Må få takke spreke venninner som dro meg med på tur i dag. Det har gått trått i det siste, motivasjonen har vært på bånn, men med slike gla´jenter rundt seg, er det bare å stille opp.
I dag skinte sola også, og vi gledet oss alle over at våren endelig er i anmarsj. Elsker turen rundt Stokka vannet. Akkurat passe langt til å bli skikkelig god og varm i hele kroppen.
Etterpå vanket det premie i form av lunsj på Madla. Deilig rugbrød med egg på, og koselig møte med Elsa som jeg ikke har sett på lenge. Praten gikk livlig rundt bordet, en perfekt start på uka.
Ja, dette trengte jeg virkelig etter en tilbakelagt lang uke med mye sofasitting på grunn av sykt barn. Mille er så absolutt på bedringens vei, for nå spiser hun, men må fortsatt være hjemme i fra skolen et par dager til.
Er det fint vær hos dere også? Se om dere får kommet dere ute på en liten tur, det gjør så godt for kropp og sjel!
Da var Kingston i boks! Byen 16 km sørvest for selve London sentrum, som mine venner og jeg har blitt så glad i. Vi velger altså heller å bo her i denne lille perlen, i stedet for å bo midt i selve London. Rett og slett fordi den er så sjarmerende med sine små gågater, og du finner de samme butikkene og pubene her som “in det big city”. Så hvorfor gidde å slite seg ut i storbyen, når du heller kan rusle rundt her, i vakre omgivelser og i et tempo som er langt mer behageligere?
Turene til Kingston startet med at jeg grein meg til å få være med en kollega på jobben, som hadde reist dit i over ti år. Hun og hennes venner har etterhvert også blitt mine venner, og nå har vi altså hatt mange flotte turer dit i sammen. De første gangene var det kun oss jentene, men nå har mannfolka også fått lov til å henge seg på. Jeg har til og med dratt med meg ungene mine hit, noe som ble en skikkelig slager.
Byen ligger ved Themsen som yrer av liv. Vi ble selvfølgelig frista til å ta en tur med en elvebåt der, og vi storkoste oss. Det er jo helt fjernt og ukjent for oss at folk faktisk bor i disse båtene langs elva, men jøss så fredfylt og bekymringsløst det ser ut.
Nå har vi altså bestilt tur igjen. Vi må derimot vente helt til desember, men det er det verdt å vente på. Da frir vi til besteforeldre om monetas og shopper julegaver, så alt av kofferter buler. Vi har selvagt allerede bestilt en ekstra kolli med til hjemveien, både til han far og meg.
Jeg ser ikke bort i fra at det blir en liten togtur til selve London sentrum mens vi er der. Da blir det å besøke Camden Market, som jeg forguder. Da sørger jeg for å være skikkelig skrubbsulten på forhånd, slik at jeg kan få smakt på alle delikatessene i matbodene. Her shopper vi nips, t-skjorter og smykker i bøtter og lass samt besøker den sykeste butikken ever, Cyberdog. Jeg kan egentlig ikke fatte at jeg kjøpte buksene mine der før. Husker jeg synes de var dødsråe.
Her er et litte knippe minner, fra noen av turene våre til vakre Kingston, sant det frister?
Det er faktisk dronninga sjøl som eier alle svanene i England, so don´t touch!
Løøøøøve Camden!
Cyberdog, so crazy!
Fine fargerike Monica!
Mille og Pelle var ganske så fascinert av at folk faktisk bor året rundt på disse elvebåtene.
Halve moroa er jo å glede seg masse til å reise på forhånd. Kjempelenge til, men med flybilletter og hotell i boks så må det da være lov til å sitre bittelitt. Gutta er med denne gangen også, handleposepasserne våre.
Ja, da har jeg påbegynt vårens første ekstrembehandling, nemlig pulslys. De røde blodkarene mine i ansiktet skal fjernes, og jeg har grugleda meg lenge. Heidi som utfører dette på meg, mente det ikke ville gjøre så vondt denne gangen, og hun hadde faktisk rett. Huden min er friskere enn for 1 år siden og tar i mot behandlingen mye bedre.
Varmen fra pulslyset går inn i blodkarene og ødelegger åreveggene, slik at de kollapser. Gjennomstrømningen av blod stoppes, og blodkarene trekker seg sammen. Vekk, vekk, i en sekk, thihiiii:-)
Denne gangen kunne jeg faktisk gå ut dagen etter uten å skjems. Litt smuss rundt nesa og bittelitt hovne kinn, men ikke noe å bry seg om. Allerede i neste uke skal jeg gjennom en ny runde, og jeg ser faktisk frem til det. Ingenting å grue seg til lenger. Dette blir bra.
Har bilder av meg selv fra før jeg begynte, men tenkte jeg skulle vente med å vise dem til dere til jeg er helt ferdig og fornøyd.
Nå har tante Tonje kommet, og hele gjengen har krølla seg sammen i sofakroken. Kvelden skal nytes med god mat og masse snop, det er jo lørdag, juhuuuuu.
Denne helgen har vi kun en ting på agendaen; å få Mille-mor frisk. På tredje dagen nå, har hun vært sengeliggende. En snikende feber har slått henne helt ut. Aner ikke hva som herjer i kroppen hennes, men nå setter vi alt inn for at dette ikke skal ende på sykehuset som det ofte gjør.
Det er veldig typisk henne å plutselig våkne opp med feber. Når hun var liten var det gjerne hver bidige måned, men det har gudskjelov endret seg. Nå er det 3-4 ganger i året, men det er likevel veldig slitsomt for henne, for det tar alltid så lang tid å bli frisk. Det fine er at vi kan komme uten timebestilling på legekontoret samt at vi har åpen innleggelse på sykehuset. Er sjeleglad for at vi bor i lille Norge.
Hun er fin også da. Hun har gjort det til sin egen stolte greie å gå inn til sykesøster selv for å ta blodprøver. Vi foreldre beordrer hun på gangen. Hører skravla hennes gå i 110, for hun er jo på fornavn med alle. Crpén ligger alltid et døgn etter og var ganske lav for et par dager siden, men dagen etter hadde den dobla seg. For å ikke havne på en Crp på over 400 som sist, og tilbringe dagesvis på sykehsuet, tar vi ingen sjanser lenger. Ser det helt nødvendig å starte på medisiner, for hun klarer aldri å ri det av seg uten.
Så nå bor vi på sofaen, og vi ser filmer, masse filmer. Get-boksen inneholder flere gode opptak, og “Mamma Mia” filmen er på topp tre lista hennes, den kan hun utenat. Slutten ender alltid med stortuting både for store og små, men det er bare deilig å kjenne litt på følelsene sine har vi blitt enige om. Det går jo bra til slutt, kjærligheten seirer ♥
Husker når jeg selv var liten og syk og måtte være hjemme fra skolen. Da var det to ting å velge i på TV´n. Trim for eldre og naturprogram. Husker jeg gjerne fikk et ark eller to med glansbilder, og det kunne sysselsette meg en stund, syntes det var kjempekoselig å bli gjort stas på. Litt enklere å holde de små i ro i dag. Lenge leve elektronikken!
I går kan dere tro det var liv her! 14 prateglade jenter møttes hjemme hos meg, for å shoppe fargerike barn- og dameklær fra Me&i.
Første gjest kom klokka syv og tenk det dere, den aller siste gla´jenta gikk klokka fire i natt! Skjønner dere at vi er gode på å snakke eller?
Når jeg først har gleden av å få så mange kjekke folk på besøk, ja da er det litt ekstra stas å diske opp med noe rask og lettvint å bite i. Jeg er ingen stor kokkeline på kjøkkenet, men ostesmørbrød kan jeg og det liker alle. Skjærte fine og grove halvstekte baguetter i tynne skiver og lagde fire varianter; “godt krydra kjøttdeig med knuste tomater og ost”, “pølser i karryketchup og ost”, “paprika, tomat og ost”, samt den originale “ketchup, sennep, løk, pølser og ost”. Enklere kan det faktisk ikke bli.
Spreke Merete og Britti stilte opp som modeller, og det ene “wow-et” etter det andre, møtte jentene. Skulle tro de hadde gjort dette før, reine supermodellene. Faktisk mye kjekkere å se klærne på noen også, enn at de bare henger på et stativ. Vår Me&i selger, Line, er bare så flink til å sette sammen de forskjellige plaggene som vi andre kanskje aldri hadde kommet på selv.
Det jeg dessverre glemte litt underveis var å ta bilder av kalaset. Mange av jentene hadde ikke sett hverandre på lenge, og jeg ble revet med i den ene samtalen etter den andre. Tiden bare fløy avsted.
Lurer på hvem som har glemt igjen denne lua her. Bjørn Erik hilser og sier den lukter godt…
I dag tikker den ene fine meldingen inn etter den andre. Det er kjekt å høre at alle koste seg i går.
Ønsker dere en riktig god helg. Nyt den og saml masse krefter og energi til den nye uka som er like rundt hjørnet.
Åhhh, nå gleder jeg meg til i kveld! Huset skal fylles opp med kjære kollegaer, gamle klassevenninner og venninner generelt. Nå er det min tur til endelig å ha Me&i selskap. En skulle tro jeg hadde fått tak i det jeg trengte nå, at både lommebok og garderobeskap var “metta”, men neida.
Me&i feirer 10 års jubileum og har valgt å hoste frem noen skikkelige nostalgitripper. De beskriver de nylanserte klærne, Me&i darlings, som høye “wow”-faktor go´biter, og jeg er så til de grader enig. De som kjenner meg vet at jeg også elsker å Mille og meg opp i samme outfits, og her har jeg altså muligheten igjen, juhuuuuu!
Er ikke retro t-skjortene kule?! Kjolene må jeg bare ha!
Bjørn Erik hjalp meg med akvariumet i dag, phuuu, det er litt av en jobb, men flott når det er ferdig.
Tror vi blir 15 stykker i dag. En stor gla´gjeng hvor mange ikke har sett hverandre på lenge. Blir nok kakling på høyt nivå, regner med at taket kommer til å lette etterhvert 🙂
Nå er det en uke siden Lyril flyttet fra oss. Lyril er en av to katter vi har hatt i en evighet. Hun fyller snart 16 år, og vi har altså valgt at hun skal få leve sine siste år med Bjørn Erik´s søster i Arendal.
Når det er sagt så er vi absolutt ikke lei oss for det. Den lille frøkna har vært den største urokråka her i huset. Elsket å gjemme seg på kveldene, for å slippe å tilbringe natten ute, stjal all hundematen, og det verste var at hun stjal vår mat i tillegg. Det var ikke særlig moro å finne kattetenner i brødskivene til ungene om morningen eller oppdage at middagen som skulle bli restemat dagen etter og som stod til avkjøling, var spist av.
Vi har også andre dyr her i huset, og hun lot de aldri komme nær seg. Pippi, vår lille yorkshire terrier fikk mang en gang smake klørne hennes. Jeg ble überstrassa hver gang, var livredd. Helt ok å ha en trebeint hund, men en blind en i tillegg hadde jo bare vært trist.
En ting skal hun ha, hun var nok gata´s flinkeste musefanger. Det er flere rundt oss som har observert både mus og rotter i nærheten av husene her, men neppe her i gården. Alt som rørte på seg rundt husveggene ble jaga…
Lyril elsker kos. Hun vil helst ligge på fanget 24-7 og bli klødd bak øret. Jeg derimot er ikke så fan av kattehår. Kan ikke fordra å ha spor etter kattene overalt i huset, så jeg var så glad når de ble dressert til å ligge i hver sin kattekurv og heller fikk en klapp i ny og ne. Uff, nå høres jeg ikke særlig glad ut i dyr, men ikke misforstå meg. Det jeg mener er at jeg liker ikke at dyra tar over huset eller at det er de som står i fokus når vi har besøk. Hadde for eksempel Pippi fått bestemt selv, så hadde hun fått hoppa og bjeffa, mast og styrt hver gang noen hadde kommet inn dørene her, og det er helt uaktuelt. Menneskene i fokus først, så kan dyra gjerne komme og få oppmerkosmhet etterhvert.
Nå ønsker vi dronninga lykke til videre. Det er nemlig sånn hun kommer til å bli behandlet fra nå av. Lene kommer til å stelle og kose for henne dagen lang, så du skal se hun lever i hundre år til ♥
Etter en noe tung start på uka i går, ser dagen i dag mye lysere ut. Det var deilig med en utblåsning, har tenkt på det lenge, og det var godt å få tankene nedskrevet. Nå er det derimot på tide å tenke positivt og komme seg videre. Jeg skal forsøke å være mer tro mot meg selv og mine. Stå opp for meg selv og andre, ikke jatte med eller bare følge flokken.
Hva synes dere forresten om disse sovemaskene? Om 2 måneder reiser vi 10 stk. på skikkelig jenteheisatur til København, og da tenkte jeg å ta med en liten gave til dem alle. Satte husbonden på saken, siden han elsker å shoppe fra Kina, og i dag ramla det altså 30 forskjellige masker ned i postkassa mi. Hva i huleste, 30 stk.!? Trengte jo bare ti, men igjen, det var så überbillig, mente han, at han bare måtte ha alle sammen.
De er kjempesøte, synes jeg. Nå er det bare å pakke med noen silikonpropper til å ha i ørene også, så skal det nok bli god søvn på heile hurven 🙂
Nå skal jeg snart ordne meg litt. Skal på kundekveld på Avea klinikken. Tror kanskje de skal sminke meg opp, noe jeg ikke har peil på i det hele tatt. Men som jeg har sagt tidligere, “det er aldri for seint å lære”. Blir spennende.
I det siste har jeg reflektert mye over livet mitt. Hvordan har jeg det egentlig? Stadig dukker samme spørsmål opp: “Er jeg god nok?”
Denne måneden fyller jeg 46 år, er nok godt over halvveis i livet, og allikevel så lurer jeg på om jeg er god nok! Er ikke det absurd?! Burde man ikke være trygg nok på seg selv at slike tanker ikke eksisterte? Når er det på tide å stole nok på at de valgene man tar, er de riktige? Og ikke minst, når skal menneskene du har rundt deg akseptere deg for den du er?
Jeg har alltid hatt stor respekt for eldre mennesker, eller alle mennesker. Alltid tatt meg tid til å lytte, høre godt etter og tatt i mot gode råd. De gode verdiene jeg viderefører til mine egne barn, har jeg selv lært av forbilder jeg har vokst opp med. Men når kan man slippe helt taket, stole på egne avgjørelser?
Jeg merker at jeg higer etter aksept. Aksept fordi jeg kanskje tenker og gjør ting litt annerledes. Ønske om å bryte gamle mønstre, gammeldagse måter å tenke på er sterkt. Jeg er ikke så interessert i å gjøre alt etter boka. Verden har forandra seg, samfunnet likeså, og for meg er det ikke så viktig “å følge saueflokken”.
Det er mange som higer etter det “perfekte” liv, men hva er egentlig det? Er det om å gjøre å delta på flest mulig spennende aktiviteter, være den flinkeste husmoren som lager de sunneste middagsrettene eller den som har flest “bestevenninner” rundt seg? All respekt til de som klarer å dele seg selv mellom alt dette, men dette gjør i alle fall ikke meg lykkeligere. Jeg klarer ikke å stå med et bein i alle leire å “please” alle på min vei, da er jeg ikke tro mot meg selv.
Det er akkurat det jeg sliter med, det å være tro mot meg selv. Jeg tier ofte i situasjoner hvor jeg burde sagt i fra. Kall meg gjerne konfliktsky, men av og til er ikke alle “kamper” verdt å ta, tenker jeg. Men det er da jeg mister litt av meg selv, for ved å ikke si noe så samtykker jeg jo. Hvorfor ler jeg når noen lirer ut av seg “ironiske” spydigheter på min bekostning? Og hvorfor ler jeg når de samme menneskene gjerne gjør det mot andre også? Hvorfor stiller jeg ikke opp for meg selv og andre, ved å si i fra? Hva har jeg å tape?
Det er vel ikke for seint å være tro mot seg selv, følge sitt eget hjerte? Man kommer nok lengst ved å ta de ærligste valgene, selv om man kanskje minster noen på veien…
