Da setter vi snart nesa vår hjemover igjen. Hmmm…har vel egentlig ikke så veldig lyst, men tror ingen av oss har godt av mere egg og bacon til frokost. På tide å komme tilbake til “reality” og ikke minst Pellemann som jeg tror har savna oss bittelitt.
Ja, her har dere altså Kuta Beach. Vi ble frarådet fra å dra hit, men nå angrer vi faktisk på at vi ikke tilbragte mere tid her. Fyttikatta for noen kule bølger! Det er jo det vi digger mest. Folk sa det var litt kjas og mas med selgere her, men det er ingenting i forholdt til gatelivet i Spania eller Hellas. De forstod ganske raskt at vi ikke var noen fancy folk som trengte smykker, klokker eller hårdill. Så etter ti minutter lot de oss være i fred.
Den perfekte plass å lære seg å surfe på, så neste gang, jada jeg tror det blir en neste gang, så skal han far få surfe så mye at han vil, helt til han får det skikkelig til. Til nå har vi kun bodysurfa på sånt lite brett, men det er så absolutt på tide å lære seg å gjøre det skikkelig.
Tror nok duoen min fikk skjørt seg litt allikevel. Både Mille og Bjørn Erik kunne omtrent ikke gå etterpå, for hele kroppen var forslått. Mille fikk seg en bølge i bakhodet der som virkelig slo henne ut et lite øyeblikk, men som alltid gikk det bra. Det var verre med skrubbsårene mellom beina…de må nok pleies litt.
Normalt så pleier lesertallene å gå kraftig ned i ferien, men denne gangen er det superkjekt å se at at dere tar dere tid til å sveipe innom. Setter utrolig stor pris på det!
Som dere ser så fortsetter Bjørn Erik å presse oss tuppene til å være med på alt mellom himmel og jord, men akkurat denne gangen så storkoste jeg meg. For firehjuling har jeg vært borti før. Kanskje ikke så stor og med så mange hestkrefter, men det måtte kanskje til med det terrenget som lå foran oss.
I to timer kjørte vi gjennom et helt fantastisk landskap som hele tiden var i forandring. Vi dro langt opp i åsene, gjennom riskmarker, appelsinplantasjer, landsbyer, ned kjempebratte knauser opp nesten umulig bratte bakker og ikke minst gjennom store søledammer. Wow, for et adrealinkikk!
Bare oss tre, sammen med en guide storkoste gjennom eventyret. Jeg var helt kaputt når vi var ferdig, for det tok på å være så skjerpa over så lang tid. Men fyfader så moro!
Det var deilig med en etterlengta drikkepause og egenplukka appelsiner…
Kom levende fra det her også! Neida, nå tuller jeg bare. Fantes faktisk ikke redd en plass, dette var bare kjekt!
Da begynner det vel å bli dag hos dere der hjemme også. Nyt den!
Ja, i går hadde altså han far lagt opp til den ekstremsportdagen langt oppi åsene her. Tror ikke jeg har vært så redd på lenge!
Vi dro tidlig om morningen og var ikke hjemme før i kvellinga. Det var ganske langt å kjøre, men det var virkelig verdt turen. For vi endte opp langt inne i bushen, ganske høyt i landet og fikk oppleve “country-side” livet så til de grader. Langt fra turistene, vekk fra sjas og mas. Det var altså så vakkert der!
Jeg hadde ingen anelse om hva vi skulle være med på. Fikk kun vite at det var ufarlig. Ufarlig meg i ræææææva! Jeg ble altså så stressa der et øyeblikk. Særlig når jeg hadde kommet godt i gang og skjønte at det ikke var noen vei tilbake.
I hele to timer fløyt vi på hver vår lille oppblåsbare båt. Langs trange helt overgrodde elveleier til små og STORE fossefall. Gurimalla, jeg skjønner ikke at jeg turde!
Jeg ble rett og slett litt engstelig der et øyeblikk, for strømmen var så sterk, og til tider så det neste umulig ut å forsere noen av fossene uten å slå seg forderva i alle steinene som var rundt oss på alle hold. Men sikkerheten var stor og nøye planlagt. Vi hadde med oss hele fem guider, og de stod på alle de vanskelige stedene og sørget for at vi kom oss forbi dem like hele.
Mille og Bjørn Erik gapskrattet og lo seg gjennom hele eventyret…jeg derimot var litt på tuppa og pustet lettet ut når beskjeden “calm and easy last 25 minutes left” endelig kom. Var faktisk glad jeg overlevde jeg….neida, eller joda, dette er langt unna min komfortsone. Om jeg hadde gjort det igjen? Ja, faktisk! Alle kan ha godt av å få hjertepumpa opp noen hakk en gang i blant.
Tøffeste jenta ever! Hun frykter ingen fare når det kommer til ting med fart og spenning. Hviner og ler og er helt ustoppelig…
Jeg skriker før det har begynt jeg…
Bjørn Erik:”Jeg tror du var helt under vann der et øyeblikk, Nina?” Jeg:”Ehhh nei, tror ikke det” JODA! Ikke særlig “classy” det siste bildet der, men det beskriver godt hvordan jeg opplevde situasjonen, thihiii…
Nå er det natta. En meget sliten gjeng ligger som noen slakt spredt rundt omkring her. Vi var oppe klokka syv i dag, for han far vil utnytte de siste dagene maksimalt. Så det ble ingen strandkos denne dagen heller, men fyttikatta for noen fantastisk ekstremsport opplevelser vi hadde. Vi har altså tilbragt dagen i fjellet, og jeg gleder meg til å dele galskapen med dere i morgen.
Kroppen var helt mørbanka når vi kom hjem i åtte-tiden i kveld, så snuppeline og jeg tok oss en velfortjent balinesisk massasje over hele kroppen. Åhhh, det gjorde godt. Så godt at vi faktisk satser på det i morgen også. Mille synes forresten det var dødskult å ikle seg den sorte papirunderbuksa. Vet nå ikke helt om jeg var enig i det…
I dag tvang vi oss til å gå på Hard Rock Cafe for å spise sein middag. Eller tvang og tvang “Fru Blom”. Maten der er jo helt fantastisk, men vi har likssom vært så mye mer opptatt av de lokale restaurantene her enn å gå på det faste og vante. Men det var umulig å gå langt med Mille i kveld. Hun var så sliten at dette ble det smarteste valget. Vi bor jo her, så da sier det seg selv at vi var nødt til å stikke innom før eller siden.
Vel, overskriften i kveld ble nok noe misvisende. Det ble selvfølgelig ingen “rocka” kveld. Vi sang litt over den møreste spare-ribsén ever, men måtte skippe desserten til fordel for senga.
Tuppene fikk endelig lufta de sommerglade Me&i kjolene…
Ønsker dere en fortsatt fin kveld! Vi har akkurat fått med oss at Lura Bulls, Bjørn Erik sitt gamle amerikanske fotball-lag, har blitt Norgesmestere. Flott å kunne ligge her i senga på Bali og se kampen live over nettet. Det er bare å gratulerer gutter! Knallbra!
I går var det altså min tur til å få en av mine ønsketurer oppfylt, nemlig Goa Lawah flaggermus tempelet. Dette er noe av det jeg har fryktet mest, men allikevel hatt velidg lyst til å besøke.
Vi valgte å leie oss en guide, noe vi av erfaring vet vi lærer mest av. For en opplevelse og guriland for en atmosfære! Det anslås at hele 1 million flaggermus lever i den 50 meter lange grotten. 1 million! Når vi gikk opp siste trappetrinn og inn på selve gårdsplassen, kunne vi høre lyden av dem. Jeeeeeesus! Ble bittelitt stressa der et øyeblikk, men vi holdt oss selvfølgelig på god avstand fra selve huleinngangen, og det med rette! For i samme hule bor det også en gjeng med pytonslanger, hjælp!
Det var helt sprøtt å se inngangspartiet, for på den ene siden hang det klaser på klaser med flaggermus, men på den andre siden var det helt tomt…for i sprekkene der bor slangene. De hadde visst aldri angrepet noen av menneskene her, de kom kun ut når de var sultne og tok en liten jafs av matfatet som hang i taket. Aldri i livet om jeg hadde putta nesa mi inn der, men det gjorde folka her titt og ofte. For langt inni hulen er det også et lite tempel, og de sverget på at ingen hadde blitt angrepet før. Naturen holdt seg i god balanse ved at slangene tynna ut rekke litt ved å spise litt flaggermussnop, og det var de godt fornøyd med.
Mens vi var der dukket det plutselig opp en stor kortesje med pynta lokale folk. De skulle “feire” landsbyens kremasjon av de som hadde gått bort i det siste. Alle blir kremert og asken blir spredd ut over havet. De tror på reinkarnasjon. Hvis de har vært snille kommer de tilbake som mennesker og hvis de har tøysa det til litt kommer de tilbake som dyr. Det koster rundt 1800,- for en kremering, og DET dere er masse penger her nede. Særlig når du vet at de kan brødfø en familie på tyve kroner dagen. Derfor er det helt normalt at de felleskremerer landsbyfolka sine. De lar kroppene være nedgravd til det er dags, og guiden vår hadde ventet i tre år på å kremere sin far i forrige uke. I hans by ble hele 110 mennesker kremert i sammen.
Goa Lawah tempelet ble bygd på 1100-tallet. Det er et av de viktigste templene for balineserne. Alle kommer hit minst en gang i livet. De gir offergaver og tror på god karma. Når vi var der kom de med den ene kurven etter den andre med godsaker, og Bjørn Erik og jeg ble litt brydd over å plumpe oppi det her som eneste turister. Men der tok vi grundig feil. Plutselig ble vi en del av dems “gravsermoni”. De ville ta bilder av oss, og han stakkars guiden vår stilte oss opp med den ene etter den andre. Dette var tydelig en veldig priviligert landsby, for til og med guttungen på 7 år satt med en av de feteste mobiliene…
Skulle gjerne ha vært der hele dagen, i hvert fall på kvelden. Tenk å få oppleve alle de flyvende flaggermusene komme ut for å skaffe seg frukt. Himmelen blir visst helt svart av dem presis klokken halv syv…tror faktisk det hadde blitt i drøyeste laget, selv for meg.
Til høyere her bor slangene. De stakkars falggermusene ved åpningen er dessverre de som kom sist inn etter matsankingen kvelden før, og er ganske så utsatt for å bli snaddermat…
Til og med statuen får på seg klær nedentil. Man kan velge akkurat den fargen man vil, men svart og hvit står for balansen mellom det gode og onde…
Svastika, et forhistorisk religiøst “lykkebringer” symbol. Vi forbinder dette med ondskap, men hvis du ser nøye etter så er det ikke helt identisk med det vi kjenner til…
Akkurat nå har vi kommet hjem fra en ti-timers spektakulær ekstremsport-tur. Phuuu, vi overlevde, selv om jeg var ganske så redd der det øyeblikk!
I dag står det “slappavdag” på menyen. Vi rakk faktisk ikke frokosten klokken 10:30, men det er første gangen på denne ferien, så det må vel være lov. Mille og Bjørn Erik trengte virkelig å få sove ut, og det var helt greit. Jørn Lier Horst boka mi begynner å bli så spennende nå, at jeg kunne liggi limt til de sidene i hele dag.
Etterhvert har vi i alle fall klart å flytte oss fra senga på rommet til en gigatisk madrass inni cabanaen vår. Denne deilige herlighetene har vi leid for hele dagen, og skal bli et kjærkommet avbrekk til alle utfluktene vi har hatt. I morgen er det nemlig på´n igjen, så i dag skal timene nytes her ved bassenget.
Mille har akkurat vært innom og spist “frokostlunsj” med oss, men ville rett tilbake til de andre ungene på barneklubben. De forbereder show til i kveld, og selvfølgelig vill hun være med på det.
Dette er nok et av de beste “kontorene” jeg har hatt ever…
Ønsker dere alle en finfin sommerdag, hvor enn dere måtte være ♥
Blåser noen gode varme vibber fra deilige Bali til dere…
Nå køyer vi, mens dere hjemme i Norge sikkert har mange timer igjen av dagen…
I kveld fikk vi lokket med oss Mille inn i baren her på Hard Rock Hotel, men både Bjørn Erik og jeg er ganske så dårlige på det å klare å holde Mille positiv til å være der så alt for lenge. Hun takler ikke høye lyder noe særlig godt, og i tillegg er hun stuptrøtt etter tettpakka program i hele dag.
Siden vi i morgen ikke har planer i det hele tatt, håpte vi hun klarte å holde ut en bitteliten stund, men det ble med en liten time, så var hun klar for å komme seg tilbake på rommet. Helt greit egentlig, for jeg vet hun vil tidlig opp i morgen for å være med på “Lil´Rock” klubben. Samtidig har vi leid oss en Cabana ved bassenget, så jeg regner med at jeg skal klare å komme meg til hektene igjen etter en lang økt på tur i dag.
Gleder meg til å dele alt med dere, men nå blir det litt lesing og kos på ryggen før øya glir igjen…
Hadde det vært opp til Mille-mor så hadde vi blitt her på hotellet hele tiden. Hun har alt hun trenger her, og elsker alt de finner på for henne og alle de andre barna. Hun er nok den tøffeste ungen vi har, for jeg tror neppe hverken Pelle eller Dennis hadde turt å være eneste skandinav, eller faktisk europeer på denne barneklubben. Hun er ikke så sterk i engelsk, men klarer allikevel å gjøre seg forstått og skaffe seg venner. Så kjekt!
Det tok ikke mange minuttene å komme seg ned på stranda etter at vi ankom Bali igjen. Han far Bjørn Erik hadde nemlig en plan han ville ha gjennomført. Han ville at Mille skulle få være med på å redde skilpaddeunger på Kuta Beach.
Hver bidige natt sitter det vakter på stranda vår, rett ved hotellet, og sjekker om det kommer skilpadder opp og legger egg. De har i flere generasjoner vendt tilbake akkurat hit, og i veldig mange år nå har ikke dette stedet vært særlig dyrevennlig. Det er nesten umulig for eggene å bli klekt her blant alle turistene, og selv om ungene hadde overlevd i sanda så er sjansen for å klare å nå vannet ganske så liten. For skilpaddeungene går etter lyset, de trekker automatisk til måneskinnet i vannet når de er nyfødt. I senere tid har det blitt påvist at de heller velger å gå motsatt vei. De går mot byens lys i stedet, derfor er hjelp fra gode frivillige helt nødvendig.
De frivillige sitter altså vakt hver bidige natt og skuer etter disse nydelige skapningene. De sanker inn alle eggene og samler de på et felt hvor de nøye kan følge med på klekkingen. Når ungene først er født, må de i vann i løpet av 48 timer, og det fikk Mille være med på.
Mille stod i kø og fikk utdelt sin lille “Sammy”. Pappa Bjørn Erik fikk “Roy” og sammen gikk de med alle de andre hjelperne mot slippstedet på stranda. Over 200 små babyer ble sluppet ut, og det var et skue uten like. Når Mille-mor fikk vite at kun 1 av 1000 ville klare å overleve og komme tilbake selv å legge egg om ca 20 år, ja da kom tårene. Stakkars lille jentungen vår, hun er så full av følelser. Selv om hun mente det var gledestårer over å få lov å være med på denne redningsaksjonen, var det allikevel vanskelig for henne å ta farvel med den lille skapningen. Så liten og sårbar, så plutselig alene og ubeskytta.
Når så få overlever, så skjønner man hvorfor det er så viktig å ha organisasjoner som Bali Sea Turtle Society (BSTS)…
Sjekk ut den store “rugekasse”. Lagd som en stooooooor mammaskilpadde…
Hundrevis av egg ligger her og venter på å bli klekt…
Vi var så heldige å fikk se de små skapningene komme krypende opp av sanden…
Nå har vi altså kommet tilbake til Bali, og dere kan tro det var litt av en overgang å begynne å gå med BH og gre håret igjen! Ups, det hørtes litt “trashy” ut, men jeg tuller faktisk ikke. Livet på Gili Trawangan er så relaxed og deilig at det å plutselig befinne seg rundt biler og ikke minst millioner av mopeder igjen, tok nesten pusten fra meg. Hadde vi visst hvor fantastisk livet var ute på øyene, så hadde vi nok tilbragt flere dager der, men, men, det er for seint å angre på det nå.
Vi har fortsatt mange dager igjen her på Bali, og de skal nytes til det fulle. Vi har booka oss inn på Hard Rock Hotel, og Mille elsker det! Hun er akkurat blitt introdusert for “Kids Club”, og er igjen i himmelrike. Synes nesten hele dette gigantiske hotellet minner om en stor barnevennlig greie. Det er veldig lite unge mennesker her som vil rocke, kun barnefamilier…
Jeg sitter i skyggen under et stort palmetre, “chill out pool”, og går gjennom siste dags bilder på Trawangan. Hjertesukk for en dag og kveld. Igjen valgte vi å sykle rundt hele øya, og på første stopp, snorklet Mille og Bjørn Erik med en skilpadde igjen. De var så høye på denne opplevelsen etterpå at jeg måtte roe ned snuppeline med en times strandmassasje. Ble nesten litt flau av prisen dama skulle ha…60 kroner for en times “barnevakt”. Gadd ikke å prute en gang, synes det var verdt hver bidige krone.
Bittelitt slitne (jeg svetta som en gris) rakk vi akkurat frem i tide til å få med oss solnedgangen igjen. Det var svarte natta før vi kom oss tilbake til hotellet den dagen. Hver bidige time skulle nytes i vårt fine lille paradis ♥
Man skal ALDRI le av andre, men jeg ble litt tatt på senga av de to her. Det er en kjent greie at mange asiatere her nede ikke liker å bli brune. Det betyr gjerne at man har en “utejobb” som ofte rangerer deg lavere enn andre. Vår sjåfør fortalte at det kjekkeste kona hans visste var når han kom hjem med bodylotion med blekningsmiddel i. Han lo godt når han fortalte at hun stadig maste om han synes hun var “lys” nok…
I tillegg så må det nevne at Gili øyene er muslimske, i stor kontrast til Bali, så det kan hende de her ikke var så gira på å vise frem for mye kropp. Skikkelig fine var de alle fall, som fargeklatter der de kom spaserene, MED dykkermaskene på 🙂
Mille og pappsen føyk rundt på denne turboen her, alltid i front…
Mange stoppet meg og spurte hvor jeg hadde fått tak i denne “doningen”. Ser kul ut, men mye tyngre å sykle på en den fine damesykkelen jeg hadde tidligere i uke…med kurv foran. Uansett hvor høyt jeg satte opp setet fikk jeg knærne nesten opp i haka. Rally-Nina-style!
En ting er i alle fall sikkert: jeg kommer ikke til å bli ferdig med alle opplevelsene vi har hatt på Gili Trawangan på en god stund. Har fortsatt en 3-400 bilder som er urørte, og de må jeg jo få dele med dere så snart nettverket går litt raskere.
Vi har vært veldig heldige med oppholdet vårt her på Vila Ombak Hotel. Særlig når vi etter to dager fant ut at vi hadde en “hidden pool bar” rett ved siden av huset vårt. Noe gjemt, stille og ikke minst veldig delikat. Jeg er egentlig ikke så stor fan av å være rundt et basseng og jeg pleier i hvert fall ikke å bade der, men her storkoste jeg meg. Fikk til og med lest masse i boka mi, for her var det ingen forstyrrende musikk, og da dere, da er livet gull verdt.
Snuppeline elsker basseng, men blir ofte veldig syk i ørene av slikt vann, men ikke denne gangen, bank i bordet! Vi har med medisin hjemmefra, for Mille har så trange øreganger at vann ikke så enkelt kommer ut av seg selv. Vi har dråper som tørker ut ørene, og så har også fått dråper på resept som holder alt av bakterier borte. Det er så kipt å være syk på ferie, men til nå har vi altså klart oss uten legebesøk.
Beklager alle kokosnøttbildene, men den nøtta hadde vi altså ganske så mye moro med. Godt var det også, smakte egentlig ikke kokos…merkelig. I tillegg så var det litt morsomt å ligge å dra seg i bassenget, som noen hvalrosser, for borti det andre hjørnet var det nesten alltid trim på gang. Snodig å kaste en klase spinnsykler i vannet, for så å se folk puste og pese. Hadde veldig lyst til å ta frem kameraet da, men tok altså heller en kokosnøtt, fant fram boka mi og satt i helt motsatt hjørnet og slappet av…
Ser dere de hengende beina til snuppeline under treet her? Vakrere hage har jeg aldri hatt før…hjertesukk ♥
Nå har vi forresten kommet fram til siste stoppested. Vi skal være her i seks dager og Mille er i ekstase…
