Tenk, nå er vi altså tilbake der det hele startet. Tilbake på Bali og Kuta Beach. Tiden har flydd avgårde, og jeg kan ikke forstå at vi snart er på vei hjem til Norge igjen, tilbake til hverdagen.
Båtturen tilbake denne gangen, var ikke like ille som sist gang, men djiiisus for et reisefølge vi hadde. Det er tydeligvis fellesferie for italienerne nå, for du hører og ser dem hvorhen du går. På båten var de så absolutt i flertall, og makan til arroganse skal man leite lenge etter. Sutring og klaging fra øst til vest, og guriland for noen spisse albuer de har. Er det en ting jeg har observert, så nytter det sjeldent å kjefte og ta frem pekefingeren. Da går rullgardina ned, og man blir ignorert og kommer bakerst i køen. Det tålte dessverre ikke Mr. Italiano, og slang dermed ut flere “f*** you” ord tilbake. Spør du meg, så håper jeg de står igjen på kaia ennå, for sånn oppførsel er jo bare flaut.
Det var litt av et kultursjokk å plutselig ha biler og motorsykler rundt seg igjen. Jeg har på ingen måte savnet det, og lengter allerede etter roen ute på Gili Trawangan. Hvis noen hadde tilbudt meg å bli der ute i paradiset, gjerne året ut, hadde jeg nok uten tvil slått til. Vel, så eplekjekk er jeg nok ikke. Savnet etter gutta mine og ikke minst Pippi og Sol hadde nok etterhvert blitt helt uutholdelig.
Bildene under ble tatt på en liten to-timers rusletur bort til skilpaddeungene som visstnok også reddes der som her på Bali. Jeg kunne sitti i timesvis og sette på “livet i gata”, for det er så fargerikt og vakkert. Eller hva synes dere?
Når vi tok farvel med de gode hjelperne vi har hatt på Hotel Vila Ombak i dag, så var jeg egentlig ikke så trist, for jeg vet at vi en dag kommer tilbake. Jeg er helt nødt til å tro på det…
Da har vi våknet opp til vår aller siste dag her på Gili Trawangan. Det er noe vemodig, særlig med tanke på hvordan dagene her ble, men jeg er overbevist om at vi en vakker dager kommer tilbake.
Fra dag en, har Mille spurt om vi kan dra på spa i sammen. Jeg sa vi skulle vente til vi kom til Gili, men hver gang hun spurte her, svarte jeg at hun burde bli frisk først. Det drøyde jo litt med akkurat det der, så for to dager siden overrasket Bjørn Erik oss med 1,5 times massasje her på hotellet.
Lykkeligere jente skal man leite lenge etter. Det kom ikke så mye som et kny fra henne når det pågikk, og etterpå var hun helt salig. Vel, det var vi nok begge to, for dette var jo bare helt nydelig.
Vi snuppene pleier å unne oss dette på feriene våre, for det er noe eget å få oppleve denne luksusen i sammen. Når vi fortalte Bjørn Erik hvor flinke disse damene var, ble han nok bittelitt misunnelig, så han spurte om Mille hadde lyst å bli med han en tur i går også. Noe overraskende takket hun nei til dette, for dette var noe hun helst gjorde med mammaen sin. Jøss, det var merkelig, så i dag tenkte jeg vi skulle gå alle tre.
Siste dag, siste krampe, og vi er oppe tidlig for å få mest mulig ut av dagen. Det er nasjonaldagen til Indonesia, og det har pågått forberedelser til denne store feiring i dagevis. Vi skal selvfølgelig være med på festen, som starter klokken 19 i kveld. Da skal finstasen på igjen, for siste gang i dette nydelige paradiset…
Nå har Mille også våknet og startet dagen med å innta en haug av medisiner. Hun snakker litt igjen for en gangs skyld og innrømmer at halsen er ørlitt bedre. YES!
I dag kom jeg helt ut av de gode rutinene mine med blogginga. Lille frøken Mille-mor sperret nemlig koden på safen i går, så jeg ikke fikk ut Macén min. Jeg pleier som regel å redigere bildene og laste de opp ved midnatt, så jeg kun har igjen å skrive litt på morrakvisten før vi går til frokost. I dag ble det altså bare tullball, så derfor ble ingenting gjort før vi dro på stranda.
Jeg ligger noen dager etter også med handlingene, men det får være innafor nå som ferien ble litt uten om det vanlige. Akkurat nå er klokka litt over åtte på kvelden, og Mille sover før vi skal ut å spise sein middag. Hun hadde nok helst sett at pappaen dro og hanket inn litt take away, men nå som vi kun har to kvelder igjen her nede før vi returnerer til Bali, har vi helst lyst å komme oss litt ut å nyte siste rest.
Gårsdagen var helt fantastisk, til tross for at Mille havnet hos legen igjen. Det ene tar dessverre det andre, så nå sliter hun med en forferdelig halsbetennelse. Atter en gang har vi byttet medisiner, og igjen håper vi på en bedring, men jeg er redd hun må hjem til Norge først før vi får tatt knekken på alle basiluskene. Jeg savner sårt det sprudlende glade reisefølget mitt, for hun er langt i fra seg selv, stakkars. Derfor trives hun best her på hotellområdet, nærme legen og rommet sitt. Hun orker ikke å gå for langt, og heller ikke å bruke sykkelen vi har leid, så nå er jeg virkelig glad for at vi bor så bra som vi gjør. Det mangler ingen verdens ting her, servicen er upåklagelig. De ansette her aner ikke hva godt de kan gjøre for oss. Vi har til og med fått dyttet under døra her, invitasjoner til det ene og det andre. Blant annet gratis middag, og det sier man jo ikke nei takk til.
Da fikk jeg plutselig brukt for finskjorta mi allikevel. Ser nemlig at jeg igjen har bomma fullstendig på pakkinga når det kommer til slikt tøy. Selv om jeg halvverte den type klær med tanke på at jeg ikke brukte dem i fjor heller, ligger det meste ganske så urørt. På en øy som det her, trenger man ikke å pynte seg så mye, men så klart er det litt stas å se litt alright ut når man blir invitert til bords med hvite duker…
Det ser nesten ut som om Hotel Vila Ombak disker opp med buffet hver kveld, men jeg foretrekker helst meny…og det fikk jeg så klart.
Det er så koselig å sitte sånn som det her på stranda å spise, for man har jo allverdens ting å følge med på. Jeg måtte selvsagt ned å småprate litt med de fyrene her som kveldsfiska litt. Kun med å kaste garn fra bitteliten båt…
Nå lager han far ablegøyer her for å få frøkna i gassen. Så blir det å lokke i henne litt mat, altså fem pommes frites eller en vårrull, så hun får tatt de siste medisinene sine for i dag.
Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag! Ser mange har kommet hjem fra ferie nå, og det er altså så stas å se alle ungene som har begynt i barnehage, SFO og faktisk på skolen allerede. Vi er ikke på plass hjemme i Stavanger igjen før seint på mandag, men om snuppeline blir klar for skolen allerede på tirsdag, er jeg veldig usikker på.
Nå har han far en overraskelse på lur til Mille og meg, så om en liten halvtime er vi nødt til å få lokka snuppeline i klærne å få henne med oss. Det ser gjerne ut som om hun har det tålig bra nå på Snappér og innleggene, men det er dessverre ikke en realitet. Immunforsvaret er ikke på topp, så for tre dager siden klagde hun over vondt i halsen også. Det gjør at vi må krangle om hver minste lille vannslurk og matbit, og med tanke på at hun i utgangspunktet har fått i seg veldig lite fra før av, er dette en viktig kamp vi må ta, men som gjør denne ferien ganske så trist til tider.
Det vi derimot ser, er at hun glemmer det vanskelige når vi gjør kjekke ting, og særlig hvis det har noe med vann å gjøre. Der er hun og jeg ganske like, for vi beveger oss mye lettere til vanns enn til lands. Derfor leide vi oss båt i går, og dro på fem timers herlig tur med tre lange stopp for å snorkle samt en koselig lunsjpause på øya Gili Air.
Det store ønske var selvfølgelig å få oppleve skilpadder underveis, og vet dere hva? Vi møtte hele fire stykker på vår vei ❤ Mille klarte faktisk å se en gjennom glasset i bunnene av båten etter kun ti minutter, og da var vi alle overlykkelige allerede. Deretter fulgte vi en utover mot dypet på vårt aller første dykk, fant en sovende på ti meters dyp og det aller aller største og flotteste opplevelsen lot vente på seg helt på slutten. Det var sterk strøm, så Bjørn Erik ble hos Mille og passet på henne, mens jeg snorklet etter båtmannen vår. Det var nok på grunn av hans skarpe øye at vi var så heldige denne gangen, og han pushet meg mot strømmen til en gedigen skilpadde som lå fredelig og spiste på tom meters dyp. Jeg lå over denne nydelige skapningen i flere minutter…mens tårene rant. Den brydde seg ikke døyten om at jeg var der, følte seg ikke trua og hadde på ingen måte hastverk. I det den var på vei bort igjen ble jeg vinket på av guiden vår, og han pekte på skallet og ba meg kjenne på den. Ikke visste jeg der og da at det er strengt forbudt (dere kan tro jeg fikk så det holdt av BE etterpå), men til mitt lille forsvar, jeg tok bare forsiktig på skallet med pekefingeren. It made my day ❤
Jeg var selvfølgelig ikke rask nok med kameraet, men dere skulle hørt jublene når Mille så den første skilpadden!
Snuppeline i sitt rette element.
Gili er virkelig et helt fantastisk dykkerparadis, men bildene her gir ikke det helt riktige inntrykket. Det er myyye flottere i virkeligheten.
My hunk ❤
Her er man i ferd med å lage “falskt” korallrev, helt utrolig at det går an.
Ja, sånn ser det ut når man plutselig svømmer over en gjeng som dykker, da får man boblebad.
Dette var rått. Her går veggen 90 grader rett ned, og en dykker er på vel opp.
To glade lakser.
Brødmating på gang.
Klarer dere å skimte den mørke flekken i hjertet? Det er faktisk en liten sovende skilpadde.
Etter en slik dag, glemmer man gjerne at man ikke er helt i form, man får en etterlengta pause. Nå er klokka snart 13 her, og Mille som har fått frokost og medisiner på senga, og hvilt med barne-TV i flere timer. Det blir spennende å se om hva hun synes om overraskelsen. Nei, nå må vi løpe!
Erfaringsmessig, har Mille mest energi fra morningen av, så i dag har han far bestilt båttur til oss allerede fra klokken ni. Det betyr at vi må være klare til frokost allerede halv ni, og samtidig være ferdig pakka til å dra rett etterpå. Så når dere der hjemme er klare for å stå opp, er nok vi allerede kommet hjem igjen, tenker jeg. Forhåpentligvis har vi snorklet med skilpadder og en rekke fargeglade fisker, og ikke møtt på haier som Mille og Bjørn Erik erter meg med.
I går kveld derimot, syklet Bjørn Erik og jeg ti minutter rundt på den andre siden av øya for å se solnedgangen. Den er altså så umåtelig vakker her, og kanskje noe av grunnen til at jeg så gjerne ville reise tilbake hit. Det å sitte henslengt i en sakkosekk med sin kjære ved sin side å få oppleve dette vakre i sammen, er bare helt amazing. Hadde Mille vært sprek nok, hadde vi nok gjort det her hver bidige dag, men hun så heller sitt snitt til å få være aleine en stund å se Cartoon Network i stedet.
Det var utrolig deilig å bevege på seg litt for en gangs skyld. Det går jo nesten av seg selv å sykle her. Padde flatt, og grusveien har faktisk blitt litt bedre siden sist. Vel, jeg var ikke så veldig høy i hatten når vi skulle hjemover igjen, for det var umulig å unngå å treffe på noen ganske så store hull i kveldsmørket. Det hadde nok vært lurt å ha med seg en liten lommelykt hjemmefra, men hallaisendaisen, jeg kan ikke huske på alt heller.
Da ble det altså tid til en bitteliten date allikevel ❤
Me:”Nå skjer det far, nå skjer det! Ta masse bilder!” Bjørn Erik:”Ehhh, nei!”
Så vakkert!
Litt klissklass…
Det ble bekmørkt rett etterpå, så vi var raske med å komme oss hjem igjen til snuppeline…
Nei, nå må jeg løpe dere, fiskene kaller!
Ønsker dere alle en riktig så god start på uken, klem Nina
Jeg skal ikke bruke all verdens tid på formen til Mille i dag, men må få nevne at det ble et lite tilbakefall i går. Hun badet nok litt for mye i bassenget. Der og da kjente hun ikke at hun gjerne trengte å hvile litt inni mellom slaga, og vi som foreldre glemte oss helt ut. Vi nøyt å se henne le igjen, og vi trodde ærlig talt hun var klar for det. Jaja, sånn kan det gå, så i dag er vi tilbake til å kun chille på stranda.
Dette innlegget blir derfor en liten digresjon fra vi var på Bali, og det må jeg nesten få lov til siden det er begrensa hvor mye jeg kan få ned på papiret om “livet rundt solsenga mi”. Særlig med tanke på at jeg i utgangspunktet ikke er så glad i å sole meg. Dere skulle ha vært flue på veggen her tidligere i dag. Jeg må nemlig finne på noe, for å ikke kjede meg i hjel, så i dag ble det “Nina leker med bokstavkjeksen til Mille i sanda”. Ikke særlig kreativt, men sånn går no dagen.
Min kjære Bjørn Erik er som jeg har nevnt tidligere ungenes aller beste aktivitetsleder. Ikke bare digger han tanken å gjøre noe kjekt for dem, han elsker alltid opplevelsene selv også. Er det en ting jeg gjerne styrer unna, så er det vannparker. Jeg var stor fan før, men nå som helsa skranter, er jeg livredd for å bli verre av ting med fart og spenning. Derfor følte jeg meg en smule raus når jeg inviterte gjengen min med på den godt omtalte vannparken Waterbom Bali. Jeg fant meg en stille og rolig solseng i skyggen og blogga, mens “ungene” forsvant ut på sprell.
Det var ikke mye jeg så til dem den dagen, men av og til kom de heseblesende innom for å “rapportere”. Bjørn Erik som har opplevd det meste av dette før, kunne fortelle at dette var bra greier. Det var nok av spennende attraksjoner å velge mellom, og det beste av alt, han fikk lov å ha med seg GoPro kameraet, YEEEAH! Fyttikatta så deilig det må være å fortsatt klare å finne barnet i seg som godt voksen. Dere skulle nemlig sett geipen på dem begge når herligheten stengte. De kunne med andre ord ikke få nok ❤
En utrolig fin familiepark, et moderne anlegg, som i tillegg til alle skliene kunne by på flere bassenger, restauranter og egen spa avdeling.
På den grønne nederst til høyre var max kg for to i flåten 160 kg. Ikke rart Bjørn Erik og Mille omtrent føyk over kanten. Mille tok på den oransje kanten. Den ble derfor kun med denne ene gangen.
Moroklumpen min…
Bjørn Erik har som sagt klart å filme mange av de kuleste opplevelsen fra dagen, og jeg håper virkelig jeg klarer å få de med her. Hvis ikke legger jeg ut snutten på siden min seinere i dag.
Her på Gili Trawangan har vi akkurat våknet selv, alt for seint til å rekke frokosten som slutter halv elleve, men det gjør ingen verdens ting. Alt her nede handler jo nå om at Mille skal bli frisk og ha det bra, og søvn er jo den aller beste medisinen.
Hun fikk altså påvist salmonella forgiftning allikevel, noe svakt, men det er helt sikkert fordi hun har hatt det en stund, og så har hun i mellomtiden klart å kvitte seg med det meste selv. Husk Mille har ekstremt høy smerteterskel, hun klager veldig sjeldent når hun har det vondt, men denne gangen har hun helt klart hatt det tøft. Hun har hele tiden fått medisiner mot diaré og oppkast, men utenom Apocillinen vi hadde med fra Norge, har hun tatt noe for den agressive Salmonellaen. Det har hun derimot nå, og det er ikke ofte hun kjenner magevondt lenger. Slappfisk er hun jo så klart ennå, og magen som omtrent er helt tom, gir henne mye gass i magen som må rapes ut, men nå føler vi i alle fall at vi har en viss kontroll.
I går etter at sola gikk ned på stranda hvor både Mille og jeg duppet av, dro vi tilbake på rommet og lot Mille sove enda et par timer. Når hun våknet, sa hun endelig de etterlengta ordene: “Jeg er sulten”. YES, endelig ønsket hun av egen fri vilje å spise noe, og det har jeg altså venta på en evighet nå. Klokka var vel nærmere 21, men her på Gili er det ennå “tidlig” for mange, så da bar det av sted for å kjenne på kveldslivet her på øya.
Det er altså en fryd å rusle rundt i gata her på kvelden. Folk slapper virkelig av i godt lag hvorhen du ser. Enten henslengt i sakkosekker på stranda, rund koselige restaurantbord eller gående rundt som oss. Det koster en slikk og en ingenting for en øl her nede, så folk velger heller å slå seg ned i grupper å ha vorspiel ute, enn å sitte på kjedelige hotellrom. Etterhvert rusler de videre til et par utrolig kule utesteder hvor man faktisk danser ute i gatene og på stranda. Det er jo som jeg har nevnt tidligere kun en gate her, en liten grusvei som går rundt hele øya, så det er umulig å ikke få dette med seg.
Mille synes dette var stas. På veien hjem etter å ha fått i seg en halv barnemeny med mat, planta hun hånda si godt inn i pappa sin trygge, og gikk gjennom alle disse danseglade menneskene med store øyne. Det er jammen meg godt vi har noen år igjen før vi skal slippe henne ut i dette. Vi kan jo håpe hun kanskje ikke synes det er så stas, men er hun som oss andre i familien, så er jeg redd hun liker å få lufta dansefoten en gang i blant hun også…
Tenk dere det kaoset når folk skal finne sykkelen sin igjen etter endt festing…
Jeg blir så glad når jeg ser folk bruker sykkel og tar beina fatt i steden for å benytte seg av disse stakkarne…
I dag tar vi det fullstendig med ro og går ikke ut før sola er på vei ned igjen. Vi skal nemlig forsøke oss på en solnedgang på andre siden av øya, og det krever en bitteliten sykkeltur. Det er greit å foreta seg den uten at det er så alt for varmt, men først må vi jo selvsagt teste ut formen til snuppeline. Akkurat nå spiser hun mariekjeks i senga til pappaen sin og drikker masse vann.
I dag gikk rullgardina ned igjen, eller det har vel ligget i luften et par dager nå, for Mille blir ikke bedre. Jo, hun har sluttet å kaste opp og feberen viste seg bare den første natta, men ellers er det en evig kamp med å få henne til å spise og drikke. Drikke gjør hun etter tre mas og en truing, men mat er omtrent nytteløst. For dere som kjenner jentungen vår, så forstår dere godt at hun ikke er i form, for til daglig er det nesten motsatt. Da må vi passe på at hun ikke spiser for mye, rett og slett fordi hun ikke har metthetsfølelse.
Formen hennes er elendig, og hadde hun fått velge, hadde hun vært på rommet 24/7. Jeg overdriver ikke hvis jeg hevder at hun ligger strak 23 timer i døgnet. Den resterende timen bruker hun til å gå til stranda, bassenget, eller henge over et restaurantbord. Dette hadde ikke bekymret oss hvis vi hadde vært hjemme i trygghet nær egne leger. Da hadde vi tatt det hele med knusende ro, men her blir det veldig stressende fordi vi konstant streber etter å gjøre alt i vår makt for å tilrettelegge dagen slik at hun har det så bra som overhodet mulig.
Ferien ble ikke akkurat slik vi hadde tenkt den nei, for som sikkert mange har fått med seg, jeg soler meg ikke. Jeg kan ikke fordra å ligge pal på en solseng, og jeg takler i alle fall ikke kontinuerlig sol på meg. Nå har jeg ikke noe valg, for selv om vi de to siste dagene har fått Mille ut av rommet, klarer hun ikke mange stegene av gangen. Vi er nødt til å holde oss på resorten her, så hun kan hvile på en solseng. Det er nok derfor jeg for en gangs skyld er punktlig med bloggen hver dag nå, rett og slett fordi jeg ikke har annet å gjøre. Bjørn Erik har ordna 9 nye GB data til meg, til skarve 103,- NOK, så der har dere grunnen til hyppig bruk av snapchat, blogg og ikke minst Instagram. Jeg er nemlig nødt til å finne på noe, få tankene bort fra bekymringene, så derfor har dere mer eller mindre blitt bombandert der hjemme…
På seks dager har jeg hatt over 10.000 lesere, og jeg burde jo vært kjempefornøyd, men jeg klarer liksom ikke helt å juble. For nå skulle jeg jo tatt dere med rundt på øya her, på den ene sykkelturen etter den andre. Båtturer skulle vi vært på, så dere kunne få se noen av de andre øyene her også, og jeg hadde gledet meg vilt til å vise dere livet under vannoverflaten. Derfor må dere dessverre ta til takke med nok en dag rundt området her, men jeg trøster meg med at dette så langt i fra er verdens værste plass å være “stranda” på, for det er jo umettelig vakkert her ❤
Etterhvert som strandlivet blir litt i kjedeligste laget, forsøker vi å avslutte dagen her ved det minste bassenget. Det er roligere her, vel man hører altså ikke bølgeskvulp…
Jeg er garantert mer på nett her enn hjemme. Oppdaterer meg på alt, og har til og med allerede fått bestilt bokbind til det nye skoleåret…
Det eneste gangen vi får fram smilet til Mille, er når vi får lokket henne ut i vannet. I går var det hele to ganger, men etterpå måtte hun hvile, og da sovner hun…
Da har vi fått svarene på blodprøvene vi tok tidligere i dag (her er klokka snart halv tre på ettermiddagen). De finner ingenting unormalt gæli lenger, utenom at hun er dehydrert. Vi fortsetter derfor med å gi henne “elektrolytter”, et pulver hun får i vannet sitt, med diverse stoffer kroppen trenger, og krysser vi fingrene videre for at hun snart blir bedre.
Dagens Gili tips: Skal du en dag besøke dette herlige paradiset, bør du velge hotell med egen badestrand. Det viser seg nemlig sånn, på Bali også vel og merke, at solsengene her kun er forbeholdt hotellenes gjester. De er ultrastrenge på dette, og det er altså så kipt ser jeg, for de som ikke er så heldige som oss. Når man har blitt så godt voksne som oss, er det nesten et “must” å ligge godt på stranda. En luksus jeg i alle fall ikke klarer meg uten…
Da har dagen begynt hos dere også, regner jeg med, så ta godt vare på den ❤
Jeg bruker sjeldent utropstegn, liker ikke folk som skriker, men i dag må det være lov. For se hvem som er på beina igjen da, dere. Selveste Mille Margrete Poppe Thorsen ❤
Det tar sin tid om morningen å få henne i gang, for da spiller ikke kroppen helt på lag, men i dag var hun nå i alle fall med å spise frokost frivillig. Ikke sånn som i går hvor vi faktisk måtte true henne med å legges inn for intravenøst hvis ikke. Da nærmest bar vi henne til solsengen og la henne under en diger parasoll, og jeg må innrømme at jeg kjente meg ikke akkurat som verdens beste mamma akkurat da.
Hun lå å døste av i noen timer, men plutselig kviknet hun til og ville bade. Wow, da var ikke mr. Gadget pappa sein med å hente frem GoPro kameraet, for endelig var snuppeline på vei tilbake til oss igjen. Fyttikatta så godt det var å se det smilet igjen ❤
Jeg trodde nesten jeg så syner…
Bjørn Erik elsker alle duppedittene sine, kunne helt sikkert gått rundt med dette kameraet 24/7…
Mille har veldig lyst på den etterlengta spa behandlingen vi har lovet henne, men først må hun bli litt piggere synes jeg. Mye bedre å få slik belønning etter en lang dag på sykkelen, eller etter båtutflukten vi har planlagt litt seinere i uka. Hun har det uansett ikke så gæli her hun ligger ved siden av meg akkurat nå. På solseng mellom meg og Bjørn Erik, i skyggen langt inn i YouTube land med Dennis og Prebz. Hun synes det er ganske fælt å ikke få med seg kinofilmen med dem som er kinoklar allerede i morgen, men jeg har overbevist henne om at den fortsatt er å se når vi kommer hjem igjen.
Nei, nå ble det varmt under parasollen her dere, så jeg får ta på meg de “lekre” badeskoene og komme meg ut i vannet en tur. Ønsker dere alle en super duper dag!
Etter en ganske så positiv kveld med Mille i går, til sengs vel og merke, var jeg optimistisk på dagen i dag. Hun var selvfølgelig svak og fortumla når hun våknet, men vi forlangte at hun skulle forsøke litt frokost første gang på tre dager. Det er et lite stykke å gå, og sola varmet godt på veien bort, så når vi endelig fant oss et bord ute i skyggen med litt vind, sank hun dessverre i sammen og ville bare hjem igjen. Hun ble altså så dårlig av å bevege seg, og følte ikke at kroppen samarbeidet særlig godt. Magen begynte å velte seg igjen.
Det ble altså ikke no comeback for Mille i dag heller, så nå har hun fått medisiner og ligger på ei pute på Bjørn Erik og ser TV. Hun blir altså så trøtt av disse hestepillene hun har fått her nede, en for magen og en for spyinga, men vi vil ikke at hun skal sove seg gjennom hele dagen for så å kvikne til om kvelden. Nå tvinger vi henne til å se en film, og så ser vi om systemet roer seg såpass ned så hun kanskje kan bli med ut en tur. Det ligger nemlig en “hidden pool bar” rett her borte, og jeg tenker det kan være litt godt for henne å se litt andre ting enn de kjedelige veggene her. Hun kan ligge i skyggen under en diger parasoll med mitt store lette omslagssjal over seg. Det er i alle fall verdt et forsøk, få tankene hennes bort fra dette triste.
Jeg dupper jo av litt på dagen jeg også når Mille tar seg disse lange hvilepausene. Derfor våknet jeg grytidlig i går, og bestemte meg for å liste meg ut på en tur før de andre våknet. Sola var på vei opp og alle gjestene sov, men de ansatte var så smått begynt å forberede seg. Det var en drøm å rusle rundt her på hotellområdet ene og aleine. Jeg hadde selvfølgelig med meg kameraet, og tok en haug med snapper underveis. Gili Trawangan og Hotel Vila Ombak er virkelig vakkert. For dere som fulgte med på snap, sorry, dette innlegget blir nok litt dobbelt opp, men jeg kan ikke la vær å dele. I just love this place ❤
* Bildedryss *
Ja, her i andre etasje bor vi altså denne gangen. Sist bodde vi i en litt større bungalow med baderom ute, noe jeg elsket, men nå som Mille er så syk er jeg glad for at vi heller har et bad inne.
Hahaha, har dere prøvd å ta “selfie” med et digert speilrefleks kamera før? Helt tåpelig, så jeg er glad det var folketomt rundt meg.
Resorten har to bassenger og egen sandstrand. Det er derimot viktig å nevne at det på ingen måte er sand langt ut i vannet, så for å bade kreves det badesko. Jeg glemte at jeg hadde de med meg i sekken den første dagen, og har fått noen gode skrubbsår av alle korallene allerede, men nå har jeg lært.
Det er så godt å se at de mer eller mindre har avviklet å bruke disse små hestene til annet enn nødvendig arbeid her nede. For to år siden var det plenty av dem som slepte rundt på oss turister, men nå vet folk bedre. Det er en av grunnene til at vi reiser med ryggsekker alle mann. Det er nemlig vanskelig å dra rundt på kofferter på humpete grusvei.
Min første frokost her.
Sjekk ut dette treet, mitt favorittsted. Så vakkert…
Gjengen min sov fortsatt etter min lille spasertur, så ingen hadde merket at jeg var borte. Det var helt fantastisk å gå rundt sånn på morrakvisten før det ble varmt, så jeg har foreslått for de andre at vi kanskje kunne prøvd dette i sammen en dag. Det gjenstår bare å få snuppeline frisk nok, i morgen kanskje?
Ønsker dere alle en superduper dag, når dere etterhvert våkner ❤
