I det siste har jeg reflektert mye over livet mitt. Hvordan har jeg det egentlig? Stadig dukker samme spørsmål opp: “Er jeg god nok?”
Denne måneden fyller jeg 46 år, er nok godt over halvveis i livet, og allikevel så lurer jeg på om jeg er god nok! Er ikke det absurd?! Burde man ikke være trygg nok på seg selv at slike tanker ikke eksisterte? Når er det på tide å stole nok på at de valgene man tar, er de riktige? Og ikke minst, når skal menneskene du har rundt deg akseptere deg for den du er?
Jeg har alltid hatt stor respekt for eldre mennesker, eller alle mennesker. Alltid tatt meg tid til å lytte, høre godt etter og tatt i mot gode råd. De gode verdiene jeg viderefører til mine egne barn, har jeg selv lært av forbilder jeg har vokst opp med. Men når kan man slippe helt taket, stole på egne avgjørelser?
Jeg merker at jeg higer etter aksept. Aksept fordi jeg kanskje tenker og gjør ting litt annerledes. Ønske om å bryte gamle mønstre, gammeldagse måter å tenke på er sterkt. Jeg er ikke så interessert i å gjøre alt etter boka. Verden har forandra seg, samfunnet likeså, og for meg er det ikke så viktig “å følge saueflokken”.
Det er mange som higer etter det “perfekte” liv, men hva er egentlig det? Er det om å gjøre å delta på flest mulig spennende aktiviteter, være den flinkeste husmoren som lager de sunneste middagsrettene eller den som har flest “bestevenninner” rundt seg? All respekt til de som klarer å dele seg selv mellom alt dette, men dette gjør i alle fall ikke meg lykkeligere. Jeg klarer ikke å stå med et bein i alle leire å “please” alle på min vei, da er jeg ikke tro mot meg selv.
Det er akkurat det jeg sliter med, det å være tro mot meg selv. Jeg tier ofte i situasjoner hvor jeg burde sagt i fra. Kall meg gjerne konfliktsky, men av og til er ikke alle “kamper” verdt å ta, tenker jeg. Men det er da jeg mister litt av meg selv, for ved å ikke si noe så samtykker jeg jo. Hvorfor ler jeg når noen lirer ut av seg “ironiske” spydigheter på min bekostning? Og hvorfor ler jeg når de samme menneskene gjerne gjør det mot andre også? Hvorfor stiller jeg ikke opp for meg selv og andre, ved å si i fra? Hva har jeg å tape?
Det er vel ikke for seint å være tro mot seg selv, følge sitt eget hjerte? Man kommer nok lengst ved å ta de ærligste valgene, selv om man kanskje minster noen på veien…
– Nina –
#godnok #branok