God mandag, dere!

Jeg føler det er sånn typisk norsk å ikke bry seg om kjendiser. Vi skal på en måte kun interessere oss for det som betyr noe i dybden, så vi leser ikke Se og Hør eller bruker tid på Go´kveld Norge. Unntatt meg da. Jeg får nok med meg det meste både i inn- og utland. Har alltid funnet roen i å se realityserier og elsker å grave meg ned i ukeblader, får rett og slett tatt en skikkelig pause fra virkeligheten.

Bjørn Erik derimot, kan ikke fordra sånt. Tenk at han som til og med har vært med i realityserier, ja ikke bare en men hele tre stykker, ser aldri på noe av det der. Jeg var derfor veldig spak når jeg spurte om vi kunne bruke en dag i Hollywood på vei til San Diego, og han svarte et høylydt “NEI” når jeg forklarte hvorfor. Jeg hadde nemlig et stort ønske om å besøke restauranten Sur, til Lisa Vanderpump, en av karakterene i “The Real Housewives of Beverly Hills”. Med tanke på at han hunken min allerede hadde akseptert at vi skulle feire bursdagen min på nattklubben Hakkasan i Las Vegas, maste jeg ikke noe mer, og jeg trodde heller ikke det var så enkelt å valse inn på “hotte” Sur, særlig ikke når man er et par helt normale “oldisser” fra Stavanger by.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et par dager seienere, en måned ca. før avreise til junaiten, kom det derimot en melding fra Bjørn Erik, i bildeform. En bekreftelse på middagsavtale på selveste Sur, wow! Jeg gikk selvsagt i fistel, ble hoppende glad, og ringte til alle og enhver som gadd å høre på “the big news”. Nervene stod derimot i helspenn da dagen plutselig dukket opp.

De som kjenner meg veit at jeg ikke er noe særlig på det å pynte meg. Mamma hadde derimot hjulpet meg med å ordne til utringning på Ilse Jacobsen kjolen min, og snille Bjørn Erik hadde satt seg godt inn i alle oppskriftene på nettet “How to tape breasts”. For jeg sliter skikkelig med å gå lenge med fine BH-er. Etter to sekunder drar jeg stroppene ned av vonde skuldre, og sånn kan man jo selvsagt ikke gå. Det er derimot helt genialt å tape brystene på plass i steden, med tape som kiropraktorene bruker når de setter på plass vonde knær, skuldre o.l. Noen av dere har spurt meg hvordan man gjør det, og jeg lover å komme tilbake til dere med det seinere, for dette er altså så avlastende for kroppen og det ser faktisk jysla bra ut også.

Så med tapete bryster og bølger i håret, trådde en noe i overkant nervøs Nina-mor inn på restauranten Sur, og jeg holdt altså på å dri.. på meg når vannservitøren vår viste seg å være selveste Jeremy fra serien “Vanderpump Rules”. Jeg mista rett og slett munn og mæle, og kameraet ble raskt pakket bort, for ikke pokker om jeg turde å spørre om å få ta et bilde med han. Bjørn Erik lo så han grein, og mente han aldri noensinne hadde sett meg så spak og grønn i nebbet, og dreiv å erta meg hele tiden med at han skulle spørre Jeremy pent om han kunne komme bortom for en liten prat, hjææælp!

Jeg var altså ikke helt i vater, men dere skulle vært flue på veggen når Lisa Vanderpump selv kom seilende inn dørene, rett ved siden av oss, for å sjekke om alt stod bra til. Bjørn Erik satt med ryggen til henne, men skjønte på hele meg at noe var i gjære. Lisa var derimot på vei bort igjen, men akkurat i det Bjørn Erik snudde seg for å se hva jeg hadde geitestirren på, valgte Lisa å ta en ekstra kikk og stod regelrett å så rett mot oss. Mission Completed, jeg var i himmelriket!

Der og da var jeg helt målløs og det ble ikke akkurat bedre når Bjørn Erik tok ta en prat med Jeremy. Han kom fnisende bort til bordet vårt og la raskt armen sin rundt en blodrød Nina. Jeg døde selvsagt, men angrer ikke et sekund på at jeg til tider har en uskikkelig mann. Kameraet kom frem, og jeg smilte fra øret til øret. De andre i restaurantene så litt rart på oss, men det spilte ingen rolle, jeg hadde fått mer enn nok valuta for kvelden, og var altså sååå happy.

Etter å ha spist tok vi turen innom baren, og selv om vi ble skikkelig godt mottatt og fikk verdens beste service, ble vi ikke lenge. Kvelden var ennå ung, og jeg synes det var på tide å la Bjørn Erik også få leve ut drømmen sin i lekende Hollywood. Vi dro derfor strake veien hjem, vel foruten om en liten svipptur innom den andre restauranten til Lisa også, nemlig Pump. Der møtte vi på verdens høfligste vakter, som ordnet taxi til oss, noe som først så helt umulig ut. Gaten vi var i var nemlig sjokkfull av festglade folk, men gutta klarte å fikse oss “ride”.

Turen gikk rett tilbake til hotellet på Sunset Strip, hvor det ble foretatt et raskt klesskifte. Nå var det på tide med litt Rock´n Roll. Selv så var jeg i lykkerus, og kunne vel egentlig ha endt kvelden ganske så fornøyd allerede, men jeg angrer ikke et sekund at jeg ble med videre…

Ups, der fikk jeg plutselig ei syk Mille hjem fra skolen. Får putte hun til sengs å se om det er noe jeg kan gjøre for henne, før jeg tar turen alene ut i stallen. Seinere i dag skal vi på to møter på skolen og Bjørn Erik har også styremøte i stallen, så hverdagen kom plutselig tilbake med et brak her. Jaja, that´s life, og med de to eventyrukene friskt i minne, skal jeg nok klare å hive meg rundt å få bretta opp ermene. 

Ønsker dere alle en finfin start på uken!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #hollywood

Hei igjen, dere!

De fleste vet kanskje ikke at krigshistorie er noe av det jeg synes er mest interessante når vi først snakker om historie. Krig generelt er jo selvsagt avskyelig, men når det allikevel har vært eller er uungåelig, pirrer det nysgjerrigheten min. Jeg forsøker å få med meg de fleste dokumentarer rundt emnet og alt av filmer og serier blir alltid prioritert. Når vi er ute og reiser, oppsøker jeg alltid minnesmerker og i San Diego kom vi over to begivenheter, store opplevelser som alltid vil ha en plass i hjertet mitt.

På “Fort Rosecrans National Cemetery”, gravplassen til over 50.000 amerikanske soldater, ble jeg helt stum av alle inntrykkene rundt meg. Det er umulig for meg å uttrykke følelsene som oppstod når jeg stod midt blant alle disse identiske gravsteinene som ingen ende ville ta. Området er nøye valgt ut, der det vakkert ligger på en topp hvor man skuer utover Stillehavet på den ene siden og den vakre byen San Diego på den andre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

På gravplassen ligger det soldater, kvinner og menn som har falt i kamp, men også de som døde seinere av andre årsaker. Av de få ordene på steinen, får man egentlig vite ganske så mye. Det står hvilken krig man har deltatt i, og bak på steinen er ektefellen(e) og barna som også har gått bort ført opp. Vemodig og trist, men allikevel en uendelig stor bit av menneskets historie.

Bjørn Erik visste at dette stedet ville trigge noe i meg, og tok meg virkelig på senga når han helt uventa bragte meg dit. Han synes det er nokså interessant selv, men etter en stund gikk han og satte seg i bilen igjen, mens jeg vandret videre blant alle disse symbolske steinene. Leste, leste og atter leste, og klumpen i magen og brystet vokste. Det virket som om gravplassen var delt opp i årene da soldatene falt, så når jeg plutselig leste at en hel bataljon var utslettet på samme dag i -41, ble jeg helt satt ut. Gjennomsnittsalderen på soldatene som deltok i Vietnamkrigen var 22 år, og da gikk selvsagt tankene til mine egne gutter.

Det var vanskelig å løsrive seg fra alle tankene som surret, og av en eller annen grunn så følte jeg at disse menneskene fortjente at jeg fortsatte rundturen min. Så da var det bare å fortsette å traske rundt da, og forsøke på en litt snodig måte å forestille seg hvem alle disse menneskene en gang var. 

Jeg har forresten fått vite i etterkant at gravplassen er full nå, selv om flere veteraner ennå har ennå et stor ønske om å få ende her. Så vakkert, stille og vemodig, med all sin endeløse krigshistorie…

Prisoners Of War – Missing in Action

Jeg kjenner at jeg blir tappet for krefter når jeg skriver om det her, for det blir som å oppleve besøke på nytt, og det var jo ganske så tøft. Amerikanerne står alltid midt oppi en krig føler jeg, de stikker nesa si borti de meste, og tallene på falne kvinner og menn vokser for hver bidige dag som går. Jeg kjenner meg litt ambivalent nå, det er sterke saker…

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #fortrosencranscementery #sandiego

Heihei!

Tenk, da var vi hjemme igjen, etter femten spennende dager på vift. Ei hinkehoppende glad Mille-mor møtte oss på flyplassen sammen med Linni, og den første pappaklemmen var milelang. Vi har som dere vet, virkelig kost oss disse ukene, men det har vært et par ganger hvor hjemlengselen til ungene har vært helt drepen. Det fine da med Bjørn Erik, er at han begynner å snakke om de neste turene vi skal ut på, og at Mille da garantert skal få være med, og det har jo lettet på trykket. I tillegg så har vi jo “facetimet” med henne annen hver dag, og da har hun jo tross alt nesten ikke hatt tid til å snakke med oss, så hun har tydeligvis hatt det helt supert med snille mommo.

Mille fikk derimot to ganske så slappe foreldre hjem i går ettermiddag, særlig jeg. Jeg klarte nemlig ikke å snu døgnet tilbake til normalen igjen, selv om vi fløy business class og hadde muligheten til å slenge oss helt nedpå og ta igjen all den tapte søvnen. I steden for å sove valgte altså jeg å storkose meg med noen helt flunka nye filmer. Alle sov rundt meg, mens jeg lå inntullla i dyne to herlige store puter samt en masse god snacks å godte meg med. Jeg tenkte jo uansett på at det var helg, og at det var svært lite vi hadde på tapeten her hjemme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vel, der tok jeg jo feil, for av en eller annen crazy grunn hadde jeg glemt å skrive opp at vi hadde foring i stallen denne helgen. Takk gud for at vi sovna tidlig i går og derfor våkna opp til normal tid i dag, og at flinke Mille plutselig kom på ansvaret vårt. Jeg hadde allerede dusja og var klar for dagen, men å dra i stallen med vått hår, frista lite. Snille Bjørn Erik og flittiglise heiv seg derfor rundt og var ute av dørene her rett over åtte og var på plass akkurat i tide til sultne hester.

Kvelden i går ble forresten tilbragt i sofakroken med film og Pizzabakeren levert på døra. Har dere forresten sett Disney Pixar filmen “Coco”? For oss ble det en helt fantastisk tårevåt opplevelse, så varm og god på alle måter. Meksikansk fortelling om familieforhold på godt og vondt og tanker rundt hvordan man bør leve ut drømmene sine. Anbefales virkelig på det sterkeste, men husk lommetørkle…

Apropos meksikansk, og Mexico, fikk dere det med dere at impulsive oss plutselig fikk det for seg i San Diego at vi skulle ta oss en svipptur over grensa? Djiiisus, altså, for en blemme, det der skulle vi så absolutt ikke ha gjort. En bør ikke velge å dra til et av verdens mest kriminelle land, særlig ikke rett over grensa der man garantert finner desperate folk, som gjerne har kommet langveisfra, og blitt stoppa fra å komme inn i USA. For å si det sånn, hverken Bjørn Erik eller jeg var særlig høye i hatten der vi sa farvel til junaiten og labbet inn den gråeste og tristeste byen ever.

I etterkant har vi fått vite at vi burde ha traske litt lenger inn i byen, at det faktisk finnes et par fine steder å besøke der, men det falt oss ikke inn en plass å begi oss videre inn i byen, vekk fra folkemassene. Tenk det da dere, tidlig ute som vi som oftes alltid er, var vi de eneste turistene i gatene der. Det var ikke akkurat så lett å “blende” inn heller, det lyste lang vei at vi var forvirra turister på tur. 

Vi traska altså rådløse rundt, og fant ingenting av interesse å hverken se på eller besøke. Etter en time ville jeg hjem igjen, særlig når jeg ble spurt om jeg ville sitte på et stakkars esel de hadde malt som en zebra og som stod bindt midt i kaoset, uten særlig komfort hverken når det kom til mat eller vann. Dere vet jo hva jeg synes om folk som utnytter og bruker dyr som turistmagneter, så det ble selvsagt ikke aktuelt.

På veien tilbake til grensa fant vi derimot en liten restaurant som så helt grei ut, så der tok vi sjansen på å sette oss ned. Vi slappet av for en stakket stund, tok et par øl og så ut på “livet”, og var vel begge enige om at dette gjerne ikke var særlig representativt for hva Mexico har å by på. Det var boder på rekke og rad som solgte masse gammelt ræl og innimellom kom det desperate slitne musikanter som gjerne ville tjente en slikk og en ingenting på å presse seg på oss eller de fire andre turistene som også så nokså skuffa ut.

Etter to timer “over there” var det altså nok for vår del, og det var guskjelovenkelt å komme seg tilbake over grensa, litt kø, men den var nokså effektivt. Det som derimot var trist å se var hvordan vi ble behandlet i forholdt til de andre. De formelig lyste opp når de så i passene våre at vi var norske, for som dere vet, Trump har åpenlyst sagt at han skulle ønske det var flere folk som oss i Norge som kom over som innvandrere i steden for alt det andre søppelet som dukket opp. Hjelpedudmeg altså, jeg kan jo ikke fordra sånn smisking, så jeg var ganske så kort tilbake og gassa på videre. Been there, done that, aldri mer…

Jøss, der fikk vi faktisk beskjed om at alle de fire koffertene våre har landa i Stavanger og kan forventes levert på døra i løpet av dagen. Var litt redd der et øyeblikk at det ville ta år og dag før vi fikk dem, men neida, her har vi hatt flaks til tusen.

Ønsker dere alle en super lørdag, nyt den, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#amerika #reise #mexico #ferie

Heihei, fra Danmark!

Tenk, nå nærmer det seg altså slutten på eventyret for denne gang, og det ble litt av en pangavslutning. Først lugga det skikkelig, for så å åpne seg nok en opplevelse uten sidestykke, i selveste Canada, Toronto.

Jeg sovna alt for seint natt til i dag, men han snille hunken min lot meg sove ut mens han selv lista seg lydløst opp i gryninga. Et par timer seinere vekte han meg opp med leiebil ordna og selv var han super entusiastisk og megaklar for et aller siste sprell. Jeg skulle altså allikevel få oppleve Niagara Falls, og spenningen var til å ta og føle på hele bilturen utover. Først måtte vi derimot komme oss på første og beste kjøpesenter, for de fire koffertene våre er på tur på egenhånd. Toronto møtte oss med tre minusgrader og snø i lufta, så ikke pokker om vi kunne møte det været der i Las Vegas klærne våre. Forsikringsselskapet forstod selvsagt dette, så etter en drøy time med intens shopping, stilte vi opp forventningsfulle til tusen i splitter nye klær fra topp til tå.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Wow, for et syn Niagarafallene er på denne tiden av året, dere! En skulle kanskje tro det er best å ta dette innover seg når det er sol og sommer og det blomstrer og gror på alle kanter, men det var søren meg litt av et syn i det kalde vinterværet også. Jeg var målløs, helt trollbundet, og hadde vanskeligheter med å løsrive meg fra herligheten. Bulderet, som til tider hørtes ut som kanonkuler som kom susende, og fargene, som forandret seg totalt etterhvert som det var solskinn og snøvær, var rett og slett spektakulært.

Det er vanskelig å forstå hvor stort det her egentlig er, hvor lite menneske blir i forhold. Det er også helt ubeskrivelig at det over flere tusen år, har blitt som det har blitt. Gjennom de tre strykene, går det hele 5720 kubikkmeter vann i sekundet, og det blir for meg helt uvirkelig. Det er så enormt store naturkrefter ute og går her, at en blir svimmel av mindre.

Det som derimot forundrer meg, det jeg trodde var oppdikta Donald Duck historier og ikke var sant i det hele tatt, er alle hendelsene tilknyttet gærningene som på en eller annen måte har risikert livet sitt utfor det her. I over hundre år har nesten tyve personer satt utfor på en eller annen sinnsyk måte, og selv om noen har vært heldige og overlevd, har flere av dem mista livet momentant eller seinere i følge av de alvorlige skadene de har pådratt seg. I dag er det selvsagt strengt forbudt, og medfører enorme bøter hvis de forsøker seg, men helt ærlig dere, hvem er gærne nok til å finne på noe så crazy?!

Bjørn Erik og jeg holdt oss nå i alle fall på riktig side av rekkverket, men kjente så absolutt på svimmelheten når vi lente oss bittelitt fremover for å ta mesterverket i nærmere øyesyn. Fyttikatta så rått det var dere, helt magisk og så absolutt verdt den “lille” avstikkeren på veien hjem fra junaiten.

American Falls

Det ble selvsagt shoppet litt julepynt igjen…

Julecampingvogn med ekte lys!

Horseshoe Falls

Nå er vi altså bare noen få timer fra å klemme ungene igjen, og jeg kan ikke få sagt hvor deilig det skal bli. Det at det i tillegg er helg, er jo bare helt fantastisk. 

Det kommer forresten flere innlegg fra turen vår når vi har landa hjemme og henta oss inn litt. Jeg er på langt nær ferdig med å gå gjennom alle bildene, så dere må holde ut litt til…

Tusen takk til alle dere som ville være med oss på ferden, I love you all a lot ❤

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #canada #toronto #niagarafalls

For et mareritt!

Det siste døgnet har rett og slett vært helt for jæ… Det planlagte flyet vi skulle ta fra Las Vegas til Toronto i går, ble etter utallige forisnkelser kansellert på grunn av dataproblemer, så rett over midnatt måtte vi plukke opp baggasjen vår på 100 kg igjen, og takke ja til innlosjering på det bruneste hotellet “ever”. Back in Las Vegas. 

Slik skjer, men gudskjelov første gang for min del. Jeg burde vel egentlig ikke klage, men dere som kjenner meg veit jo at jeg har megaangst for hotellrom med vegg til vegg teppe og tykke tepper på senga. Jeg kødder ikke når jeg sier jeg lå med skoa på den natta, uten å røre meg fra flekken i redsel for å tulle meg inn forbi det hvite lakenet i direkte kontakt med dyna. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt surmulen, stod vi opp tidlig dagen etter, for å ta fatt på hjemreisen igjen, denne gangen via Calgary og London. Den planlagte sightseeing til Niagara Falls, gikk derfor i dass, så den ekstra lille baggen vi hadde pakket med varme klær var unødvendig, og ble derfor også sjekket inn med resten av baggasjen.

Men stopp en halv her dere, jeg er ikke helt ferdig med opplevelsene fra det “brune hotellet”. Deppa gikk vi for å innta frokosten, med ti dollar vi hadde fått i “matpenger”. Hotellet bød på buffé, med et ekstra mellomlegg på ytteligere ti dollar. Vi nordmenn er nok i overkant bortskjemt når det kommer til mat, for makan til dårligere buffé skal man leite lenge etter. Når de ikke hadde brød, juice eller ost for den saks skyld, hang geipen min enda noen hakk, og jeg var “done” på ti sekunder. Vi tok derfor et raskt farvel med hotellet, og jeg kjente et stikk i hjerte når jeg så den ensomme slitne dama på min egen alder, sitte på akkurat den samme spillemaskin hun gjorde for seks timer siden, så trist.

Tilbake på flyplassen igjen, gjennom samme prosedyre, for så å henge i loungen et par timer før flyet skulle ta oss til Calgary, eller skulle det egentlig det? NEI! Sur dame i skranken, så oss ikke i øynene når hun ba oss henvende oss i ny luke med milelang kø, med et hav og andre forbanna reisende. Jeg fikk forresten beskjed om å passe munnene min, hvis ikke hentet hun politet, jeg hadde nemlig impulsivt kommet med et høylydt “FUCK” når vi igjen fikk beskjed om at vi ikke fikk reise denne gangen heller.

Bjørn Erik tok deretter grep. Han chatta med flyselskapet med den ene mobilen, stod på vent for å snakke med “help” på den andre og med den tredje fikk han tak i forsikringsselskapet vårt hjemme i Norge. Samtidig fikk vi beskjed om å hente baggasjen vår igjen, og gå gjennom hele smørja enda en gang, vel, etter at vi hadde fått ordna oss ny avgang. Djiiisus! 

Henger dere på ennå? Hadde dere sett meg der og da og jeg hadde vært en tegneseriefigur, så hadde det nok pimpa glør ut av hodet på meg, og jeg hadde vel havna i arresten også hvis det ikke hadde vært for en tålmodig mann. Han klarte å få tak i de rette personene, så plutselig var nye billetter i boks…igjen, til Norge via Toronto. Da vi derimot skulle hente baggasjen vår, var den “gone”, den var nemlig sendt med flyet vi ikke fikk være med på, den var på vei til Calgary. Varselslampene begynte og lyse, og ansvarlig daglig leder for flyselskapet så rødt. Regel nummer 1 – all baggasje skal alltid følge den reisende, og sikkerhetsregelen om at baggasjen skulle vært hentet ut av flyet før det tok av, var brutt, så her skulle det visstnok hentes folk inn på teppet, hoder skulle rulles. Jaja, dem om det, I couldn´t care less. 

Baggsje, eller ikke, det hjalp ikke oss noe fra eller til uansett, og på det tidspunktet ga jeg egentlig blanke fa.. Jeg var bare glad for at noe skjedde, at vi endelig fikk tak i de rette folka som hadde ansvar nok til å få de riktige brikkene på plass. Jeg var selvsagt ikke helt sikkert på om vi kom med denne gangen heller, men det gjorde vi, som de første folka ombord. Etter fem minutter sovna jeg, og business class har aldri vært mer kjærkomment.

Vel fremme i Canada, Toronto, ser ting plutselig mye lysere ut. Klokka er halv fire på natta her nå, men vi er innlosjert (denne gangen tok vi saken i egne hender), på et veldig bra Hilton hotell. I morgen har vi bestilt oss leiebil, og skal ut og shoppe klær fra topp til tå, samt en del toalettsaker. Deretter går turen til Niagara Falls, før vi igjen forsøker å venda nesa vår hjemover. Jeg takk skaperen for at jeg har en tålmodig mamma hjemme som holder fortet, for uten henne hadde jammen meg disse utfordringene vært mye større. Nå skal jeg derimot krype til sengs, smyge meg inn til bautasteinene min, som holdt hodet kaldt og ordnet opp, akkurat som han pleier ❤

God natt, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #canada #toronto

God morgen, dere!

I skrivende stund sitter vi og venter på flyavgangen som skal ta oss til Canada, Toronto. Der har vi hele 11 timers stopp, før vi drar videre til London. Vi har leid bil så vi får utnytta tiden maksimalt, så for aller første gang har jeg faktisk gledet meg til å ta fatt på hjemveien etter en ferie. Som regel surmuler jeg skikkelig, for jeg har aldri vært en “borte bra, men hjemme best” person, men nå blir det jo plass til enda en lite eventyr, og da kan man så absolutt ikke klage.

Hadde det ikke vært for min  årvåkne venninnen Vibecke, så hadde det aldri blitt noe Canada stopp på oss, eller faktisk ingen hjemreise i det hele tatt. For nå er det påkrevd å søke eTA (Electronic Travel Authorization), få godkjent innreisetillatelse for alle som kommer i fra visumfrie land. Det er egentlig en relativt rask prosess å få dette gjennomført, men vi hadde aldri rukket å få det godkjent på samme reisedag, så jeg ble ganske så happy når jeg fikk denne viktige beskjeden et par uker før vi skulle dra. Det er nytt fra i fjor, og har rett og slett gått oss hus forbi. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Duoen har forresten gjennomført verdens kuleste lille minigolf turnering her i Las Vegas, and guess what?! Bjørn Erik vant over meg for aller første gang. Ganske så rart egentlig, siden han tross alt har lang erfaring fra å spille vanlig golf. Nå er det ikke sånn at vi gjør dette ofte, men vi forsøker nå å få det til sånn innimellom, og det har blir et leven uten like hver bidige gang, fordi han er verdens dårligste taper.

Vi tar altså det her dønn seriøst, så når vi fikk vite av Kristin og Dennis at det på deres gamle hotell, Rio, hadde egen Kiss minigolfbane, i neonfarger, var dette noe vi selvsagt var nødt til å få gjennomført. Wow, det her var virkelig et kult sted, dere! Kiss låter på full guffe, og råtøff bane. Selvsagt utrolig kjedelig å tape, med hele ti poeng, men mannen i billettluka fikk meg fort i godt humør igjen. Det gikk nemlig an å kjøpe et hav av Kiss effekter ved siden av banen, og når han hørte at vi kom fra Norge, fikk vi vite at han nylig hadde sendt førti poser “luftgitarstrenger” til en ihuga norsk Kiss fan i hjemlandet vårt. What?! Luftgitarer finnes jo selvsagt ikke, det er jo noe man bare mimer, men Kiss klarer altså å tjente penger på små tomme poser med skriften “Kiss air guitar strengs”. Hvor sprøtt er ikke det da, dere?!

Lyst på luftgitarstrenger?

Neste gang vi skrives, er det altså fra Canada…

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas #kiss

Heihei, kjære dere, og takk for at dere fortsatt henger med!

Nå nytes de siste dagene her i Las Vegas med omhu. Vi suser hit og dit for å få med oss det aller siste på ønskelista, men trenger egentlig ikke å stresse, for vi har har allerede bestemt oss for å dra tilbake ganske så snart. For Dave, vårt nyeste vennskap her nede, har bekreftet det vi egentlig allerede visste, Punk Rock Bowling festivalen må oppleves. Så neste gang vi vender nesa vår hitover, er det for å leve ut musikkdrømmene våre, eller egentlig ikke mine, men jeg henger meg nå på så lenge jeg synes det er kjekt.

Før eventyret vårt begynte, skrev som sagt Bjørn Erik på Turbojugend sin Facebook side og spurte om noen ville treffe oss. Dave, som bor her i Las Vegas, var raskt ute med å svare, og det var altså så herlig å endelig få møte denne sjarmerende fyren. Jeg gruer meg egentlig alltid til å møte nye folk, særlig hvis jeg er nødt til å snakke engelsk “all the time”. Dave derimot, “made my day”. Imøtekommende til tusen, varm og lun. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi har aldri vært i den gamle Las Vegas delen “Fremont Street”, men Dave derimot, synes dette representerer byen best. Vi møttes på pizzabaren “Evel Pie”, og veit dere hva, her har de altså den desidert beste pizzaen i verden! Jeg har aldri i mitt liv smakt noe så saftig og godt, så hold dere fast, vi inntok hele tre måltider her den ene kvelden, litt flaut.

Bjørn Erik og Dave fant i alle fall tonen til tusen, og hang sammen som erteris helt til sola stod opp igjen. En skikkelig Rock´n Roll kveld, akkurat sånn vi elsker det…
 

Nå må jeg derimot løpe avgårde dere. Klokka er 20:30 her, og om akkurat en time skal vi være på plass for å få med oss et Cirque de Soleil show. Jeg har sett disse menneskene i action før, og husker jg ble trollbundet fra første stund, så håper det blir like spennende denne gangene også.

Ønsker dere alle en superduper dag, klemmer sendes i fleng fra LV

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas

Hei, igjen!

På under en time, kommer man seg langt opp i fjellene her, og i dag har vi vært skikkelig turister og tatt Red Rock Canyon nærmere i øyesyn. De karakteristiske enorme røde fjellene er en av de fem mest attraktive stedene her til lands for klatrere med sine over to tusen ruter, men også et populært område for turgåere.

Jeg er ikke akkurat bygd for slikt, men det var allikevel et fantastisk sted å få oppleve. Det gamle indianersamfunnet med sine eldgamle helleristninger, ville natur og ikke minst i overkant skumle dyr, var så absolutt verd turen. Det var ikke akkurat vanskelig å følge rådene om å trå varsomt og på ingen måte falle for fristelsen å løfte på steinene der. Med tanke på at du kunne forstyrre en klapperslange, skorpion eller i verste fall en giftig tarantella, holdt jeg hendene i lomma til enhver tid. Det jeg derimot hadde hatt lyst å treffe på, var de ville hestene, fjellgeitene og de nydelige harepusene med de enormt lange ørene, men de var tydeligvis ikke særlig lysne på å møte meg.

Det er egentlig litt vanskelig å vise dere hvor enorme disse fjellene er (de er forresten røde pga mineralet jern), men sjekk ut bildet nedenfor med de to gule pilene på. Der har jeg nemlig forsøkt å ringe rundt to klatrere, som er i ferd med å nå toppen av fjellet, og det er egentlig helt umulig å se dem så sant du ikke vet at dem er der. 

Dette var helt rått, og så absolutt verdt et besøk hvis dere en dag plutselig skulle være i nærheten…
 

Eldgamle indianske helleristninger…

Nå er vel dere i gang med dagen der hjemme i Norge, mens vi nå er i ferd med å legge oss. Vi har bestilt billetter til en spennende sightseeing i morgen allerede klokken ti, og det i seg selv kan jo bli en utfordring. For her i Las Vegas snus døgnet rundt lett som en plett.

Håper dagen deres blir fin, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas #redrockcanyon

Hey, you!

Jeg er så fornøyd med reisefølget mitt. Det er ikke en ting han ikke vil være med på, men når det er sagt, så er vi egentlig ganske så like der. Mye er planlagt på forhånd, men det tas også impulsive valg.

I går fant vi senga tidlig, for en gangs skyld. “Helt om natta, helt om dagen” fungerer dessverre ikke, og siden vi har en hel haug av ting vi fortsatt har lyst å gjøre, må vi ta et par rolige dager innimellom slaga. Gradestokken har krøpet opp mot 30 etterlengta varmegrader nå, og da sier det seg selv at man må sette ned tempoet et par hakk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På dager som det her, hvor jeg føler meg frisk og rask, og er superklar for nye spennende sprell, er det godt å et innlegg klart. Så da skrur vi tiden litt tilbake dere, og tar en titt på en av favorittbyene mine. 

Santa Barbara, Amerikas riviera, var enda en nydelig surfeby vi måtte innom. Det å spasere langs strandpromenaden og etterhvert ut på piren, gjør noe med en. Igjen kom vi i prat med hyggelige folk, og jammen ble jeg tilbudt fiskestanga til en også. Med tanke på at han nylig hadde fått en hai, og selv om den var nokså liten, takket jeg pent nei. 

På dette tidspunktet, ble onepiecen pakket bort. Gradestokken viste “grei” norsk sommer, så det var på tide å finne frem 50 faktoren. Glamfaktoren ble også hentet frem, og det kilte i magen, for Hollywood var neste stopp. Man veit jo at kjendisene bor der, men at man skulle få se og hilse på et par av dem, var vel mer enn jeg hadde forventet. Jeg “starstrucked”? Ohhh, yes!

Kisses and hugs from “hu Nina-mor”

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #santabarbara #highway1

Gudd mørning, fra junaiten!

Herrefred så moro vi hadde det i går! Vi ble kontakten av en annen Turbojugend fan som bor her i Las Vegas, og han viste oss en hel annen side av byen. Dette ble en opplevelse helt utenom det vanlige, men jeg er allikevel glad for at vi valgte “glam-style” på bursdagen min. For det var kjekt å pynte seg litt ekstra, få på seg kjole, penskjorte og (hold dere fast) høye hæler. Fylte jo tross alt femti gærne, og den dagen bør jo være litt utenom det vanlige.

Bursdagsfeiringen var nøye planlagt av Bjørn Erik på forhånd. Helt siden jentene mine og jeg var i London i fjor og spiste på restauranten Hakkasan der, har jeg hatt et ønske om å gjenta suksessen. Dele opplevelsen med Bjørn Erik, og nå var altså sjansen der. Bordet ble bestilt for en evighet siden, for det er nemlig umulig å komme inn uten reservasjon, og jeg gledet meg altså som en liten unge. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Maten var en opplevelse uten sidestykke. Bjørn Erik ble helt stum, og kunne med hånden på hjertet si at dette var noe a det mest sinnsyke han noensinne hadde vært med på. Han fikk faktisk tårer i øynene der et øyeblikk, makan til kamskjell! Vi bestilte fem forskjellige retter, en forrett, tre hovedretter og til slutt en dessert. Kun en av hver, og delte underveis. Dere tror nå kanskje at dette kostet skjorta, men det gjorde det altså på ingen måte. For tre drinker, tre øl, to vin og all maten betalte vi litt i overkant av to tusen kroner, og det dere var det så absolutt verdt. Fra vi kom til vi gikk hadde vi hele syv kelnere, som alle hadde hver sin unike oppgave, en service som på ingen måte kan beskrives med ord, den må oppleves.

Maten var i og for seg den store feiringen den kvelden, men jeg hadde også et annen ønske. Nemlig å komme inn på den berykta nattklubben Hakkasan, som ligger vegg i vegg med restauranten. Det er på ingen enkel oppgave, når man er godt voksne og på ingen måte er en sprek ungfole lenger, men han fine hunken min visste nøyaktig hvordan han skulle hanke det her inn også. Inngangsbillettene inkludert en drikkepott på 100 dollar per person var bestilt, og det ga oss gudskjelov de riktige fordelene. For når vi var ferdige med å spise, var køen for å komme inn allerede milelang, og jada jeg hadde rett, her gjaldt det å ha riktig “trynefaktor” for å komme inn. 

Staselige fine mannen min gikk rett i døra og presenterte seg, og ble med en gang ønsket hjertelig velkommen. Vi seilte inn som to fnisende tenåringer, og jeg var altså som ei prinsesse i himmelriket. Fyttikatta for en opplevelse å ta heisen opp i tredje etasjen og bli møtt av vegger som formelig løftet en opp og ned i takten til musikken. Helt sykt, akkurat som jeg forestilte meg, eller vent nå litt, det var faktisk ennå litt bedre. 

Det spesielle på denne nattklubben og sikkert alle andre slike steder også, er at man ikke kan sette seg ned så sant man ikke kjøper sin egen hule, sittegruppe. Jeg aner ikke hva det koster, men hundredollarssedlene ble lagt i enorme bunker før de entret caven sin. Helt uaktuelt for oss så klart, “but who cares?” Jeg klarte å karre til meg verdens beste plass, i trappe ned til dansegulvet, og der stod jeg altså fra begynnelse til slutt. DJ Lil Jon stod for kveldens underholdning, og mellomstemannen vår Pelle hadde helt rett, dette var virkelig en mann som kunne sakene sine. Bjørn Erik visste selvsagt også hvem dette var, men jeg må innrømme at jeg ikke er så bevandra på dette feltet. Vel, takket være minsten Mille, så hadde jeg tidligere hørt det meste av det han spilte den kvelden, og jeg storkoste meg. Jeg var i hundre “til the bitter end”, og altså så overraska over å klare å holde ut i så mange timer. Tror det rett og slett var rusen på livet som gjorde at jeg stod rakrygga og klarte å danse meg gjennom hele kvelden. At Bjørn Erik derimot klarte seg gjennom det her, er helt ufattelig. Dette konseptet er så langt i fra det han liker, men det viste han ikke med en eneste mine. Han gjorde alt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig…og det hadde jeg ❤
 

I kveld skal vi på show, og jeg takker skaperen for at det er mange timer igjen til det skjer. Først skal det shoppes, spises og igjen soves litt. Vi er nemlig invitert ut på sprell med Dave igjen også, og da kreves det “a lot of energi”, og det har ikke han hunken min akkurat nå, thihiii…

Fortsatt god påskeaften, dere!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas #hakkasan