Ja, da har Kristin akkurat kjørt meg opp på Grefsen og til mamma igjen. For denne dama her havna på det hun normalt sett aldri gjør, nemlig på nachspiel, hjemme hos Kristin og Dennis. Sist sendte sms til mamma var klokken 04:58, og da sier det seg selv at jeg merker på kroppen at det var hæla i taket i går.
Jeg skal selvfølgelig dele hele begivenheten med dere i morgen, men akkurat nå er jeg nødt til å forberede meg på hjemturen, hvile med andre ord. Det jeg derimot kan vise dere, er de deilige barnslige gavene Kristin fikk av meg. Her for leden falt jeg nemlig pladask for ananasvesken på nettsiden til Ruth66. Jeg var litt usikker på om den var like fin i virkeligheten, og ble så glad nå jeg fikk se den i butikken. Den var finere enn det jeg trodde, utrolig god kvalitet og en fargeklatt uten sidestykke. I just loved it, og det gjorde gudskjelov Kristin også.
Nå nærmer det seg snart avgang, og denne gangen har vi forberedt oss godt ved å laste ned hele tre lydbøker. To barnebøker og en krim til meg. Har lenge hatt lyst til å lese Camilla Läckberg sin siste bok “Løvetemmeren”, og den hadde de altså som lydbok. Gleder meg!
Nå skal jeg snart ta frem bølgetanga og lage kveldens største 80-talls krølle-look. For jeg skal på fest! Kommende svigerdatter Kristin fyller 30 år, og slår på stortromma og inviterer til hæla-i-taket event bak slottet. Mamma skal kjøre meg, og godt er det. For selv om outfiten er litt sånn “det Nina faktisk liker å gå i selv i dag”, kommer skoa til å drepe meg. For de røde høye Dr. Martins lakk støvlene som jeg fikk grini meg til for en evighet siden, har aldri vært snille mot føttene mine. Har kun brukt de en gang, og husker det som et mareritt, og i dag skal de altså luftes igjen.
Det fine med Kristin, er blant annet at hun er å enkel å kjøpe gave til. Hun er like barnslig som meg, og det er så moro å kjøpe ting som jeg faktisk elsker selv også. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva jeg har shoppet inn hos herlige Ruth66, men håper virkelig det faller i smak. Det ble i alle fall en litt stor ting med hjem i dag, og en rekke små lekende ting. Kunne vandra rundt favorittbutikken min ennå, men hadde gudskjelov forhåndsbestilt det viktigste.
Første skoledag for Mille-mor gikk bedre enn forventet. For utenom en liten svipptur hjem i femtiden på ettermiddagen, måtte hun hentes hos klassevenninnene sine klokka åtte på kvelden. Da var hun derimot så utslitt at hun så vidt kunne gå, men selve opplevelsen av det å få henge meg alle disse fine inkluderende folka, veide så opp mot sliten kropp. Tror nesten ikke det er sant, og gleder meg så på hennes vegne.
Siden snuppeline var opptatt hele dagen, tok jeg på meg det gledelige oppdraget å stelle og ri hesten Sol.Vi var i stallen tidlig, og selvfølgelig måtte jeg ha med meg Pippi. For Pippi hadde bursdag i går, jipppiiii! Vår lille trebeinte krabat ble hele fem år, og ikke pokker om hun skulle tilbringe dagen aleine inne i finværet. Hun går i spinn hver bidige gang jeg tar på meg ridebuksa, og blikket er alltid like sorgfullt hvis hun ikke får være med. Utfordringen å ha henne med, er å hele tiden vite hvor hun er. For den bikkja der har jo ikke gått i bånd siden hun måtte amputere beinet, og i en stall er det veldig mange fristelser.
I går var det kun meg i stallen, og da øvde jeg skikkelig på å ha Pippi i nærheten. Hun er jo et utrolig koselige selskap, og jeg må nesten le litt, for dagens blogg er på en måte Pippi sin blogg “En typisk hundeliv i stallen” eller “En York´s bursdagsfeiring”. Fine Pippi-luskaen min. Jeg er altså så glad i den lille kroppen…
Mens jeg bærer opp alt av utstyr fra stallrommet, ligger lille frøken diva og passer på inngangen…
Møkking er kjedelig, men det gjør vi først, for å slippe å tenke på det etterpå…
Sol står for tiden på beite, men får litt høy når hun kommer inn…
Så er vi på vei for å hente “Sol”-stråla…
Inne på selve beite er det mange hester nå, så da må Pippi opp i veska…
Sol spiser litt på veien tilbake i stallen, og da eksperimenterer matmor…og Pippi føler seg litt dum…
Under stellinga, må en litt sur York holde seg i ro…
Så var vi klare!
Jeg kan ikke ha Pippi løpende mellom beina på hesten mens jeg trener, så da blir det påtvunget hvile i skyggen hengende på gjerdestolpen…
Så skal vi å tur…
…og det dere er supernice!
Det er godt med en dose humor hver dag, og det hadde jeg mer enn nok av i går. Stall-livet med hund, kan så absolutt være morsomt.
Ønsker dere alle en super torsdag. Jeg skal rydde og pakke litt, for i morgen skal Kristin feires med brask og bram. Da blir det stor ståhei og fest, og gamla skal altså være med.
Nå sitter jeg her og humrer litt for meg selv, for denne dagen startet jo egentlig litt komisk. Mille har mast i flere dager om at jeg skal kjøre henne til skolen første dagen, men der har jeg vært steil. Taxi-Erik må få lov å gjøre jobben sin, og jeg vil heller ikke skape unødvendig kaos i skolegården. Det er nemlig helt sikkert nok av andre foreldre som kjører og leverer de yngste, og Mille-mor skjønte faktisk det poenget til slutt.
Tror dere ikke hun fikk viljen sin i gjennom allikevel? For denne dama her klarte altså å stille både hennes og min vekkeklokke en time for seint. Jeg kommer aldri for seint til noe, for å komme tidsnok for meg, er å komme fem minutter for tidlig, men på denne viktige dagen klarte jeg altså å tabbe meg ut. Vi begge lo så vi grein i bare unikken, når Erik så snilt ringte på og lurte på om Mille ikke snart var klar. Det var hun jo så absolutt ikke, så da måtte han dessverre kjøre uten henne i dag.
Nå skal det sies at hun blir hentet en hel time i forveien før skolen egentlig begynner, så vi hadde mer enn nok av tid til å ordne oss. Eller Mille fikk i alle fall tatt på de nye skoleklærne, sminket seg litt og sjekket at alt stod bra til i penalet, men jeg, som egentlig bare skulle slippe henne av, dro på meg noen filler (uten BH) og tok på…hold dere fast…rosa crocs med selvlysende gusjgule sokker i. Jeg skulle som sagt kun kjøre henne, ikke gå ut av bilen, men når jeg så alle de koselige lærerne som stod i skolegården, måtte jeg jo ut å hilse. De lo godt når jeg fortale om dagen så langt, og de ler nok litt ennå av skrullemor i den ikke så lekre outfiten.
Ja, ja, gjort er gjort. Det viktigste er at vi rakk det, og det ble jo en god historie rundt det også. Mille har gledet seg masse til å bli 6-klassing. Lunde skole er et godt sted å være. Hun trives, og vi har klart å komme oss gjennom de fleste utfordringene ganske så smertefritt, og det satser vi på denne gangen også. I tillegg har hun jo også nå noe å fylle fritiden sin med, hver bidige dag hvis hun vil, så jeg har en god magefølelse på at dette blir et svært spennende år for oss alle.
Nå skal jeg få litt orden her hjemme, og så skal jeg faktisk i stallen å stelle Sol. Mille ville helst at jeg tok den oppgaven akkurat i dag, og det gjør jeg gjerne.
Så da er det bare å ønske alle barn og foreldre lykke til med det nye skoleåret. Håper det blir lærerikt og at alle får oppleve den tryggheten de fortjener.
I går fikk altså Mille-mor være et par timer i stallen aleine. Jeg har nemlig anskaffet meg et helt fantastisk verktøy, som gjør at jeg har litt kontroll på henne, selv om jeg ikke er i nærheten selv, men det må jeg nesten få lov å komme tilbake til litt seinere. Hun var altså så flink, og jeg hørte også fra andre at hun gjorde akkurat det hun skulle.
Det varmer et mammahjerte, og det var godt for meg å få unna en del ting her hjemme også. Huset flyter, for jeg føler vi kun er hjemom for å snu igjen, så av og til må det tas et par skippertak. Stakkars Pelle, han lurer fælt på om vi ikke snart skal ha middag i sammen, men i går var jeg nødt til å skuffe han igjen. For det er ikke hverdagskost med skyfri himmel og gradestokk over tyve, og det måtte vi selvfølgelig utnytte maksimalt.
Så når kvelden kom, pakket jeg badedrakt og håndkle og hentet en overrasket snuppeline. Hun var sikker på at hun måtte hjem for å dusje og gjøre seg klar for kvelden, men nei, slike dager kan man altså ikke sløse bort. Vi tilbragte i steden de siste timene på Sandestranda. Når vi kom, var folk på vei hjem, så vi var ganske så aleine om herligheten. Kveldsro…
Pippi vil aldri bade, men følger nøye med på hva snuppeline gjør…
Nå skal vi forberede oss på første skoledag som er allerede i morgen. Mille skal begynne i 6 klasse, og gleder seg noe enormt. Sekken og penalet skal sjekkes, og det er vel på tide å vise henne den nye matboksen med matchende drikkeflaske til. Det er ikke mere som skal til for å glede den jentungen der…
Jøss, for et vær! Mille er akkurat levert i stallen, mens jeg ordner et par andre greier her hjemme. Hun har egentlig ikke fått lov å være så mye aleine med Sol ennå, men nå prøver vi forsiktig et par timer. Om litt skal jeg derimot pakke litt badetøy og hente henne, for vi opplever deilig skyfri himmel akkurat nå, og hele tyve grader. Jeg tror neppe den dama her skal bade, men det kan jo hende jeg får lokket snuppeline til en dukkert.
Alle som kjenner meg, vet at jeg går opp og ned i vekt som en jojo. Jeg er vel som kvinnfolk flest alltid litt misfornøyd med skrotten, men har i det siste latt ting fare. Jeg har sagt opp samarbeidet mitt med treningssenteret, og det litt morsomme er at jeg faktisk har gått ned 10 kg siden nyttår. Det trengtes så absolutt, og jeg kan nok gå ned enda 10 kg til, men herregud så kult at det har skjedd uten at jeg har stressa så alt for mye. Det kan nok ha noe med at jeg hele tiden er på farten med et eller annet, og det er også mye god mosjon i det å ha skaffet seg hest.
På dager som i går, kan man ikke sitte inne. I det jeg satte meg inn i bilen for å dra i stallen, ringte jeg min venninne Vibecke og spurte om hun kunne trå til med en runde rundt Stokka-vannet. Det var hun ikke sein med å si ja til, så da endte vi altså impulsivt på en god økt rundt herligheten. For på Stokka er det det vakkert dere. Elsker den turen der. Den er akkurat så passe lang, at man blir støl i kroppen dagen derpå.
Samtidig som vi gikk tur, fikk Mille og Lilly prøve seg litt på egenhånd med Sol. Selve ridningen måtte de vente med til vi var tilbake, men selvstendig kosing var helt innafor.
Stokkavannet er omtrent nabo til stallen, og jeg tror jammen jeg skal belage meg på et par turer i uka rundt det. Pippi er selvfølgelig også med, og selv om hun begynner å henge litt etter, etter halvgått tur, har hun like godt av dette som jeg. Det er fortsatt to drøye uker til vi skal på ferie og tenke badetøy (merk. badedrakt m/skjørt), så det her er ingen dårlig idé.
Nei, nå må jeg hive meg i bilen igjen. Stranda kaller!
Håper dere alle nyter denne deilige sommerdagen, klem Nina
Hipp, hipp, hurra for meg og mitt kjære elskede tidsfordriv!
Tenk det da dere, i dag har jeg blogget i hele tre år! I all ubeskjedenhet har jeg invitert dere inn i den ujålete hverdagen min, og det skal dere vite kjære lesere, at uten dere med på laget, hadde dette aldri fungert. Tusen takk!
Året har egentlig vært noe i overkant komplisert. Jeg vet ikke helt om dere har fått det med dere, men jeg var i konflikt med jobben min, da jeg og flere hundre andre ble oppsagt. Jeg var nødt til å gi slipp på 18 års trygghet, og det er vel noe av det tøffeste jeg har måtte deale med ever. Det å ikke lenger ha tilhørighet, å føle at man bidrar til noe i felleskap, var et kraftig spark i magen. Det har vært tungt, og faktisk en stor sorg å takle, men nå går det mye bedre. Jeg får ikke gjentatt det ofte nok:”Det man ikke får gjort noe med, må man rett og slett la ligge”, og jeg prøver så god jeg kan å leve etter den regelen. Det er søren meg ikke alltid like enkelt, men det nytter ikke å forsure rundt seg med negative tanker. Det er ingen tjent med.
Så hva gjør denne frøkna for tiden? Jo, jeg sørger rett og slett for å være sysselsatt. Jeg legger planer for hver bidige dag som går, får ting unnagjort. Først og fremst så er jeg mamma, og i det siste har det vært en fulltidsjobb siden pappaen er bortreist. Hun lille frøkna mi har jo også skaffet seg hest, til min store glede, så vi har hatt mer enn nok å henge fingrene i. Vi har hatt en super sommer til nå i sammen med hesten Sol, og i kveld skal vi faktisk forlenge denne deilige sommeren med å endelig bestille ferie også. Han far er hjemme om en uke, så om to uker blir det solfylte dager og bading på denne gjengen også. Dere lesere skal selvfølgelige være med, for det å blogge, kommer jeg til å fortsette med, og denne ferien tror jeg blir eventyrlig.
For bloggen har kommet for å bli. Den gjøre noe godt med meg, og forhåpentligvis dere også, og gir meg en kjærkommen fast rutine hver bidige dag. Det må være rom for oss på 48 år å dele hverdagslig småplukk. Jeg skal nå i alle fall forsøke så godt jeg kan, og håper dere fortsatt henger med. Samtidig vil gjerne få be om en liten tjeneste. Bloggen er stadig i vekst, men med litt god hjelp fra dere, kan jeg nå ut til enda flere. Kjenner dere noen på Facebook som hadde funnet det interessant å bli kjent med meg og det jeg brenner for? Jeg har en Facebookside som heter Nina Sprell Levende, og jeg hadde blitt så glad hvis dere inviterte venner av dere inn på denne siden. Det er enkelt ved å trykke på “Inviter venner til å like denne siden”, som dere ser under her. Jeg hadde blitt dypt takknemlig…
Til nå har jeg skrevet 1365 innlegg, mottatt 3076 kommentarer og fått oppleve ros og ris ukentlig via mail. Begge kameraene har fått kjørt seg skikkelig, og til sammen har jeg delt hele 12.879 bilder med dere. Det er også med en viss stolthet men også litt rart å tenke på at min blogg er valgt ut til å bli foreviget på Nasjonalbiblioteket. Den ble plukket ut, og kopieres og oppbevares som publikasjon for allmenheten i all evighet.
I fjor og året før ble bloggen feiret med kake og blomster, men det har jeg rett og slett ikke tid til i dag. Mille-mor har fått noe spennende som jeg er nødt til å ta tak i, og det kan ta litt tid siden jeg ikke er like teknisk som pappaen. Så da får vi heller skrives litt mer i morgen, dere.
Håper dere alle har hatt en fin start på uken!
Klem fra hun derre Nina Sprell Levende, som aldri gir seg ❤
I 1964 tok Wenche Myhre tredjeplassen i Melodi Grand Prix med sangen “La meg være ung”. Den lå hele 15 uker på 1.plass på VG lista, og var en hit i mange år fremover. Fire år etter ble skrulla meg født, og i en årrekke ble jeg flaska opp med alt av norsk listepop. Min far jobbet ekstra i platesjappe, i undergrunnen på Grøndland, og stua vår ble bare mindre og mindre for hver gang han tok med seg skiver hjem. Mon tro hvor de er nå…
I dag hørte jeg plutselig låta igjen, og jeg synes vel egentlig ikke den fenger like mye i dag som den gang, men akkurat der og da så var det litt morsomt å synge og svinge med. For teksten treffer litt, den gjør deg glad, og det er sikkert mange med meg som begynner å bli godt voksne, men som allikevel føler de er unge til sinns.
Jeg kjenner på kropp og sjel til tider at jeg så absolutt begynner å bli voksen. Kroppen lever sitt eget liv, det har den gjort lenge nå, men det er gudskjelov flere gode dager enn dårlige. En gjør så godt en kan med det en har, og jeg føler jeg er ganske flink til å “leve livet”. Akkurat nå er det hest for alle penga. Det er tidskrevende og har på en måte blitt en egen livsstil, men jeg må si at jeg angrer på at vi ikke har tenkt i disse baner før, og rett og slett levd ut drømmen. Det gjør vi altså nå, og nyter det til det fulle.
Oppi all møkking, stelling og ridning, tar jeg meg innimellom slaga en pause og tenker kun på Nina-mor. Stort sett hver bidige dag bor jeg i hesteklær, er sminkeløs og har som regel håret i en dult, men jeg prøver å ikke miste hun som også liker å se litt alright ut. For det kommer dager hvor man faktisk må ut av hestemodusen, og da er det greit å ikke måtte stresse så alt for mye. Da er det kjekt å ha funnet folk rundt seg som kan hjelpe litt til med at dette ikke blir så vanskelig.
Flinke Amalie på “Lash’n Brows by Amalie & Ingrid” holder blant annet til i Avea Klinikken sine lokaler, og hun har altså tryllet med vippene mine. Det er rein flaks at jeg var innom for å supplere litt produkter og fikk nyss om henne, og tenk at jeg som omtrent ikke har vipper, står rett opp hver morning og omtrent ikke trenger å gjøre en ting før jeg er klar til dyst. Vel, Amalie er ganske så streng på at jeg skal rense vippene mine hver dag og også ta gele på dem, og det har jeg faktisk blir ganske så flink til. Jeg renser uansett huden min, og påfører faktor 50 hver morning, så litt annen pleie i tillegg, gjør ingen verdens ting. Synes det er flott at folk har yrkesstolthet, og forlanger gode rutiner, så resultatet holder seg godt lenge.
Nå er ikke jeg så fan av å se ut som ei dokke, og har derfor valgt litt kortere vipper enn det andre kanskje foretrekker. Det er uansett en drøm å kunne våkne opp hver morning, til slike magiske vipper. Det må være lov å føle seg litt fin da, synes jeg…
På venstre øye mangler jeg faktisk mange vipper, det er et hull der, men det ordnet Amalie på nullkommaniks.
Ta gjerne kontakt med flinke Amalie på tlf: 476 56 050 hvis dere lurer på noe. Hun holder som sagt til på Forus, og jeg kan anbefale henne på det sterkeste. Hun er forresten gullgod på en del andre ting også, men det må jeg få teste ut først og komme tilbake til seinere.
Nå skal vi dra til Sol, og tilbringe hele lørdagen med henne. Jeg gleder meg til å få ut litt energi. Både Mille og jeg skal ri, så det blir jo spennende å se hvor spreke vi blir i kveld i sofaen. Sovner nok i hvert vårt hjørne tenker jeg.
Ja, i går var vi altså i dyreparken. Vi dro hjemmefra rett før klokken syv om morningen, og var på plass presis når parken åpnet. Det ble kun oss to denne gangen, og jeg tror jeg skal lytte på det Mille nevnte i løpet av dagen, at hun til tider synes det er vanskelig å være mange som reiser på tur i sammen. Jeg personlig elsker at vi er flere familier, særlig med de vi er trygge på og som takler å være rundt den noe til tider litt snodige familien vår, men Mille forklarte at det å bare være oss, var ofte enklere for henne.
Det er et hav av inntrykk for Mille å ta innover seg, men igjen reddet ledsagerbeviset oss fra å havne i “kjedelige” situasjoner. Det oransje “vis hensyn” armbåndet hun fikk utlevert, gjorde at vi igjen kom forbi alle køene og fikk utmerket service hvorhen vi gikk. For aller første gang klarte vi å gjøre unna hele den store parken på kun fem timer, og da ble det også tid til å kjøre yndlingskarusellen utallige ganger, før hun sovnet av utmattelse i bilen etterpå.
Jeg har ventet en evighet på “den rette dagen”, og i går turde jeg ikke lenger å drøye det. Været var upåklanderlig, noe som satte prikken over i-en på hele opplevelsen.
Jeg får altså ikke påpekt nok, hvor viktig det er å skaffe seg ledsagerbeviset for oss som har barn med spesielle behov. Overalt i hele Norge har veldig mange akseptert dette, og legger til rette for at disse unike barna våre skal ha det bra.
Jeg er nok mye strengere enn pappaen Bjørn Erik, så når han denne gangen ikke kunne være med, orket jeg ikke lenger alt kjas og mas om hvorvidt “Miriam´s Forheksede Hus” er skummelt eller ikke. Jeg insisterte på at vi skulle gjennomføre dette først, etter å ha opplevd stresset hennes på det her i fem år. Det var jo skummelt, men jenta var jo høy som et hus av stolthet etterpå. Been there, done that! Kommer nok neppe til å skje igjen…
Jeg bremser ikke i bob-banen, og jeg legger heller ikke igjen kameraet. For alt skal selvfølgelig foreviges.
Dette er noe av det kjekkeste vi har opplevd på lenge. En fantastisk nyhet for de yngste…og Mille.
Mille går aldri lei av Kardemomme By. Jeg satte meg godt til rette med en bolle, mens Mille flittig brukte “vis hensyn” passet sitt, og kjørte trikk frem og tilbake.
Oteren er et av høydepunktene, og han viste seg stolt fram for oss. Til Mille sin store overraskelse ble den med Mille når vi skulle gå (mente hun i alle fall), og la seg godt til rette og stelte seg i gitteret som farvel. Det var stor stas så klart.
Vi planla ingenting denne gangen. Når Bjørn Erik er med, studerer han klokkeslettene for matingen av dyrene, og legger opp ruten etter det, så denne gangen bomma vi litt, MEN i det alle bestemmer seg å gå fra ulveinnhegningen fordi de to ulvene aldri dukket opp under presentasjonen til dyrepasseren kom de luskene…og det gjorde vi også. Bra timing!
Det er nesten like kjekt å være på Kutoppen, som å vimse rundt blandt alle de ville dyrene.
Kjøttkaker med kålstuing, jammi!
I love flamigos, men det har dere nok fått med dere for lengst.
Bøllefrø!
Dette var dagens høydepunkt. Alle løvene ligger å sover i solsteiken, men plutselig ser jeg at en av dem samlet bakbeina under seg og gjør seg klar til angrep. Jeg forstod ikke med en gang hva den hadde i kikkerten, men plutselig slang den poten ut og traff en stakkars skjære. Etter litt hopp og sprett, var det en stolt rakker som kom gående med byttet sitt, og hun fikk ros og stell av alle de andre løvinnene.
Skjæra ble ikke spist, den bare lå der, men hele kameratflokken dukket opp og lagde litt av et leven. Løvene gadd så vidt å gløtte opp på dem, leken og moroa var nemlig over for denne gang, så de ble møtt av et langt gjesp før alle mann la seg til å sove igjen.
Mot slutten ble det som sagt litt tid igjen, og vi gikk tilbake til Kjuttaviga og etterhvert også til den helt spesielle karusellen. Snuppeline er redd og skeptisk til mye, men ikke det her. Det var en fryd å høre hvinene hennes gang på gang, og på gang og på gang…
Nå skal jeg opp å vekke snuppeline, for presis klokken 06:45 har jeg bestemt meg for at bilen skal sette snuta mot Kristiansand. Mille spurte i våres om vi kunne besøke dyreparken i år, og jeg sa som vanlig “kanskje”. Ganske så dumt av meg, for ordet “kanskje” er jo et ørlite håp om å oppfylle ønskene, så masekråkeline har vel holdt på hver uke siden skoleslutt å trygle og be.
Nå er matpakkene smurt, sekken pakka og ledsagerbeviset ligget godt og trygt i lommeboka. Endelig, snart er vi på vei!
Det blir å kjøre frem og tilbake på samme dag denne gangen, men sånn er det bare når man har anskaffet seg hest. Liker ikke å være borte fra henne for lenge, men slapper av i dag, for flinke Karina skal være hestepasser. Det er hun som skal hjelpe oss når vi reiser på ferie også, så det er bare fint at de to begynner å finne godtonen.
Ønsker dere alle en finfin solskinnsdag. Neste gang det skrives, er det nok om turen vår i dag, tenker jeg.
