VG, Dagbladet og Se og Hør kjører alle artikler om den kommende Robinson sesongen, og det blir spennende å se om det nye konseptet kommer til å slå an. Tidligere Robinson deltagere mot tidligere Paradise deltagere møtes til kamp, og helt ærlig folkens, de fleste tror vel ikke party-gjengen har noe særlig å bidra med mot gamlegutta? Time will show! Veldig spesielt å ha med både sønnen og mannen. Vil de klare å oppføre seg ovenfor hverandre?
Jeg vet faktisk ingen verdens ting om hvordan det gikk med dem der nede på øya i Malaysia. I have no clue! For oss her hjemme var denne sommeren bare fryktelig lang og til tider veldig ensom. Det var grusomt å ikke få vite noe, eller høre om de hadde det bra. Trøsten var at jeg visste de hadde hverandre, uansett kamp mot hverandre eller ikke.
Jeg må le litt av duoen Bjørn Erik og Christer. De oppfører seg altså som et gammalt ektepar. Når sjansen byr seg, ber de opp til dans, kjekler og fjåser om hverandre. Kjærligheten lenge leve, sier nå jeg!
Uansett, dette gleder vi oss til. Hvem jeg heier på forblir nok en hemmelighet, i hvert fall enn så lenge.
Ha en finfin dag dere! Snart helg og masse spennende på agendaen! Klem Nina
Frittalende og samfunnsengasjert, født og oppvokst i Oslo, men har landa i Stavanger takket være den store kjærligheten. Her lever familien på fem (vel, de to eldste gutta har flytta ut) et hektisk liv med en stor og livlig omgangskrets.
Bloggen så først lyset den høsten for 6 år siden, da begge gutta mine slåss om seertallene i realityserien Robinson. Gamle Robinson-deltagere, som min kjære mann Bjørn Erik, utfordret tidligere Paradise-deltagere, blant annet vår sprudlende sønn Dennis og hans fargerike kjæreste Kristin. Hvordan det preget den lille familien vår, ble altså starten på dette eventyret, min nye “baby”.
Det jeg brenner mest for og som til tider kan være noe av det vanskeligste å skrive om, er alle opplevelsene våre rundt det å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Minstemannen Mille, snart 14 år, er født med et sjeldent syndrom, Sotos syndrom, og det unormale har gjerne blitt helt normalt her hjemme hos oss. På godt og vondt skrives det om hvordan livet fortoner seg, all den gleden hun sprer, men også om utfordringene i hverdagen. En ting er nemlig helt sikkert, som familie gir vi aldri opp.
Jeg jobber dessverre ikke pga av helsa, men i stedet for å la det knekke meg, forsøker jeg å fokusere på det positive. “Nina-mor” har for lengst satt ned tempoet, og jeg forsøker å leve så til de grader hver bidige dag.
Jeg er nok ei skrulle til tider, finner på sprell både i tide og utide, men har også en alvorlig side, som jeg håper appellerer til å ville henge på videre ❤
Jeg håper jeg kan få dere til å trekke på smilebåndet, men av og til er det kanskje godt å felle en tåre med meg også. Det er i alle fall målet mitt ❤
Av og til må det være lov å lage fjåseinnlegg. Stjerna i disse er selvsagt Pippi, vår kjære lille Yorkshire Terrier på 2 år! Hun er familiens mammadalt som er med overalt, og da mener jeg overalt. Den superlydige lille krabaten er noe av det mest elskverdige jeg noen gang har møtt. I´m in Love ♥
Måtte jo bare skaffe meg denne singleten fra “Design Fra Hjertet”. Kjempeherlig altså. For tiden litt i trangeste laget, men duger til slabbedasklivet bak i hagen. Elsker forøvrig slike antrekk, og det begynner å bli en del av dem i klesskapet.
Må få nevne at vi behandler Pippi som en stor hund og det er veldig sjeldent hun løftes opp på armen. I dette tilfelle kun for å få tatt bilde, for når du veier 1,4 kg er det ikke så lett å bli sett når du er på bakkeplanet.
Vi har en engel på 7 år. En spesiell datter som er født med et veldig sjeldent syndrom. Det gjør at vi som foreldre gjerne har lært oss å tøye grensene noe mer enn normalt. Der andre gjerne hadde irettesatt og disiplinert, trekker vi pusten dypt et par ganger og forsøker å snakke rolig om det som har skjedd. For i hennes verden kan de enkleste ting bli fryktelig vanskelig. Det å da kjefte og smelle i steden for å forstå grunnen til hendelsen blir helt feil og urettferdig, synes vi.
I helgen skjedde det noe som jeg kanskje burde ha stoppet. Vi var på østlandet i barnedåp, og det er en situasjon som kan by på store utfordringer. En setting hvor man over lang tid må sitte stille og gjerne si minst mulig og DET er vanskelig det!
Mille liker egentlig å gå i kirken. Hun elsker å synge med, men vi går kun ved tradisjonelle anledninger som julegudstjeneste, konfirmasjon og denne gangen altså en dåp. Som regel pleier jeg å planlegge disse begivenhetene. Tar med noe frukt eller andre ting som sysselsetter henne, men denne gangen gjorde jeg ikke det. I begynnelsen gikk det sånn tålig bra. Vi koste oss med sukkertøy, jeg lærte henne å lete frem salmene i Bibelen som skulle synges og vi småhvisket og tullet litt.
Så gikk det mot slutten. Mille begynte å bli temmelig lei og var egentlig veldig klar for å avslutte å gå. Kun Nattverd gjensto. Jeg må forresten få lov å nevne at vi var i en ekstrem liten kirke, veldig koselig og intim, og med nokså mange lokale tilhengere. Plutselig var midtgangen full av folk som stod i kø, og da dere våkna frøkna til, og selvfølgelig reiste hun seg opp og var klar for å finne ut hva som var på ferde. Storebroren på 16 år forsøkte å holde henne igjen, men jeg gikk i mellom, fikk stoppet han i å lage en stor scene. Der og da tenkte jeg altså ikke så langt, og lot henne stille seg i køen bak de andre. Dere kan tro familien min som satt rundt omkring bråsnudde seg mot meg, og ga meg store spørrende blikk. Øynene til svigerinnene min og meg møttes, og da bestemte jeg meg for å slapp av. For hun bare smilte og smålo til meg. Dette var da ikke så farlig? Så da dere, var det bare å sitte i spenning å vente på hva som ville skje. Tiden gikk fryktelig sakte synes jeg, for jeg var jo litt engstelig for hva hun ville finne på. Det var sikker vanskelig å stå der så liten bak alle de voksne ryggene. Fikk hun mon tro med seg noe i det hele tatt? Endelig hennes tur. Hun tok pent i mot kjeksen fra presten og hørte godt etter på hva han sa. Så var det å gå videre til mannen med vinbegeret. Hun dyppet, ventet, og så etter noe som føltes som en evighet, dyppet hun igjen. Der og da trodde jeg ikke hun forstod at hun skulle putte den i munnen og gå videre. Plutselig, som det naturligste i verden, gikk kjeksen i munnen. Dere skulle sett ansiktet hennes, dette likte hun ikke! Akkurat der og da fikk jeg satt øynene mine i henne samtidig som jeg ga henne tommelen opp. Hun svelget og svelget og da de verste rykka og nappa hadde gitt seg, kom smilet, og for et smil! Høyt proklamerte hun: “Eg har drukket Jesus sitt blod, tenk på det?!” Hjertesukk, for ei lita herlig jente. Dette gikk jo så bra! Om det var riktig å la henne gjøre det, helt alene, er jo en helt annen sak.
Vi har snakket mye om det i etterkant. Jeg har ikke tenkt å begynne å snakke om synd til et lite barn. Hva skal hun be om tilgivelse for? Det ordet har ingenting i hennes verden å gjøre, så jeg lar det ligge. Men da skulle jeg kanskje ikke latt henne gjøre det?
Uansett, alle smilte og hun var kjempestolt. Hun fant vel også ut at hun ikke likte vin noe særlig, eller som hun så bokstavelig sier “Jesus sitt blod”.
Da var vi i Stavanger også klare for første skoledag, nå står tredje klasse for tur!
Vi kom hjem fra ferie i natt, så dagen begynte noe trøtt.com. Uansett, frøken “smil” var ikke sein med å kle på seg One Direction outfits og telle minuttene til avgang.
Dårlig planlagt matpakke resulterte i brødskiver med avskårne skorper. Brødet var vel noe gammelt siden små hårete grønne flekker i kantene hadde oppstått. Neida, det var ikke riktig så ille, så kun en liten uvedkommende tass på endeskiva, men for å være på den sikre siden forminska vi alle litt.
Så med dette ønsker jeg alle skolebarna der ute, LYKKE TIL og alle dere andre en riktig fin dag ♥
Nå sitter jeg og min venninne og mimrer etter å ha vært på tidenes fest i går. For en opplevelse! Her var det ikke spart på noe. Den ene overraskelsen etter den andre dukket opp og vi storkoste oss. Moods of Norway står vel for å være noe av det mest fargerike vi har innen mote, og jeg synes hele showet bar preg av det fra begynnelse til slutt.
Vi fikk jo mye mer ut av denne kvelden enn en kikk på den nyeste kolleksjonen. Min mann angrer nok for at han ikke heiv seg på nå som han har fått vite at Tone Damli i drillpikeuniform så yndig sang bursdagssangen for trioen. Minstejenta mi kommer nok også til å ønske at hun var der, for Madcon-gutta ga alt, og fikk oss til å hoppe og danse som små tenåringsjenter.
Dere kan tro vi ble tatt litt på senga da Trøste & Bære bøy opp til allsang med “Drita full før Drøbaksundet”! Vi var jo ikke akkurat vanskelige å be, men frøkna i “Gukki” kjolen ved siden av oss ble noe småsur. Nei, vet du hva, en sånn sang må man jo bare leve seg inn i på ekte Vibeke og Nina vis. Moro til tusen!
Sorry folkens, det var ikke meningen å skrike så høyt, men det er jo ikke hver dag en slik invitasjon havner i mine hender.
Den allerede planlagte turen til Oslo ble straks veldig annerledes, for hvem sier vel nei til en slik fest? Moods of Norway skal feire 10 års jubileumet sitt og jentene fra Vestli og Stovner stiller gjerne opp og bidrar… vet de egentlig hva de har begitt seg ut på?
Med en gang heiv jeg meg på telefonen til venninnen min og spurte febrilsk: “Hva pokker skal vi ha på oss?” Fine jenta svarer: “Converse så klart, og så har jeg kjøpt meg ny kul lue”. Åhhh du milde jesus, forstod med en gang til min lettelse at jeg ikke trengte å bekymre meg. Vi er i alle fall ikke jentene som kommer til å heve den høye glamour faktoren. Men Converse? Fikk en telefon seinere på dagen som redda hele situasjonen. For selvfølgelig er jeg nødt å være meg sjæl og troppe opp i tresko. Tror neppe noen andre kommer likt kledd som meg, thihiii.
Ja, da var fjærpennen kvessa og jeg superklar for dere der ute. Hva kan nå jeg formidle som dere kan ha interesse av? Er jo ikke 16 år og alenemamma til to, litt lite spennede kanskje? Det for tiden vise, dette tar jeg med knusende ro og håper min noe til tider skarpe tunge eller barnslige påfunn kan få dere til å henge på videre.
Min lille verden består altså av meg, snart voksen dame på 45 år. Har vært gift i 17 år med en noe yngre bamse av en mann, Bjørn Erik, min aller beste venn og trofaste medspiller. Så har det jo blitt en del yngel etterhvert. Dennis på 22, Pelle på 16 og attpåklatten Mille på 7. Huset bærer også preg av alle de firbente vennene våre, men de kan jeg jo komme tilbake til etter hvert.
Velkommen skal dere i alle fall være, til mitt lille fristed, i den store store bloggverden! Her skal jeg ta opp det meste. Hverdagsglimt, drømmer, minner og selvfølelig noe alvorspreik. Kommer til å sette stor pris på en hilsen fra dere eller kommentarer på innleggene, alt er kjærkommet.
