Ja, tenk dere, om kun syv måneder blir jeg 50! Jeg har vel alltid trodd at jeg skulle slå på stortromma og be alle rundt meg på en gedigen feiring, men slik blir det altså ikke. Jeg makter det rett og slett ikke, orker ikke tanken på å organisere noe så stort, og for å være helt ærlig så har jeg heller ikke lyst til å svi av de få kronene jeg har til overs på noen som kun varer i noen få timer.
Det er jo mange venner, de “unge” 68-erne, som også tenker i de baner at de gjerne burde arrangert noe, og tanken slo meg et øyeblikk at vi kanskje kunne finne på noe i sammen. De i min nærmeste krets har jo tross alt også stort sett de samme vennene. Jeg slo det derimot raskt fra meg. For det første ville det vært vanskelig å finne en dato som passet alle og etterhvert også vanskelig å bli enige om hvor mye gilde skulle koste. Jeg hadde nok måtte inngå det ene kompromisset etter det andre, og akkurat nå trenger jeg ikke å måtte hengi meg til de alt for store prosjektene.
Så det blir altså ingen feiring dere, jeg rømmer rett og slett landet, og sørger for å ikke være hjemme den dagen. Feigt mener nok noen, men avgjørelsen er tatt. Jeg kommer til å fri til mamma og spørre om hun kan ta turen fra Oslo og ta vare på Mille og alle dyra, og så reiser Bjørn Erik og jeg rett og slett langt langt bort. Vi er i disse dagene ganske så nærme med å få flybillettene på plass, og rammene rundt eventyret er også satt, så jeg er ganske sikker på at dette kommer til å bli bra.
Festen er avlyst, men en viss form for feiring blir det uansett den dagen…
I dag har vi endelig gjort ferdig Mille sitt nye rom. Hun har steget i graden og overtatt storebrors “palass”. Hun fikk arve apple-TV, TV, høyttalere, pynteputer, seng, pult, bord, et par hyller og sist men ikke minst det kule lille kjøleskapet.
Vi slapp å male denne gangen, panelet trengte kun litt såpe og vann, og det eneste vi kjøpe nytt, var en enkel sovesofa, bokhylle, en kommode, et par lamper og nye putetrekk til pynteputene i sofaen.
Dette er stort, dere. Det å få boltre seg på 25 kvadratmeter og å gi slipp på alle lekene, er starten på mini-tenårene. Skuffene er oppbevaring for et lass med sminke og duppedipper til mobilen. Med den nye sovesofaen, kan hun ha hele tre overnattingsgjester, noe vi håper blir en stor slager.
Helle oppgraderingen kom på under to tusen kroner, fordi vi fikk frie tøyler til å selge alt som stod igjen etter Pelle. Vi solgte diverse datautstyr, en TV, et maleri og som jeg nevnte den store hjørnesofaen. Snuppeline er superfornøyd, så nå må vi komme på besøk til henne for å i det hele tatt se henne.
I dag er venninnen og hestejenta Kaja på besøk, og Mille synes det er så kjekt at hun vil overnatte ❤
Sol sin sko ønsker oss velkommen på døra.
To gode venner, trives godt med forandringen.
Det går i plast.
Mille sin gode overmadrass passet perfekt i storebror sin gamle seng.
Pappa har shoppet fra Kina, et par ekstra også, til kommende bursdager.
Hestebildet har Mille kjøpt på salg for egne penger. Nytt bur til Snow og Sunny har hun også ordnet.
Drømmefangeren ble med oss hjem fra Bali for to år siden.
Ny arbeidsstol er godkjent fra Hjelpemiddelsentralen, og vi venter i spenning på når den kommer.
Bildene ble kjøpt på marked i London, og lampen er et Ikea kupp til 29,-.
Da har jentene kommet hjem fra butikken etter å ha fått 100,- hver i 1-kroner. Det var stas å telle opp alt og planlegge innkjøpene, men om det var like kjekt å motta dem i kassa oppe på Prixén, tviler jeg på.
I dag har jeg tatt fatt på klesmarerittet. Pelle, mellomstemannen har som sagt også flyttet ut fra mamsen nå , 2 av 3 er ute av redet, og da ville selvsagt Mille ta over hans gamle rom. Der oppbevarer derimot jeg et lass av klær som ikke passer, de har krympa, men “kanskje” de sitter bedre etterhvert. Yeah Right! Trukke det, men jeg har i alle fall ikke hjerte til å kvitte meg med alle fargeklattene akkurat nå. Lee olakjoler, slengbukser, råtøffe saggebukser osv. Plagga var nok kule for tyve år siden, på ei noe yngre dame, og jeg veit innerst inne at de gjerne aldri får se dagens lys mer, men jeg klarer altså ikke å slippe taket.
Det ble altså rydda bittelitt, men etterhvert var det null energi igjen. Da passet det bra at venninnen min ringte og fremskyndet frokost/lunsj avtalen vår. Monica fikk en liten pjokk for to måneder siden, og det er søren meg stas, dere. For de fleste i gjengen vår er stort sett for gamle for det nå, vi sitter vel heller og venter på barnebarn, så det at dette nydelige nurket plutselig så dagens lys, er jo reine mirakelet. Så da har jeg trilla barnevogn i byen. Guriland så moro, så jeg ba mammaen gå litt mer til side, så jeg kunne gå der stolt å trille sjæl…i min nyinnkjøpte rosa drøm av en kjole.
Kjolen ser jo nesten, bare neste altså, ut som en pysj. Det er den jo selvsagt ikke, men den føles sånn ut. Oversized til tusen, og så herlig fargesprakende. Motivene er “venninner” ❤
Nå er det tacokveld her i heimen. Pelle skreiv nemlig en melding til pappaen sin hvor han mente det “luktet” akkurat det hele veien opp til barnehagen hvor han jobber. Bjørn Erik var ikke sein med å fikse det da.
Ha en finfin helg dere, ta vare på deg sjøl og de rundt deg!
Ja, da er jeg så absolutt tilbake i hverdagen, og den kom like brått på meg som vanlig. Det er mye som må tas tak i mht Mille, så denne uken her og neste, får hun dessverre en del fravær. Det er skolen uansett veldig vant til nå, og jeg priser meg lykkelig over at vi har fått til et så godt samarbeid, at det er rom for slikt.
Jeg fikk faktisk et spørsmål fra en “medsøster” under ferien vår nå, hun lurte på hvordan kroppen min reagerte på varmen, den store klimaforskjellen. For det er jo en kjensgjerning at mange med muskelsmerter påvirkes av været.
Det siste jeg gjorde før jeg dro, var å oppsøke fastlegen min, og hun sørget for at jeg hadde rikelig med medisiner, altså smertestillende med meg på reisen. Det har jo blitt så strengt nå, hvis man blir stoppet i tollen, så jeg sørget for at de på apoteket satte merkelappen utenpå pilleesken og ikke kun på emballasjen, som er alt for stor til å ta med. Det nytter nemlig ikke å ha med seg noe løst nå, uten at de ligger i originalforpakningen, så jeg pakket alt i håndbagasjen. Man skal egentlig ha med seg resepten/bekreftelse fra apoteket også, men det glemte jeg. Denne gangen gikk det uansett bra.
Personlig grua jeg meg veldig til flyreisen. Det å sitte i samme stilling over lang tid, er drepen, og det kommer ikke på tale å sove. Skulle jeg være så uheldig å duppe av et lite øyeblikk, faller nakken ned på skuldrene og da stivner jeg fullstendig. Jeg håpte min daglige dose med Noritren holdt, at jeg ikke trengte Ibux med Paralgin Forte i tillegg, for da blir jeg av og til litt søvnig.
De fem timene i første fly og de neste elleve i det neste, gikk tålig bra. Støttestrømpene gjorde susen og de små øvelsene jeg gjorde underveis, hjalp så kroppen ikke dovnet bort. Ny lydbok og det supre filmtilbudet på flyet, gjorde også sitt til at tiden gikk sakte men sikkert fremover. Plutselig var vi fremme, og kroppen spilte for en gang skyld på lag.
Tidligere reiste vi mye til Thailand, men nå har vi altså fått øynene opp for Bali og Gili øyene. Mye av grunnen for min del er klimaet. De har nogenlunde stabilt vær hele året, temperaturen er lik. Når jeg Snapet, la jeg innimellom på temperaturfilteret, og den viste alltid 27 eller 28 grader, uansett tid på døgnet. Luftfuktigheten er også ganske så normal, så man går ikke ut av døra og blir klissklass av svette, noe jeg ofte følte i Thailand. Jeg holdt meg også konstant i skyggen, da jeg ikke liker å bli kokt, eller å sole meg for den saks skyld.
Det første jeg var nødt å gjøre der nede, var å kutte ned på medisinen min. Til daglig tar jeg 40mg Noritren, men var altså nødt å gå ned til 30. Jeg var nemlig konstant svimmel, var ikke helt i kontakt med meg sjøl, følte meg rett og slett litt uvel. Om det var pga medisinen eller ikke, det vet jeg jo ikke, men det var såpass ubehagelig at jeg følte jeg måtte gjøre noe. Det avtok etterhvert, så jeg velger å tro at det hjalp.
Jeg kan ikke med sikkerhet si at varmen påvirket meg positivt, men fakta er at jeg trengte veldig sjeldent å ty til Paralgin Forte og Ibux denne gangen. Jeg tror det kan ha noe med at stressnivået var betraktelig lavere. Det å legge igjen hverdagen hjemme, var befriende. Vi hadde god tid til hverandre, var ikke lenger styrt av klokka, og det i seg selv er jo den aller beste medisinen.
De fleste fikk nok også med seg at Mille var syk, så vi hadde ingenting på agendaen uten om å hvile. Jeg tuller ikke når jeg sier vi mer eller mindre lå strake alle mann 23 timer i døgnet. Den resterende timen badet vi eller spiste, og det i seg selv er jo ikke akkurat krevende. Det eneste jeg måtte huske på, var å alltid ikle meg et par sokker når vi skulle legge oss. Jeg fryser nemlig noe veldig på føttene, også her hjemme, og aircondition gjør det ikke akkurat bedre. Når kulda først har satt seg, er det lite jeg kan gjøre, så jeg var nødt til å låne en haug av Mille sine sokker, for jeg hadde jo selvsagt ikke pakka det med meg.
Denne ferien bestod altså av mye god søvn (hadde selvsagt med meg puta mi), sløve morninger, lange frokoster (hvis vi rakk det) og mange later timer på gode solsenger med tykke madrasser under en stor parasoll. Ellers var det å stå å stampe i den varme sjøen, og det i seg selv var nok kilden til den aller beste rekreasjonen. Ferien gjorde meg godt ❤
Det tok dessverre ikke er enn to dager før jeg lå pal på sofaen igjen. Jeg kom hjem ganske så klar for å ta i et tak, men skulle nok ikke gapt over så mye med en gang. Det er godt helgen er like om hjørnet.
I en solseng under et hav av palmer, kun akkompagnert av bølgeskvup, lå undertegnende og surfa på nett en dag i ferien, og kom plutselig på at skolestarten var like rundt hjørnet. Jeg ville ikke rekke å handle inn noe verdens ting, for i år som i fjor hadde skolen allerede pågått et par dager før vi kom hjem.
Er det en ting jeg synes er utrolig kjedelig, så er det å ta på bokbind. Noen mener kanskje det er på tide å la en 11-åring lære seg dette selv, men frøkna mi er ikke så god på finmotorikken, så dette har jeg valgt å hjelpe henne med. Fortsatt like irritert å lei hver bidige gang jeg må til pers, men med tanke på alt Mille har mer enn nok å gjøre for tiden, trår jeg selvsagt til.
Under ferien kom jeg altså plutselig på hvor sur jeg ble i fjor når alt av disse nymotens “boksokkene” var utsolgt i hver bidige butikk. Mille mente “alle andre” i klassen allerede hadde fått tak i disse, noe jeg selvsagt ikke gikk på, men jeg forsøkte allikevel i dagevis å hanke inn noen, uten hell. I år var utvalget på nettet mye større og enda bedre, så når Bjørn Erik sa “just do it, få det handla inn”, var jeg jammen meg ikke sein med å agere.
Mille fikk være med å velge, mellom et fargehav av forskjellige motiver, og når vi kom inn dørene her på mandag, lå det en tykk spennende pakke til oss her hjemme med hele 12 forskjellige varianter. Djiiisus, så enkelt det her var dere. Var gjort på fem sekunder, som å tre på en sokk, og Mille klarte det helt aleine. Hun fant også ut via bruksanvisningen at de kan vaskes på 30 grader. Ordene “gjenbruk” og “tidsbesparelser” klinger godt i mine ører. Genialt til tusen, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har benyttet meg av dette før.
Denne gikk selvfølgelig rett på matte-boka.
Naturfag, så klart.
Jeg er vel kjent for å gjøre ting enkelt, så sant det lar seg gjøre. “Fra bunnen av”, fungerer ikke så godt her hjemme, men akkurat nå skal jeg faktisk sette i gang med hjemmelaga grønnsakssuppe “fra bunnen av”. Mille kommer snart hjem fra skolen, og skal selvfølgelig rett i stallen, men jeg håper jeg rekker å få i henne litt før hun stikker. Dere kan tro møte igjen med Sol var helt magisk i går. 3,5 uke bortreist fra yndlingen var lenge ❤
Ønsker dere en fortsatt fin onsdag, skrives mer i morgen, Nina
PANG, så hver det hverdag! De fleste jeg kjenner mener ordtaket “borte bra, men hjemme best” stemmer bra, men jeg veit nå ikke helt jeg. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at jeg hadde takket “ja” asap, hvis noen hadde tilbudt meg å reise på samme eventyr igjen. Jeg elsker å være på tur, elsker å legge fra meg hverdagen på hylla for en stakket stund, og gleder meg så absolutt ikke til å bli styrt av vekkerklokka igjen.
I går seiret fornuftigheten, så allerede før klokka rakk å bli 22, var denne dama for lengst i drømmeland. Bjørn Erik forsøkte å lokke meg med et par episoder av Games of Thrones, men jeg maktet det ikke. Jeg lengtet så etter senga mi, og sov søtt i helle 8,5 timer uten å lee en finger. I dag truer derimot BE meg med å se serien aleine hvis jeg ikke stiller opp, men jeg veit ikke helt om jeg klarer å holde ut i kved heller. For om litt skal vi ut i stallen og endelig treffe Sol igjen, og da regner jeg med at det blir svarte natta før vi vender nesa vår hjemover igjen.
Det beste med å komme hjem igjen, var forresten gjensynet med Pippi. Jeg har savnet henne noe enormt, og selv om hun har hatt det som plommen i egget hjemme hos mamma, blitt bortskjemt til tusen, tror jeg hun har lengta litt etter meg også. Hun viker i alle fall ikke en millimeter fra min side. Dilter etter overalt, og er livredd for at jeg skal reise bort igjen. Legger seg på ryggsekkene, som enda ikke er åpna.
Pippi-luska trenger ikke å uroe seg, for vi skal ikke reise bort på en liten stund. Vel, når jeg tenker over det, så går faktisk turen snart til Barcelona og Sigtes. Bjørn Erik og jeg skal i bryllup, og det skal altså bli så kjekt å dra på kjærestetur igjen.
Han far synes magen har vokst “litt” i det siste, så han startet friskt i dag med å sykle til jobben. Han har altså så forferdelig vondt (djiiisus) et visst sted akkurat nå, det er reine sytekoret her hjemme, men jeg får vel bare holde ut, tenker jeg. Får være hans beste heiagjeng å tåle litt misnøye sånn i starten.
Mille spratt opp av senga i dag, blid som ei lerke, og superklar for første da i 7. klasse. Tenk det da dere, 7. klasse dere ❤
Da er det stallen folksens. Fine nabojenta vår Kaja skal også være med, og jeg gleder meg til å nyte resten av denne deilige sommerkvelden i sammen med disse herlige jentene og hesten vår Sol.
Turen fra Bangkok til Gardemoen gikk bedre enn forventet. Vi holdt oss våkne til godt over midnatt, og fikk oss derfor en liten lur på øyet alle mann etterhvert. Vel hjemme igjen ble vi henta i nyfiksa bil, ferdig EU-godkjent, og etter en deilig frokost hjemme hos mamma på Grefsen går nå altså turen hjemover til Stavanger igjen.
Under den lange hjemreisen, har frøkna her hatt tid til å reflektere over sommerens noe “utenom det vanlige” ferie. Den ble ikke helt som forventet, men jeg er allikevel sjeleglad over at Mille fikk et par gode dager helt på slutten. Hun har omtrent ikke vært i sjøen disse tre ukene, men i forgårs gikk det non stop i bølgene. Ganske store bølger til tider, og ikke minst stri strøm, så hun var nødt til å ha med Bjørn Erik eller meg hele tiden.
Jeg tør egentlig ikke å bade på Kuta Beach, i surferparadiset. Jeg er livredd for å få juling av de digre skumtoppene som kommer fra alle kanter. Etter fire timer som landkrabbe, måtte jeg derimot ut å duppe meg litt. For å si det rett ut, jeg måtte tisse, og orket ikke tanken på å gå på det offentlige toalettet. Jaja, jeg er en gris, men rekk opp hånde dere som ALDRI har gjort dette før. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er helt aleine der. Vel, da ble det altså bading på meg allikevel, til Mille´s elleville jubel. GoPro kameraet ble funnet frem, og det var på tide for na mor å leke seg.
OMG, for et styr! For dere som kjenner meg, så veit dere at jeg aldri forlater huset uten å kline på meg 50 faktor i ansiktet. Det hadde jeg selvfølgelig gjort et par ganger allerede denne dagen. Ut i bøljan blå bar det og det tok ikke lange tiden før den første bølgen traff meg. Dere kan tro jeg stressa litt med tanke på hvordan vippene mine klarte seg, med de trengte jeg egentlig ikke å ofre en tanke, de klarte seg. Jeg burde heller bekymre meg over solkremen, som plutselig svei noe inni hampen mye i begge øya.
Det ble tatt hele 500 bilder denne dagen, og jeg har aldri noensinne vært så uheldig med resultatet. På hvert eneste ett, hvor jeg har overkroppen over vann, henger puppene utenfor badedrakten og på de resterende, jo der forsøker jeg å blunke vekk solkremen fra såre øyne. Jeg sendte en del uredigerte bilder til venninnene mine i går, og vi har altså ikke ledd så mye på lenge. Tenk, jeg som egentlig elsker å være i vann, klarte ikke å posere skikkelig på noen, mens Bjørn Erik og Mille slår til som de fine supermodellene på det ene bildet etter det andre.
Jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg har plukket ut de “beste” fra oss alle tre denne dagen. Da kan dere jo bare gjette dere til hvordan de dårlige ble. I dag er det lov å le både “av” og “med”. Jeg tar meg ikke nær av det…I promise ❤
Ærre mulig?!
Regner med at øynene deres også svir litt nå, thihiiii.
I skrivende stund sitter vi og venter på å få gå ombord på første flyet som skal ta oss til Bangkok i løpet av de neste fire timene. Vi skal vel mer eller mindre være på reise i et døgn nå, så vi er alle godt forberedt med full-lada PCér, iPhoner og iPader. Jeg gleder meg mest til å ta fatt på lydboka mi igjen, og synes egentlig det er ganske så behagelig å vite at jeg kan gå inn i mange timers krimflukt.
Forutenom at snuppeline har spist lite på denne ferien her, har Bjørn Erik og jeg vært innom det aller meste. Vi er egentlig ikke redd for å smake på noe, og tenker heller ikke på hva magen har godt av eller ikke. Jeg gikk derimot på en kjempesmell første kvelden tilbake på Bali. Det teite er at jeg har gjort akkurat det samme før, på akkurat samme sted, og med akkurat den samme feite maten.
Jeg klarte altså å slafse i meg hele pommes fritesen i kurven under her, og klarte dermed å ødelegge resten av kvelden for flokken min. Det ble ingen tur i gatene, eller mer shopping, for jeg måtte hjem til hotellrommet asap. Herrejemeni for et styr, og for et syn det må ha vært, med meg hastende i front med sammenknipt rompe, og Bjørn Erik og Mille leende bak. Lang, lang rekke, og jeg var altså helt hysterisk, det gikk ikke fort nok.
Svetten silte, og tårene sprengte på, men jeg rakk det, yes! Etterpå må jeg jo le av det hele, for da ble Bjørn Erik så sur fordi jeg hadde vært så dramaqueen. Jaja, det for nå så være, men gjett hvem som nøyde seg med frukt til frokost dagen etter? Jo, det var meg det, for jeg hadde friskt i minne hva all den osten kan gjøre med en…
Da har vi kommet til feriens ende, og vi er derfor kun kort innom hotellrommet før vi drar ut for aller siste gang og ser på livet. Vi har vært på Kuta Beach i hele dag, og det har vært en fryd å se Mille hoppende og dansende uavbrutt i de store bølgene. Forhåpentligvis er alt av basilusker på retrett, for under frokosten i dag kom hun plutselig på at hun ikke hadde vondt noe sted. Det lover godt for den lange hjemturen og ikke minst skolestarten hennes på tirsdag.
Jeg har nesten 600 flere bilder å gå igjennom, så det blir plenty flere Gili/Bali historier på dere etterhvert. Regner med at jeg får tid til dette på flyet og ikke minst i bilturen fra Oslo til Stavanger. Nå vil jeg derimot komme meg ut, og nyte siste rest av nydelige Bali.
