I sommer knakk vår lille Yorkshire Terrier, Pippi, foten. Vi var i statene da og snille Camilla som var matmor for henne ble helt fortvila. Hennes rolige og herlige Border Collie, Castro, så plutselig en katt og skulle jage den og så ikke lille Pippi på 1,4 kg i det høye gresset. På nullkommaniks var ulykken et faktum, beinet knakk rett av.
Flinke Hinna Dyreklinikk har virkelig stått på for at det lille nurket vårt skal få gå på fire føtter igjen, men det er vanskelig og vi har langt igjen før vi vet med sikkerhet at det vil gå bra. Bruddet er så komplisert og beinbitene så bittesmå og tynne, at det omtrent er umulig å få metallbitene til å sitte uten å sprenge i stykker beinbitene de er festet i.
Vi var nødt til å fortsette ferien vår, mens Camilla og Castro gjorde alt for at Pippi skulle ha det best mulig ♥
Hele uken nå skal vi fortsette med svømmeterapi. Til tirsdag skal metallbitene kanskje fjernes, og vi håper hun etterhvert får nok muskler i beinet til å ville trå på det igjen. Savner min lille turkamerat, men krysser alt som kan krysses for at det snart blir oss to på lange turer igjen ♥
Ja, da var dagen godt i gang. Venter på at min kjære Simone skal ta kontakt. Hun har mange jern i ilden, og i dag skal jeg få lov å være med henne på sprell. Hva det gjelder får dere selvfølgelig vite etterhvert.
Fikk dere med dere Dokument 2 i går da? Det gjorde i alle fall jeg! Kjempeglad for at TV 2 har startet opp igjen, for de vet virkelig å ta opp temaer som treffer deg i hjertet. I går handlet det om Jørgen Foss på bare 22 år som var blitt så stor at han gikk rundt og var redd for å dø. Tenk noe så trist?! Hva får folk til å la det gå så langt? Vi fikk være med han et år hvor han valgte å fedmeoperere seg. Han forsøkte å stille seg selv en del spørsmål om hvorfor det ble som det ble og være dønn ærlig, men var han egentlig det?
Jørgen fremstod som en meget reflektert ung mann. Har sett han i diskusjoner på TV tidligere, rundt fedme temaet, og han har alltid tydlig vist at han vet hva han snakker om. I går fikk vi alle komme litt nærmere han som menneske. Herlig å se at han hadde god støtte i familien sin, for å stå helt alene med slike store problemer må være ekstra vanskelig.
Forstod det slik at Jørgen var stor allerede som liten. Han konfronterte moren sin om akkurat det: “Hvorfor ble jeg så tjukk, mamma, hvorfor var det ingen som stoppet meg?”. Moren var vag, og skyldte mer eller mindre på at dette var arv. Hørte faktisk ingen påpeke gjennom hele dokumentaren at de spiste for mye. Men hallo, er det mulig? Er ikke det å fraskrive seg ansvar? Det er selvfølgelig ikke lett for en mor å få et kamera opp i fjeset å innrømme at hun faktisk kunne ha hjulpet mere til i barndommen, satt en stopper for det, men man kan da ikke skylde alt på arv?
Jeg har selv en datter som ikke eier metthetsfølelse. Hun er kun 7 år, og kunne ha spist seg gjennom hele kjøleskapet hver bidige dag. For henne hadde det vært helt normalt å begynne på is, kjeks, boller og brus etter hver bidige middag. Tror jeg mellom middagen og kveldsmaten sier “nei” til henne i alle fall 5-6 ganger når hun ber om et eller annet å putte i munnen. Blir helt fortvila til tider, for vil jo ikke at hun skal går rundt å være sulten. Hun lider av et overvekstsyndrom som kanskje gjør at hun blir velding lang. Alt tyder i alle fall på det, for i dag bruker hun klær til en 14 åring og har allerede 39 i sko. Legen på sykehuset sa tydelig i fra for to år siden. Det var helt unødvendig å gi henne flere problemer. Vi fikk sørge for at hun ikke overspiste og ble stor. Litt vanskelig å ta opp dette med et lite barn, men vi fikk det til. Forteller henne at kroppen ikke har godt av det, og at hun kan få vondt i magen. Er velsigna med at hun elsker frukt, så gir heller etter på et eple hvis hun maser for mye. Synes vi som foreldre har et stort ansvar ovenfor barna våre, selv om det kan være vanskelig til tider.
Synes det var veldig bra at Jørgen fikk gjennomslag for operasjonen sin. Er redd han ikke hadde overlevd det hardkjøret særlig lenge. Men synes kanskje ikke han hadde hodet helt på plass. For de fleste av oss klarer jo å erkjenne følgende regel: Det du putter inn, må forbrennes ut. Er kaloriinntaket enormt i løpet av en dag og du ikke er i aktivitet så går det jo bare en vei, ikke sant? Ikke en gang hørte jeg han ta opp det seriøst, men det må jo være leveregel nr. 1?
Har alltid slitt med vekta, men jeg vet i alle fall hvorfor. Jeg hoppa ofte over både frokost og lunsj, og starta etegilde fra middagen og utover kveldinga, sittende foran TV´n og glo. Har vært litt lørdag i huset her hver bidige dag de siste åra dessverre. Har også flere venninner som kommer hjem til meg etter jobb og stuper i brødboksen for de har ikke “hatt tid” til å spise den dagen. Er det rart det går galt?
Jeg heier på at Jørgen når de målene han har satt seg, for jeg ønsker ingen å føle seg mindereverdig eller bli beglodd på sånn som vi fikk se han oppleve i går. Men jeg håper han etterhvert finner grunnen til at han ikke klarte å stoppe i tide, at han kommer ut av fornektelsen. Hvis ikke er jeg redd han blir en av de som blir stor igjen og det må ikke skje, Gud forby!
Har hatt lyst til å gjøre dette lenge, men synes det har vært så kostbart og ikke særlig evigvarende. Nå derimot har jeg funnet ei dame som gjør det til en god pris. Disse kan jeg ikke ha mascara på så det er viktig at de ser bra ut til enhver tid. Derfor har jeg satt opp fast etterfyll hver 14 dag. For en luksus det skal bli å stå rett opp av senga og se fresh ut…ehh, vel det er lov å håpe:-)
Halleluja, 40 minutter tok det å få så fjonge vipper, and I love them!
Nå kommer Mille hjem snart til middag, så blir det kor før vi kan ta kvelden, snakkes ♥
I går ble det også tid til litt selvpleie. Jeg var nemlig på kundebesøk hos hudpleieren min. Foredrag, gode tilbud og snikksnakk med flinke folk er toppen!
Skjønnheten kommer innenefra, DET er udiskuterbart, men når man er nærmere 50 enn 40 (kjenner litt på det merker jeg), ja da må det være lov å ta litt bedre vare på seg selv. Jeg har hatt problemhud siden jeg var 15 år, og har helt til i år gått på medisiner (Tetracyclin) for å stagnere betennelser og acner. I tillegg har jeg Rosea og det har til tider vært så plagsomt at jeg har vurdert å holde meg innendørs.
I år når jeg bestemte meg for å ta tak i min egen helse, og kiloene begynte å rasa av, premierte jeg meg selv med heavy laser behandlinger av huden. Fyttikatta, hvorfor har jeg ikke gjort det før?! Sabla smertefullt, men for et resultat! Opplevde første sommerferie uten irritasjon og faktisk uten sminke, for en lykke!
Nå som jeg er godt i gang med å ta vare på meg selv, er det deilig å få komme på slike kundekvelder og få gode råd. For denne dama her er ei som legger seg med sminke om kvelden og som har brukt samme apotek krem i årevis. Men, men, har funnet ut at det aldri er for seint å ta noen små grep 🙂
Jeg kom plutselig på en ting som virkelig har satt dype spor. For fire år siden ble jeg “tvunget” til å lese boka “På vegne av venner” av Kristopher Schau. Ja, jeg tuller ikke, mannen kan faktisk skrive! Jeg var kjempe skeptisk, for hvem husker vel ikke han som en fyr full av tull og fanteri i “Team Antonsen” eller i det gale programmet “De syv dødssyndene”?
Boka er en skikkelig tankevekker. Den handler om noe jeg aldri har tenkt på før. Hvis du leser en dødsannonse som er signert med “På vegne av venner” er det kommunen som står ansvarlig for begravelsen. Ingen slektninger eller venner bistår. Tenk det da dere, kapellet er tomt, ingen dukker opp i begravelsen. Det skjer faktisk veldig ofte, og er forferdelig trist.
Kristopher var nysgjerrig og følte virkelig på dette, så han bestemte seg for å stille opp i disse begravelsene over en lang periode og underveis skrive om hvordan han oppfattet det. Boka er altså så brutal ærlig, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle komme meg gjennom den på en dag. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den snaue 100 siders blekka i fra meg. Tenk, der satt han altså som eneste oppmøtte og hørte på at presten forsøke å snakke varmt om et menneske ingen kjente. Helst spesielt, for alle har jo krav på et verdig farvel, ikke sant?
Ofte dukker denne boka opp i tankene mine. Den har satt dype spor og jeg anbefaler alle å lese den, eller kanskje gi den i gave til en du er glad i, for den treffer midt i hjertet ♥
I går fikk jeg endelig komme på besøk til Anne Mai! Hun er den fine mammaen til venninnen min Simone. Tidligere i år fikk hun diagnosen kreft i halsen/tungebasen, så hun har vært gjennom en helvetes sommer. Etter 3 kraftige cellekurer og hele 35 strålebehandlinger håper vi nå at styggdommen er på vei vekk fra den strålende dama vår ♥
Etter de tre første kurene gikk svulsen ned fra 4 til 2 cm, så alt lover godt. Anne Mai reagerer tydeligvis positivt på alle disse grusomme behandligene, så vi håper og tror at dette går den riktige veien! Må bare smøre oss med tålmodighet og vente en stund til på endelig svar. Vi er i alle fall en stor skare tilhengere som heier på dama!
For Bjørn Erik og meg som ikke har foreldrene våre boende rundt oss, har det vært en lykke å få bli kjent med Anne Mai og familien hennes. For i tillegg til at hun har verdens skjønneste datter, som i dag har blitt en veldig god venninne, har hun søsken og de igjen barn som vi elsker å være rundt. Vi blir bedt i det ene selskapet etter det andre og føler oss alltid så velkomne. Denne familen har virkelig klart å fylle tomrommet vi til tider har, når savnet etter våre egne blir som sterkest.
I går var altså Anne Mai i såpass god form at jeg kunne ta meg en tur. Har måttet vente lenge på dette fordi halsen hennes har vært så vond at det å snakke har vært en umulighet. Det har også vært viktig at jeg har vært 100% frisk for immunforsvaret hennes er ikke akkurat på topp for tiden. Vi fikk i alle fall tatt igjen masse. Vi lo, gråt og koste oss i hverandres selskap. Plutselig hadde tiden fløyet i fra oss. Det er rart det der hvor fort tiden går når man har det bra ♥
Nå er dagen skikkelig i gang her hjemme i alle fall. Ungene er sendt av gårde på skole og nå venter en hektisk dag. Mille og jeg skal på Ortopediteknikk å sjekke fotsenger og sko for høsten/vinter. Så er det håndballtrening og deretter venter et spennende foredrag på Avea klinikken. Egentlig har jeg heller lyst til å krype under dyna igjen med boka mi, for i dag er det skikkelig ruskevær ute. Men får heller sette på tevannet og tenne noen stearinlys så kommer nok energien etterhvert, tenker jeg.
Fikk dere med dere sesongpremieren av Robinson på TV3 i går? Det gjorde i alle fall vi!
Pelle, Mille og jeg satt klistra til skjermen og ventet på å få se papsen og storebror i action. Det er egentlig alt for seint for små jenter å se dette, men Mille på 7 år fikk lov å se aller første episode i sammen med oss. DET ble ikke akkurat en slik opptur som vi hadde tenkt oss!
Det ble total skivebom å la henne se dette! Kjempekjekt under begge konkurransene, med tilrop og heiing, men når hun forstod at det var utstemming på gang, oppstod full panikk. “Åhhhnei, ikke stem på storebroren min! Vræl!” Jøssenavn, den hadde jeg ikke sett komme. Uansett hva jeg sa stoppet ikke tåreflommen.
Gudskjelov for internett, for jeg fikk tak i papsen som for tiden er offshore. Han ringte, og siden han er den sikreste kilden i hennes øyne, trodde hun på han. Vips, så var smilet tilbake igjen 🙂 Blir neppe flere epsioder på frøkna, tror jeg. I utgangspunktet skulle hun heretter få se opptak, men tror vi skipper det. Orker ikke å se henne så lei seg, så det får bli med denne ene episoden.
Ellers synes vi andre det var et kult konsept vi fikk se i går. Vel, nå er jo ikke vi helt objektive her, men har fått veldig gode tilbakemdlinger. Telefonen stod ikke stille i går og gladmeldingene haglet inn.
Synes Dennis viste styrke, selv om gamlegutta helt klart var mer muskelsterke.
Vi var mer overraske over at far i huset ikke fikk gang på bålet. Er det mulig?! Han er jo mesteren over alle mestere. Han er faktisk så flink og så glad i å lage bål her hjemme at han kun har med tennstål når vi er ute på tur. MEN han var raskt ute med å forsvare seg: ALT VAR VÅTT! Og vet du hva vennen, I belive you. Det finnes nemlig ingen flinkere enn deg til dette ♥
Synes forresten veteranene brukte veldig mye energi på å snakke negativt om ungdommen. Synes faktisk de klarte seg veldig bra jeg! Klart de var sultne og det ble til tider litt mye sutring rundt det, men så hadde ikke de særlig mye å gå på heller…
Fikk dere sett episoden i går? Henger dere på neste søndag også?
Nå sitter vi spent og venter på sesongpremieren av Robinson hvor både mann og sønn deltar i år. Vi har egentlig ikke tenkt så mye på det denne gangen, for dette ble jo spilt inn for noen måneder siden, i hele sommer, men nå sniker det seg inn i livet vår igjen, og forhåpentligvis blir det spennende og morsomt.
Gutta mine er jo stort sett gode venner her hjemme, men i en konkurransesetting blir jeg noe usikker. De setter seg så høye mål, så jeg lurer på om de klarer å holde seg på matta språkmessig. Det kommer antagelig til å slå gnistre mellom de to når det gjelder som verst.
Det her er like spennende for meg som for alle dere andre. Jeg aner faktisk ingenting om utfallet. For hvis jeg skal orke å se alle episodene, er det nemlig helt uinteressant for meg å vite hva som skjer på forhånd. Må jo holde spenningen oppe, sant?
Mille er som sagt 7 år nå, og hun er ei skikkelig pappajente. Derfor skal hun få sitte oppe i kveld å få se den aller første episode med meg. Hun forstår ikke helt hvorfor både pappa og storebror skal være med på dette her, men kanskje hun forstår litt mer etter å ha fått sett litt.
Hvem skal vi heie på mon tro? Begge to så klart! Lykke til guttene våre ♥
I dag ble det dessverre veldig sein oppdatering folkens!
Det va vanskelig å komme skikkelig i gang, for vi la oss nemlig veldig tidlig i dag morges. Årets krabbefest gikk av stabelen i går. Hjemme hos fineste Vibecke og John på Åmøy. Jeg aner ikke hvor mange vi ble til slutt, kanskje 25 stykker og det kjennes godt på kroppen i dag at det var moro!
Fru Neumann karra til seg de største krabbekløra, og de kunne selvfølgelig brukes til så mangt.
Det har blitt fanga krabber i dagesvis. 250 stk. ble kokt opp i går, og jeg kan love dere at vi alle fikk metta vår!
Stort etegilde på gang…
Morsomt overraskelsesbesøk fra Mo i Rana, we loved it!
Pippi var selvfølgelig med. Bare se ikke røre!
Bare å gyve løs! Digg in!
Neste helg skal vi i Hawaii selskap, så rekvisitter ble hala inn. Kjekt å ha…
Det er visstnok helt normalt å ta seg et lite nattbad i 14 grader…NOT! Det var så vidt vi fikk henne opp igjen av vannet, for det var visst så deilig og varmt, djiiisus!
Når vennene våre velger å bo langt ute på landet, får vi ta kreativiteten i bruk. Det var genialt å stille opp med bobil, fungerte som bare det. Vel, Linda, Pippi og jeg sov som noen konger, men vi forstod ikke helt hvordan den siste senga skulle mekkes frem så Gitte valgte å sove i førersetet. Godt jeg hadde med øreplugger, for hver gang hun rørte på seg kom hun borti bilhornet. Jeg dæver, har ikke ledd så mye på lenge!
Ja, her kan vi leve og bo, var på tide å finne senga nå synes Pippi ♥
Hva gjorde dere i går? Fant dere på noe sprell eller ladet dere opp batteriene i sofakroken?
I dag er frua i huset happy! Det magiske tallet dukka endelig opp på vekta. Tenk, jeg har gått ned 20 kg siden oktober! Når jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” hadde jeg to valg. Enten fortsette i samme duren som før, med min usunne livsstil, og bikke over 100 kg ganske snart. Eller ta meg selv i nakken og gjøre det negative om til noe positivt. Jeg valgte det siste. To måneder brukte jeg på å planlegge hvordan jeg skulle takle å leve med skulderen. Samtidig jobba jeg beinhardt med å plukke av meg alle de dårlige matvanen mine. Når jeg hadde det sånn noenlunde under kontroll, begynte jeg å bevege på meg. Det begrenset seg pga armen, men jeg bandt den opp og begynte å gå turer. 3-4 ganger i uka rundt øya vår på 6,8 km. Det hjalp sakte men sikkert!
Mange synes kanskje jeg har vært heldig som fikk så rask uttelling bare ved å begynne å spise mer normalt, men jeg kan love dere at det har vært noe av det vanskeligste jeg har gjort. Når man over så lang tid bare døtter i trynet alt man kommer over, blir det som en sykdom, og den biter seg fast som en j…. parasitt. Bare det å slutte med Pepsi Max fikk meg til å tilte til tider. Det har vært stunder jeg har vært nødt til å gå å legge meg med minstemann for ikke å forsure alt rundt meg. For en kamp, men denne gangen vant jeg.
Det var faktisk vanskelig å finne et gammelt bilde av meg i hel figur, men her er jeg nok nærmere 96 kg. Kan ikke huske at jeg var misfornøyd med livet, har aldri latt vekta styre meg, men merker jo at jeg har det mye, mye bedre i dag. Jeg kan ikle meg hva som helst, mens jeg den gangen brukte mye tid på å finne klær som kledde kroppen i str. 48.
Jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk i bikini. Har tatt til takke med sort badedrakt med påsydd skjørt i mange år nå, but that´s history!
Det har vært superviktig å ikke kalle dette “slanking”. Jeg har unger i huset som skal få slippe å høre det stygge ordet der. Meningen har hele tiden vært at vi alle sammen skal spise likt og ikke fokusere på at mamma er på diett. Jeg fikk mannen også med på dette, og sammen har vi altså forandret matvanene våre uten at ungene har lagt særlig merke til det. Vi hadde vanlig kjøttdeig på menyen omtrent hver bidige i dag. Det gikk i pizza, spagetti, lasagne og taco. Favorittene til oss alle, og jeg blir dårlig i dag når jeg tenker på det. I dag spiser vi sjeldent kjøttdeig og hvis vi gjør det er det karbonadekjøttdeig eller kyllingkjøttdeig. Det går mye i kyllingfilet, men i tillegg gjennom uka sørger vi for å ha en dag med fisk, suppe eller omelett. Spiser fortsatt brød, pasta og poteter, men kun litt av alt. Det er det som er kunsten, “litt av alt”.
Nå er det bare å fortsette videre, på samme stø kurs. Er ennå ikke helt i mål, men har ikke hastverk. Skulle jeg gå på en smell, noe jeg gjør i ny og ne, ja så er jeg på´n igjen dagen etter.
Tenk, 40 av disse halvkiloene er vekk! Halleluja! I dag skal det feires med en real krabbefest!
