❤
Nå har vi tent lys mens galskapen dessverre er på vei til å synke inn. Selvfølgelig skal vi igjen til Paris, turen går som planlagt den, men noe er annerledes, noe er ødelagt for alltid.
Mange har sikkert fått med seg at jeg har venninnen min Tine fra Oslo på besøk i helgen. Jeg har ikke langt noen store planer, men hadde veldig lyst å la henne møte noen av de jentene jeg trives med og henger mye med i hverdagen. Mange av dem har fri fra jobben hver fredag og i tillegg var det planleggingsdag for ungene. Derfor så jeg mitt snitt til å be hele hurven på stor fellesfrokost.
Frokosten gikk inn i lunsjen, og vi ble sittende i timesvis. Fire østlendinger, en berggenser, to siddisser og ei karmøybu. Bjørn Erik holdt ut en liten stund, men måtte til slutt kapitulere. Av er faring var nok det lurest.
Dette er beste balsam for kropp og sjel. Merket jeg i en periode der, lente meg godt tilbake i stolen og bare nøt alle de forskjellige diskusjonene og historiene rundt meg. Det kjekke er at flere ble igjen langt utover dagen, og to av dem sitter her faktis ennå. Kan men rette si dette ble en laaaaaang og deilig fredagsfrokost.
Når Silje, ledersekretæren i NOAH, tok kontakt med meg på mandag fordi hun var på utkikk etter bloggere med standpunkt mot bruk av pels, var jeg ikke sein med å svare at dette faktisk er noe jeg brenner for. Mille og jeg gikk i fakkeltog i fjor, og stiller selvfølgelig opp i år også.
Det er helt uforståelig for meg at Norge som foregangsland på det meste innen utvikling, fortsatt tviholder på denne eldgamle grusomme næringen. Vi står snart ene og alene igjen, men nyere forskning viser at det finnes håp. 7 av 10 nordmenn vil avvikle pelsdyroppdrett, for jo mer innsikt vi får jo mer avstand tar vi. Bare her i lille Norge må hele 900.000 pelsdyr årlig bøte med livet. Det er helt ubegripelig for meg at disse stakkars rovdyra må lide seg gjennom et så til de grader uverdig liv. Dette er dyremishandlig på sitt verste, og jeg Nina Margrete Thorsen taler med høy røst: PELS ER UT, STOPP ALL PELSOPPDRETT NÅ!
Fikk forresten disse i posten i går fra NOAHshop. Elsker å gi julegaver med mening som sprer gode og viktige budskap.
Jeg håper mange møter opp i Byparken i Stavanger på lørdag kl. 17:30. Sjekk gjerne her for mer info.
Det er mange sterke røster med i kampen. Pelsindustrien dømmes nedenom og hjem og det er godt å se at folk innen motebransjen og en rekke kjendiser stiller opp.
Åhhh, i morgen gleder jeg meg! Da kommer en av de fineste jeg veit om på besøk. Min gode og varme venninne gjennom 41 år kommer og blir hele helgen. Tine er noe av det kjæreste jeg har. Selv om vi ikke treffes så ofte, er hun alltid med meg i hjertet.
Hun og jeg har delt mye. Hun er vel den som kjenner meg best på godt og vondt. Hun var storesøsteren (3 mnd. eldre), som alltid passet på “Ninasprelllevende” allerede den gangen vi var seks år gamle og bodde i samme blokka på Vestli i Oslo.
Tine var nok den tøffeste av oss. Rettferdig til tusen og stod gjerne opp aleine mot flokken hvis noe ikke hang på greip. Det skapte respekt, enorm respekt, du “kødda” ikke med Tine. Samtidig var og er hun noe av det snilleste jeg veit om. Hun oser av omtanke og kjærlighet, noe jeg stadig har nytt godt av.
Det er godt å ha noen ved sin side, ei blokkvenninne, ei jente fra “grasrota” som har delt den samme barndommen som deg. Være stolt av hvordan oppvekst og miljø har skapt deg, stolt av verdiene som nå formidles videre ❤
De to blokkene helt oppi skauen, var i mange år den tryggeste og fineste plassen i hele universet. Husker godt hvordan hjertet mitt hoppet hver gang vi kom hjem fra tre ukers sommerferie og synet av alle blokkene åpenbarte seg i all sin herlighet. Den dag i dag har jeg kontakt med “flokken” fra Nico Hambros vei. Alle som en er alltid med meg i tankene. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om tiden på Vestli og Stovner. Kanskje en annen dag?
Nå gleder jeg meg uansett til å klemme “jenta mi” igjen. Vi har ikke så store planer for de kommende dagene. Tror nok først og fremst vi skal slite sofaen og la tekanna gå varm.
Forrige uke, starta som sagt med et brak. Den dagen det smalt som verst, hadde jeg vippetime hos Oda på Lashes and Nails. Egentlig hadde jeg lyst til å bure meg inne og finne senga, men det skal veldig mye til før jeg bryter en avtale. Så med såre øyne og ganske så tung til sinns, tråkket jeg inn dørene til den koselige lille salongen i Bikubå.
Oda forstod med en gang at “blideNina” var bytta ut med “bekymratristogleiNina”, men med sin rolige og behagelige væremåte, fikk hun meg fort på bedre tanker. Visste dere det, at selv om det er nedganstider og en skulle tro folk flest strammet inn budsjettet på egenpleie, så viser det seg ofte at folk handler stikk motsatt. Folk trenger oppmuntring, de trenger å drømme seg litt vekk, så ofte tyr de til det å gå til frisøren, hudpleie o.l. Jeg kan i alle fall skrive under på at denne egentiden med egenpleie gjorde underverker.
Dere som kjenner meg, veit at jeg til tider kan snakke på inn-og utpust, og jeg gjorde nok det denne dagen også. Det var nesten som å gå til psykolog, det gjorde godt kjente jeg. I tillegg fikk jeg jo selvfølgelig også fikset vippene mine. De begynner altså å bli så fine nå. Det er omtrent ingenting som ramler av fra gang til gang, og mine egne vipper som for ikke lenge siden knakk, viser tydelig tegn på å vokse ut igjen.
For ei travel dama som meg, er det en fryd å våkne opp til denne luksusen hver bidige dag. Jeg sminker de aldri, for lengden og tykkelsen er mer en godt nok. Dette kommer jeg til å fortsette med, så lenge det er mulig. I just love it!
Ikke nøl med å ta kontakt med Lashes & Nails for mer informasjon. Tlf: 91168501. Kan anbefales på det sterkeste.
Overskriften er vel noe i drøyeste laget, selv for meg, men er det ikke viktig å være ærlig da dere? Konserten med Gabrielle i folken på lørdag var så eksplosiv bra, at undertegnede et øyeblikk der forskremt snudde seg til bestis Tonje, som forøvrig holdt på å le seg ihjel, og satte av gårde på do…men la oss ta det hele fra begynnelsen dere.
Jeg elsker Gabrielle! Hun er et fyrverkeri av ei dame, som virker både ydmyk og reflektert. Hun lager de mest fengende låtene “ever” og de spilles omtrent daglig her hjemme. Jo mer jeg hører av henne jo mer digger jeg henne. Rytmene, energien, tekstene, ærligheten, ja alt, treffer meg midt i hjertet.
Jeg vet at dette gjerne ikke er førstevalget av musikk Tonje tyr til, men som god venninne stilte hun opp i steden for Bjørn Erik. Dette hadde nok ødelagt imaget hans bittelitt, er så langt i fra hva han liker, men veit han hadde stilt opp hvis ikke noen andre hadde hengt seg på. Tonje kjenner litt til dama fra før av, fra når hun bodde her i Stavanger, og et lite øyeblikk der var de faktisk på “hils”.
Fikk nesten litt sjokk når vi entret dørene på Folken, for vi møtte en vegg av ungjenter som er nokså uvant. Lokalet virket nesten litt lysere ut, trodde først de hadde pusset opp, men det var nok mere det at rockerne jeg som regel møter der var bytta ut med pynta småpiker. Med masse jenter følger det også med milelange køer til doene. Jeg hadde ikke tålmodighet til det der og da, ikke særlig smart, skippa det og valgte heller køen i baren.
Det er for meg helt umulig å stå rolig på konsert. Når låta “Mellom skyene” bygde seg opp til klimaks, hoppa fru Thorsen i taket med alle de andre og der og da gikk det galt. Dråpe i trusa var et faktum, og dere kan tro vi lo! Takk gud for en noe roligere låt rett etterpå. Fikk løpt og ordna uhellet, og var raskt tilbake “fit for fight” igjen. Jeg dansa meg altså så svett i løpet av kvelden. Det rant av meg. Ba Tonje-mor kjenne hvordan det lå an på ryggen min, under genseren, og det var jo ikke noe særlig snilt av meg. Hun steila, og jeg lo!
På veien ut, fornøyde og glade, på en liten snurr så klart, møtte vi på tre voksne karer. Ga de litt kreditt for at de var så snille og stilte opp som verger for døtrene sine, men da lo de godt. De var ikke der for døtrene sine, dette var planlagt moro. Veldig overraskende synes vi, men herregud, helt innafor. Dama er jo så rå, så jeg forstår godt at hun appelerer til alle målgrupper. Så kult!
Nå må jeg hive meg rundt. Fikk akkurat beskjed om at bilen er veldig “syk” og at den trenger mye omsorg på verkstedet. I mellomtiden trenger vi leiebil, og med alle de avtalene jeg skal rekke over i dag, er det bare å løpe.
I dag var det en slapp gjeng som våkna til liv i huset her. Det har altså gått i ett hele helgen, og i går ble det i tillegg seint for oss alle.
Dere har nok for lengst fått med dere at det er farsdag denne søndagen. Når sant skal sies, så er det litt farsdag her hver bidige dag. Ungene trenger egentlig ikke en kommersiell markeringsdag for å vise at de setter pris på gamlefar. Nå hadde derimot Mille-mor fått det med seg, så hvorfor ikke. Hun, Dennis og Pelle er så priviligert at de har en trygg bamsefar av et forbilde rundt seg til enhver tid. En rettferdig pappa som alltid stiller opp.
Egentlig var planen å diske opp med frokost på sengen, men siden pappsen var ute på sprell med undertegnede i går kveld/natt, var hans største ønske å få sove så lenge som mulig. Det fikk han selvfølgelig, kun avbrutt med en liten klem, et koselig kort og sjokolade…yndlingssjokoladen.
I går kollapsa dessverre bilen. Jeg sitter nå og venter på at Viking skal hente den og få den inn på verksted. Dette passer selvfølgelig veldig dårlig nå, både for lommeboka og alle kommende planer de neste dagene. Er veldig spent på hvordan dette skal gå. Bjørn Erik har kommet seg opp av senga og henta fram Harleyén som egentlig var pakket vekk for i år. Det er nemlig ei snill hoppe i stallen som venter på både stell og kos. Pappa Bjørn Erik stiller selvfølgelig opp, så nå sitter jeg her med hjertet i halsen. Mille har aldri kjørt så langt på motorsykkel før, og jeg må innrømme at jeg synes det er veldig skummelt. Jeg er nødt til å sette i gang med et eller annet her hjemme så jeg får vekk tankene rundt de som er så sårbare ute på veien i høstskumringen.
