Mille er fortsatt pjusk stakkars, men nå har legen her på hotellet gitt henne et hav av medisiner som vi gir henne til punkt og prikke. Jeg synes selv hun virker litt piggere, selv om hun skremte livskiten av meg ved å besvime i natt etter et do besøk. Hun satt nok litt for lenge og reiste seg opp for fort, men takket være snartenkt pappa, datt hun heller om i armene hans i stedet for å slå seg på de harde flisene.
Vi får som sagt ikke fått målt noe crp her nede, så da klarer vi heller ikke helt å se hvilken vei det går nå som hun har begynt på alle disse medisinene, men hun drikker godt og sier selv at hun føler seg litt bedre, så da satser vi på det. Vi blir nok værende på rommet en stund til, men i dag skal vi jobbe med å få i henne litt mat. Vel, kanskje ikke mat, men jeg har noen fiberholdige bokstavkjeks med fra Norge, og håper som sagt vi klarer å lokket i henne et par av dem.
Klokka er snart elleve på dagen her nå, og Mille og BE har sovet til nå. Selv var jeg tidlig oppe klokka seks, og da gikk jeg meg en tur rundt på område her, ned til stranda og troppet opp som en av de første til frokosten. Jeg tok en haug med bilder og snappet et hel del, så nå ligger Mille og ser på min dag så langt, og “misunner” meg opplevelsen. Kanskje det får henne til å ville bli friskere enda raskere? Det er i alle fall lov å håpe ❤
Vi takket høflig nei til å la Mille ligge igjen her i går kveld med intravenøst, mot at hun raskt lovet legen å drikke alt vi ga henne.
Mille er dessverre fortsatt syk. Selv om feberen er borte spyr hun opp alt hun får i seg, og sover mer eller mindre hele døgnet. Vi vet ikke hva som har forårsaket det denne gangen, men det ligner på det hun dessverre får et par ganger i året. Det dukker opp fra intet, og rir kroppen hennes opp til et par uker av gangen, men forhåpentligvis ikke så lenge denne gangen.
Det er veldig typisk for Sotos-barn å gå gjennom dette hyppig som små. De første 5-6 årene hennes hadde hun noe lignende nesten hver bidige måned. Av og til klarte vi å finne ut hvorfor, det var gjerne øreverk, halsbetennelse eller betennelser i tærne, men i det siste finner vi altså ikke alltid ut hvorfor. Det er fortvilende, for vi ser hun sliter noe voldsomt.
Vi trøster henne med at det er lenge igjen av ferien, at hun garantert snart får bade og kose seg igjen, men det er en mager trøst mellom løpeturene ut på badet. Vi kjemper også en liten kamp ved at vi vil at hun skal drikke mest mulig. Det vil hun jo selvfølgelig ikke, for da velter det opp magen hennes igjen, men innimellom slaga sover hun godt og lenge og tar gudskjelov til seg væske og medisiner.
Bjørn Erik gjør alt han kan for at alle skal ha det bra. Han holder kontakt med legen, handler og holder motet oppe. I går sørget vi også for å se til Mille på skift, så vi begge fikk et par timers alene tid ute ved “Hidden Pool Bar” her på Hotel Vila Ombak. Det er uansett litt stusselig, for det er helt absurd at vi skal måtte gjøre dette aleine, men det er altså så nitrist å sitte inne hele dagen bak mørke gardiner. Jeg tok med meg lydboken min i går, og chattet med venner og familie der hjemme, for det er ikke til å stikke under en stol at folk er bekymra.
Dette har vi uansett vært gjennom utallige ganger før, så jeg veit det ordner seg til slutt. Plutselig en dag våkner snuppeline opp med et smil igjen, og ber oss raske på for å rekke frokosten (vi er nemlig så dårlig på det). Så hiver vi oss plutselig på syklene vi har leid, og så bærer det avgårde på nye eventyr.
Jeg må forresten få nevne at alle de ansatte på resorten her veit at Mille er syk, og jeg synes nå det var litt koselig å høre at de ber for henne hele hurven. Jeg er ikke religiøs selv, men tar gjerne i mot alt som kommer vår vei. Ler litt når vi hører moskeen ved siden av her, setter i gang. Det henter nemlig frem et ørlite rykk i munnviken til jentungen vår når vi sier:”Hør Mille, nå “synger” de for deg ❤
Nå har vi tvunget Mille ut på verandaen i fem minutter, mens rommet vårt har blitt vaska. Det tok alle kreftene hennes, men hun innrømmet at det gjorde litt godt å få seg en dusj å legge seg i reint sengetøy igjen. Nå drar pappsen ut får å få levert tøyet vårt inn til vask, og ikke minst lufta seg litt, mens jeg underholder frøkna. Det er fint at hun sover mye, men greit å være litt våken også, så hun ikke får problemer med nattesøvnen.
I natt våknet vi dessverre opp til ei syk snuppeline. Feberen var skyhøy, og hun hadde vanskeligheter med å finne roen. Gode omsorgsfulle ord fra pappsen, en kald klut på panna og ikke minst febernedsettende medisiner fikk gudskjelov en sliten kropp til å sovne igjen. Hun fikk noen gode timer på øyet, og våknet feberfri, men så absolutt ikke frisk.
Bjørn Erik har vært hos legen her på øya, som faktisk har kontor her på Hotel Vila Ombak, og han anbefalte oss å begynne på medisinene vi har medbragt, Apocillinen. De kan nemlig ikke måle crpén her, det er noe primitivt, så for å være på den sikre siden og ikke kaste bort dyrbar tid, tar vi sjansen på at dette tar knekken på uhumskhetene. Jeg forstår ikke helt hva det kan være, men er selvfølgelig litt engstelig for at ørene gir henne trøbbel igjen, siden vi har vært i et badeland, men hun mener selv hun bare har litt vondt i magen. Time will show, og vi krysser fingrene for at vi for en gangs skyld er heldige og at dette er noe raskt forbigående. Nå ligger vi alle i dobbeltsenga og ser på HBO. Jeg tror de har Harry Potter dag i dag, for nå sender de den ene filmen etter den andre med den eventyrlige trioen.
Det var forresten med nød og neppe vi klarte å komme oss ut til Gili Trawangan denne gangen. Lite visste vi at det i det siste har vært alt for urolig sjø til at båtene har kunnet gå. Man har to muligheter på seg til å ankomme øya. Enten med båt fra Bali eller med fly til Lombok og båt videre til Gili Trawangan. Vi kjøpte faktisk flybilletter forrige gang vi var her, men etter å ha hørt hvor lite flyet er og ikke minst hvor liten rullebanen er på Lombok, stod vi over. Jeg har ikke all verdens flyskrekk, men jeg er ikke noe fan av små fly, vind og liten rullebane. Vi valgte heller å ta en av de raskes båtene som bruker to timer over, og det satset vi på denne gangen også.
Til opplevelsesturene våre bruker vi ofte de litt ordentlige bilene som får lov å henge rett utenfor hotellet. Har du først tatt dem i bruk, er de på deg i løpet av et sekund og tilbyr seg å være guide og sjåfør på alt hva øya kan tilby. Vi har som sagt vært borti det meste her før, og hadde ikke de alt for store planene denne gangen, men fikk til en deal hvor sjåføren ordnet skyss og billett til havna, samt henting og kjøring til hotell og/eller flyplassen når vi returnerer. Det er veldig greit å ha en “alt mulig mann” med seg på laget, for det er ikke alltid bare bare å få alt til å gå på skinner av seg selv.
Det var fullstendig kaos i havna når vi ankom etter en heseblesende biltur fra hotellet. Det gikk i røkk og napp og sjåføren var i overkant stressa den dagen. Jeg tuller ikke når jeg sier at de tre mobilene han hadde ringte hvert bidige sekund, hvorpå han svarte, noterte seg ting og kjørte som om han hadde stjålet kjerra. Jeg hater villmannskjøring, så Bjørn Erik var nødt til å ta frem sinnastemmen:”It´s not our time to die today, sir”. Etter mye om og men, og bytting av bil underveis, kom vi oss endelig helskinna frem til havna, men fyttikatta for et sirkus vi møtte der. Det hadde i to dager hopet seg opp med passasjerer som ikke hadde kommet seg avgårde pga de store bølgene, og alle var temmelig desperate.
Mille og jeg lagde oss en base hvor vi passet på alle tingene våre, mens Bjørn Erik fotfulgte en av de som virket temmelig oppegående og som var en av de som etterhvert kunne få tak i gyldig boarding pass. Flere og flere begynte å heve stemmen og de skjelte ut den ene etter den andre som gjerne visste noe om hva som foregikk, men det fant vi ut var lite lurt. Da gikk rullgardina ned, og vi forstod raskt at det å true å anklage noen ikke ga deg noe som helst mening, da ble du automatisk flyttet bakerst i køen.
Bjørn Erik er verdens mest tålmodige sjel, og jeg tror faktisk vi var en av de siste som fikk komme med båten den dagen. Jeg var ikke helt sikker der og da, men plutselig ble det liv i leieren, og vi fikk endelig den etterlengta beskjeden om å komme oss fort ombord. Jeg var altså så glad når vi endelig var i gang, at vi kunne legge den lite koselig havna bak oss, men den gleden var kortvarig.
Jeg har aldri i mitt liv vært så redd i båt før. Denne opplevelsen topper til og med seilturen som liten hvor masta på seilbåten vår i ferien knakk. Det er en grunn for at man blir frarådet fra å ferdes til havs her nede på denne tiden av året. Det var sukkertopper på bølgene og båten slo og slo og velta rundt på seg. I tillegg viste de den siste Mad Max filmen på TV´n, og man får ikke akkurat noe “good feeling” med på kjøpet der.
Det ble en helv…. tur, og jeg var altså så redd. Jeg så for meg at vi gang på gang gikk rundt og at alt ville bli svart. Jeg gikk gjennom scenariet i hodet mitt, og øvde på hvordan vi enklest mulig skulle klare å komme til nødutgangen og redde oss ut. Folk var stressa og de spydde over en lav sko. Det lukte derimot ikke, for det klarte ikke å overgå diesel lukta fra motorene. Jeg var sjeleglad for å endelig se Lombok og etter vært alle Giliøyene. Jeg følte jeg hadde vunnet i Lotto etter faktisk å ha overlevd strabasene, og hoppa faktisk lett for en gangs skyld i land.
Åhhh, du deilige Gili Trawangan, du kan tro det var godt å se deg igjen, paradis…
Det ble noen nervepirrende timer å vente, men han krabaten her gjorde det mye enklere for oss…
Gull-billettene…
Den lille båten slo og slo mot bølgene og av og til føltes det ut som om vi skulle fly og gå helt rundt…
Der spydde dessverre snuppeline, og hun føler seg så absolut ikke tipp topp, men feberen har gudskjelov ikke vist seg. Måtte dette snart gå over…
Dagens Bali-tips: Kjøp transport og ferjebillett som en pakke, og sørg for at sjåføren din ordner boarding pass til deg før han får siste rest av betalingen. Jeg så hvor frustrerende det var for de som stod igjen på kaia uten noe form for hjelp, og da er det bedre å betale litt ekstra for en pakkeløsning hvor folk som kan språket gjør alt hva de kan for deg.
Nå begynner det vel å lysne hos dere også? En ny dag, nye muligheter.
Jeg digger badekar. Har det hjemme også, men det er jo et sånt standard et og derfor alt for kort for mine 174 cm. Er jeg på tur og de har badekar på hotellet, ja da er jeg “in heaven”. Sånn som her. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde skaffa meg lavendel badeskum, og lå oppi på alle fire og skrubba det. Ja, for der er jeg litt sær, er nemlig livredd for andres basilusker. Bader aldri i andres badekar før jeg selv har vaska det grundig.
Jeg har med hårkurer og ansiktsmasker hjemmefra, og kjører derfor litt egotrip her. Vel, jeg spurte om de andre også ville badet etterhvert, men de hadde fått metta si ute i det fri. Jeg som derimot elsker det her, og i hvert fall når det er så stort og behagelig at jeg kan ligge strak ut å flyte i det, blir å finne her så ofte som mulig. Just løøøve it!
Det obligatoriske strandbilde av tærne, må vike for badekarbilde i steden…
Mille har slengt i fra seg trusa si, bombe – not!
Klokka er snart halv ni på kvelden her nå, og hunken tar seg en liten hvil før middagen. Hvis vi skal klare å rekke frokosten for en gangs skyld i morgen tidlig før halv elleve, tror jeg han bør vekkes nå, så vi ikke blir så seine til sengs.
Hallo igjen, fra Gili Trawangan, mitt paradis på jord ❤
Reisen hit ble litt av en prøvelse, men vi kom nå frem til slutt, noe dessverre mange måtte se langt etter i dag. På denne tiden av året kan det nemlig oppstå en del vind og høy sjø, så båtene har ikke kunnet frakte folk til og fra øyene de siste dagene. Det er først i dag ferjene begynte å gå igjen, og det var totalt kaos i havna. Vi møtte på mange sure og utålmodige folk, så vi trodde vel i utgangspunktet vi også måtte returnere tilbake til Kuta igjen. Jeg har derimot verdens mest forhandlingsdyktige mann, og sannelig klarte han ikke å kapre tre billetter og få oss ombord som de siste. Turen over til havs er derimot en helt annen historie, så bli heller med på eventyret vårt dagen før.
Alle tre sover utrolig godt her nede. Sengene er übernaise, og etter å ha vært på farta omtrent hele tiden fra vi kom hit, stupes det i seng hver bidige kveld. Det var derfor null problem å køye allerede klokken 19 her forleden, da planen var å stå opp grytidlig, allerede klokken to på natta dagen etter. For vi har alltid hatt en drøm om å få oppleve delfiner i deres eget frie element. Det kan man her på Bali, men da må man kjøre helt nord på øya, til Lovina bukten. Det ideelle er å være ombord i egen båt allerede klokken seks om morningen, ved soloppgang, og det var det vi satset på når vi spente møtte opp hos sjåføren vår til avtalt tid den dagen.
I svarte natta kjørte vi altså på omtrent bilfrie veier. Sving etter sving forserte vi, og vi besteg det høyeste punktet på øya på hele 1390 moh på kronglete veier, i snirklefart. Jeg er søren meg sjeleglad for at vi en periode faktisk kjørte i mørket og i noe vi først trodde var tåke men som viste seg å være et skydekket, for hadde jeg visst hvor bratte heng vi var i, hadde jeg kasta opp av redsel.
I god tid før klokka var seks var vi fremme, og sjåførens kompis stod klar med egen båt og en kølsvart kopp nydelig kaffe (i følge BE). Løsbikkjene og den mørke sjøen var noe skummel der og da, men spenningen på det vi skulle ut på, overdøvet redselen for det ukjente. Vi klatret alle ombord med sommerfugler i magen, og utover i intet bar det. Litt overskyet, så den spektakulære soloppgangen ble det så som så med, men med tanke på hvor varmt det hadde blitt med strålende sol, er jeg glad den uteble.
Det første møte med delfinene er nesten helt ubeskrivelig. Man speider og speider, og plutselig dukker de vakre skapningen opp for å puste. På tre sekunder er det over, og man sitter igjen med et “wow” og et smil på leppene. En skulle nesten tro de visste hva de gjorde med oss, for ikke lenge etter gjorde de det igjen. De kom mot båten, var oppe og trakk luft og viste seg frem i all sin prakt, for så å forsvinne igjen. Slike holdt de på i to timer, og vi sluttet å telle hvor mange ganger de lekte med oss etter å ha opplevd dem hele åtte ganger.
Etterhvert kom sola frem, og i dagslyset ble både Lavina Beach og alle løshundene mye mindre skumle. Vi inntok en enkel lunsj ene og alene i sammen med de lokale, satt stille og nøyt roen, og tok innover oss alle inntrykkene. Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde husket å ta bilder underveis, om jeg hadde klart å fange de magiske korte øyeblikkene…og det hadde jeg ❤
Wow, endelig, der var de!
En skulle tro de gjorde seg til med vilje. De kunne fint ha stukket av, men kom heller tilbake gang på gang…
Nå har flokken min sovna rundt meg her. Klokka er snart ett på natta, og jeg gleder meg virkelig til morgendagen og tiden fremover her på Gili.
Akkurat nå har barna, ja både Bjørn Erik og Mille kan betegnes som det på akkurat det her, lokket meg med til verdens andre rangerte beste badeland. Det ligger fem minutter fra der vi bor, godt gjemt bort så Mille ikke har klart å se det, men når stedet har fått så gode skussmål, ja da kunne jeg ikke la være å nevne det for henne. Jeg skyr egentlig sånne steder som pesten, men i morgen går uansett turen videre ut på øya Gili Trawangan og da regner jeg med at jeg får metta mi av “fred og ro”.
Mens “barna” leker, har jeg funnet meg en skyggefull solseng hvor jeg kan skrive hjem til dere. På vår første stranddag, etter surfinga til BE, fant vi nemlig veien tilbake til Bali Sea Turtle Society. Her jobber en iherdig gjeng frivillige med å redde verdens utrydningstrua skilpadder. Uten hjelp fra oss mennesker, hadde disse nydelige skapningene gått dukken. For gjennom flere hundre år, kommer de tilbake gang på gang til den samme stranda, Kuta Beach, for å legge egg. På denne folksomme stranda i dag, klarer ikke eggene seg uten at de blir gravd opp og gravd ned igjen på et sikkert sted hvor de blir overvåka og passet på. Blir de liggende uten at vi gjør noe, vil skilpaddeungene gå mot den opplyste byen i steden for mot vannet. Tidligere, gikk de automatisk til vannet, men nå tiltrekkes de av det sterke lyset fra byen, og vil derfor gå feil vei.
Når skilpaddene blir kjønnsmodne i en alder av 25 år, kommer de altså tilbake til denne stranda de en gang selv ble født på, og om natta graver de ned eggene sine. Da sitter det allerede frivillige der og venter på dem, og de graver opp alle de ca 100 eggene etterpå. De registrer nøye hvor mange egg som ble lagt, og graver de ned igjen i en gedigen rugekasse, en plastskilpadde lenger oppe på stranda. Der overvåkes de nøye, i de ca 50 dagene de trenger på å klekkes.
Vi fikk faktisk være med på klekkingen denne gangen. Plutselig så vi nemlig et bittelite hode som stakk opp av sanda. Når en av de ansatte forsiktig begynte å grave litt rundt det, dukket det opp den ene lille skapningen etter den andre. Litt morsomt å få vite at når den første ungen klekkes, og den begynner å bevege på seg, signaliserer den til de andre eggene rundt seg om at det er på tide for dem også å “våkne”. Når de etterhvert kommer seg opp av sanda, blir de lagt i store baljer med vann, og så får vi “ekstrahjelperne” være med å bidra.
Ved å donere en liten pengesum, får vi utlevert en billett hvorpå vi etterpå får utlevert hver vår lille nyklekka unge i en liten plastikkboks med vann. De små krapylene til BE og Mille var utrolig spretne og livlige, og holdt på å hoppe ut flere ganger. Etter en nervepirrende gåtur ned til stranda, stilte de seg på rad og rekke med de andre, hvor de i sammen endelig fikk slippe ungene løs, til friheten, og se de stabbe seg de få meterne trygt til havs.
Om 25 år, vil en av tusen overleve å komme tilbake. Det er et stygt tall, men allikevel et ørlite håp om at arten vil overleve…
Hallo, lille skjønne venn…
For to år siden var vi også med på dette fantastiske tiltaket, og da stod det igjen en stortutende Mille-mor. Hun hadde akkurat sett “Sammy”-filmen, og synes det var forferdelig trist å vite at hennes lille venn antagelig ikke ville klare den strabasiøse veien til å bli voksen.
Lykke til på ferden, fine du…
Denne gangen kom det ingen tårer fra minstejenta vår, men hun var allikevel stille og tankefull etterpå. De små uskyldige skilpaddeungene er gode og mette nå, av alt innholdet de har spist i fra egget, men om få dager ville de hungre av sult og forsøke å spise på det første og beste de finner. Vel, mange vil nok allerede på det tidspunktet selv ha blitt føde for noen andre, men Mille håper sterkt på at det lille knøttet hennes, finner noe godt på sin vei, og ikke søppel forårsaket av oss mennesker…
Dagens Bali-tips: Ikke lei moped her nede. Allerede etter få timer, møtte vi på et australsk par lappa godt i sammen av sykehuset. Det kjøres altså så stygt her, gjerne fem i bredden, og det er venstre kjøring. Politiet er også ofte korrupt, og plukker turistene ut med omhu for å få fylt opp lommebøkene sine. Du bør virkelig ha cash på deg hvis du først støter på dem. Det er påbudt med hjelm, men vi har hørt om folk som har blitt stoppe likevel, hvorpå politiet alltid klarer å finne på en “feil” du har gjort. De skremmer deg ved å si du må bli med på stasjonen hvor du vil få en skrekkelig bot, eller du kan punge ut der og da en litt mindre sum. Styr unna moped sier nå jeg, lei deg heller egen sjåfør for en hel dag til utfluktene dine, eller ta en drosje. Husk å avtal pris på forhånd, det er lurt å prute, for det bør ikke koste deg mer en 100.000 ca 60,- norske kroner hvorhen du skal. I dag kjørte vi en strekning som hadde tatt 25 min å gå, og da fikk vi turen til 50.000 rupi.
Hellu, hellu igjen, fininger, og tuuusen takk for alle delingene og tilbakemeldingene!
Nå er ferien i gang for ramma alvor. Det planlegges over en lav sko og selv om jeg først sa jeg ønsket rolige dager denne gangen, synes jeg det allikevel er spennende å ha små ting å se frem til. Formen min er på topp akkurat nå, være seg om det er placebo effekt eller ikke, så da lar jeg det stå til.
Akkurat nå sitter vi i en bil 1390 moh på vei hjem fra en opplevelse som startet allerede klokka to i natt, men jeg tror vi får ta en ting av gangen. I går tok vi nemlig turen til Kuta beach, den perfekte stranda for surfing. Den er visstnok et paradis for nybegynner, noe jeg i startet var litt skeptisk til, for bølgene er ikke akkurat små.
Bjørn Erik hadde selvfølgelig som vanlig lest seg opp på hvor man best burde få hjelp, og endte opp med 2,5 time instruktør fra Odysseys Surf School, til en sum av 910.000 rupi, ca. 550 norske kroner. Ronald og BE fant tonene fra første stund, og forsvant tente avgårde for dagens oppgave, nemlig å få hunken min opp og stå i bølgene.
Dagens heiagjeng, Mille og myself, fant oss godt til rette under en diger parasoll, godt rustet opp med leskedrikk og nedlasta lydbøker på øret. Innimellom fikk vi et glimt av en heseblesende mann, energisk til tusen ute i skumbadet, og sannelig klarte han det han så lenge har drømt om. Med et stort smil om munnen, red han den ene bølgen etter den andre, kanskje ikke så lenge av gangen og kanskje ikke med ti i stil, but he did it!
Omtrent 90% av befolkning på Bali er hinduister, og hvorhen du går ser man offergaver…
Nybegynner strand? Jeg veit nå ikke helt jeg…
Ser dere rakkeren på høyre side der som tar for seg av offergavene?
Så var han far i gang…
Vi holdt stand her, godt planta i skyggen…
Så flink, my big løøøøve!
Pause med gode råd underveis…
Bildene av pjokken her er tatt med 2,5 times mellomrom, jammen klarte han det ikke han også…
Jeg håper virkelig BE har lyst å fortsette å øve på det her. Han var først redd for at to 3-tall skulle ødelegge denne drømmen. At han var 30 år for seint ute og 30 kg for tung. Vel, det hadde nok vært enklere uten både det ene og andre, men han har en stå på vilje uten like, så flink atte!
Dagens Balitips- eller reisetips generelt: Ta med en ekstra gammel mobil og kjøp indonesisk simkort til den. Vi har med Mille sin eldgamle og har kjøpt sim kort med hele 12 GB data. Kostet ca. 250,- norske kroner og er virkelig verdt hver bidige krone. Vi er alle pålogget (delt nettvert), og trenger derfor ikke å bekymre oss for skyhøy mobilregning når vi kommer hjem.
Da har klokka blitt noe over 11 på dagen her, og vi er altså fortsatt på vei hjem fra morningens strabaser. Vi har vært våkne og ute på sprell i 11 timer nå, så nå gleder jeg meg til en liten lur før det er påán igjen.
Det er nok svarte natta der hjemme i Norge nå, men ønsker dere alle en finfin dag når dere igjen er oppe og hopper.
Dere har nok for lengst gått til sengs, mens vi døgnville er på vei til å våkne grytidlig her borte. Klokka er snart åtte, og selv om Bjørn Erik og jeg har fått syv etterlengta timer på øyet, prøver vi å ikke vekke minstemann. For Mille var kjempesliten i går kveld, og hun trenger sårt sine ti timers hvile. Vi har jo på ingen måte hastverk heller, selv om det kribler i kroppen etter “å komme i gang”.
Vi har valgt noe annerledes hotell denne gangen her på starten av ferien. Vi har ikke punga ut i dyre dommer for “beliggenhet”, men valgt et som ligger ganske nærme flyplassen. Vi har lest oss opp på at det er moderne, reint og serviceminded, og fått ganske så mye for pengene ved å skippe “kort vei til stranda”. Det går uansett shutlebuss dit hvis vi ønsker det, eller så bruker vi 60 kroner på drosje.
Vi var ganske “så på trynet” trøtte alle mann i går etter et helt døgn på farta, men vi klarte allikevel å dusje av oss reisen slik at vi kom oss ut og fikk orientert oss litt om nærmiljøet. Det var utrolig godt å rusle rundt å ta innover seg alle inntrykkene. Kjenne den varme deilige brisen og ikke minst alle luktene. Alle lydene, virvaret av tutende biler og motorsykler, og ikke minst alle de fremmede språkene. Vi hører det skal være mange nordmenn her nede, men mest av alt møter vi på australienere.
Nå kan ferien endelig begynne, nå skal na mor slappe av og nyte…
Hotellet har et flott område på taket, som jeg håper er like innbydende i dag som i går kveld. Vi blir nok uansett å finne på stranda mesteparten av tiden, men av og til kan det være godt for snuppeline med et avbrekk her også mens hu mor begraver seg ned i bøkene sine.
Rommet er stort og badet likeså…
Det første jeg gikk til innkjøp av, var badeskum…
Det blir ikke ferskere enn det her…
Det blir nok lite shopping på oss denne gangen også, men det er alltid kjekt å gå rundt å kikke…
Takk, men nei takk…
Mitt første Bali-tips. Hvordan kommer man seg fra flyplassen til hotellet? Det enkleste er selvfølgelig å bli hentet av hotellets egne sjåfører, men hvis det tilbudet ikke finnes, bruk de blåskjorta taxisjåførene. Ikke la deg lokke av de hundre som jakter på deg fra første stund med “best offer”, da blir du lurt. 3-400.000,- rupier er ikke billig. Stå heller i kø og skaff deg flyplassens egne folk, altså de med de blå skjortene. Det er trygt, og koster deg i underkant av 100.000,- rupier, rundt 60 norske kroner. Når du først har gjort en sånn deal, går du også fri for alt det andre maset. Husk, et lite smil, et vennlig håndtrykk eller svar på et spørsmål, så vips sitter du i feil bil. Det gjorde vi sist gang, og sjåføren vår havna nesten i slagsmål med en annen bilfører. Sikkert ikke dagligdags, men ble en skremmende og litt dårlig start på ferien.
Nei, klokka er passert ni, så nå har jeg tenkt å begynne å romstere litt så Mille våkner. I dag skal det bades og kanskje ser vi Bjørn Erik på et surfebrett etterhvert også.
Nå sitter vi på flyplassen i Bangkok og venter på at neste fly skal ta oss til Denpasar, Bali. Flyturen hit på nesten ti timer, gikk forbausende bra, det merkes godt at vi kun er tre på tur og at minsten har begynt å bli stor. Mille finnes ikke krevende mer, hun har mer enn nok med sine egne greier. Vel, det har vi visst alle, med alt av duppeditter pakket med som gjør overfarten mye enklere.
Noen lurer kanskje på hvorfor det ble Bali igjen, siden jeg er litt opptatt av å ikke besøke de samme stedene gang på gang. Vel, denne sommeren så var det faktisk pengene som styrte oss. Vi klarte rett og slett ikke å si nei til flybilletter til den nette sum av 14.000,- tur retur for hele hurven. Det er faktisk samme pris som vi i fjor måtte ut med for billettene til Hellas, så vi var helt nødt til å slå til der og da. Forrige Bali-tur var uansett noe i overkant strabasiøs, reine ekstremsportsveko, mens kommende eventyr er basert på mer nytelse og ro, håper jeg.
Nå er vi på Gardemoen, dere, endelig starter eventyret. Sekkene er gått i gjennom hundreogfjørti ganger, og jeg tror faktisk jeg for en gangs skyld har pakket meget fornuftig. Bjørn Erik (BE) drar nok uansett det tyngste lasset, for han har alt av solkremer, toalettsaker og snorkelutstyr. Han klager derimot ikke, selv om han har den eldste 18 år gamle Robinson sekken å drasse rundt på. Vi jentene har våre ultralette nymoderne med oss igjen, og Mille som igjen bærer alt sitt eget, kom kun opp i 7 kg ved innsjekkinga. Slettes ikke vært, med tanke på at vi skal være på reisefot i hele tre uker.
BE har allerede vist seg som den perfekte reisekompisen. Vi fant nemlig ut at vi hadde fått seter i midtraden på Thai-flyet, og det er jo så inni hampen kipt. Det å sitte rett opp og ned i 11 timer er skikkelig slitsomt, men nå kom han smilende tilbake og har altså klart å fikse vindussete for na mor. Superduper nais, nå ble jeg letta. Happy wife, happy life ❤
BE er nok ikke så redd for sin gamle holk, men vi tar nå uansett på beskyttelses trekk på alle sekkene før de sendes avgårde.
Da fyker vi dere, skrives kanskje igjen på stoppet vi har i Bangkok før ferden går videre til Bali. Håper virkelig dere blir med oss videre på ferden og inviter gjerne andre til å følge med også, det hadde jeg satt stooor pris på.
