I dag har Bjørn Erik og jeg vært hos legen med Mille, sånn at vi får registrert den noe uvanlige tilstanden hennes. Det er selvsagt vanskelig for legen å vite hvor han skal begynne i denne prosessen, men nå har det i alle fall blitt tatt utallige blodprøver av henne som skal sendes videre til analyse. Det er nok en ønsketenkning at det skal dukke opp noe uregelmessige der som indikerer hva som feiler henne, men det er lov å håpe. Vi er nødt til å begynne å utelukke ting, men jeg synes det er skummelt når ord som “diabetes” og “epilepsi” blir nevnt. Det viktigste er at vi er i gang med noe, så får vi heller ta tiden til hjelp og håpe i det lengte at det er noe som “går over” av seg selv.
Eldstemannen, Dennis, ringte meg fra London nå og fortalte meg en del spennende fremtidige planer. I tillegg gjorde han meg oppmerksom på at tredje episode av serien Kristin & Dennis: 1 + 1 = 3, ligger ute. Noen av dere har kanskje gjettet hvilken kjønn de venter, men det er ganske så koselig å få være med på hele seansen. Trykk dere gjerne inn her, så får dere se 💕
Her hjemme holder vi pusten igjen, for Mille er ikke i slaget. Vi kan ikke sette fingeren på noe, hun feiler ikke noe spesielt, men er bare ikke helt seg selv. Det er skummelt det der, og vi forsøker å få henne til å sette ord på dette, men det eneste hun sier er at hun har det bra.
Det er godt at fastlegen vår snart er tilbake fra permisjonen sin, så vi kan få hjelp utenfra. Vi foreldre som kjenner henne best, blir rådløse i en slik situasjon, og jeg er redd all masinga vår bare gjør ting verre.
En ting er i alle fall sikkert, hun får ikke love å trekke seg tilbake på rommet sitt og bli der hele dagen. Det er det hun ønsker og forsøker på, men da sniker jeg meg etter, og legger meg ved siden av henne i senga og plaprer i vei. Etter nesten to timer, synes jeg derimot det var på tide å finne på noe, så da tok impulsiviteten overhånd. Fem minutter seinere satt vi begge i bilen på vei til byen for å gå på kino. Mille grein egentlig på nesa av forslaget, men jeg lot henne ikke nøle et sekund, kino ble det. Dragetreneren 3 skuffet ikke, og det så ut som om Mille også til slutt synes dette var helt okei.
Jeg husket i farta å hive stalldressene våre inn i bilen da vi dro, så etterpå dro vi rett ut i stallen og til “Sola” vår. Det er ganske spesielt å være der så seint, rett før hestene får kveldsmaten sin. Det vrinsket og skrapes med høvene, og det er en egen ro når de alle står og tygger og koser seg.
Vi får rett og slett gjøre det beste ut av dagene selv om snuppeline ikke er helt med på notene. Vi veit jo fra sist gang at hun plutselig en dag kvikner til igjen, men jeg skulle virkelig ønsket jeg visste hvorfor dette plutselig skjer og ikke minst om det er noe vi kan gjøre for henne.
I bare ullundertøyet entret vi kinoen, for vi hadde kun tyve minutter på oss fra vi dro hjemmefra og til filmen begynte.
Dette er virkelig en smart løsning for alle flaskeplukkerne. Godt at de slipper å grave i all søpla.
Nå sitter det ei sliten, men meget fornøyd tenåring ved siden av meg her. I to dager har hun gått på kurs for å ta Grønt Kort (GK), og i dag tok hun de praktiske testene, og bestod med glans. GK er et bevis på at du har fått lære i en del basiskunnskaper som omhandler hesten, og det er påkrevd å ta dette før man eventuelt deltar på stevner. Det handler i bunn og grunn om å ha et sunt hestevett. Ha omsorg for de fantastisk vakre skapningene og skape trygge omgivelser rundt dem og seg selv.
Mille var litt nervøs for utfallet i dag, og oppi det hele har hun dessverre blitt litt stille igjen. Det kan ha noe med at hun har gruet seg litt til alle testene, men hun sier selv det ikke er derfor. Hun aner ikke hvorfor hun plutselig forsvinner inn i seg selv og ikke helt klarer å følge med på det som skjer rundt seg. Hun virker mutt og trøtt, og er svært passiv. Det gikk derimot ikke ut over rideferdighetene hennes i dag. Hun tok det på strak arm og virket faktisk ganske så selvsikker der et øyeblikk. Dressurøvelsene gikk helt fint, hun fikk til det innøvde programmet uten problemer, men det var først etter å ha lagt bak seg den siste sprangøvelsen at smilet endelig dukket opp. “Grønk Kort” ble hanket inn, og med det trygt i hånda, poserte hun villig og glad for en meget stolt og letta mamma.
I dag er hele huset på farta. Vi har mye kjekt på agendaen, så nå fyker også jeg ut av dørene her ganske så snart. Mille og Bjørn Erik har for lengst funnet veien til byen, de er på Kulturhuset hvor Mille går igjennom teorikurset på “Grønt kort” (det får vi ta seinere), og jeg skal møte bestiss Tonje for frokostdate, før jeg setter nesa mot stallen. Snøen er tilbake, jippi, så nå skal jeg se om jeg får karra kroppen min oppi en sånn derre stor og god varmedress. Den er egentlig Bjørn Erik sin, så den burde jo passe, men jeg skjønner ikke hvorfor den ikke har blitt funnet frem for lengst. For jeg som så mange andre, fikser ikke å fryse.
Jeg håper dere orker litt mer babysnakk, for som dere sikkert har skjønt for lengst nå, dette er topp snakkissen vår her hjemme hver bidige dag. Den store overraskelsen kom som sagt som lyn fra klar himmel, jeg var helt uforberedt, og selvfølgelig ble dette foreviget. Jeg tar ikke bare litt til tårene, kremt, jeg stortuter, og det var ikke pent, but who cares?! Men for å si det sånn, jeg er vel ikke den eneste i huset som tar lett til tårene, det vet nok de fleste, men denne gangen så var nok jeg i overkant mer dramatisk. Vil dere se, så snurr gjerne filmen ved å klikke her 💕
For et døgn det her har vært, nesten litt overveldende. Jeg var altså så spent på reaksjonene som ville komme etter gårsdagens Vixen Award, og som forventet lot de ikke vente på seg. Det tok ikke lange tiden før meldingene tikket inn på mobilene våre. Varme lykkeønskninger og gratulasjoner i fleng, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig. Jeg lover at jeg i løpet av kvelden skal få gått i gjennom dem, så jeg personlig får takket dere alle.
Jeg har aldri noensinne lagt meg oppi planene til Kristin og Dennis om hvorvidt de skal anskaffe seg barn eller ikke, men i kjølvannet av at de ikke ville ha, har jeg alltid hatt et ørlite håp om at mellomstemannen, Pelle, etterhvert kjente på suget. Han er tross alt bare 21 år, så vi har selvsagt ikke mast på han om dette, men tulla og fjåsa om det, gjør vi stadig. Nå kan han derimot slappe av i mange år til, han trenger ikke å stresse en plass, for tenk det dere, allerede om få måneder blir vi besteforeldre, farmor og farfar.
Like før nyheten var ute, føltes det nesten ut som om det var en fødsel på gang allerede. Det var altså så mange sommerfugler i magen på´na “farmor”, jeg var helt i hundre. Det er derimot godt jeg skal få forberede meg i et par måneder til. Forberede meg på å bli Farmor-Nina…
Det var stor stas å se pjokken sin på God Morgen Norge i dag, og på mandag er det “farfar” sin tur.
Kjære dere, denne nyheten har jeg venta en evighet på å få fortelle dere. Tenk, jeg skal bli farmor! Kan jeg få rope litt nå (dere vet jeg ikke er noe stor fan av store bokstaver og utropstegn), bare bittelitt, FARMOR!
Hele familien er i ekstase, og vi har altså klart å bære på denne herlige overraskelsen i en evighet nå, men endelig skal vi få lov til å glede oss i plenum. Vel, nå må det nevnes at helt hemmelig har vi ikke klart å være. Jeg har faktisk lekki som ei sil til alle vennene mine, men det viktigste av alt her, er at Kristin og Dennis har klart å holde det skjult for media. Helt til i kveld. Da skal de stolte kommende foreldrene vise frem den store fine maven for aller første gang, og vi gleder oss.
1 + 1 skal altså bli 3, og heldige oss skal bli besteforeldre ❤️
Som jeg fryktet, var all snøen borte igjen i dag. Det er så mildt her nå, at man ikke en gang kan skrape is fra bilruta. Det ble med andre ord en kortvarig glede å se landskapet her bade i nydelig hvit snø.
Kameraet mitt er som sagt på reparasjon, og det gjør selvsagt noe med motivasjonen min når det kommer til å blogge. På den andre siden så er bloggen min mer lest nå enn før den kjedelige nedetiden. Hele 9000 lesere i uken stikker innom, og det dere, er jo en “boost” i seg selv. Det er en utrolig deilig følelse, særlig når jeg for få uker siden var nær ved å legge ned hele greia. Uten gode bilder derimot, er det helt klart en utfordring, men dere får holde ut, for dette løser seg selvsagt til slutt.
Akkurat nå har jeg gått gjennom alle regningene våre og betalt rubbel og bit. Jeg føler meg altså så letta over at det ikke var så gæli allikevel som jeg først trodde. Jeg var faktisk overraska over at det kun var en som var gått over datofristen. At det er litt penger igjen etter at alt er betalt, selv etter at sparetrekkene også er unnagjort, er også i seg selv ganske unormalt på nyåret. Vi har hatt fast sparing en stund nå, på konfirmasjonen til Mille i 2020 samt ferien vår som er like rundt hjørnet. Vi pleier egentlig ikke å være så flinke på det der, men ser at det fungerer veldig bra.
Ellers så har jeg kasta julekalenderne til kattene og bikkja, for det var rett og slett en stor tabbe å tro at de ville like dem. Pippi, har aldri noensinne fått smake sjokolade, så når julekalenderen bestod av hundesjokolade, ville hun ikke engang snuse på det. Ikke at jeg tror at hun hadde klart å tygge dem heller, for hun har som sagt veldig få tenner igjen, men jeg hadde uansett et ørlite håp om at hun ville like det. Kattene synes heller ikke bitene i julekalenderen var spennende nok, de falt ikke i smak, så nå meg jeg huske dette til seinere i år, jeg trenger ikke å forsøke dette en gang til.
Bjørn Erik derimot elsket julekalenderen sin. Han fikk forskjellige oljer til skjegget sitt, og tar med med på gjettekonkurranse hver dag:”Hvilken duft har jeg tatt på meg i dag?”. Mille var også fornøyd med sin, for den bugnet av sminke, såper og deilig lotion. Jeg regner med at hun har mer sminke enn meg nå, siden det er andre året på rad hun har hatt slik en løsning, så til neste år tror jeg vi går tilbake til den hjemmelaga variant igjen. Jeg har derimot tatt vare på den tomme kalenderen med alle eskene i, for den er så fin og dekorativ i seg selv. Den pyntet fint her på kjøkkenet, så den kan helt klart brukes igjen.
Nei, nå skal jeg gå å ta på meg ennå et lag med ulltøy, så jeg er klart til å dra i stallen så fort Mille er hjemme fra skolen. Det er tidlig sprangtime i dag, og jeg har lovet at hun skal få lov til å bruke litt av pengene sine til ny ridehjelm. Så da er det bare tiden og veien, før vi må avgårde.
Vi kommer stadig inn på temaet rundt hvor lenge Lala holder ut. Tenk, nå er hun hele 19 år, dere.
Der var snuppa på plass, så da får vi hive oss rundt å komme oss avgårde. Jeg regner med at det kommer et “tilbakeblikk” på et innlegg seinere idag, hvis ikke så skrives vi mer i morgen.
Nå står Stavanger stille, for nå har endelig snøen kommet hit også. Vel, vi snakker faktisk kun om to skarve centimeter, men det skal ikke mer til før det skapes bittelitt panikk. Jeg husker godt første året jeg flyttet hit, mitt siste år på videregående. Det var en gledens dag når snøen kom. For jeg elsker den, men i denne delen av landet er den ikke like kjærkommen av alle. Det morsomme var at vi da plutselig hadde gyldig grunn til å komme litt for seint på skolen, for alle var inneforstått med at snø betydde kaos på veiene. Det er nemlig ingen hemmelighet at mange rogalendinger skipper det å bytte til vinterdekk. De ser ingen vits i å ta seg bryet med det, når vi tross alt kan telle på en hånd hvor mange snødager vi får totalt.
Vinteren har altså endelig kommet hit også, og jeg håper virkelig den har kommet for å bli i mer enn bare et par dager. Det er så forfriskende deilig, og inspirere meg til å gå den lille turen ekstra ute med Pippi. Hun er derimot ikke så altfor glad i å gå så alt for langt, for snøen klistrer seg til pelsen hennes som digre fotballer (les klinkekuler), så det hender hun må oppunder jakke i blant for å tines opp.
I helgen så fikk altså vi turtelduene plutselig barnefri, da Mille fikk gledelig tilbud om å overnatte hos en venninne, og da er ikke han far sein med å sjekke ut hva som skjer i byen vår. Jeg er egentlig ikke så veldig keen på å gå ut mer, men hvis det skjer noe spesielt, er jeg ikke sein med å takke “ja”. Så når Bjørn Erik ville på stand-up show, ble jeg villig med, og heldige meg, fikk med meg to venninner også.
Hadde vi bodd i Oslo, så hadde vi garantert gått mer på stand-up, og hver gang favorittene vårer kommer hit og har show, går vi alltid, men det er dessverre sjeldent. De fem som gjestet byen vår i helgen, var nokså ukjente aktører for min del, men de fikk meg nå til å le, faktisk gapskratte til tider, så jeg var strålende fornøyd. Pubtur bort til Fargegaten etterpå ble det også tid til. Vi fikk både dansa og sunget oss hese, og selvsagt skravla høl i hue på hverandre. I kjent stil avrundet vi kvelden med å gå på hamburgersjappe, og hånd i hånd, som de gode vennene vi er, gikk vi for å ta nattbussen hjem. Så da dere, har jeg fått stilnet metta mi for en god stund fremover.
I dag er Mille i stallen aleine, mens Bjørn Erik og jeg er sportslige og følger med på skiskytterstaffetten samtidig som vi styrer og steller her hjemme. Bjørn Erik har planlagt å få opp de nye bakhøyttalere “jeg” fikk til jul, mens jeg vasker litt. For å si det sånn, de høyttalerene var nok egentlig ikke til meg, det var nok noe han ønsket seg selv, men jeg setter pris på at de er i samme serie som de vi har fra før av. Ikke er de så gæli store heller, så de kommer garantert til å skli rett inn i skogsstua vår.
Tidligere i dag hadde vi besøk av hunden “Må”. Må, skal flytte inn her om tre uker, vi skal med andre ord passe henne i et par dager mens eierne er bortreist. Hjemmekennelen hos oss, er med andre ord åpen igjen. Den har ikke vært stengt, men jeg satte oss opp som opptatt de to siste månedene i året, rett og slett fordi kroppen min ikke var helt i form til å gå de alt for lange turene. Nå derimot går det mot lysere tider, og motivasjonen er på topp. Det å da få noen firbeinte nye venner på besøk i ny og ne er bare kos.
Vi som familie, kan snart skrive under på at vi har vært med på Hjemmekennel-konsept i et år. På den tiden har vi hatt besøk av syv forskjellige hunder, alle av forskjellige raser. Vi har derimot hatt flere innrykk her hjemme enn syv ganger, for nå begynner noen av de å bli “gamle” travere, de kommer rett og slett på besøk igjen og igjen. Alle har som sagt vært totalt forskjellige og mange har fått en stor plass i hjertene våre. Jeg står primært for alle lufteturene og matingen, med kosen har vi delt og mottatt alle mann. Mille har i tillegg fått lov å ha de sovende inne hos seg om natten på rommet sitt, og jeg har mange en gang gått inn der om morningen og funnet både jentunge og hund sovende i samme seng.
Jeg er overbevist om at det er godt for en hund å få komme hjem til nogenlunde like tilstander som det den er vant til hjemmefra. Når vertsfamilien i tillegg har hund fra før av, så er det også garantert at hunden får de turene den bør ha i løpet av dagen. Jeg er glad for at det finnes et slikt konsept på markedet, og jeg håper denne trenden sprer seg utover landet så flere får glede av det.
Jeg ser av feriekalenderen vår, at vi som familie skal ut å farte mye dette året, men jeg håper nå allikevel at vi får tid til litt hundepass også 🐾
Det blir litt reising på oss dette året, men nå skal kalenderen være nokså oppdatert.
Slik ser vår profil utad til kundene på siden til Hjemmekennel. Man kan selvsagt trykke seg inn videre her på “Se profil”, og lese mer om hva vi kan tilby.
I dag har jeg kun hatt tankene rundt meg sjøl, kun gjort det jeg vil, bare vært meg. Det har vært reine ego-trippen, og fyttikatta så godt det har vært, dere. Stått opp når jeg vil, spist når jeg vil og hva jeg vil, driti i å ha dusja, bare hoppe rett i ulltøyet og dratt ut i stallen. Jeg har til og med toppa det hele ved å kjørt den røde bilen, altså ikke gjennomtrekkskjøretøyet Twisyen, har altså sitti mer komfortabelt, godt og varmt, og det i seg selv har vært reine luksusen. I tillegg så har jeg fått bestemme akkurat hva jeg ville høre på radioen frem og tilbake til stallen. Endelig har jeg fått oppdatert meg på podcastene til løgnassene Tusvik & Tønne, jeg har med andre ord virkelig storkosa meg.
Det gikk hele fire timer i stallen i dag, så det ble kvelden før jeg entret dørene her. Der møtte jeg en storfornøyd mann som også har gjort akkurat det han har hatt lyst til i dag. For fra i går av, tok nemlig mammaen til Kaja over aktivitetslederjobben for jentene våre. Hun har virkelig vært verdens snilleste disse dagene, ved å tatt de med i trampolineparken og i stallen til datteren sin. Der har Mille fått ri på deres hest, og av smilet til Mille når hun kom inn dørene her for fem minutter siden, har hun hatt det storartet.
Det må være lov å si at det til tider er helt himmelsk å ha barnefri, vel, mannefri også for den saks skyld. Jeg har i alle fall satt stor pris på disse ledige timene, hvor jeg kun har hatt meg sjøl i fokus. I have løøøved it, a lot!
Årets aller første ridetime er altså unnagjort, så i dagene som kommer, må jeg få lov å syte litt, for denne dama her kommer til å bli sååå støl. Planen var egentlig å ri litt forsiktig, ta det med ro siden det er en stund siden sist, men det var altså så gøy, så jeg kjørte på for fullt. Jeg var altså så sliten der et øyeblikk, og når Mimosan fra i går plutselig begynte å gulpes opp i munnen på meg, var det på tide å ta kvelden. Da var både Sol og jeg gjennomvåt av svette, og temmelig fornøyde med dagens økt.
Nei, da var den hjemmelagde pizzaen ferdig i ovnen dere, og jeg gleder meg altså til å skeie ut med det og et stort glass med Pepsi-max. Ønsker dere alle en fortsatt digg kveld!
NB! Kameraet mitt er på reparasjon for tiden, så derfor er bildekvaliteten så som så når jeg kun bruker kameraet på mobilen.
