Har dere en fin dag? Her i huset har vi akkuart begynt å virke. Ble seint i går både på ungene og meg, så da er det deilig å ta det litt med ro. Vel, jeg har vært våken siden ni, men det er så digg å ligge å dra seg i senga, lese et par kapitler i boka, bare slappe av.
I kveld er det høy partyfaktor så det har blitt litt tid på badet også. Må jo shave litt, kure hår og behandle pløsene under øya, try to look good, or better!
Om en måned har forresten minstejenta vår bursdag, da blir hun 8 år. Jeg synes bursdager er superviktig, så her i huset blir man feiret fra morgen til kveld. Men så var det de gavene, hva skal man gi? Jeg begynner tidlig å planlegge. Nytter ikke å ta det i siste liten, for da kan det ofte bli for dyrt og lite gjennomtenkt. Gjett hva jeg kjøpte til henne tidligere i uken?
Hun elsker Melodi Grand Prix Junior, og jeg har derfor kjøpt billetter til henne og meg. Vi var på dette i fjor og det var en suksess. Fint å ha noen koselig å gjøre i sammen midt i julekaoset også.
“To dråper vann” med Marcus og Martinus ble en kjempehit i fjor og Mille ga de trampeklapp på konserten. Håper hun får noen skikkelig gode favoritter i år også, sånn at denne presangen blir en fin overraskelse.
Da skal jeg ut å handle lørdagsgodt og presang til fineste Silvia som har bursdag i dag. Skal feire henne i kveld og gleder meg enormt.
Nå har jeg det bra! Jentene dukket opp på døra mi i dag med ferske rundstykker. Det er mange av oss som har fri på fredagene, og da samles vi ofte til lunsj på en eller annen restaurant. I går merket jeg på kroppen at den rett og slett ikke orket tanken på å gå ut døra i dag. Dagene har vært lange de siste tre ukene, og når til og med mammaen min sier jeg ser sliten ut, ja da er det på tide å sette ned foten.
Rundt dette bordet har Tonje, Gitte og jeg kost oss i mange timer nå, og jeg merker energien bygger seg opp. Dette var akkurat det jeg trengte! Nå kan ungene komme hjem og finne en mamma som har masse å gi ♥
Stavanger viser seg fra sin beste side i dag. Skyfri himmel og 18 grader, vi nyter dagen og hverandre med dørene på vidt gap.
Gleder meg til ungene kommer hjem, helgen skal nytes!
I sommer knakk vår lille Yorkshire Terrier, Pippi, foten. Vi var i statene da og snille Camilla som var matmor for henne ble helt fortvila. Hennes rolige og herlige Border Collie, Castro, så plutselig en katt og skulle jage den og så ikke lille Pippi på 1,4 kg i det høye gresset. På nullkommaniks var ulykken et faktum, beinet knakk rett av.
Flinke Hinna Dyreklinikk har virkelig stått på for at det lille nurket vårt skal få gå på fire føtter igjen, men det er vanskelig og vi har langt igjen før vi vet med sikkerhet at det vil gå bra. Bruddet er så komplisert og beinbitene så bittesmå og tynne, at det omtrent er umulig å få metallbitene til å sitte uten å sprenge i stykker beinbitene de er festet i.
Vi var nødt til å fortsette ferien vår, mens Camilla og Castro gjorde alt for at Pippi skulle ha det best mulig ♥
Hele uken nå skal vi fortsette med svømmeterapi. Til tirsdag skal metallbitene kanskje fjernes, og vi håper hun etterhvert får nok muskler i beinet til å ville trå på det igjen. Savner min lille turkamerat, men krysser alt som kan krysses for at det snart blir oss to på lange turer igjen ♥
Ja, da var dagen godt i gang. Venter på at min kjære Simone skal ta kontakt. Hun har mange jern i ilden, og i dag skal jeg få lov å være med henne på sprell. Hva det gjelder får dere selvfølgelig vite etterhvert.
Fikk dere med dere Dokument 2 i går da? Det gjorde i alle fall jeg! Kjempeglad for at TV 2 har startet opp igjen, for de vet virkelig å ta opp temaer som treffer deg i hjertet. I går handlet det om Jørgen Foss på bare 22 år som var blitt så stor at han gikk rundt og var redd for å dø. Tenk noe så trist?! Hva får folk til å la det gå så langt? Vi fikk være med han et år hvor han valgte å fedmeoperere seg. Han forsøkte å stille seg selv en del spørsmål om hvorfor det ble som det ble og være dønn ærlig, men var han egentlig det?
Jørgen fremstod som en meget reflektert ung mann. Har sett han i diskusjoner på TV tidligere, rundt fedme temaet, og han har alltid tydlig vist at han vet hva han snakker om. I går fikk vi alle komme litt nærmere han som menneske. Herlig å se at han hadde god støtte i familien sin, for å stå helt alene med slike store problemer må være ekstra vanskelig.
Forstod det slik at Jørgen var stor allerede som liten. Han konfronterte moren sin om akkurat det: “Hvorfor ble jeg så tjukk, mamma, hvorfor var det ingen som stoppet meg?”. Moren var vag, og skyldte mer eller mindre på at dette var arv. Hørte faktisk ingen påpeke gjennom hele dokumentaren at de spiste for mye. Men hallo, er det mulig? Er ikke det å fraskrive seg ansvar? Det er selvfølgelig ikke lett for en mor å få et kamera opp i fjeset å innrømme at hun faktisk kunne ha hjulpet mere til i barndommen, satt en stopper for det, men man kan da ikke skylde alt på arv?
Jeg har selv en datter som ikke eier metthetsfølelse. Hun er kun 7 år, og kunne ha spist seg gjennom hele kjøleskapet hver bidige dag. For henne hadde det vært helt normalt å begynne på is, kjeks, boller og brus etter hver bidige middag. Tror jeg mellom middagen og kveldsmaten sier “nei” til henne i alle fall 5-6 ganger når hun ber om et eller annet å putte i munnen. Blir helt fortvila til tider, for vil jo ikke at hun skal går rundt å være sulten. Hun lider av et overvekstsyndrom som kanskje gjør at hun blir velding lang. Alt tyder i alle fall på det, for i dag bruker hun klær til en 14 åring og har allerede 39 i sko. Legen på sykehuset sa tydelig i fra for to år siden. Det var helt unødvendig å gi henne flere problemer. Vi fikk sørge for at hun ikke overspiste og ble stor. Litt vanskelig å ta opp dette med et lite barn, men vi fikk det til. Forteller henne at kroppen ikke har godt av det, og at hun kan få vondt i magen. Er velsigna med at hun elsker frukt, så gir heller etter på et eple hvis hun maser for mye. Synes vi som foreldre har et stort ansvar ovenfor barna våre, selv om det kan være vanskelig til tider.
Synes det var veldig bra at Jørgen fikk gjennomslag for operasjonen sin. Er redd han ikke hadde overlevd det hardkjøret særlig lenge. Men synes kanskje ikke han hadde hodet helt på plass. For de fleste av oss klarer jo å erkjenne følgende regel: Det du putter inn, må forbrennes ut. Er kaloriinntaket enormt i løpet av en dag og du ikke er i aktivitet så går det jo bare en vei, ikke sant? Ikke en gang hørte jeg han ta opp det seriøst, men det må jo være leveregel nr. 1?
Har alltid slitt med vekta, men jeg vet i alle fall hvorfor. Jeg hoppa ofte over både frokost og lunsj, og starta etegilde fra middagen og utover kveldinga, sittende foran TV´n og glo. Har vært litt lørdag i huset her hver bidige dag de siste åra dessverre. Har også flere venninner som kommer hjem til meg etter jobb og stuper i brødboksen for de har ikke “hatt tid” til å spise den dagen. Er det rart det går galt?
Jeg heier på at Jørgen når de målene han har satt seg, for jeg ønsker ingen å føle seg mindereverdig eller bli beglodd på sånn som vi fikk se han oppleve i går. Men jeg håper han etterhvert finner grunnen til at han ikke klarte å stoppe i tide, at han kommer ut av fornektelsen. Hvis ikke er jeg redd han blir en av de som blir stor igjen og det må ikke skje, Gud forby!
I dag har jeg fiksa litt på hu Nina-mor! Åhhh, så moro. Har jo ikke øyevipper omtrent i utgangspunktet, men nå er det andre boller!
Har hatt lyst til å gjøre dette lenge, men synes det har vært så kostbart og ikke særlig evigvarende. Nå derimot har jeg funnet ei dame som gjør det til en god pris. Disse kan jeg ikke ha mascara på så det er viktig at de ser bra ut til enhver tid. Derfor har jeg satt opp fast etterfyll hver 14 dag. For en luksus det skal bli å stå rett opp av senga og se fresh ut…ehh, vel det er lov å håpe:-)
Halleluja, 40 minutter tok det å få så fjonge vipper, and I love them!
Nå kommer Mille hjem snart til middag, så blir det kor før vi kan ta kvelden, snakkes ♥
I går ble det også tid til litt selvpleie. Jeg var nemlig på kundebesøk hos hudpleieren min. Foredrag, gode tilbud og snikksnakk med flinke folk er toppen!
Skjønnheten kommer innenefra, DET er udiskuterbart, men når man er nærmere 50 enn 40 (kjenner litt på det merker jeg), ja da må det være lov å ta litt bedre vare på seg selv. Jeg har hatt problemhud siden jeg var 15 år, og har helt til i år gått på medisiner (Tetracyclin) for å stagnere betennelser og acner. I tillegg har jeg Rosea og det har til tider vært så plagsomt at jeg har vurdert å holde meg innendørs.
I år når jeg bestemte meg for å ta tak i min egen helse, og kiloene begynte å rasa av, premierte jeg meg selv med heavy laser behandlinger av huden. Fyttikatta, hvorfor har jeg ikke gjort det før?! Sabla smertefullt, men for et resultat! Opplevde første sommerferie uten irritasjon og faktisk uten sminke, for en lykke!
Nå som jeg er godt i gang med å ta vare på meg selv, er det deilig å få komme på slike kundekvelder og få gode råd. For denne dama her er ei som legger seg med sminke om kvelden og som har brukt samme apotek krem i årevis. Men, men, har funnet ut at det aldri er for seint å ta noen små grep 🙂
Jeg kom plutselig på en ting som virkelig har satt dype spor. For fire år siden ble jeg “tvunget” til å lese boka “På vegne av venner” av Kristopher Schau. Ja, jeg tuller ikke, mannen kan faktisk skrive! Jeg var kjempe skeptisk, for hvem husker vel ikke han som en fyr full av tull og fanteri i “Team Antonsen” eller i det gale programmet “De syv dødssyndene”?
Boka er en skikkelig tankevekker. Den handler om noe jeg aldri har tenkt på før. Hvis du leser en dødsannonse som er signert med “På vegne av venner” er det kommunen som står ansvarlig for begravelsen. Ingen slektninger eller venner bistår. Tenk det da dere, kapellet er tomt, ingen dukker opp i begravelsen. Det skjer faktisk veldig ofte, og er forferdelig trist.
Kristopher var nysgjerrig og følte virkelig på dette, så han bestemte seg for å stille opp i disse begravelsene over en lang periode og underveis skrive om hvordan han oppfattet det. Boka er altså så brutal ærlig, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle komme meg gjennom den på en dag. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den snaue 100 siders blekka i fra meg. Tenk, der satt han altså som eneste oppmøtte og hørte på at presten forsøke å snakke varmt om et menneske ingen kjente. Helst spesielt, for alle har jo krav på et verdig farvel, ikke sant?
Ofte dukker denne boka opp i tankene mine. Den har satt dype spor og jeg anbefaler alle å lese den, eller kanskje gi den i gave til en du er glad i, for den treffer midt i hjertet ♥
I går fikk jeg endelig komme på besøk til Anne Mai! Hun er den fine mammaen til venninnen min Simone. Tidligere i år fikk hun diagnosen kreft i halsen/tungebasen, så hun har vært gjennom en helvetes sommer. Etter 3 kraftige cellekurer og hele 35 strålebehandlinger håper vi nå at styggdommen er på vei vekk fra den strålende dama vår ♥
Etter de tre første kurene gikk svulsen ned fra 4 til 2 cm, så alt lover godt. Anne Mai reagerer tydeligvis positivt på alle disse grusomme behandligene, så vi håper og tror at dette går den riktige veien! Må bare smøre oss med tålmodighet og vente en stund til på endelig svar. Vi er i alle fall en stor skare tilhengere som heier på dama!
For Bjørn Erik og meg som ikke har foreldrene våre boende rundt oss, har det vært en lykke å få bli kjent med Anne Mai og familien hennes. For i tillegg til at hun har verdens skjønneste datter, som i dag har blitt en veldig god venninne, har hun søsken og de igjen barn som vi elsker å være rundt. Vi blir bedt i det ene selskapet etter det andre og føler oss alltid så velkomne. Denne familen har virkelig klart å fylle tomrommet vi til tider har, når savnet etter våre egne blir som sterkest.
I går var altså Anne Mai i såpass god form at jeg kunne ta meg en tur. Har måttet vente lenge på dette fordi halsen hennes har vært så vond at det å snakke har vært en umulighet. Det har også vært viktig at jeg har vært 100% frisk for immunforsvaret hennes er ikke akkurat på topp for tiden. Vi fikk i alle fall tatt igjen masse. Vi lo, gråt og koste oss i hverandres selskap. Plutselig hadde tiden fløyet i fra oss. Det er rart det der hvor fort tiden går når man har det bra ♥
Nå er dagen skikkelig i gang her hjemme i alle fall. Ungene er sendt av gårde på skole og nå venter en hektisk dag. Mille og jeg skal på Ortopediteknikk å sjekke fotsenger og sko for høsten/vinter. Så er det håndballtrening og deretter venter et spennende foredrag på Avea klinikken. Egentlig har jeg heller lyst til å krype under dyna igjen med boka mi, for i dag er det skikkelig ruskevær ute. Men får heller sette på tevannet og tenne noen stearinlys så kommer nok energien etterhvert, tenker jeg.
Fikk dere med dere sesongpremieren av Robinson på TV3 i går? Det gjorde i alle fall vi!
Pelle, Mille og jeg satt klistra til skjermen og ventet på å få se papsen og storebror i action. Det er egentlig alt for seint for små jenter å se dette, men Mille på 7 år fikk lov å se aller første episode i sammen med oss. DET ble ikke akkurat en slik opptur som vi hadde tenkt oss!
Det ble total skivebom å la henne se dette! Kjempekjekt under begge konkurransene, med tilrop og heiing, men når hun forstod at det var utstemming på gang, oppstod full panikk. “Åhhhnei, ikke stem på storebroren min! Vræl!” Jøssenavn, den hadde jeg ikke sett komme. Uansett hva jeg sa stoppet ikke tåreflommen.
Gudskjelov for internett, for jeg fikk tak i papsen som for tiden er offshore. Han ringte, og siden han er den sikreste kilden i hennes øyne, trodde hun på han. Vips, så var smilet tilbake igjen 🙂 Blir neppe flere epsioder på frøkna, tror jeg. I utgangspunktet skulle hun heretter få se opptak, men tror vi skipper det. Orker ikke å se henne så lei seg, så det får bli med denne ene episoden.
Ellers synes vi andre det var et kult konsept vi fikk se i går. Vel, nå er jo ikke vi helt objektive her, men har fått veldig gode tilbakemdlinger. Telefonen stod ikke stille i går og gladmeldingene haglet inn.
Synes Dennis viste styrke, selv om gamlegutta helt klart var mer muskelsterke.
Vi var mer overraske over at far i huset ikke fikk gang på bålet. Er det mulig?! Han er jo mesteren over alle mestere. Han er faktisk så flink og så glad i å lage bål her hjemme at han kun har med tennstål når vi er ute på tur. MEN han var raskt ute med å forsvare seg: ALT VAR VÅTT! Og vet du hva vennen, I belive you. Det finnes nemlig ingen flinkere enn deg til dette ♥
Synes forresten veteranene brukte veldig mye energi på å snakke negativt om ungdommen. Synes faktisk de klarte seg veldig bra jeg! Klart de var sultne og det ble til tider litt mye sutring rundt det, men så hadde ikke de særlig mye å gå på heller…
Fikk dere sett episoden i går? Henger dere på neste søndag også?
Nå sitter vi spent og venter på sesongpremieren av Robinson hvor både mann og sønn deltar i år. Vi har egentlig ikke tenkt så mye på det denne gangen, for dette ble jo spilt inn for noen måneder siden, i hele sommer, men nå sniker det seg inn i livet vår igjen, og forhåpentligvis blir det spennende og morsomt.
Gutta mine er jo stort sett gode venner her hjemme, men i en konkurransesetting blir jeg noe usikker. De setter seg så høye mål, så jeg lurer på om de klarer å holde seg på matta språkmessig. Det kommer antagelig til å slå gnistre mellom de to når det gjelder som verst.
Det her er like spennende for meg som for alle dere andre. Jeg aner faktisk ingenting om utfallet. For hvis jeg skal orke å se alle episodene, er det nemlig helt uinteressant for meg å vite hva som skjer på forhånd. Må jo holde spenningen oppe, sant?
Mille er som sagt 7 år nå, og hun er ei skikkelig pappajente. Derfor skal hun få sitte oppe i kveld å få se den aller første episode med meg. Hun forstår ikke helt hvorfor både pappa og storebror skal være med på dette her, men kanskje hun forstår litt mer etter å ha fått sett litt.
Hvem skal vi heie på mon tro? Begge to så klart! Lykke til guttene våre ♥
