Mitt råd til meg selv, er å ikke innta noe form for alkohol når tankene løper løpsk hos meg. Det sier seg vel egentlig selv, er man trist, så for all del ikke drikk, for da kan det selvsagt gå riktig galt. Selv den minste lille vanskelig tanke blir forsterket, så da bør man styre unna. Ikke misforstå meg nå dere, jeg er på ingen måte trist for tiden, men når gode venninner av meg har mye å deale med, da påvirker det meg også. Jeg blir nitrist på deres vegne, tar til meg sorgen, fortvilelsen og smerten, selv om deres opplevelse av det som skjer selvsagt er enormt mye større enn min.
Samtidig så skjer det så mye spennende og utrolig fint i den lille flokken vår for tiden. Herlige ting som gjør at det kribler i magen min. Det er nesten så man føler seg illojal mot de andre. Nå har jeg derimot måtte sortere tankene litt, og komme meg ovenpå igjen. Snille Bjørn Erik har akkurat kommet hjem fra jobb og på 1-2-3 fikk han fyrt i peisen, starta på middagen og servert meg nydelig frisk Mimosa. Mille skal nemlig ligge over hos Kaja til i morgen, og da dere, skal mor og far ut og svinge seg. Først skal vi på sand-up, og deretter gjør vi det som faller oss inn, gjør byen farlig. Neida, nå skal ikke jeg skryte på meg noe, men to gode venninner skal også være med, så dette må jo bli skoi, dere.
Med disse koselige by-bildene tatt i Stavanger i dag (med mobilen, kameraet er på rep.), sender jeg dere masse kjærleik og ønsker dere alle en riktig fin fredagskveld 💕
Jeg hadde helt glemt å fortelle dere om den aller kjekkeste opplevelsen for Mille før jul. Det å få oppleve “Barnas store julerevy” på Sola kulturhus, er nok på topp tre lista hennes hvert bidige år, hun blir aldri lei, og det gjør ikke mora heller. Både Bjørn Erik og jeg synes dette er hysterisk morsomt, men siden det nå har blitt en tradisjon å gå med venninnene mine og barna deres, trekker jeg alltid det lengste strået.
I åt fikk vi billetter på første rad, og bare det i seg selv var stort. Det er noe med det å sitte så nærme at man omtrent blir svetta på, neida vi gjorde ikke det, men man med seg hver minste lille ting. Vi satt omtrent oppå orkesteret, og som dere vet, da kommer korpsdama frem i meg med en gang. Det kribler i fingrene etter å ta frem klarinetten igjen, og som alltid lurer jeg på om jeg fortsatt husker grepene og notene.
Men tilbake til forestillingen igjen, dere. Vet dere hvorfor det er så kjekt også for oss voksne å gå å se dette? Jo, rett og slett på grunn av all voksenhumoren, som stadig dukker opp. Man får servert den ene skarpe, eller tørre også for den saks skyld, replikken etter den andre, og til tider gir de meg helt bakoversveis. Jeg har altså så vondt i kjevemuskulaturen etterpå, og tårene renner i strie strømmer. Jeg ser skuespillerne ler til tider også, for jeg tror det improviseres av og til, og da er det altså så gøy å se de faller ut litt for så å hente seg inn igjen.
Det aller aller beste med denne tradisjonen her, er at venninnen min kjenner en av gutta. Så de tre siste årene har vi fått lov å komme på besøk bak scenen etterpå. Mille er altså så i ekstase over dette, for nå er hun på en måte også på “hils” med gutta. Det er raust, og jeg tror de for lengst har forstått at dette betyr mye 💕
Ny fantastisk rollefigur med i år, “Unge Lovende” stjernen, Ole Christoffer Ertvaag.
Det er en drøy måned siden Mille fylte 13 år nå, men da lå som mange av dere vet bloggen min nede i påventa av ny verktøysløsning. Jeg foreviget selvsagt dagen allikevel, jeg går nemlig aldri ut av dørene her uten kamera, så da tenkte jeg å dele med dere andre del av go´jenta vår sin feiring.
Dette var som sagt en overraskelsesfest, Mille visste ikke hvem som var invitert eller hva som skulle skje, så gleden stod derfor i taket, når åtte hesteglade jenter fra stallen veltet inn dørene her. Det var ingen tvil om at vi igjen akkurat som i fjor og året før der igjen, planla overnatting på alle man, for på nullkommaniks ble gangen her fylt til randen av bagger og sengetøy. Det er nemlig det Mille liker aller best, for da tar som sagt feiringen av henne aldri slutt den dagen.
Etter fire magiske timer med ridetur til fjells, quiz, hesteskokasting og mye ny lære om den flotte islandshesten (les gjerne om det feiringen her), gikk turen hjemover igjen. Der hadde Bjørn Erik og jeg allerede kvelden i forveien gjort alt klart til middag, faktisk til hele 38 mann som skulle komme innom på feiring de to neste døgnene, så mens jentene i tur og orden dusjet og hoppet inn i kveldens koseklær, gjorde vi i klart til et realt tacomåltid.
Jeg var først litt engstelig for at jentene kanskje ville kjede seg i all ventingen, men der tok jeg skammelig feil. På kort tid ble hele huset forvandlet til en herlig røre av sprudlende fornøyde jenter, og den ene ferdigdusja jenta etter den andre slag seg ned i sofaen, og tok rask del i alle samtalene som foregikk på kryss og tvers. For er det noe tenåringsjenter kan, så er det å skravle, og de godlydene der, dere, ga meg akkurat den gode og varme følelsen om at denne feiringen ville bli akkurat det vår kjære Mille fortjente.
Det som overrasket meg stort denne gangen, som igjen viser at Mille har modnet og vokst den siste tiden, er at hun ikke en gang til nå den dagen, hadde spurt etter pakkene sine. Vi hadde på forhånd forklart henne at det dessverre ikke ville være tid til dette på morningen som vi pleier, og hun grein selvsagt litt på nesa av det, men i all ståheien og gleden av å få så celebert besøk, hadde hun helt glemt alt som heter pakker. Nå derimot, når alle jentene var i klare etter å ha skiftet, var det selvsagt pakketid.
Etterhvert ble det altså tacoetegildet, film, premieutdelig etter dagens lagkonkurranse oppe på gården, kake og deretter film igjen. Det må forresten nevnes at jeg ikke er noe stor fan av konkurranser unger i mellom. De blir målt og veid på absolutt alt for tiden, så det å sette de opp mot hverandre og skape vinnere og triste tapere i et bursdagslag, er ikke min stil. Alle fikk derfor akkurat samme premie i form av en sjokolade, de ble selvsagt litt overraska, men det beste av alt, det ble ingen sure miner eller triste sjeler.
Kvelden ble avsluttet med nok en film, og hele flokken lå da samla hulter til bulter på en haug av madrasser inne i sofakroken vår. Popcorn, ostepop og saft ble servert underveis, og de var virkelig et herlig skue der de lå og koste seg. Når klokka derimot nærmet seg midnatt, ble de spredt litt mer utover i stua, og ei av jentene ble hoppende glad når hun fikk sove i den mye omdiskuterte hengekøya vår (les gjerne her). Jeg kan selv underskrive på at den er gullgod å sove i, og det fikk jeg også bekreftet dagen etter, da jeg fant hele gjengen fortsatt sovende bare en halvtime før de skulle bli hentet av foreldrene sine. Først måtte jeg derimot få i dem alle en real frokost, for de fleste skulle rett i stallen, Mille også. Så på 1-2-3 var plutselig hele flokke ute, og jeg helt ene og alene. Jeg hadde derimot litt å fylle den nærmeste timen med, så etter en rask rydding og vask, var huset igjen klar for nok en fest. Klar for å ta imot våre kjære venner og deres barn, med andre ord huset sydet av liv denne helgen.
Mille har takket oss utallige ganger for denne dagen, men det er heller vi som foreldre som bør få takke henne. For med en så glad og takknemlig unge, er det ingen sak å få til det her. Med god planlegging, er det nemlig det enkleste i verden å sette av et par dager til en slik feiring. Det var kjekt fra begynnelse til slutt for oss alle, så vi gjør det gjerne igjen 🎂
I dag stod Bjørn Erik opp klokken fem for å reise til Oslo og bli der å jobbe i et par dager. Som regel pleier han å snike seg ut av soverommet stille som en mus uten å vekke meg, men når jeg har ansvaret for Mille, kan jeg kun ligge med en ørepropp i øret for å høre vekkerklokka, så dermed våknet jeg også. Jeg forsøkte selvsagt å sove igjen, men når jeg veit jeg skal opp om kort tid etterpå, begynner hjernen å planlegge alt som skal gjøres, så da kunne jeg likesågodt stå opp.
Tidlig påán betyr ennå mer god tid til lille snuppeline, og en mobil- og TV-fri frokost, i sammen før hun blir hentet av drosjen. Bakdelen med disse grytidlige morningene hvor jeg er nødt å fungere med en gang, er alt trøbbelet med denne råtne kroppen min. For dere nye lesere, så er jeg skulder- og nakkeoperert. I fjor fikk jeg også diagnosen Fibromyalgi, så jeg trenger ofte tid på meg til å få kroppen til å fungere om morningene. Jeg går på daglig medisiner som forsøker å lure smertebanene mine til å ikke tro på at kroppen har det så vondt, og det hender ofte at jeg må ta smertestillende i tillegg for å kunne omgås folk. Jeg skal ikke bruke noen av disse medisinene når jeg kjører bil, og da hadde jeg rett og slett ikke klart meg uten en eller annen form for BioFreeze, tryllemiddelet mitt.
Jeg ble først introdusert til dette middelet for seks år siden, da trøbbelet med nakken startet. Jeg begynte hos kiropraktor, noe som egentlig i seg selv bare gjorde ting verre, men det var før vi viste at jeg hadde to prolapser og en skive som måtte kappes. Jeg okket og klagde hver bidige gang jeg hadde vært der, så for i det hele tatt klare å komme meg i bilen og hjemover, fikk jeg smurt på flytende BioFreeze. Halleluja, dette var så til de grader lindrende og effektivt til tusen!
Noen foretrekker varmeterapi og andre kulde, og dette er helt klart en form for kuldeterapi. Det iser ned det ømme punktet, og for meg så var dette et stort vendepunkt. For all del, det erstattet på ingen måte de smertestillende medisinene, men det ga meg et pusterom, forminsket det vonde, fikk de desperate tankene “dette fikser jeg ikke akkurat nå” bort. Den dag i dag sverger jeg til BioFreeze, og til min store overraskelse har den kommet i nye varianter. Det er helt himmelsk å slippe å grise med den grønne geléen langt oppi hårfeste, så når den kom i sprayform, var jeg nokså lettet. Nå derimot, når Bjørn Erik bestilte nye til meg (ja dette er ikke et sponset produkt), valgte han også å ta med noen roll-on varianter. Sistnevnte blir nok favoritten fremover, for da slipper folk rundt meg på kino og lignende å få dette på seg. For dette vil ingen ha i øynene dere, det svir noe inni hampen mye, som tigerbalsam, ikke behagelig en plass.
Bjørn Erik liker å kjøpte store mengder av gangen, så da har jeg en stund. Helt uunnværlig i hverdagen min, et must på lange fly- og bilturer, et produkt jeg kan anbefale på det sterkeste for vonde ledd og muskler.
Jeg ser at roll-on varianten kommer i 89ml, så da slipper jeg kanskje å ta med meg den lille sprayen på flyturene mine fremover.
Det noteres at vi har kommet til uke to i det nye året, og denne mandagen er så absolutt mye bedre enn den forrige. Det har nemlig vært mye bekymringer rundt minsten Mille i det siste, hun har som jeg nevnte vært langt i fra seg selv, men rett før helgen kom hun sakte men sikkert tilbake til oss fra sin lille “drømmeverden”. Vi aner rett og slett ikke hva som har vært i veien, hvorfor hun plutselig over natta ikke var seg selv i mange dager, og hun forklarer det nå i etterkant som ganske så ubehagelig selv. Det er selvsagt vanskelig å sette ord på dette, men hun forklarer at hun husker lite og var dønn sliten. Orket ingen verdens ting, og fikk derfor med seg lite av det som foregikk rundt henne. Så snart fastlegen vår er tilbake fra permisjon sin i februar, stikker vi innom legekontoret og tatt de planlagte blodprøvene, får testet henne for eventuelle mangler i kroppen. Tror det er lurt, siden hun tross alt hanglet flere ganger i fjor også. Nå er hun derimot glade, snakkesalige Mille-mor igjen, og det var jammen meg kjærkomment.
Flokken i heimen har nå lagt bak seg første snopefrie uke, og det føles egentlig helt greit ut. Vel, Mille og Bjørn koste seg litt på lørdag, fikk stilnet litt av sukkersuget, men selv så synes jeg det var en glede i seg selv å få spise pizza. Vi ble nemlig bedt hjem på middag av et vennepar av oss, og jeg har lovet meg selv og ikke bli så fanatisk at jeg ikke unner meg det folk setter frem på bordet. Særlig når jeg veit at jeg antagelig kun klarer å være “flink” frem til Miami turen vår, at vi under ferien og helt sikkert etterpå, havner utpå igjen. Da er det regelrett flaut å ha vært standhaftig og takket nei til det som har blitt servert, så litt av det gode innimellom sunnhetsslaga, er helt innafor synes jeg.
By the way, nå som jula er ryddet bort, og vi går mot lysere tider, har jeg bytta ut de hvite julestjernene med friske fargeglade blomster igjen. I tillegg så har jeg gått over alle potteplantene, gitt de gjødsel og klipt vekk alle de gule og døde bladene. Jeg må på en måte finne på noe, når rastløsheten tikker inn og jeg ikke kan slenge meg ned i sofaen med den tidligere dagligdagse dosen ostepop. Det er derimot ganske så tilfredsstillende å pusle rundt med det her. Tidligere hadde jeg nesten ingen grønne planter i hus, men nå her jeg funnet ut hvilke sorter som trenger lite pleie og stell. Tror dette er første året på lenge jeg ikke trenger å skifte ut noen, av en eller annen grunn trives de, og det lover jo godt.
Ny uke, ny fresh, jeg har bestemt for at denne uka skal bli bra.
Det begynner å bli noen dager siden vi ryddet vekk julen, men jeg holder fortsatt på å organisere den på best mulig måte i kassene, før de fyker opp på loftet. Alle duker, servietter håndklær og forkler er nyvaska, og brettet fint i sammen med gul post-it lapp på som det står skrevet “nyvaska” på, og de er lagt i esker med påklistra “skal brukes” lapper på. For den dama her, er aldri helt sikkert på hvilke kasser som er viktige eller ei, eller om alt er nyvaska, så nå har jeg altså begynt med huskelapper på dette også.
Som jeg nevnte tidligere så shoppet jeg en del skrønejulegaver til Bjørn Erik i år, noe jeg selvsagt skal komme tilbake til når det går opp for han at de faktisk er nyttig, men samtidig så kjøpte jeg en del smarte ting til meg selv også. For se her dere, hvor kult er det ikke å ha alt julepapiret samt alle “til og fra”-lappene i en og samme samlebag? Jeg har alltid i hus flere varianter gavepapir, alt for enhver anledning, men noe system på det, har jeg altså ikke hatt. Alt julepapiret ligger i en diger boks som dras opp og ned fra loftet og innpakningspapiret som brukes til bursdagsgavene har til nå ligget i en gedigen pose under trappa. Nå derimot blir det andre boller, for nå er alt organisert i to bagger, skreddersydd for akkurat dette rotet.
Når sant skal sies så har nok jeg noe i overkant mye papir å velge i. Det er hverken normalt eller nødvendig for den saks skyld, men derfor har jeg altså valgt å ha to bagger. Jeg fikk altså plass til 17 ruller med julepapir, 11 (fire av de store) sneller julebånd og alle “til og fra” lappene i en og samme bag. I tillegg fikk jeg også lagt oppi en del klistremerker og glansbilder som jeg flittig bruker til å pynte gråpapiret med. Hvor genialt er ikke det da dere? Nyttig eller ei, hva synes dere?
Jeg ante ikke hva jeg hadde liggende under alt dette papiret i den store esken, tok alltid det som lå øverst, men det viste seg at det lå mang en nyttig ting her som jeg har kjøpt dobbelt opp av fordi jeg ikke visste jeg hadde det fra før av.
Det var rett og slett flaut å finne alle disse snellene, hele tretti stykk er på ingen måte nødvendig, dere.
Julepapiret for i år er allerede kjøpt inn for en slikk og ingenting på salg.
Hvor mange ruller tror dere jeg fikk plass til uten å tvinge de nedi? 17!
I den store lomma foran kan man selvsagt velge å ha både saks, tape, bursdagskort og bånd, men jeg valgte heller å dytte hele elleve gavebånd oppi.
Det blir ingen ridning på meg i dag allikevel, for Sol har fått vaksine og skal derfor ikke blir for varm og svette de nærmeste dagene nå, men det gjør ingen verdens ting. Hun har blitt ridd hver bidige dag i julen og frem til nå, så et par hviledager kun med stell og kos, er helt sikkert kjærkomment.
Apropos hest igjen dere, og fortsettelsen på det jeg skreiv om i går, nemlig bursdagsfeiringen til Mille, vil dere se hvordan kaken ble? De fleste av dere vet at jeg ikke baker. Vi har dessuten funnet ut for lengst at man ikke trenger ørtifjørti kakevarianter i en barnebursdag. Jentene fikk først servert taco, noe som gikk ned på høykant etter flere timer ute i kulda. Etterpå mens Bjørn Erik tok seg av premieutdeligen, etter resultatene av lagkonkurransen de hadde, ryddet jeg bordet og gjorde det klart for kaken, geléen og de berømte cookiene. Dette er favoritter som de fleste liker, så utover det, serverer vi aldri noe mer.
Mille spør forresten hvert bidige år om vi har ordnet kake til henne. Vi er selvsagt alltid litt nølende, for vi må jo selvsagt dra spenningen ut i det lengste, så hun er faktisk ikke alltid helt sikker på om det blir noe. Bjørn Erik derimot, tar denne oppgaven dønn seriøst, og sørger alltid for at dyktige Line tryller frem den ene herligheten etter den andre.
Dere skal selvsagt etterhvert få ta resten av historien, del to av bursdagsfeiringen, men la meg først få vise dere kaken. Sjokoladekaken fra himmelrike. Har dere sett noe så nydelig? Takk kjære Line, du skal vite at dette setter vi enormt stor pris på 💕
Rett etter midnatt, dagen før feiringen, kom kaken inn dørene her, og jeg var akkurat ferdig med å pynte bordet for anledningen. Da var det godt med en pust i bakken, før siste innspurt, hvorpå jeg nøyt synet av denne herligheten.
Fredag og greier, som betyr mannen hjem fra Oslo og nå er det også på tide at minsten Mille-mor får seg et avbrekk i sammen med Robin hjemme hos Hege og Kenneth. De har begge fått seg Nintendo Switch til jul, så de har nok lagt planer allerede om hva de skal gjøre med noe av tiden de skal tilbringe i sammen.
Jeg tenker det skal bli godt for Mille å få litt fri fra de dagligdagse rutinene her hjemme nå, og ikke minst få være med gledessprederen Robin. Det må også nevnes at Hege er mye flinkere enn meg til å følge med på hva som skjer rundt om lokalt her i byen. Mille får ofte være med på mye spennende, og i tillegg så tenker jeg det skal bli godt for Mille med en liten stallpause. Nå øyner jeg sjansen på å komme meg opp på hesteryggen også, kanskje jeg klarer å nå målet mitt om å få ridd flere ganger i år i forhold til i fjor? Det blir nok ikke vanskelig, for jeg klarte kun å få karra til meg tre turer. Det er rart med det, men man har ofte en stor drøm om å få til noe, og når muligheten plutselig ligger der, rett foran nesa på en, så tar man den ikke.
Apropos hest, jeg fikk aldri fortalt dere om overraskelsesbursdagen jeg lagde til Mille. Det var nemlig da bloggen min lå ufrivillig nede, så i dag tenkte jeg å ta dere med på første del av dagen.
Mille visste som sagt ingenting om hva som skulle skje, og hun visste heller ikke hvem som skulle komme. Hun hadde nemlig ingen ønsker om noe, var egentlig veldig usikker på hva hun ville, og overlot derfor alt til meg. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle håndtere dette, for frem til nå, hadde vi alltid bedt alle jentene i klassen. Dette gjorde vi i desperasjon, i håp om å få en forandring på at aldri Mille selv ble bedt i noe. Kall det gjerne en tydeliggjøring, et “hallo, våkn opp, vær nå grei å la jentungene vår også få komme til dere”, men neida, det fungerte dessverre ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er ganske normalt å ikke be alle jentene i bursdagsselskap etter fylte ti år, men vi har vært så tydelig på at dette er vanskelig for Mille, så sårt, så vi trodde faktisk at ting ville snu. For skolen Mille går på er tross alt en “forsterket” skole, med 1-2 elever i klassen med spesielle behov, og da trodde og håpet jeg faktisk at de voksne, at foreldrene ville føle et visst ansvar, men nei. Deres unger har i alle år elsket å komme hit til våre feiringer, det er kun et par stykker som ikke har kunnet komme, men det har visstnok ikke gitt dem en følelse av å ville gi noe tilbake. Jeg sier ikke at man alltid skal forlange noe tilbake når man gir noe, for all del, jeg teller ikke “poenger”, men akkurat det her med inkludering har jeg stått og skreket ut om i årevis foran alle foreldrene i klassen, hvorpå ingen har turt å si meg i mot, så derfor er jeg overraska over så liten positiv respons. Derfor tok jeg en helomvending, jeg ba ikke jentene i klassen, men valgte jenter i Mille sin omgangskrets som aldri har skuffet henne, nemlig jentene i stallen.
Rett før klokka ni om morningen den lørdagen, rett etter den obligatoriske vekkingen på senga med kake og synging, veltet det derfor inn åtte sprudlende tenåringsjenter gjennom dørene her. Med full oppakning til å sove over, og skift til å feire hele dagen lang, våknet huset til liv. Stemningen stod i taket, for alle unntatt Mille, visste at hele gjengen skulle opp til fjells for å ri. Ri på islandshester hos flinkeste Jofrid, hos hun som trente vår Sol den gangen vi kjøpte henne for over to år siden. Alle hadde klart å holde på hemmeligheten om at de skulle komme i selskapet, og de fortsatte å holde på hemmeligheten om hvor vi skulle under den en times kjøreturen opp til Baklia Islandshestar.
Først ble Mille helt forfjamsa over at alle disse jentene faktisk stilte opp, for alle og enhver har tross alt store forpliktelser i stallen i helgene. De fleste eier eller har hest på fôr, så at de kom for å bli et helt døgn, var stort synes hun. Deretter ble hun helt satt ut, når vi kjørte inn på tunet til Jofrid. Da kom tårene i strie strømmer, for hun kjente seg ikke igjen på kjøreturen, hun hadde tross alt kun vært der en gang, og gjensynet var sterkt og kjærkomment. Da gikk det også opp for henne at alle var kommet for å være med henne å ri, og tro det eller ei dere, selv om disse jentene rir flere ganger i uken, så gledet de seg de også. Det var flere som heller aldri hadde ridd på islandshest før, så spenningen var stor hos mange.
Gjengen ble delt opp i to lag, for på denne kalde og isete vinterdagen, var det viktig å kun bruke de hestene som hadde brodder på. Samtidig ville Jofrid bruke de hestene hun var tryggest på, så da var det enklest å ri i to omganger. Jentene fikk forresten ganske så store øyne da Jofrid presenterte seg og hestene sine. Hun fortalte nemlig om den spennende utdannelsen sin og om oppholdet sitt på Island. De fikk alle en nøye innføring i væremåten til hver utvalgte hest og også opphavet til den. Med andre ord, jeg tror de alle lærte noe nytt denne dagen, det så i alle fall sånn ut, for de var ivrige med spørsmålene sine der de satt og koste seg med kakaoene sine.
I tillegg til å stappe bilen full av varme klær, tok vi med oss et lass av Bjørn Erik sine magiske hjemmelagde cookies og saft.
Det første jentene gjorde når de kom opp til gården, var å hjelpe Jofrid med å kakke hull på isen i vannbøttene til hestene som stod ute.
En spent og noe kald gjeng fikk varmen i seg igjen ved hjelp av litt god og varm kakao.
Kabalen gikk opp til slutt.
Som eneste hane i flokken, klarte Bjørn Erik seg temmelig bra synes jeg.
Tenk, endelig 13 år og tenåring.
Det her dere, er det vi hesteelskere kaller et “eventyr”.
Mens de første var ute på tur med Jofrid, kjørte Bjørn Erik og jeg en liten lagkonkurranse i “Quiz om islandshesten”, vannbøtteholding og hesteskokasting. Gjengen ble premiert etter laginnsatsen seinere på kvelden.
Heldige meg klarte også å snike meg ut på tur.
Første del av denne feiringen varte ute i vakkert bitende kaldt vintervær, i hele fire timer, så det var en fornøyd gjeng unge jenter som entret dørene her hjemme etterpå, klare for resten av hva dagen måtte bringe 💕
Bjørn Erik har reist til Oslo, så da styrer vi tuppene skuta aleine her hjemme igjen. Vel, ikke helt aleine, for akkurat der fikk vi et kjærkomment besøk av mellomstemannen Pelle som er ferdig for i dag i barnehagen. Han hadde vel egentlig håpet på å få servert ferdiglaga middag, men der må jeg nok skuffe han. Bjørn Erik har nemlig gjort det enkelt for oss i dag, han har laget spagetti til oss, som det bare er til å varme opp når vi kommer hjem fra stallen seinere i dag. Det fristet ikke Pelle, da tok han et lite dykk i fryseren og hostet opp en grandis til seg selv. Enkelt og greit, særlig når han tross alt må lage den selv.
I dag fikk jeg manna meg opp til å ta runden rundt med alle gavekortene vi har fått i løpet av de to siste månedene. Jeg forsøkte å få Mille med meg for et par dager siden, for de fleste er jo tross alt hennes, men hun gav opp etter en butikk. Hun har aldri vært særlig interessert i å shoppe, synes egentlig det er drepen før hun har begynt, så da får heller jeg ta meg av det. Løpe som en strikkball frem og tilbake, for det hender jo hun ikke liker det jeg har kjøpt, og da må jeg selvsagt ut igjen for å bytte det.
Jøss, denne gangen trengte jeg faktisk ikke å bytte noen som helst. Frøkna var fornøyd, alt passet. Hun er som jeg har nevnt tidligere ikke helt i slaget, så får å slippe maset mitt, føyer hun meg og snakker meg etter munnen, men hun har allerede lagt et av klessettene frem på badet til bruk på skolen i morgen, så det må det jo ha vært sånn passe innafor…håper jeg, hva synes dere? Jeg fikk forresten brukt litt av mitt eget gavekort også, rutete høyvannsbuksedress. Jeg har stått i mot presset lenge nå, ville egentlig ikke hive meg på trenden igjen med disse korte buksene, men denne var litt søt synes jeg, eller hur?
Råtøff tettsittende skinnbukse (fake så klart) med rimelig stor stretch. Kort velourstrikka sort genser med ekstra lange armer og rullehals.
Nydelig rød kort velourgenser med ekstra posete armer.
Rustrød regnjakke som matcher lua hun fikk til jul av storebroren.
Djiiisus, jeg er altså så urutinert når det kommer til å ta outfitbilder av meg. Særlig når buksa er så uvanlig kort.
Nei, da er det bare å komme seg i ulltøyet og komme seg utover til Sol. Det er beinkaldt her i Stavanger nå, det føles som ti minus, selv om gradestokken viser pluss tre grader. Det å kjøre Twisyen nå er garantert beinkaldt uansett de skarve plussgradene, så nå er det bare å kle seg i ull utpå ull. Vi får heller skrives mer i morgen.
I dag var det ganske så tomt i huset når jeg våknet opp. Bjørn Erik var dratt på jobb og samtidig tatt med seg eldstemannen Dennis til flyplassen. Det ble som sagt, veldig stille her nå, men jeg tenker jeg uansett bør være rimelig fornøyd, for jeg har tross alt hatt mye besøk den siste tiden.
Bjørn Erik derimot er litt gretten, for på slaget tolv når vi bikket over på det nye året, startet vi på operasjonen “bli sunnere”. Vi har nemlig vært alt for slappe med sukkeret det siste halvåret, så nå gjør vi som i fjor og alle de andre årene, går “all in” for igjen å prøve å være flinke. For hallo, vi skal tross alt til Miami om få uker, og jeg nekter å kjøpe ny garderobe. Jeg veit at vi med et skippertak, klarer å skjerpe oss hvis vi bare heier på hverandre, og det skal tross alt ikke mye til før vi føler oss bittelitt bedre.
Ut av synet og sinnet med alt snopet, forsvinner også all julepynten. Forferdelig trist egentlig, for jeg er faktisk ikke blitt lei ennå. Kanskje fordi jeg ikke pyntet så mye med rødt i år, jeg overdreiv nok ikke med noe, vel, foruten om selve juletreet. Det er faktisk like fint ennå, drysser ikke i det hele tatt, selv om det sluttet å ta til seg vann allerede etter tre dager. Det blir trist å hive det ut når det tross alt er så fint ennå, men det skal bli godt å få opp hengekøya igjen, for stundene i den har jeg faktisk savna.
Nei, da for jeg fortsette å styre og stelle her, før Mille våkner. Hun har måttet legge seg tidlig i to dager nå, for å komme inn i riktig rytme til skolestart i morgen, men hun er dessverre ikke helt i form. Jeg trodde først hun ble stille fordi hun grudde seg til rakettene, men hun er på ingen måte seg selv. Hun har sovet over tolv timer i flere dager nå, og i tillegg til å snakke lite, følger hun ikke helt med. Jeg må gjenta alt jeg sier, og siden jeg ikke helt vet hva som er i gjære, forsøker jeg i det lengste å være tålmodig. Ikke min sterkeste side, men akkurat nå så må jeg legge godviljen til og håpe i det lengste at blidjenta vår snart er tilbake 💕
For et par år siden klarte vi å halvere all julepynten vi hadde på loftet, og i år skal jeg forsøke å kutte ennå mer.
