Da skinner huset og han far er snart på vei hjem fra havet. Godt med slike små hverdagslykker, gleder meg til å ha han rundt meg igjen. Jeg lengter etter de store gode armene hans, og de varme klemmene ♥
Jeg skulle vel egentlig ha vært på trening nå, men dagen er ennå lang. Regner med at joggeskoa snart hentes frem, så den dårlige samvittigheten slipper taket. For som sagt så er det kun 50 minutter som skal til, og det fortjener helsa mi.
Men det er nå godt å ha en dag hvor man kan gå rundt å pusle med småting. Skal i bursdag til søndag og en god nabo har snart termin og skal endelig få hilse på gutten sin, så her pakkes det pakker og skrives kort. Jeg må også få gjemt bort alle gavene som ble kjøpt inn til snuppeline i går, så her går det noen meter med papir og tape nå.
Mille startet forøvrig dagen med å lese Aftenposten Junior som hun mottar hver uke, og hvor tilfeldig var det ikke å plutselig bla opp på siden “Hva er egentlig kreft?”. Kanskje ikke det hyggeligste å lese om på morningen før skolestart, men det gikk ganske greit. For hun er veldig nyskjerrig den lille frøkna vår. Det er godt og ikke minst viktig for henne å forstå det som skjer rundt bestefaren ♥
Er det noen som kjenner igjen mønsteret? Kan ikke røpe for den vordende moren hva hun skal få, men at det er noe fra Me&i kolleksjonen kommer nok ikke som en stor overraskelse…
Ønsker dere alle en fortsatt fin dag, skrives sienere!
Akkurat nå ringte mamma på vei hjem fra Ullevål sykehus. I dag har bessen fått vite at han har kreft og det virker nesten som om han visst det, stakkar. Mamma og han har fått tid til å snakke i sammen, og han er nå forberedt på å måtte være på sykehuset for behandling. For ja, han skal gjennom cellegiftkurer så nå gir de han forbehandlinger for å være bedre rusta til å takle det. For oss ble beskjeden om at han skal gjennom dette en lettelse. For vi var jo redde for at det ikke var noenting å gjøre, at det var for seint. Vi vet at dette ikke kommer til å ha full helbredende virkning, men kanskje stanser det opp den negative utviklingen litt og gir oss et pusterom og mer tid med vår kjære.
Synes avstanden til mamma er fryktelig lang nå, så det er godt at Dennis er på vei til Oslo og skal møte henne i morgen. Selv er jeg sjeleglad for å få Bjørn Erik hjem. For det kan hende jeg også tar turen østover. Må se det litt an, om det passer for mamma og ikke minst om det passer rundt det som skal skje på sykehuset.
Det skjer en del ting her hjemme også. Selvfølgelig ikke like viktige ting som at bessen har blitt alvorlig syk, men det at Mille-mor blir ni år om noen få dager, og skal ha stor feiring, må heller ikke glemmes. Denne gangen har jeg lovet henne å ha alle jentene i klassen på overnatting og det krever litt organisering. Kan ikke bare reise avgårde og overlate alt til han far.
Jeg benytter meg av hvert bidige ledige minutt til å forberede dagen hennes. Det er godt å ha noe å henge fingrene i når tankene er helt andre steder. Så etter trening i dag, var det ut på stor shoppingrunde. Godt mommo har sendt penger, for ønskelisten til snuppeline var lang. Tror nok det er ei som kommer til å gå i taket av glede om litt over en uke.
Nå har vi smakt litt beskjedent på julematen. Elsker julepølse, og det gikk ned på høykant hos hele gjengen. Is til dessert var heller ikke å forakte. Vel, jeg styrte selvfølgelig unna. Rører ikke snop i ukedagene, men det er gudskjelov ikke så alt for lenge igjen til lørdag.
Ei snill prinsesse har akkurat fått vite at hun skal få fortsette å ha hesten Vilja på fôr neste år også. Dere kan tro ønskelisten på hesteutstyr er lang!
Nå føler jeg at vi lever i en boble. Vår lille verden står stille, mens alt rundt oss går videre. Vi har fått beskjed om at vi har bessen på lånt tid, og det er vanskelig å akseptere. Synes det er forferdelig urettferdig etter alt han gikk i gjennom i fjor. Da lå han flere uker i koma og skremte livskiten av oss alle. Vi trodde lenge vi aldri skulle få snakke med han igjen, men han våknet altså opp, som et mirakel og kjempet seg tilbake.
Nå er det dessverren ingen helbredende behandling som kan hjelpe han. På kort tid har han altså fått kreft og det har spredd seg aggressivt. Det har nådd hjernen, og det var først da mamma skjønte at noe var galt. Han glemte plutselig ting, falt litt ut og begynte å sove mye. I forgårs besvimte han og havnet derfor på sykehuset. Sjokket var stort når vi fikk høre at han hadde fått kreft. For etter hendelsen i fjor har han stadig vært til kontroll og blitt sjekket grundig, uten at de har funnet noe galt.
Mamma er steintøff oppi det hele. I hvert fall når hun snakker med meg. Hun er selvfølgelig sønderknust, men tanken har i det siste streifet henne om at hennes kjære er veldig syk. Nå er hun først og fremst opptatt av at Steinar skal ha det best mulig den tiden han eventuelt skulle ha igjen. I dag når jeg snakket med henne, var hun på vei til sykehuset med en rekke ting i bagen som hun vet han setter stor pris på. Da hadde hun pakket med alle bildene av barnebarna, brillene hans, tøflene, nye ukeblader og selvfølgelig det beste han vet, lunchkaker fra Ica. Han vet ikke selv at han er alvorlig syk, for han er ikke sterk nok til å takle den dårlige nyheten. Det er ingen vits i å bruke de gode våkne øyeblikkene til å mørklegge dagen hans.
Her hjemme går det i bølgedaler. Gruet meg noe forferdelig med å fortelle dette til guttene og Mille. Jeg tror på åpenhet og det hadde vært helt umulig for meg å fungere her hjemme uten å dele dette med mine kjære. Guttene ble selvfølgelig veldig lei seg, men stakkars Mille-mor begynte å stortute. Hun var utrøstelig, for bessen har aldri vært noe annet en den snille og gode bestefaren som alltid har tullet og tøyset med henne. Mommo og bessen er duoen som alltid har holdt i sammen og som alltid har stilt opp. Det var nesten litt deilig med reaksjonen hennes, for da fikk vi holdt godt rundt hverandre, mens vi trøstet og gråt om hverandre.
Det er søren ikke lett å vite hva vi kan og ikke kan fortelle til våre små. Jeg valgte å si at bessen har blitt veldig syk igjen og at denne gangen er det ikke sikkert han blir frisk nok til å komme hjem igjen. Mille går fra å være bunnløs fortvila for at snille bessen skal forlate oss, til å bekymre seg stort over hvordan mommo har det. Alt hun sier kommer rett fra hjertet. Det er så mye omsorg i den lille kroppen. Tankene svirrer…
En veldig snill nabo skjønte nok i går at vi ikke hadde det så enkelt, for hun sendte sin herlige lille datter på besøk til oss. Tårene ble bytta ut med lek og moro for en stakket stund og det var en enorm lettelse. Sammen koste de seg til det var leggetid, og det var godt å høre latteren der oppe.
I dag morges fotalte jeg taxisjåføren hennes, assistent læreren og SFO lederen hva som har skjedd. Synes det er utrolig viktig at de som er rundt henne hele dagen, er med på hjelpe oss å svare på de spørsmålene hun stiller. For dette er vanskelig. Vanskelig og uvirkelig for oss alle. Skulle ønske det var en vond drøm som vi snart våkner opp av…
Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld, ta vare på hverandre ♥
Nå venter jeg på at lille Mille skal komme hjem, og det er med tungt hjerte at jeg er nødt til å fortelle henne at bessen har havnet på sykehus igjen og er alvorlig syk. På omtrent samme tid i fjor trodde vi at vi skulle miste han, men han klamra seg til livet og ga aldri opp. Han kjempet seg tilbake og hadde en fantastisk sommer med mamma på hytta i Fredrikstad. Vi var alle overbeviste om at han var kommet over kneika og at vi hadde mange år igjen med den gode gamle bessen vår, men nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.
Gutta og jeg har akkurat hatt en lang samtale om at denne gangen så er vi kanskje ikke like heldige. Det ser ikke bra ut, men alle prøvene er ikke tatt ennå så vi har fortsatt et lite håp. Synes så synd på den fine mammaen min som står midt oppi det igjen. Hun er noe av det snilleste på jord, og jeg skulle ønske hun slapp dette.
Det er så typisk meg å våkne opp før fugla fiser når man egentlig kan nyte at ungene har skolefri og ligge å dra seg. Men neida, her sitter jeg med tekoppen sin, og ser på opptak av Senkveld, og selvfølgelig har jeg Macén planta godt i fanget. Klager ikke, for med den tette timeplanen denne familien normalt har, nyter jeg øyeblikket. Blir jo litt distrahert av Nummis og Harald da, for makan til morsommere tullinger skal man leite lenge etter. Elsker de gutta der, men tror neppe de klarer å toppe latterkrampen jeg fikk når Harald var nødt til å delta på naken yoga.
I går gjorde altså Mille og jeg noe litt utenom det vanlige på en lørdagskveld. Vi stilte opp i fakkeltoget, demonstrasjonen mot pels. Nå synes jeg nemlig snuppeline er gammel nok til å lære om livets skyggeside. For her i huset er vi så til de grader i mot pelsbruk. For det å “flotte seg” i dyrbar pels er for meg helt uakseptabelt. Norge er snart det eneste landet igjen i Europa som fortsatt har pelsfarmer og det er helt forkastelig. Men jeg er optimistisk, jeg tror på en avvikling ganske snart. Få det fjerna!
Dere skulle sett hun flotte engasjerte snuppa mi i går. Når en av talerne opplyste oss om størreslen på mink- og revburene som blir brukt i dag, at reven aldri får brukt labbene sine til å grave med, eller at minken aldri får oppleve det å svømme i vann, skreik hun ut “URETTFERDIG”. Som regel er jeg raskt ute med å dempe henne i store forsamlinger, men i går fikk stemmen hennes ruve. Når hun i tillegg fikk vite at reven blir avvlivet med en elektrode plassert i endetarmen og i munnen, ja da ble hun krakilsk. Fine jentungen min. Jeg trenger nok aldri å være i tvil når det kommer til hvilken side hun vil kjempe på i fremtiden. Hun kommer til å tale dyrenes sak ♥
Pippi var selvfølgelig med!
Vi vare hele 300 engasjerte mennesker som møttes i går. Dere kan tro det var noe feige ungdommer ved jernbanen som ikke turde å se oss i øya når vi gikk forbi dem. De strålte ikke akkurat med den stygge pelskraven rundt hetta si…
Tips: Har du en pels du vil bli kvitt, send den til Dyrebeskyttelsen Norge. De klipper den opp og bruker den til underlag til for tidlig fødte dyr. Da vil den i det minste komme til nytte, i dyreverdenen, der den hører hjemme.
Ønsker dere alle en god søndag. Her i Stavanger er det skikkelig ruskevær, så jeg gleder meg til å kle meg godt å ta med meg snuppeline i stallen seinere.
Åhhh salikatt, nå var det godt å slenge beina på bordet og la sofaen fange en. For denne dagen har vært laaaaaang, men dog helt herlig, akkurat som jeg forutså. Mille fikk til veldig mye på ridebanen i dag, den beste opplevelsen der til nå, og kvelden avsluttet vi altså med å gå i demonstrasjonstog.
Vi var ute av dørene rett før ett i dag og ramla altså inn dørene for en liten stund siden. For å si det sånn, vi føler oss meget godt fornøyd med innsatsen ute i det fri. Det har gått i hundre, så vi hadde stående crispy-chicken stopp på torget før vi joina fakkeltoget mot pels. Akkurat den fantastiske opplevelsen må jeg få lov til å komme tilbake til dere med i morgen, for akkurat nå er det like før jeg stuper.
Alle tre jentene (ja, Pippi også) er nydusja og har hoppa oppi one-piecen. Nå skal det fråtses i snop og det skal snurres film.
Da er vi snart på vei ut dørene her. Gode og mette etter en skikkelig egg, bacon og nugatti frokost. For i dag er det lørdag og den feirer vi fra morgen til kveld. Hele gjengen er så dyktige gjennom hele uken, så i dag kan kroppen forvente seg både sukkersjokk og fedmesjokk.
Vi er altså på vei til stallen, og der kommer vi nok til å bli hele dagen. For i går hadde Vilja tatt vaksine samt slipt tennene så derfor fikk hun hvile fra ridningen. Mille tok henne med på en liten leietur, mens jeg møkka. Etterpå satte vi oss ned i båsen hennes og bare koste. For Vilja er nemlig en liten smarting. Hun deler villig ut små kyss og bøyer hodet mellom beina for en liten gulrotbit. Hun er flink i å underholde oss.
Regner med at det blir pølser og vafler i stallen, for kl. 17:30 skal jeg altså ta med meg Mille og Pippi på deres første demostrasjon. De har jo begge vært med på å gå i 1. mai toget, men denne gangen skal vi altså være med på å belyse det grove misbruket i pelsindustrien. Det er min store oppgave å videreføre gode verdier til mine barn og dette er en av de tingene jeg brenner for.
Sola skinner og det blåser friskt, jeg føler på meg at dette blir en bra dag!
Da får vi komme oss avgårde. Må kle oss godt, for vi regner med å dra rett i fra stallen og inn til byen.
Ønsker dere alle en koselig lørdag. Ta vare på hverandre ♥
Åhhh, nå gleder jeg meg til snuppeline kommer inn dørene her. Denne helgen skal nytes fra begynnelse til slutt. Pelle og Thea har planleggingdag og tar livet helt med ro, Dennis har reist med kamerater til Dublin og Mille og jeg skal altså tilbringe mange koselige timer i stallen med Vilja.
Jeg har lagt noen hektiske helger bak meg nå. Det har vært høy sjampisfaktor og sene kvelder, og nå føler jeg virkelig for å innhente meg med mine små. Elsker når det skjer mye på en gang rundt oss, men når jeg satte meg ned et par timer i går og planla resten av året, så heva skuldrene seg et par hakk. Det er søren meg mye som skal klaffe nå frem til jul. Først og fremst var det viktig å få Vilja med inn i planlegginga, men med avspasering, London tur, Mille´s bursdag, teater og konserter foran oss, var det jammen meg ikke enkelt. For vi går på mange forestillinger nå før jul. Mille setter det høyt på topp ti lista si.
I dag skal vi altså i stallen igjen, og dette blir jeg aldri lei av. Der har vi kvalitetstid som mor og datter og lader batteriene. Når vi kommer hjem i kveld, venter det oss en stor gryte med hjemmelaga lapskaus som jeg lagde i går. Smaker sikkert mye bedre i dag. Gjør som regel det når man slipper å henge over grytene først.
Nå har jeg en liten time på meg før snuppa er hjemme. Den skal nytes i stillhet med et nyinnkjøpt Kuler og Krutt (KK).
Jeg er altså så glad for at jeg har joina den lokale Yorkshire Terrier klubben her i Rogaland, for nå kommer invittene på rekke og rad om å gå på tur i sammen. I går var det første gangen for Pippi og meg, og dere kan tro jeg var spent. For hun lille snella mi vil jo helst være menneske og går store omveier når hun treffer på andre firbeinte. Kanskje ikke så rart når hun kun veier 1,5 kg og rekker 15 cm over bakken. Når matmora også nekter å bære henne, behandler henne som en stor hund i liten kropp, ja da frister det oftere med et pledd i sofakroken.
Men nå har vi i alle fall fått lov å treffe Iris og hennes tøffe lille Molly på Hellestøstranda. For et fantastisk møte! De små jentene våre fant tonene ganske raskt, eller Molly overså vel egentlig Pippi og tok kommandoen og styrte showet, men jeg så Pippi elsket det. Glemte seg bort et lite øyeblikk og løp faktisk 10 meter unna beina mine. Det er så absolutt ikke hverdagskost, så dette må gjentas!
Molly var nok veldig tøff syntes Pippi. Slepte på “store” stokker, stolt som en hane!
Vi er så utrolig heldige som har disse fantastisk fine strendene vi kan besøke. I går var jeg helt sikker på at regnet skulle vinne, men der tok jeg feil. Fargespillet på himmelen gjorde meg helt stum av beundring.
Ja da var jeg godt i gang med dagen. Treningen er unnagjort og det samme er butikkinnkjøpene. I dag står det hjemmelaga lapskaus på menyen, for nå ser jeg at diverse grønnsaker snart krøller seg i kjøleskapet. På tide å få brukt dem til noe fornuftig. Det skal nok gjøre oss godt etter alle meldingene jeg fikk over sjokket at ungene mine faktisk elsker og får lov til å spise spagetti på boks. Nå må dere ikke tro dette er ukentlig, men av og til må det da være lov å sanke inn noen ekstra mammapoeng og gi litt etter.
Mens jeg satt og varmet opp på Pulz i dag, og tittet på de andre sprekingene rundt meg, slo det meg at jeg nok er det mest bedagelige aktøren der oppe. Jeg trener som tidligere nevt vekter mandag, onsdag og fredag og de andre dagene svetter jeg på sykkelen og tredemøllen. Men jeg er aldri der lengre enn 50 miutter, og det er jeg nok ganske alene om. Vel, nå er jeg veldig tydelig på at jeg kun er der for å trene og ikke skaffe meg nye venner også da. Jeg sier hei og kjører deretter full guffe med musikk på ørene for deretter å sette i gang.
Det går ikke en dag uten at vi hører om kropp, kropp og atter kropp, og akkurat nå, så er vel jeg også litt i overkant opptatt av å komme i form. Jeg har fått kniven på strupen om å styrke overkroppen og muskler som ikke spiller på lag, hvis ikke vil jeg aldri mer klare å komme meg på jobb igjen. 46 år og uføretrygda frister ikke, så nå legger jeg alle krefter inn og følger alle gode råd på min vei. Samtidig så har jeg også kommet dit hen at jeg tenker på hva jeg putter i meg. Det er neimen ikke så lett for denne dama her. Kunne jeg valgt, så hadde jeg spist pizza, spagetti og taco annen hver dag uten å bli lei. Samtidig er jeg glad i å åpne en pose ostepop, faktisk samtidig som jeg står over middagsgrytene. Hvor vilt er ikke det?! Jeg er altså så til de grader glad i alt som er usunt, og ofte så gleder jeg meg til at ungene har lagt seg så kan ta frem sjokoladen. Ja, for der er jeg streng. Ungene får absolutt ikke fråtse, men herrejemeni hvor sjukt er det ikke å la et av dagens høydepunkt være å få ungene i seng så du selv kan sitte der å smugspise aleine?! Men, men, det går i bølgedaler og i det siste har jeg vært veldig flink. Jeg lar lørdagen være kosedag og de andre dagene er det litt av alt. For her spises det både pasta, poteter, brød og ikke minst frukt, for jeg tror på det å variere.
Folk har blitt så hysteriske og jeg kjenner flere som de siste åra konstant har gått på en eller annen form for diett. Om ikke diett, så har de i alle fall kuttet ut både det ene og det andre som for meg er helt uaktuelt. Ikke søren om jeg har tenkt å hive meg på slike “trender”, for til syvende og sist falle tilbake til gamle vaner og se dønn lik ut. De snakker høyt og lavt om at hvis man kutter ut ditt og heller spiser datt, ja da får man superkroppen og lever lykkelig resten av livet, men dessverre så har jeg har ikke akkurat sett de store forandringene på noen av dem.
Samtidig sverger mange til å ta kroppsanalyser, tester i hua og ræva for å få en bekreftelse på hvordan det står til med kroppen. Jeg styrer unna! Tror nesten jeg var den eneste som ignorerte å delta når jobben inviterte oss alle. For det sier seg selv at når jeg veier 68 kg, ja da er jeg i aktivitet og kjøleskapet mitt bugner av variert kost, mens de gangene vekta har vist 96 kg, og joda det har den gjort flere ganger, ja da sitter jeg stort sett på ræva og spiser crap. Jeg trenger da ingen tabell som viser meg om jeg er sunn eller ikke, for i løpet av alle disse årene så veit jeg jo hva som er bra eller dårlig, når jeg selv er fornøyd eller ikke. Det er så enkelt som å si at enten så føler jeg meg akkurat passe, noe i overkant (det er der jeg er nå, men ganske så fornøyd), eller så er jeg feit. Jeg trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det å veie nærmere 100 kg når man måler 174cm på strømpelesten, hverken er godt for kroppen eller sjelen.
Så bodyanalyser er kanskje vel og bra for de som ønsker å analyserer seg selv ned til minste detalj for å være lykkelig. For meg handler det om å gjøre det enkelt og så normalt som mulig. Ikke minst for at familie og resten av de rundt meg ikke skal trenge å ta noen hensyn. For jeg sier gjerne “ja takk” til et kakestykke i ny og ne, for det handler jo om å leve i nuet, ikke alltid hige etter det som ligger langt der framme….
Nei, nå må jeg komme meg i dusjen. Dennis som tok bildene til dagens blogg synes nok ikke det er like lækkert å ha mammaen sin svinsene rundt i gammelt treningstøy.
