Vi var lenge usikre på om vi skulle gå Pride her i Bergen også, men for en gangs skyld så tenkte vi det kunne være gøy å se på også. Vi går nemlig alltid i Pride hjemme i Stavanger, sminker oss og henter frem de fargeglade boaene og møtes en hel gjeng, men denne gangen var det gøy å være tilskuer.
Guriland så moro Pride er dere. Det er altså en så til de grader flott event, og helt herlig å få stå å se på så mange fantastiske mennesker som brenner for så viktige temaer. Mangfold og likeverd for alle, uansett hvem man elsker. Det å få lov å heie på dem alle fra sidelinja er også stort, for jeg kan love dere det, er det noe vi er gode på så er det å hoie, rope og vifte med flaggene våre.
Tusen, tusen takk Bergen for et spektakulært arrangement, dere var gullgode 🏳️🌈
I dag er det endelig konsert. Phil Collins kal oppleves for aller første gang, og det gledes!
Dagene her i Bergen går så alt for fort, men vi ligger nå ikke på latsiden, det skjer noe hele tiden, så vi får med oss masse. Vi er derimot lite hjemme hos foreldrene til venninnen min her på Mathopen, så det blir så som så med blogginnlegg, men jeg har nå med meg kameraet overalt, så de kommer etterhvert.
Selv om det regner litt i dag, så har byen vist seg fra sin aller beste side denne gangen også. Tenk det dere, at hver gang jeg er i Bergen så titter sola fram. Da er det ikke rart vi koser oss litt ekstra.
Vi har som sagt vært både her og der de siste dagene, og er nå helt ungefrie hele gjengen. Bestis er også på plass og det er kun et døgn igjen til den store begivenheten, nemlig Phil Collins konserten. Jeg gleder meg stort til dette, men nyter i mellomtiden stundene jeg har nå med venninnene mine ❤️
Gjett hvem som har kjøpt seg denne lekkerbisken?
Turtelduene mine…
Nei, da må jeg få ordnet meg litt, for nå skal vi snart på vinkveld til søsteren til venninnen min. Vi var ute på øllebøll i går også, og den sitter fortsatt litt igjen i kroppen, men jeg tenker det skal bli kjekt i dag også med en skikkelig skravlekveld.
I skrivende stund sitter jeg i bilen med fineste familien Kjærgård Holgersen på vei til selveste Bergen. Der venter det oss Phil Collins konsert, Pride festival, bursdagsfeiring og hel haug av kvalitetstid med bestissene mine.
For anledningen sitter jeg her i baksete i min splitter nye fargerike velour onepiece, og storkoser meg med livlige diskusjoner. Det er altså så gøy å være på tur igjen, og jeg føler det på meg at denne helgen blir minnerik.
Når denne trioen her er på tur, bør det skje noe. Særlig når vi er i en aller annen storby, da bør agendaen være fylt opp fra morran til kveld. Det kan derimot blir litt for mye for na´mor, men da er jeg flink til å legge inn ønsker om utflukter i litt roligere tempo. Som på den dagen her i London nylig, når vi var på farta hele tiden, da var jeg nødt å si i fra høyt og tydelig:”STOPP”, nå må vi ta oss en real pause, dere”.
På denne dagen hadde vi allerede gått flere timer på markedet og gatelangs opp og ned (les gjerne her), i blant mye mennesker og masse støy. Helt greit egentlig, alt til sin tid, men nå trengte Nina-mor fred og ro. Da falt det seg helt naturlig å dra til parken til dronninga sjøl, nemlig til St. James Park. Det passer perfekt å stikke innom her hvis man vil se slottet, Buckingham Palace, men i stedet for å dra direkte dit, anbefaler jeg sterkt en rusletur gjennom hele parken først.
Jeg har vært her to ganger, og har begge gangene begynt i motsatt ende av slottet, ikke langt fra Big Ben, nærmere bestemt ved “Clive statue”, utenfor “Churchill Museum & Cabinet war room”. Det er rett og slett helt nydelig å begynne rusleturen her. Følg veien på venstre side av elven, og kryss den på midten ved brua og gå derifra videre opp til slottet.
Man opplever en absolutt ro med en gang her, og det er egentlig helt sprøtt med tanke på at man tross alt er midt i London by. “Green Park” som den også kalles, er helt nydelig. Lukten av trærne og blomstene er fantastisk, og fuglelivet er enormt. Vi kom faktisk midt oppi matingen av tre gedigne pelikaner, og bare det i seg selv var verdt hele turen.
London er min favorittby, den byr på alt, og disse grønne lundene er så absolutt verdt et besøk 🌿
Vi starter alltid ved det røde krysset. Ved enden av turen her, like før man kommer opp til slottsplassen får man kjøpt deilig soft is.
Disse tre snåle fyrene kom løpende mot oss da vi kom, den ene kun med en vinge. Det var mat å få, et artig skue for oss alle.
Det var morsomt å se på nært hold hvordan fisken gikk opp og ned i den halsen der. Det skal ikke mer til for å imponere Thorsen-klanen.
Her var vi også nødt til å stoppe og en stund. Det var nemlig så artig å se hvordan den ene fuglen kom flyvende med greier hele tiden til redet, mens den andre lå å ruga.
Da var tuppene ferdig med å “slappe av”, så nå var det på tide å introdusere minsten for de kule drosjene de har i London, Black Cab. Bjørn Erik er helt suveren i å forstå alt av kollektiv her, så da blir det til at vi alle dilter etter han, men nå satte jeg foten ned å insisterte på at vi skulle la snuppeline forsøke dette også.
Shoppingtid, Westfield, et av de bedre gigantiske senterne London har å by på. Ligger et stykke utenfor byen, men verdt et besøk. Vi shoppet i et par tre timer, og så dro vi på kino der etterpå, helt genialt. Undergrunnsbanen er forresten rett ved siden av dette, så den tok vi hjem igjen.
Hvis dere tror jeg er ferdig med London turen ennå, så tar dere feil. Jeg har fortsatt en del igjen å vise dere. Jeg kan forresten anbefale alle å dra til byen i mai, for dette var mitt fjerde år på rad her, og jeg har alltid opplevd sommer og sol da.
Som den glade eventyrfamilien vi er, er vi konstant på jakt etter gode flybilletter. Bjørn Erik er helt rå på å samle disse såkalt poengene hele tiden, så plutselig sånn som nå, hadde vi nok for alle oss tre til å reise langt og komfortabelt på ferie igjen. Dette året er derimot allerede fullbooket, så derfor har vi begynt å fylle opp neste års kalender.
Jeg er egentlig ingen stor fan av å reise tilbake på de samme stedene vi allerede har vært på. En perfekt ferie skal i tillegg til å være avslappende, by på mulighetene av små spennende utflukter ingen har opplevd før. For det er ingen hemmelighet at trioen vår til tider blir rastløs og må vi impulsivt ut og farte.
Bjørn Erik mente forleden at det var på tiden å få tak i neste års flybilletter til vinterferien. Han fant først noen helt fantastiske til Seychellene, men når vi to dager seinere skulle inn for å bekrefte dem, var de allerede borte. Etter mye frem og tilbake fikk vi derimot tak i perfekte billetter til Bali, selv om jeg egentlig trodde vi var ferdig med den øya der. Tydeligvis ikke, så nå er vi allerede i gang med å finne på nye ting å gjøre der og bo plasser vi ikke har sett før.
Vi har altså vært på Bali to ganger tidligere, og vi har alle friskt i minne at jentungen vår ble fryktelig syk sist gang vi var der. Det ble noen forferdelig dager for henne stakkars, men som hun sier i dag, hun husker lite eller ingenting av de dagene der. Denne gangen skal vi derfor gjøre opp for alle de vonde dagene hun hadde der. Vi skal besøke ny øy, Gili Air og på selve Bali bo på det nydelige stedet Nusa Dua. Så selv om vi går litt imot det jeg egentlig liker, nemlig det å reise tilbake til de samme stedene vi har vært på før, så skal vi gjøre denne turen helt annerledes.
Vi har forresten allerede sett oss ut hotellet vi skal bo på når vi kommer til øya Gili Air. PinkCoco Gili Air, hvor alt er rosa, ser helt fantastisk ut og snille Bjørn Erik nølte ikke et sekund på at han godt kunne tenkt seg å bo her, thihiii…
Har noen av dere allerede begynte å planlegge vinterferien 2020?
I dag kom definitivt sommeren hit til øya. Ikke i form av varmt vær og strålende solskinn, men gjennom den blide kassadama på lokalbutikken her som gjorde meg oppmerksom på at nå var favoritten min igjen kommet i butikken. Tenk saftposene er her, jaaa endelig, nå kan sommeren virkelig begynne!
For de av dere som kjenner meg, så vet dere at dette er min store kjærlighet…og avhengighet. Jeg jaktet på disse lekkerbiskene allerede som liten, i Oslo i Torshovs gater som fem åring, og opp igjennom årene har jeg alltid prøvesmakt alt som har kommet min vei. Favoritter har kommet og gått, og det var lenge ingen gode på markedet som jeg likte, men for et par år siden dukket det altså atter en gang opp neon fantastiske herligheter.
Bjørn Erik, som også har disse som storfavoritt, bar på oss brokk gjennom hele sommeren i fjor, og i dag ble det altså med, hold dere fast, hele 37 pakker. Det blir i alt 333 deilige herligheter, så gjett om smilet mitt går trill rund nå?.
Er noen av dere avhengig av noe? Noe dere liker ekstra godt, som dere jakter på?
Endelig fikk Mille prøvd ut julepresangen hun fikk til Sol i fjor. Den hysterisk morsomme og nydelige regnbuedrakten, sydd og sendt hele den lange veien fra USA.
Nå er det helt sikkert mange som tenker “stakkars hest”, men selve kroppslende er faktisk helt likt å ha på seg som et helt vanlig dekken. Jeg var mer usikker på om hun ville reagere på hodedrakten. Vi har nemlig aldri hatt noe behov for å ha på henne fluebeskyttelse før, har med andre ord aldri tredd noe over hodet hennes, så vi var litt usikre på hvordan hun ville reagere. Vi hadde derimot ikke trengt å uroe oss. Hun reagerte ikke et sekund, hun stod bare å nøyt å bli dulla med og storkoste seg i all beundringen vår.
Om ikke lenge er det sommerstevne i stallen, og Mille har aldri vært med på den biten hvor de kler seg ut før. Det var derfor ekstra morsomt å komme over denne spesielle sydamen som altså lager disse herlige fargeglade kreasjonene. Selvsagt også kjekt for meg å fortsatt klare å overraske Mille, for det er jo egentlig ikke mye den jentungen lenger ønsker seg til hesten sin.
I dag fikk jeg beskjeden jeg lenge har fryktet, men egentlig ventet på. Jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” samt beskjed om at jeg antagelig er nødt å operere skulderen i tillegg til dette på grunn av all kalkansamlingen. Dette har jeg vært igjennom en gang før, på den høyre skulderen, og selv om jeg i flere måneder mer eller mindre har vært klar over at dette ville komme, ble det ekstra leit å få det servert av legen min. Nå venter jeg på ny innkalling til å få tatt en kortisonsprøyte, og selv om jeg veit det i seg selv en en prøvelse, blir det bra til slutt.
Vel ute i bilen etter endt legebesøk begynte jeg derimot å stortute. For selv om jeg har selvdiagnosert meg lenge nå, og egentlig visst hvilken vei dette har bært, var det allikevel leit å få det svart på hvitt. Derfor blei det til at jeg måtte tute litt i bilen, og hold dere fast, ta bilde av meg selv mens jeg gjorde det og sende beskjeden videre til et par venninner av meg. Joda, frøken crazy, altså meg tok altså bilde at det forgråtte ansiktet sitt mens tårene rant, og skreiv så blekket spruta gjennom snørr og tårer hvor faderns trist jeg synes det var. Jeg synes med andre ord, sååå synd på meg selv der et øyeblikk, og trengte noen trøstende ord. Helt koko moko, men sånn er nå jeg til tider.
Trøsten kom, både i fra jentene og i fra Bjørn Erik, så etter et par minutter i kjelleren var det på tide å komme seg opp igjen. For jeg har jo som sagt gått igjennom dette her en gang før, og veit jo at med litt tålmodighet så vil jeg bli bra igjen. Så med to esker is og en nydelig bukett peoner så dagen straks mye lysere ut. Det nytter uansett ikke å legge seg ned og synes synd på seg sjæl, for en må huske, det er alltid noen som har det verre…
Dagen i dag har flydd avsted uten at vi egentlig å har gjort noe som helst. Jeg har nemlig blitt en enøyd banditt, noe som innebærer at jeg antagelig kommer til å gjøre mye mindre de neste dagene også. Ikke får jeg kjøre bil heller, for øyesalven jeg tar gjør meg mer eller mindre blind, men når det er sagt så har jeg venner jeg som kun ser på et øye og de kjører jo. Men jeg får holde ord og la være, tenker jeg.
Vel, nå trenger jeg egentlig ikke å kjøre så mye heller da dere, i hvert fall ikke så lenge Bjørn Erik er hjemme, men i neste uke reiser han og blir borte noen dager, men da regner jeg med at betennelsen er borte. Jeg var uansett sjeleglad for at det ikke var noe mer alvorlig, og primadonnaen i meg enda gladere for at jeg slapp å ta av vippe-extensionene. En såkalt “sti på øyet” har bare utvikla seg til å tette igjen en tårekanal, så derfor så det plutselig mye verre ut enn det det er. Fikk Dicloxacillin og Kloramfenikol på legevakta, så i løpet av et par dager så regner jeg med at dette er historie.
Det hjelper uansett ikke å legge seg ned å surtre av den grunn, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut når legen røska ut alle vippene på midten av øyet, men de vokser jo ut igjen. Det blir derimot ingen stalltur på meg på grunn av infeksjonsfaren, men en runde rundt husene her i ny og ne blir bra, akkurat som for et par timer siden.
Katten vår Mia var selvsagt med, men nå er vi alle enige om at det er klikka for henne.Hun mjauer og skriker hver gang vi møter noen, og i tillegg knurrer og hever hun busta. Hun løper til og fra Bjørn Erik og meg hele tiden, samtidig som hun kikker seg rundt, og vil buse på alt som rører seg. Jeg må derfor ta henne opp på armen når det kommer noen, for jeg stoler ikke på at hun holder seg i ro. For en ting er sikkert, den dama der skyr ikke noen🐾
I dag tviler jeg på at Bjørn Erik synes dette ble en “god morgen”, en god start på dagen. Den frøkna her har nemlig klart å pådra seg en betennelse “sti” på den ene øyet, noe som ble oppdaget klokka fire i natt. Da var det helt gjenklistra, så da tok det ikke lange tiden før jeg var lys våken.
Etter å ha lest gjennom alle avisene vi abonnerer på, spilt gjennom fem liv på Candy Crushén (har egentlig spart opp 1000 liv men tillater meg selv å kun spille fem ganger hver gang jeg er innpå), lagt kabal, samt å ha løst en “hard” runde med Sudoko på mobilen, var det på tide å finne dusjen. Så når Bjørn Erik stod opp halv syv, stod jeg “ready steady go” for fotoshoot.
Ja, dere leste riktig. I det min kjære mann kom halvsovende inn på badet, var jeg klar fra topp til tå, og spurte så fint og bedende om han kunne være så snill å bli med meg ned på brygga å ta noen bilder av meg og Pippi. Fyttikatta, når jeg i etterkant tenker etter, så var dette reine galskapen. Naboene har antagelig blitt vant til sprella mine i tide og utide de siste 22 åra, men det var nok en snodig gjeng de møtte på vei til jobben i morgens. Først kom Pippi i ekstase over å få første turen så tidlig på morgenen. Så kom jeg i, hold dere fast, høye tresko. Vel, de var kanskje ikke så høye, men til meg å være så svevde jeg, og det var nok ikke til å unngå å se på gangen min at dette var i overkant uvant. Subbende helt bak, kom altså min kjære, en overtrøtt Bjørn Erik, som en zombie. Den aller aller snilleste mannen på jord.
Jaja, bildene ble etterhvert tatt i en feil, så her ser dere ennå en herlig kreasjon fra yndlingsbutikken min. Historien bak denne var at jeg og en venninne nylig var innom og sjekket ut alt det nye de hadde fått. Det tok ikke lange tiden før jeg fant denne leopard oversized kjolen, men jeg erindret plutselig at jeg hadde noe tilsvarende hengende i skapet, så jeg kjøpte den ikke. Takk gud for det, for jeg hadde helt rett. Eksakt den samme kjolen med prislappen på, ventet på meg der hjemme, for ei lykke! Igjen må jeg få nevne at jeg som til daglig bruker 44-46 størrelse, går ned i størrelse på disse plaggene. Denne er derfor en størrelse M, og allikevel er den stor og romslig, og tenk, under senga fant jeg et par eldgamle tresko også, med omtrent det samme mønsteret på…
Jeg veit garantert hva Bjørn Erik kommer til snakke om i lunsjen i dag, antagelig om hvor crazy denne morgenen startet. Det var nok ingen innertier det her, ikke hans største ønske å våkne opp til, men hva gjør man ikke for å blidgjøre kona si når hun spør så pent, thiii…
