Forrige uke var en “hold hodet over vannet”-uke, og de kommende dagene blir ganske så hektiske de også. Så det er bare å holde fokus og planlegge godt. Mille skal på en hel rekke ting og Bjørn Erik er offshore, så ermene er bretta opp.
Det kjekkeste, er å planlegge bursdagen til vår kommende jubilant. Det er akkurat en uke igjen til Pelle fyller 20 år, og det skal selvfølgelig feires med brask og bram. Dennis fikk stort surprise-party, men det er overhodet ikke aktuelt å lage til mellomstemann. Han er rett og slett ikke typen til å like sånt, det kunne endt katastrofalt, så derfor vet han stort sett hva som kommer hans vei.
Vel, gavene er fortsatt en godt bevart hemmelighet, og det irriterer han grenseløst. Han forstår ikke hvorfor han ikke fikk åpne presangene vi kjøpte i London når vi var der nylig. Han likte ikke at jeg strengt ba han holde fingrene langt unna den store baggen, som er fylt opp til randen av ting “han trenger”. For selvfølgelig skal han vekkes med pakker og sang om morningen på selve dagen sin. “The same procedure as usual”.
I kveld skal jeg ha me&i selskap, og jeg gleder meg altså så til å ha jentene mine godt planta i sofaen her igjen. Derfor er jeg i gang med å få kroppen på lag, så jeg kan sette avgårde til stallen, og få unnagjort alle gjøremålene der. Sola skinner, og det er skikkelig vårstemning her i Stavanger nå, og jeg kjenner det er positive vibber i lufta.
Håper dere alle får en god start på uken! Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere ❤
Mille og jeg har akkurat kommet hjem fra sein kinodate, og det er lenge siden vi har tuta så mye over en film. Skjønnheten og Udyret, bugner av kjærlighet og et stort ønske om at det gode skal kvele det onde, og selv om vi vet hvordan historien ender, dras vi inn i følelsesinferno uten sidestykke. Vi jentene satt altså og hulka høylytt, men det gjorde de rundt oss også, så “who cares”?
I dag har det vært planlagt “Mille-mamma”-dag fra begynnelse til slutt. Vi heiv på oss stallklærne med en gang vi stod opp, og mens jeg ordna frokost til dyra i huset, stekte Mille egg med masse deilig ost på. Jeg er altså så glad for hva ungene lærer på “mat og helse” på skolen for tiden, for det er enkle nyttige ting, som kommer oss alle til gode. Snuppa vår elsker å kokkelere, og jeg gir henne så klart fritt spillerom.
Timene i stallen, må nok beskrives som de beste hittil i år. Makan til deiligere vårstemning, skal man leite lenge etter. Ingen ville hjem, det var en så deilig ro der i dag, og både to-tre-og firbeinte storkoste seg i solveggen. Jeg er glad jeg valgte kinobilletter til klokken seks på kvelden, for på slike dager som det her, bør man jo være ute så mye som mulig.
Det blir kanskje i overkant mye egg på meg for tiden, men jeg kan jo ikke takke nei heller…
Miille og jeg sitter minimum 1t i bil frem og tilbake til stallen hver dag, men den tiden er kvalitetstid delux, for da får vi virkelig snakka i sammen…
To herlige gode venner…
“We are strong”, synger Pat Benatar, og det er søren meg helt sant…i hvert fall Helle 🙂
Emma og Mille fikser sveisen…
Lille-Helle, hjalp Mille å få en nervøs Sol opp brattbakken. Hun har blitt skremt av strømgjerde, men etter tre runder gikk det hele som en drøm…
Middagen ble enkel i dag, fortært i bilen. Nystekte nanbrød med ost i fra IMS, Internasjonal Matsenter…
Jøss, i dag ble dagen helt annerledes enn først planlagt. Bjørn Erik skulle egentlig offshore til over helgen, men det var plutselig plassmangel på helikopteret, så da fikk vi han gladelig hjem igjen. Han dukket overraskende opp på snuppeline, og pga hennes gledeshyl ble han med henne i stallen. Da kunne jeg ta grep på kjøkkenet, for nå dere, er det endelig helt ferdig.
Vel, nå har jeg jo levd med hvitt kjøkken i noen uker, vi var som godt ferdig, men Bjørn Erik fikk endelig brettet opp ermene og malt furutaket hvitt også. Det er altså blitt så fint, og så skinnende og lyst, at det er reine Karius og Baktus stemningen hos tannlegen. Vi har som sagt åpen kjøkken-stue-spisestue løsning, og det er virkelig blitt stor forskjell på å oppholde seg der hvor taket er nymalt. Hele fem strøk måtte til, det var jammen ikke enkelt å få det jevnt og fint, men nå er jeg kjempefornøyd.
Tenk at et tyve år gammelt kjøkken kan forandre seg så totalt, med nye dører og litt maling. For 4000,- har det altså blitt så fresht, og jeg elsker det!
Nå gjenstår det å begynne på resten av taket, men jeg tror Bjørn Erik skal få en ørliten pause før jeg begynner å mase. Det er et kjempeprosjekt, særlig når han velger å kun ta to og to hele planker av gangen. Alt rundt må dekkes til med plast også, og det er søren meg ikke bare bare.
Vi skal bo i stallen denne helgen, men tenkte kanskje vi skulle få til et kinobesøk også. Kristin var jo og så Skjønnheten og Udyret i går, les gjerne om opplevelsen hennes her, og den står høyt oppe på ønskelisten til Mille-mor.
Da er det bare å ønske dere en riktig god helg, dere. Take care ❤
For mange herrens år siden, var vi en stor jente-gjeng som dro til Lyngdal hvert år. Vi leide flere hytter nede på stranda, og glemte jobb, småbarn og menn for en stakket stund. Jeg husker jeg alltid gledet meg i månedsvis til disse treffene. De var et av høydepunktene jeg på ingen måte kunne unnvære, og jeg var altså spinnvill hver bidige gang Tonje og jeg satte oss i bilen for å møte flokken.
På det meste var vi bortimot 20-25 kvinns, og jeg husker alle alltid så så freshe ut. Mye av grunnen var nok at de fleste gledet seg like mye som meg, det ga oss en skikkelig boost i hverdagen, og jeg husker mange forberedte seg til turen på flere måter. Noen trente som noen galninger, de gikk gjerne ned 5-10 kg og andre handlet inn nye klær og fjonga seg skikkelig opp. Jeg husker jeg fnyste litt, og faktisk tok meg i å le av alle disse forberedelsene, men det dere, beklager jeg på det sterkeste i dag. For nå som jeg har tid, gjør jeg akkurat det samme når jeg skal ut på sprell.
For jeg ser det er skikkelig moro, å forberede seg til slike eventer. Den gangen hadde jeg småbarn, og var nok bare glad for å ha alt på stell hjemme for å kunne dra med god samvittighet, men i dag tar jeg meg i å fiffe meg opp foran enhver stor anledning. Å dra til Trysil og treffe en haug gode barndomsvenner, fikk også meg til å ville vise meg frem fra min beste side. Vel, nå gikk planen i dass om å gå ned 5-10kg, der var jeg nok igjen litt sein om å sette i gang, men jeg pakka med meg et par nye comfy antrekk og stylet meg opp så godt jeg kunne.
Det er nok ingen hemmelighet at jeg “jusker” litt. Jeg er heldig som innimellom kan sette av tid til hår, hud, bryn, vipper og negler. Er jeg “jåla jåla rattata”? Tja, kanskje litt når jeg skal ut på noe spesielt, for som dere vet, bor jeg i stallklær til daglig og lukter hest. Da må det vel være lov å ta noen små grep innimellom, eller hur?
Før Trysil-turen, var jeg altså innom forskjellige steder og pynta meg. I ridetøy og med spon i håret, entret jeg inn dørene hjemme hos Torunn. Der driver hun nemlig salongen sin På Neglen, og hun har altså en stor dose yrkesstolthet innabords, som reflekteres i det nøye arbeidet hun utfører. Nå som jeg derimot driver med hest hver bidige dag, har jeg slått meg til ro med at akrylneglene må være noe kortere enn før. Jeg elsker den sorte varianten, men når påsken nærmer seg blir det nok en annen vri. For gult har jo blitt skikkelig “inn” nå, så jeg tror jeg skal være litt gæærn og gå for det.
Det er nå i alle fall kjekt å freshe seg opp, før man skal ut på sprell. Som godt voksen, er det innimellom hverdagens kjas og mas herlig å ta vare på seg selv. Jeg er blitt veldig bevisst på hvem jeg går til, for da vet jeg hva jeg får. Takk skal du ha Torunn ❤
Nå skal jeg finne sofakroken og fortsette på serien “Girls“. Jeg har allerede rukket å komme så langt som til sesong 5 på få dager, er helt hekta, og det er altså så typisk meg å grave meg ned i slike nerdete rariteter. Jeg elsker Hannah og de forskrudde vennene hennes, og seg meg nødt til bruker et par timer hver bidige dag på herligheten.
Jeg brukte første del av dagen min i tannlegestolen og stallen i går, og noen ganger er det mer enn nok action for meg på en og samme dag. Etter en lang varm dusj ble kroppen etterhvert limt fast til sofaen, så da har dere grunnen for mitt fravær.
Jeg ble derimot gledelig overraska over at venninne Linda har tatt grep igjen, for allerede nå er leiehytte for uke 10 i Trysil på plass for neste år. Enda finere og enda nærmere “der alt skjer”, så det er bare å glede seg.
Folka mine her i Stavanger, forstår ikke helt hvordan Tonje, Bjørn Erik og jeg orker å dra hele den lange veien for så mye sprell og til tider røre, men jeg digger den årlige Trysil-turen vår fra begynnelse til slutt. Jada, jeg skal innrømme at det skjer et par ting som gjerne burde vært unngått, men det fine med den gjengen vår, er at vi alltid finner humoren i de “kjedelige” episodene. Det uheldige blir fort til gode fortellinger, og i år må jeg innrømme at jeg var med på å lage litt “historie” selv.
Torsdagene på hytta blir som regel de “bratteste”. Vi er alltid en gjeng som drar grytidlig oppover, og allerede når vi møtes på gatekjøkkenet på Elverum, stiger stemningen og volumet flere hakk. Når vi ankommer hytta, installerer vi oss så fort som mulig, for vi må ikke gå glipp av dyrbar tid i sammen. Jeg har til og med dyner og puter med meg fra Stavanger, så vi slipper å bruke tid på å re opp, for det er “just waste of time”.
Etterhvert ramler den ene finingen etter den andre inn dørene på hytta, og ja, det utvikler seg alltid til å bli en real høylytt fest. I år tok vi oss også tid til en tur ned på Skipuben, for på denne kvelden er det sjelden for mye folk der. Bjørn Erik og jeg hadde det helt supert, var skikkelig klissent kjærestepar, og ble der til siste krampe. Hånd i hånd gomlende på ei “Bøtte” (pommes frites i bånn, toppa med kylling, løk og dressing), gikk vi opp til en sovende hytte. Tror aldri jeg har opplevd det før, men som sagt starta vi øllebøllet ganske tidlig den dagen, og da blir jo folk av og til litt slitne tidlig også.
Den første kvelden og natta skjedde det altså en hel del ting, som seinere har blitt skrønehistorier. Jeg var dessverre denne gangen med på det. For tror dere ikke denne dama her plutselig fant seg selv kliss naken nede på lilledoen?! Jeg visste i utgangspunktet ikke om dette lille krypinnet en gang, for jeg hadde til da ikke besøkt det, og jeg ble altså så stressa. Jaja, tenker vel noen nå, det kan vel ikke være så gæli, men jo det var sannelig ingen hyggelig opplevelse. For jeg sprader ALDRI rundt naken, jeg sover jo ikke naken en gang, men alltid med truse på. Jeg forstår heller ikke hva jeg gjorde nede, når vi tross alt hadde vårt eget bad oppe. I tillegg hadde jeg glemt at Bjørn Erik og jeg hadde himmelseng, så når jeg skamfull listet meg stille inn på tå på soverommet vårt, som vi faktisk delte med to andre, klarte jeg å plante panna i toppen av senga, kutta meg og blødde. Jippi, gratulerer med det, Nina, sååå stolt – NOT! Lykken oppi det hele, var at jeg ikke møtte på noen av de andre 15 hytteboerne mine, rein flaks spør du meg, for makan til “walk of shame” skal man leite lenge etter.
Det ble nå en god selvironisk historie av det dagen derpå, og jeg var glad jeg slapp å våkne opp med blåveis i tillegg til skamfølelsen min. Jeg trøster meg med at det er lenge siden sist gang jeg har gått på en slik smell, og jeg kan garantere dere at det kommer ikke til å skje igjen…
Bjørn Erik, er ikke oppvokst med denne gjengen her, men han er enig i at de er de aller beste folka. Så når jeg nå skal sette meg ned å betale regninger, blant annet depositumet for neste års ventende eventyr, regner jeg med at han gleder seg like mye som meg allerede. For som jeg sa til han i går:”Dette kan jeg leve lenge på” og det var han enig i…
Ja, da var vi endelig på plass igjen i “okka by” Stavanger. Vel, nå sier vi vel ikke “okka by” her, det er vel heller Egersund, men vi er nå i alle fall hjemme igjen.
Turen gikk veldig fint synes jeg, men så har vi heller ikke kjørt “hæla i taket” hele helgen med vennene våre i Trysil. Vi er nemlig smertelig klar over at hjemturen kan bli et reint mareritt, hvis vi ikke tar hensyn. Vi plukket som sagt opp Mille og Pippi i Oslo, og med dyr og unger i bilen, må det pauses innimellom enten vi vil eller ei.
Denne turen ble jo litt spesiell også, for i forrige uke spurte noen på Facebook om noen skulle strekningen Sandefjord-Stavanger med det første. De hadde et stort ønske om å få fraktet et par rottebebisser den veien, og det sa jeg selvfølgelig “ja” til.
Rottebrødrene ble spent hentet i Sandefjord, og Mille-mor tok på seg morsrollen med en gang. Hun gikk så langt til å si at hun kom til å savne de så mye når vi overlot de til sine nye eiere, med hint om at hun også gjerne kunne tenkt seg et par. Ehhh, jeg gikk selvfølgelig ikke på det trikset der, ikke et sekund, og det gjorde ikke hunden vår Pippi heller…
Nå er vaskemaskinen i gang for fullt, og etterhvert går turen selvfølgelig til vår kjære Sol. Dessverre uten Mille igjen, men jeg håper en dag på sofaen får hun i form så raskt som mulig. Hun la seg med feber, hoste og snue i går, og er absolutt så absolutt ikke frisk.
Åhhh hjertesukk, da var vi på vei hjemover til Stavanger igjen…
Det var dritkjipt å klemme flokken farvel, for jeg veit det blir lenge til vi sees igjen. Det er nemlig ikke bare bare å reise den lange veien frem og tilbake, og jeg ser jo at vi alle er ganske så i farta med hvert vårt til enhver tid. Regner med at de fleste ikke blir å treffes igjen om et år, og det smerter.
Vi har uansett lagt nok en fantastisk helg bak oss. Bjørn Erik fikk også stått på brett, og det var jo en reine bonuslykken på toppen av et hele. Vi skulle nemlig egentlig ha kjørt gamlebilen bortover, hvor vi får plass til alt av utstyret hans uten problemer. Bilen røyk dessverre, og selvfølgelig passet ikke det gamle takfeste på min bil. Surt der og da, men de gamle Stovner-gutta overraska, og sørga for at det ble levert brett til låns på døra til hytta vår, zero problem.
Sola skinte som vanlig i går, og etterhvert kom nesten (bare nesten) hele bølgen seg opp i bakken. Nymoderne låter ble spilt av råtøffe musikere på blåseintrumenter, og sprudlevannet kom opp i glassene fortere enn svint. Denne gangen fikk derimot hunken min og jeg metta vår i bakken, så når sola var på vei ned, sklei vi rett ned i hytta uten omveier via flere afterskier.
Ihuga MGP entusiast som jeg er, ble jeg positivt overraska over at TV´n ble plutselig ble skrudd på, og at jeg faktisk fikk med meg hele sirkuset. Gomlende på hjemmelaga burgere, nøyt vi faktisk siste kvelden foran tittekassa. Vel, det var vel ikke like enkelt å få med seg hva som skjedde, om låtene var gode eller ei, for en kan jo ikke akkurat be om ro på en slike en hyttetur, men moro var det likevel.
En etter en sneik vi oss i seng, vi tok do-trikset, så i dag våkna jeg faktisk opp etter hele 8-timers søvn. Det trengs nok, for det er som sagt langt hjem. Med tiden har vi nå vært innom mamma og plukket opp Mille og Pippi, og satt nesa vår mot Sandefjord. Der skal vi plukke opp to små rottebabyer, som skal være med oss hjem til en gammel nabo. For så klart vi tilbød oss å hjelpe når de spurte, og jeg må si jeg gleder meg litt. Litt småredd, men de skal jo tross alt låses godt inn i det lille reiseburet sitt…
Jeg klarte dessverre ikke i år heller å samle hele hyttefolket til fellesfotografering, men håper å få laget en liten oppsummering ved en seinere anledning. Nå er Bjørn Erik så pratesjuk hører jeg, og dekningen gjør det vanskelig å skrive, så vi får heller ta opp tråden igjen i morgen.
Her i Hedmark, holder vi fortsatt koken. Alle er friske og raske, og denne natta var det hverken behov for legevaktbesøk eller brannslukning.
Sola skinner, og en skikkelig cowboy-frokost er inntatt, og jeg tror faktisk vi skal klare å få hele gjengen opp i bakken i dag også. Trysil er så absolutt desidert Norges vakreste perle på slike dager som det her. Alt handler om å komme seg i nikkersen og ut for å spre glede. Møte gamle kompiser og dele de samme skrønehistoriene gang på gang.
Det er på ingen måte så viktig å stå på ski akkurat denne helgen her, for da går man garantert glipp av noe. Ikke at jeg står på ski lenger uansett, da hadde skrotten kapitulert, og det kan vi jo ikke risikere…
Nå må jeg få lagt vekk Macén dere, for nå begynner jeg å få stygge blikk rundt meg, jeg er visst for kjedelig.
Halleluja, nå skulle dere vært flue på veggen her!
Å våkne opp med femten gode gamle kompiser, er jo bare helt himmelsk. Særlig når det det føles som om alle har vært på femten forskjellige fester i løpet av natta, for ingen historier er jo like.
Bjørn Erik og jeg deler rom med to andre, og den ene våkna faktisk opp med fem sting i hodet. Han håpet selv han hadde vært i slåsskamp pga en sjalu ektemann, men vi måtte dessverre skuffe han med å fortelle han om et noe heller kjedelig fall fra barkrakken.
Om det er litt Texas her? Tja, ikke mer enn det må være, men guriland så moro vi har det. Nå skinner sola også, og hele hurven skal opp i bakken. Jeg prøver å drøye det litt, for dagen er ennå ung, og jeg kan jo ikke gå glipp av noe.
Bjørn Erik og jeg koser oss i alle fall. Vi kom sist hjem av alle i natt, goflende på hver vår kyllingsnadder. Hele huset sov, og noen hadde visst rydda og shina opp hele kåken. Det så ikke ut som om det hadde vært noen her i det hele tatt, men etter å ha hørt på alle skrønene rundt fellesfrokosten, har det visst vært både nattbading og båltenning.
Djiiisus, kjedeligere bilder skal man leite lenge etter, men jeg har faktisk ikke noe bedre å komme med. Kameraet ble igjen på hytta når vi dro ut i går, men i dag, lover jeg å ta det med.
I skrivende stund sitter vi i bilen oppover mot eventyret, og etterhvert skal vi stoppe og møte de andre heldige som også har hatt muligheten til å dra avgårde tidlig. Jeg våkna opp helt mørbanka i kroppen. Det pleier jeg jo som regel å gjøre hver dag, men etter gårsdagens kjøring, med høye skuldre, skjerpa blikk og hjertet i halsen, var jeg altså helt ødelagt. Mamma advarte meg, for hun er alltid bekymra når eneste arving er ute å kjører på lange strekninger, og skal jeg være helt ærlig, så hadde det nesten vært bedre å reist direkte i dag, for jævligere kjøretur skal man leite lenge etter.
Grøss og gru! I det vi satte oss inn i bilen hjemme i Stavanger, begynte det altså å snø. Snø på Vestlandet betyr alltid kaos delux, og før vi hadde nådd Ålgård, var det et faktum at denne turen kom til bli tøff…og meeeget lang. Det hjalp lite at jeg har begynt på sesong 2 av “The Walking Dead”, for etterhvert begynte faktisk veiene å se ut som den forbaskade skrekkfilmen, vel og merke uten alle zombiene. Det stod vogntog overalt, og jeg begynte å fæle skikkelig.
Det hele toppa seg, når vi skulle opp en himla lang to-felts bakke, og vi telte hele syv trailere som stod dønn fast. Vi begynte å kjøre saktere og saktere, og panikken var et faktum. Jeg visste at hvis jeg også var nødt til å stoppe helt, var det “game over”. Så begynte altså traileren foran meg å spinne, du ser det på første bildet under her, og da fikk jeg altså helt fletta. Jeg agerte impulsivt og heiv meg over i motsatt kjørebane, og spant som en galning selv, men kom meg gudskjelov helskinna forbi hele sirkuset.
Jeg var altså så happy over å ha kommet meg videre, men lykken varte kort. For like før Kristiansand, stoppet det helt opp. Vi rikka oss ikke av flekken, og det er merkelig det der, hvordan tankene plutselig begynner å spinne. Mille var f.eks. veldig glad for at hesten vår Sol ikke var med, for hun takler ikke å stå i henger når bilen står stille. Vi satt altså der og fabulerte over mulige kriser. Tenk hvis noen måtte føde nå i køen, rekke et fly eller en båt, ikke utenkelig i det hele tatt med så mange biler og folk. Etterhvert så oppstod det faktisk litt panikk i nabobilen. En mann begynte fortumla og banke på bilrutene og spurte om noen hadde noe å spise. Han hadde sukkersyken, og begynte å føle seg skikkelig dårlig. Ei lykke for han at han kom til oss, for vi er jo alltid beredt. Den halvgira mannen fikk med seg både det ene og andre, og etterhvert gikk Mille bort til han med litt Pepsi Max også. Så det ble altså litt action innimellom vasking av bil innvendig (joda, noe måtte jeg jo finne på), Tusvik & Tønne podcast og etegildene våre.
Det ble altså ny rekord på oss. Hele tolv timer tok det å komme seg hjem til mamma i Oslo, og aldri før har det vært bedre å komme inn dørene og i armene hennes. Fyttikatta for et horrorshow! Jeg har aldri opplevd makan. Snødekte veier med is under har alltid vært min store skrekk, og jeg priser meg lykkelig over å ikke skulle kjøre igjen på mange dager. Vel, vi kjører jo nå, men denne rompa er nå planta godt nede i passasjersete…
Nå plinger det inn meldinger her om at vi skal møte gjengen på Elverum. Vi har kjørt forbi Gardemoen, har akkurat sneia Eidsvoll skiltet, så nå er det ikke lenge igjen før Stovner-gjengen kan klemmes. Åhhh, dette skal bli så moro!
Det er ikke alltid så enkelt å konsentrere seg om å blogge på ei hytte med 16 livlige fargerike mennesker, men kameraet er selvfølgelig med, og jeg skal så absolutt gjøre mitt beste.
