Da var vi på plass på Borestranda og festivalen Lydbølger! Takk gud for at vi var tidlig ute sånn at jeg klarte å smiske til meg å få kjøre helt inn til plassen vår, for vi har med alt, absolutt ALT!
Selv om vi ligger i telt, så er jeg godt vant til Poppe-luksusen. Han far lar meg ha med meg det meste, så det er kanskje ikke så rart at jeg faktisk elsker campinglivet. Ække så sable vanskelig når teltet blir satt opp i en fei og senga reid opp for meg…
Nå venter jeg på venninnen mine, som jeg forhåpentligvis klarer å holde av teltplass til. Det begynner å komme en del folk nå, fine folk og ikke minst kjentfolk, så nå spretter vi øllen og lener oss godt tilbake mens vi ser de jobber. Neida! Jeg har allerede “lånt bort” han far en gang til kvinne i nød. Dyktigste teltbyggeren ever!
Mommo har akkurat sendt bilder med lille snuppeline som bader i sjøen på Østlandet. Hun storkoser seg, og var så absolutt ikke klar for å komme hjem til oss på leeeenge. Da er det godt å ta frem bilder med gode minner fra ferien vi nylig var på.
Gili Trawangan, en minnerik solnedgang i vakre Indonesia ♥
Da er jeg nesten ferdig med å pakke til fire spennende festivaldager, Lydbølger. Det viktigste er funnet frem: tørrshampo, øreplugger, 50 faktor i pudderform, regnstøvler og ikke minst masse hårpynt, vakre blomster. Glemte forresten å legge frem wipes, for det er også er et “must” å ha med når man telter!
Nå høres jeg neste ut som en “skittgris” som tar med tørrshampo, men med mitt flokete ugreie hår, er det en åpenbaring å ta en runde med den sprayflaska en gang i blant. Selv om håret mitt er nyvaska, ser det fett og møkkete ut på få timer, så tørrshampo er virkelig en innertier å ha med seg på festival.
Øreplugger er også en nødvendighet. Bjørn Erik snorker og det gjør pinamegdø jeg også. Har faktsk opplevd å vekke meg sjøl med min egen buldring, så det er bare å plugge igjen og stenge verdenen ute mellom øktene.
Colorescience sitt 50 faktor pudder er med meg overalt. Alles kjære Jan Thomas og jeg er hekta, se her. Om morningen påfører jeg Dr. Obagi sin 50 faktor, ZO Medical Oclipse-C solkrem, men når jeg først har sminka meg så er det perfekt å fortsette å beskytte seg videre gjennom dagen med 50 faktor pudder. Løøøøve it!
Regnstøvlene var det første jeg fant frem. Vet det skal komme noen dråper i løpet av helgen, og jeg er avhengig av å bruke dem når jeg skal på do, særlig om natta. Festivaldoene er ikke alltid så innbydende, de plerer å være ganske så “blaute” utover dagen, så støvler er nok det beste fottøyet å ha på seg.
Blomster i håret er alltid vakkert, ikke sant? Fikk tak i noen løse med sånn stiv “snurrerundtpinne” på i dag, og skal nok få brukt de flittig. For jeg liker å “pønte” meg bittelitt på festival, særlig når jeg ellers ikler meg store saggebukser…
Nå har han far tatt seg en tur med “elskerinna” si, frøken Harley, mens jeg skal se en episode av Mr. Selfridge før jeg pakker videre.
Guriland så flott det er ute nå! Mista jo nesten litt motet når vi kom hjem fra Bali og måtte finne frem ullsokker og jakke igjen, men nå tror jeg vi sier at sommeren er på vei tilbake igjen. Det gledes, særlig når sommerens store festival Lydbølger er like rundt hjørnet.
Vi skal selvfølgelig ligge i telt, så nå testes det madrasser og grillen pusses rein for rust. Åhhh som jeg elsker festivallivet! Særlig når vi kan menge oss en hel gjeng i sammen og ligge i telt.
Nye saggebukser og rutete skjorter ble handlet inn i går, perfekt å ha i helgen. I tillegg fikk lommeboka svi når nye madrasser til senga og masse nye uteblomster også ble hanka inn. Bjørn Erik gikk for de hardeste madrassene ever, men jeg får visst ikke lov å ha en mening om dem før om en månded…tiden det tar å “ligge dem inn”. De var uansaett mye bedre enn de gamle vi hadde, så jeg er positiv.
Nå skal jeg fortsette med uteprosjektene mine. Bedene mine må virkelig ha litt pleie.
Denne dagen har jeg altså kalt “blodmandag”, rett og slett fordi det er den “berømte” dagen hvor en del rutiner skal på plass…igjen. Vekta viser alt for mye, og det er på tide å ta grep, skikkelig grep! Bjørn Erik og jeg syka oss opp i går ved å hente frem stasj fra snopeskapet, og gafle i oss. Det var siste krampe!
I tillegg har jeg ørtifjørti prosjekter på gang. Faktisk over hele huset. Typisk meg å lage meg stasjoner overalt hvor kaoset oppstår så til de grader. Elsker å se ting flyte, for så å plutselig ha alt på stell igjen, samtidig. Da føler jeg at jeg virkelig har oppnådd noe.
Nå venter jeg på at Bjørn Erik skal våkne, da kan marerittet begynne. For vi må ut å kjøpe ny seng. Våkner grytidlig hver bidige dag, for den gamle senga tar helt knekken på meg. Har ikke hatt vondt i nakken eller ryggen en enste gang på ferien, men når vi kom hjem startet hekkanpekkanen igjen. Den senga har ikke vært god på lenge, så vi er begge enige om at dens siste time har kommet.
I tillegg må jeg ut å kjøpe uteplanter, maaaaaange! Pelle har vært superflink med huset mens vi var borte, det skinte når vi kom inn dørene her. Plantene derimot, har han gått forbi i stillhet. De er det umulig å redde, og sommeren er så absolutt ikke over, så her må det shoppes.
Siste og store prosjekt blir å gå i gjennom alt av klær. Jeg har fått masse hjelp av noen gode sjeler rundt meg, så Mille-mor skal neppe mangle noe når skolestart begynner igjen. Men jobben med å sortere kan ikke utsettes lenger, så nå bugner det av hauger overalt oppe i andre etasje.
Det er gøy med mandager med masse “things to do”. Får bare håpe motet fortsatt er der når kvelden kommer og kroppen skriker etter sukker…og Pepsi-Max!
Ganske snodig at det går an gå forbi de stakkarne her uten å se at de trenger vann…men, men huset står og katten Lala lever. Kan ikke forlange alt heller 🙂
Rester fra i går…går rett i søpla!
Det som gror her kan jeg ikke huske å ha planta før ferien…
Nyvaska, gode ferieminner…
Nå skinner faktisk sola her i Stavanger! Får komme meg i dusjen og sette på noe god morgenmusikk…regner med at han far våkner da.
Vi får håpe på fortsatt godt vær, så inneprosjektene kan vente litt. Hagen er mye mer fristende.
Jeg har litt problemer med å sove for tiden. Det kan ha noe med at tempoet og opplevelsene i det siste har gjort at jeg har stupt til sengs hver bidige kveld. Nå som det plutselig skjer svært lite, og jeg hverken har hund eller barn som trenger meg, blir jeg ikke sliten, og behovet for søvn særlig stort. Godt å vite at jeg allerede til torsdag skal finne fram festivalteltet og begi meg ut på nye eventyr med gode venner og bamsefar Bjørn Erik.
Nå som jeg har litt tid til overs og jeg endelig har et nettverk som fungerer optimalt, må jeg få delt resten av Bali og Gili Trawangan opplevelsene mine med dere. Har fortsatt en masse å dele før jeg avslutter med en oppsummering av hva som er et “must” å vite hvis man selv skal ta turen.
Vi valgte altså å dele opp ferien vår i tre. Vi startet på Bali i Seminyak, tok deretter båt over til Gili Trawangan og avsluttet på Bali, Kuta Beach. Gili Trawangan var nok stedet som appelerte mest til meg. Følte meg nesten som en backpacker, og fikk derfor ungdomsdrømmen min oppfylt.
Vi tok båt fra Bali, Pandang Bai og over til Gili Trawangan. Turen tok 1,5 time og var bittelitt tøff. Fikk råd hjemmefra om å ta med reisesyketabletter, men hverken Mille eller jeg blir sjøsyke…men Bjørn Erik ble det. Stakkaren svetta godt der en stund, men med nesa luftende ut av vinduet gikk det på et vis.
Det litt snodige ved å dra fra Bali til Gili var å dra fra et hinduistisk samfunn til et muslimsk. Alt av små templer, røkelser og offergaver som vi så hvorhen vi gikk, opphørte. Begge stedene snakker indonesisk, noe alle de 248 millioner menneskene i Indonesia må lære seg, men allikevel snakker de to øyene totalt forskjellig lokalt språk. De på Bali kan altså ikke forstå hva de sier på Gili, litt merkelig egentlig, for de er kun en liten båttur fra herandre. Det er hele 740 forskjellige språk i Indonesia og det gjør det hele ganske så komplisert. Det virket på meg som om de lokale visste veldig lite om hverandre. Ingen vi møtte på vår vei hadde noensinne vært på reise vekk fra fødeplassen sin.
Å komme til Gili Trawangan var helt fantastisk. Ingen biler, ingen mopeder, kun hester og sykler. Man måtte ta av seg skoene og hoppe i vannet for å komme i land, for her var det ingen stor kai å legge inntil. Fikk litt panikk når jeg forstod hvordan vi måtte komme oss til hotellet vårt som lå sydøst på øya. Jeg var lite keen på å la de små ponniene dra store meg og alle baggasjen vår. Vi løste det ved å haie til oss flere hestetransporter. Fordelte oss og baggasjen, så det ikke ble så mye for hestene å dra på. Sa også høyt og tydelig i fra om at vi ikke hadde hastverk. Kusken trengte ikke å få hestene til å galoppere, noe som visttnok var helt normalt. Ikke for familien Thorsen, hesteelskerne, no way, we are NOT in a hurry!
Vi valgte derfor å forflytte oss rundt på øya med sykler. Hvis jeg ikke tar helt feil er stien rundt på ca. 8 kilometer. Vi brukte en time på å sykle, med litt drikkepauser og en del bildeshout underveis, men kunne nok fint spasert rundt på to timer. Jeg merker når jeg sitter her hjemme og mimrer nå, at det blir viktigere og viktigere for meg å komme meg tilbake på et vis.
Når man kan bo og spise godt, samtidig som livet utenfor døra di har en så absolutt laidback atmosfære, uten mas og stress, ja da er livet ganske så deilig…
Dere kan tro vi var spente den dagen vi satte nesa vår mot Gili Trawangan..
Ikke lange biten fra Padang Bai til bittelille Gili Trawangan…
Enkleste frøken å reise på tur med…
En smule kultursjokk…det var bare å senke skuldrene og ikke minst tempoet.
Et dykkerparadis…
Det er nesten, bare nesten så jeg fikk lyst til å lære meg å dykke etter å ha sveipa innom reisebloggen til “Alex in Wanderland” her. Bjørn Erik SKAL ta dykkersertifikatet, men jeg er altså litt ambivalent til det. Redd rett og slett. Time will show.
Nei, nå må jeg røske meg ut av denne drømmeverdenen og se å få gjort noe fornuftig. Vi får heller skrives igjen litt seinere.
I skrivende stund sitter jeg med gode venner hjemme på “Huset på prærien”. Gud så deilig det var å få klemme gjengen igjen. Hele 18 stykker med stort og smått har tilbragt dagen rundt det store spisebordet, og inntaket av grillmat har vært enormt.
Nå gomler vi “Marianne drops” til den store medaljen, det er tross alt lørdag, mens småtrøtte badenymfer så vidt får med seg barne-TVén borti kroken her. Litt rart og ganske så uvant å hverken ha egne barn eller hund å ta ansvar for. Ganske så deilig egentlig. Får daglig oppdateringer fra Fredrikstad der snuppeline er med mommoen sin, og til nå har det ikke vært noe snakk om å lengte hjem. Hun har ikke tid til å snakke med meg engang, og det er jo et godt tegn.
De fleste elsker sommerens soldager hvor en kan ligge å dra seg på stranda og bli brun og fin. Jeg derimot elsker å være på stranda, men å sole meg kan fort bli en risikofaktor som kan ødelegge mye for meg. Med en problemhud som fort kommer i ubalanse, tar jeg ingen sjanser.
Mange tror kanskje at det var drepende varmt på Bali, men det var det faktisk ikke. Temeraturen gikk aldri over 29 grader på dagen og holdt seg rundt 24 grader på kvelden. Helt perfekt! Men allikevel var sola sterk, og lett å glemme når en alltid hadde en deilig bris rundt seg. Bjørn Erik, voksne mannen, gikk dessverre på en smell og ble rød og vond, men ikke vi jentene!
Hver bidige morning fant jeg fram ZO Medical Oclipse-C solkremen som jeg haiet med meg fra Avea Klinikken. Jeg med min sensitive hud har virkelig fått sansen for ZO Medical serien fra Dr. Obagi. Med solfaktor 50, som beskytter både mot UVA, UVB og HEV stråler, føler jeg meg alltid godt beskyttet. Både Mille på ni år og jeg sverget til denne på hele Bali-turen vår. Ble aldri brent og kanskje heller ikke så veldig brun, men fresh og litt glødende ble vi. Vel, dere som kjenner meg vet at jeg ikke er så opptatt av å se så brun ut…
Solbeskyttelse er den beste antialdringen man kan gi huden sin, og det rådet følger jeg til punkt og prikke!
Always by my side…
Åhhh som jeg savner denne utedusjen! Bodde der hver bidige ettermiddag, når solen var på hell. Med skrubben Offects Exfoliating Polish fra ZO Skin Health serien fra Dr. Obagi, fjernet jeg døde hudceller og følte med så rein etterpå. Huden føltes mye glattere og jevnere ut, en perfekt start på å gjøre seg klar til å gå ut spise middag med mine kjære.
Føler jeg ikke helt har klart å landa etter alle de flotte opplevelsene vi har hatt de siste dagene. Nå håper jeg på bedre vær, for ferien er så absolutt ikke over ennå.
Ønsker dere en fabelaktig lørdag! Jeg skal på hagekos med venner jeg ikke har sett på en evighet og ser virkelig frem til å klemme gjengen.
Gledessprederen, vår alles moromann skal feires! Dessverre så er vi på denne dagen så alt for langt borte, men jeg er ganske sikker på at Kristin og Fokus kommer til å gjøre stas på han.
Det er mye fint som kan sies om vår flotte eldstemann. Han har alltid tatt livet med knusende ro og liker å ta en dag av gangen. Til nå har det faktisk fungert bra! Jeg har for lengst sluttet å bekymre meg for fremtiden hans, for han har vist gang på gang at han mestrer det meste. Han er blitt en selvstendig ung mann, som innimellom alle eventyrene tar oppgavene han får tildelt svært alvorlig.
Vinden blåser ofte hans vei, og det er nok fordi de fleste har skjønt at det er kjekt å være rundt han, han er lett å like. Han har en finurlig måte å få alle til å føle seg bra på. Han er inkluderende, omtenksom og har en fantastisk smittende latter.
Han er familiær, elsker tradisjoner og er en god venn som alltid stiller opp. Mange tror kanskje han elsker å stikke seg ut og liker mye oppmerksomhet, men det er nok ikke alltid et “must”. Dennis er nok mer glad i å være i små forsamliger, i trygge omgivelser med de han er glad i.
Vi fikk gitt Dennis en klem for ikke så lenge siden, rett for ferien. Det gleder oss at Kristin og han nå har blitt huseiere og begynner et nytt kapittel om ikke så alt for lenge. Det skal bli spennede å følge duoen videre, de er litt av et par!
Gratulerer så mye med dagen, gutten vår! Utrolig glad og stolt av deg! Pakker er på vei og pappa har akkurat fylt på noen grunker på kontoen din som sikkert kommer godt med. Du får feire med brask og bram! Husk: Me kan ikkje bare ha det kjekt, me må ha det litt SHOW og!
Glad i deg! Klemmer fra mamma og pappa sendes i fleng ♥
At vi for noen dager siden stod i vannkanten med deilig sand mellom tærne og plutselig er hjemme igjen i windy-Stavanger er ganske så ubegripelig. Flyturen på først 9 timer, pausen på 8 timer på flyplassen i Qatar og siste etappen på 6 timers flytur til Gardemoen, var ganske tøff. I tillegg kjørte vi hjem via Fredrikstad, storshoppet i Sverige for så å ta ferjen Strømstad-Sandefjord. Det var helt umulig å kjøre videre etter båtturen, da var det ikke mere futt igjen av noen av oss. Vi stoppet og sov noen etterlengta timer og det gjorde underverker, så bilturen hjem til Stavanger ble ikke så ille allikevel.
Må få nevne at det igjen var godt å klemme mammaen min på hytta i Fredrikstad. Spiste, lo og koste oss litt før vi dro videre, men denne gangen uten Mille, Pippi og Snow. Tenk det da dere, Mille skal på mommo-ferie i 2,5 uke! Sammen skal tuppene leve ut hyttelivet. Regner med at det blir sene sommerkvelder og ikke minst lange late morninger på dem. Mille dytta oss inn i bilen for å fortest mulig ha mammaen min for seg selv. Smilet gikk trill rundt på trioen som vinket oss avgåde. Vel, ikke på Pippi, hun satt på armen til mamma og peip…men det tar jeg med knusende ro. Mamma sendte sms og sa at alle jentene mine storkoste seg og at alt var i skjønneste orden.
Nå står jeg i knærne med skittentøy, men utpakkinga er nesten ferdig. For aller første gang hadde vi mindre vekt i koffertene når vi kom hjem enn når vi dro. Vi har omtrent ikke shoppet en ting, og det har faktisk til en forandreing vært ganske deilig. Hadde tenkt å komme tilbake til dere med masse småtips om Bali, for det er absolutt et sted dere burde sette på ønskelista deres for reisemål, men først må jeg jo bli ferdig med alt jeg har opplevd. Har fortsatt masse bilder å gå igjennom, så jeg håper dere er klar for litt mere Bali-vibber?
Nå må jeg få fortelle om hvordan det var å bo på Hard Rock Hotel Bali. Vi valgte dette rett og slett for Mille sin skyld, for Bjørn Erik hadde lest at de satset mye på barna. Vi ville avslutte med brask og bram, slå på stortromma, og håpet på litt Rock´n Roll for oss voksne også…men det kunne vi se langt etter. For dette hotellet er kun for barna! En stor happy barnehage…grrr. Veldig kjekt for Mille-mor, men et lite mareritt for oss.
I tillegg så var hotellet proppfullt av ekstremt rike arrogante asiatere. Vi er vant til å smile til gjestene vi møter i gangene og til frokost, vi sier gjerne “good moningen”, men ikke her nei. De så ikke på oss, de levde mer eller mindre i sin egen verden. Det glitret i Rolexér og merkeklær og noen hadde faktisk en nanne til hvert barn. Gud bedre, så snobbete og så til de grader langt fra min verden. Jeg kan jo ikke fordra den måten å hevde seg på. De sneik i køene, snakket høylydt og lot ungene gjøre akkurat hva de ville.
Så Hard Rock Hotel var så absolutt ikke “my cup of tea”. Når vi allikevel hadde bestemt oss for dette, gjorde vi det beste ut av det og lot Mille være med på alt kaoset, som hun forøvrig elsket. De spilte hennes musikk, de danset og lekte, så hun glemmer nok ikke det her med det første.
Mille, ro deg ned! Du får ikke puste i det tempo der!
Maten var det ingenting å klage på…
Et eventyrhotell for barn, men et bråkete og ganske så stressende hotell for oss voksne. Til tider så kunne man høre forskjellig musikk samtidig, og techno var mer populært enn rock som vi trodde var imaget til stedet.
Vi var her så lite som mulig, men lot altså Mille få viljen sin av og til. Må få nevne at hun egentlig er fornøyd bare hun får lov å stå på hendene i vann. Være seg i sjøen eller i bassenget, spiller ingen rolle.
Nå har jeg fått sovet og kan derfor begynne å planlegge litt. En av podene har bursdag i morgen, så nå må jeg få pakket noen pakker og kommet meg opp på Postkontoret. Rekker nok ikke fram til i morgen, men jeg er nok unnskyldt.
Vet ikke helt om det er godt å være hjemme igjen, må få kjenne litt på det først. Det som er kjekt er at sommeren ikke er over ennå. Jeg har ennå fem ukers ferie igjen før jobb, og planene er mange, så jeg klager så absolutt ikke!
