Da er vinterferien i gang for vår del også, og første etappe snart i gang. Flokken er gira til tusen og vi jentene følger lydig etter vår utnevnte guide/esel/reiseleder/vannbærer. Noe annet er uansett ikke aktuelt, for han veit akkurat hvordan han vil ha det han fine hunken min. Vi skal aldri ligge et minutt etter skjemaet, og det gjør vi heller ikke i dag. Flyet til Oslo går 07:30, og da skal vi være ute i god tid, så allerede 06:00 var vi på plass på Sola flyplass.
Så da er klemmer vi til dere, og drar i gang eventyret vårt. Miami – here we come!
Tenk det dere, på denne tiden her i morgen, sitter vi på flyet fra Oslo til Miami!
Egentlig burde jeg vært ferdig med å pakke, men jeg er ei skikkelig skrulle akkurat nå, og finner på andre småting hele tiden bare for å slippe å prøve klær. Det er altså så kjedelig, men målet er å være helt ferdig før middagen.
I disse morgentimene, har jeg tatt meg et nytt fotbad, for å få av de siste restene etter den “flassekuren”, lakket tåneglene og sist men ikke minst begynt med litt selvbruning. Derfor svimer jeg rundt her kun ikledd en lang t-skjorte, og er altså så klart for sommer og sol.
Om to dager entrer altså flokken min selveste Miami Beach, så da er det vel bare å finne frem badedrakten også. Selvsagt den gode store komfortable med påsydd skjørt på. De store solhattene mine er jeg også nødt til å prøveteste, for det skal som vanlig ikke en solstråle på dette fjeset her ☀️
Veldig god selvbruning, men husk å bruk hansker når den påsmøres.
Først og fremst så må jeg få takke alle dere som har satt dere ned og invitert en og en på vennelisten deres til Facebook siden min, Nina Sprell Levende. Det er en tidskrevende jobb og sitte sånn og hake av de “riktige” personen, men takket være dere nådde jeg målet mitt før ferien, altså 2000 følgere allerede i går kveld. Tusen takk, jeg er altså så takknemlig!
Som dere ser av bildene her, så har kinnet mitt (den evige snakkissen) blitt mye bedre. Det er kun igjen en liten del på cirka 2 x 2 centimeter, med skorpe igjen som skal falle av, så dette lover godt. Jeg er fortsatt rød som en hummer på hele det opprinnelige område, men om et par dager regner jeg med at et er mulig å smøre beskyttelse på det, dekke det skikkelig til uten at det blir irritert igjen.
I dag har jeg vært ute å kjørt bil for første gang på lenge. Kun her på øya, på apoteket og matbutikken, for nå begynner ferien vår å nærme seg og “to-do”-listen må unnagjøres. Smertestillende medisiner måtte hentes, i tillegg til p-pillene til katten vår Mia og sist men ikke minst, fastlegen var igjen nødt til å printe ut en godkjent attest på medikamentene jeg bruker, i tilfelle jeg blir stoppet i tollen på vei inn i USA. Jeg tror egentlig det er på Parlagin Forte´n man trenger det på, men jeg sørger alltid for at legen min skriver ut godkjent liste alt jeg døtter i meg, just in case.
Sjokket var derimot stort når apotekeren fortalte meg at det er helt umulig for tiden å oppdrive p-piller til katter. De har ikke hatt det inne på flere måneder, og heller ikke fått noe begrunnelse for hvorfor. Vi har selvsagt som plan å sterilisere Mia også, men vi har hele tiden hatt lyst å få et kattekull på henne før den tid. Hun er nemlig en helt ekstremt nydelig katt, med en enorm personlighet, så vi er overbevist om at hun lager helt spesielle barn. Dette var derimot ikke med i planene våre at hun skulle bli kattemor så tidlig. Hun er nemlig alt for barnslig, ikke moden en plass for den oppgaven ennå, så hva kan vi gjøre? Det å sterilisere henne kun dager før vi skal reise, er ikke en opsjon. Jeg kan ikke overlate det ansvaret til mellomstemannen vår Pelle mens vi er bortreist, og jeg har vanskelig for å tro at venner eller bekjente tilfeldigvis har slike piller liggende å slenge hjemme. Et skikkelig dilemma, men vi finner vel ut av det på et vis…
Det er nok ikke det beste for det kinnet der å komme i sol og varme akkurat nå, men bare jeg får muligheten til å dekke det til med 50 faktor snart, blir det nok bra.
Nå kan jeg trygt bli stoppene av tolleren inn i USA. Legeerklæring på medisinbruken min er dokumentert, så da skal alt være i skjønneste orden.
Det skulle vel ikke tilfeldigvis ligge noen ubrukte p-piller til katt i skuffene deres? Som ikke lenger trengs til deres katt?
Jeg fatter ikke hvor denne uka har blitt av, jeg synes ikke det var lenge siden det var lørdag og jeg startet opp på prosjektet “rydde gjesterom”. I dag er det egentlig meningen at jeg skal fortsette på det igjen, men det er jo så gørr kjedelig sånn i startfasen. Jeg ser nemlig ingen ende på alt rotet, det ene tar det andre, og jeg bare dytter rundt på alt uten at det ser bedre ut. Nå kom derimot Bjørn Erik ned, og han foreslo at vi skulle la alt ligge og dra ut å se litt på livet. Kjøre Mille i stallen først, og fjase litt rundt etterpå.
Apropos min reddende engel “Bjørn Erik”, gjett hva han kom overraskende med i går?! Dere vet, han fikk også skattepengene sine seint på grunn av meg, og i motsetning til undertegnede som kjøpte sko, gikk han i og fikk tak i opplevelsesreise til oss. Tenk, nå skal vi til Miami igjen, jippiii! I slutten av februar neste år, i vinterferien til Mille. Vi søker henne fri et par dager ekstra, så vi får totalt ti dager å leke på.
Dette hadde jeg ikke forventet, og det har vel egentlig ikke helt gått opp for meg riktig ennå. Derfor tok jeg frem en gammel harddisk og mimret fem år tilbake da vi var på en kjemperundtur på nesten fire uker. Jeg husker ikke hvor mange teamparker og shoppingsentre vi var innom, jeg synes vi bodde i dem, så denne gangen planlegger vi noe helt annet. Jeg har et ønske om å få med med meg mer av storby- og strandlivet, men jeg veit duoen Mille og Bjørn Erik allerede har planlagt å dra tilbake å besøke Harry Potter. Det var helt magisk i dobbelt forstand forrige gang, så sant vi ser bort i fra at tryllestaven Mille fikk ikke virket, se gjerne filmen nederst i innlegget. Det ble det litt baluba rundt, men det er godt vi kan smile av det i dag.
Det er greit å ha unnagjort en del ting allerede. Det blir blant annet ingen leting etter krokodiller denne gangen…
…eller storshopping av leker.
Dette derimot, gleder jeg meg til.
Stakkars lille gullet mitt, hun var altså så skuffa.
Mille har allerede kommet hjem fra skolen og hun brukte akkurat to minutter på å komme seg i rideklærne for så å sette avgårde til bussen aleine. Jeg tilbød meg å være med henne i stallen, men hun ville ha litt “pause” fra mora si, gjøre alt i sitt eget tempo. Jaja, da blir jeg ganske så ene og aleine de neste timene, for Bjørn Erik reiser rett fra jobben til Kongeparken hvor han skal stå dugnad for stallen i hele tretten timer. Det er venta hele 14.000 lystige russ dit denne gangen, så jeg regner med at han for nok å gjøre.
Jeg hadde forresten helt glemt å dele et av mine kjekkeste “moments” i Las Vegas, nemlig “The Neon Musem”. Dette er rett og slett gravplassen til en rekke eldgamle skilt som har lyst opp byen og gjort den synlig kvelds- og nattestid i flere ti-år. Skiltene har hver sin unike historie å fortelle, og er så absolutt et sted dere besøke hvis det har får muligheten. Det er derimot viktig å vite at man må bestille guide-tur, før man ankommer, for man får ikke lov å tusle rundt her på egenhånd. Jeg tror ikke det hadde vært noe særlig morsomt og interessant heller, for mye ser jo egentlig ut som gammelt skrap.
Museumet er rett og slett rein kunst, og skiltene er enten donert eller lånt ut til stiftelsen som driver hele sulamitten. Jeg mener å huske at det kun betales en krone i året, et symbolsk beløp for leie av eiendommen, og er en “non-profit” butikk. Pengene de får som støtte eller tjener inn, går ene og alene til å reparere og holde det hele ved like.
Det var som sagt utrolig kjekt å ha guide, og hun fortalte den ene “cowboy” historien etter den andre. Av og til holdt hun tilbake noe informasjon fordi hun selv mente det var for støtende og groteskt, men da tok det selvsagt Bjørn Erik to sekunder å google det. Det kom ikke som en overraskelse at det har vært en og annen feide mellom de forskjellige hotell- og casinoeierne. Noen dro det så langt og drepte hverandre, men guiden ville rett og slett ikke fortelle oss på hvilken måte de tok livet av hverandre på. Kanskje fordi det aldri ble bevist, eller kanskje det bare er spekulasjoner, jeg ble nå i alle fall nysgjerrig til tusen.
Dette var uansett et utrolig kult sted å besøke, og vi fikk en helt ny lærdom rundt Las Vegas og hvordan den fungerer og er bygd opp. Så absolutt verdt et besøk…
Å bruke vanlige lyspærer ble etterhvert forbudt, for det var rett og slett livsfarlig å bytte dem.
Da skal jeg begynne å vaske badet, uff sa jeg det høyt? Det er egentlig Bjørn Erik sin jobb, men tror han skal få slippe det denne gangen. Etter å ha jobbet “non stop” i to døgn, frister nok ikke det noe særlig.
I går stupte hele gjengen til sengs før elleve, så i dag var vi tidlig på´n. Mille hadde et stort ønske om å få sitte bak på Harleyén til pappaen sin på vei til stallen, og det fikk hun selvsagt. Brølende ut av gata kjørte de avgårde, så da var jeg plutselig aleine igjen. Jeg skulle som sagt ta tak i kaoset på badet i går, men det utsatte jeg liksågodt til i dag, så nå vet dere hvor dere har meg de neste timene.
Det er kanskje litt fjortis å lage et helt innlegg om hva man shoppet på ferien, men denne gangen tok jeg uansett bilder underveis og sendte hjem til Mille-mor. Hun hadde nemlig laget en ønskeliste før vi dro, en nokså fornuftig en også for en gangs skyld, og da er det jo faktisk gøy for en gangs skyld å handle litt. Tro det eller ei, jeg går normalt sett fort lei av å gå i butikker, men når jeg veit hva jeg skal ha, og slipper å stresse rundt uten mål og mening, er det straks mer moro.
Det ble altså en del ting til minstemannen, litt til han mellomste, mens han eldste høstet Taxfree varer. Ellers så kjøpte Bjørn Erik og jeg oss en del klær, særlig når koffertene forsvant på veien hjem og vi havnet i Canada et døgn, og det ble selvsagt med hjem en del annet stasj også ser jeg.
Øverst på ønskelista til Mille stod det “bikini”, og disse to kostet ikke mer enn en hundrelappen, kupp ikke sant?
Under stol jubel, ble disse plaggene pakket ut. Vi har akkurat sett alle sesongene av “Stranger Things” med Mille, så dette var stas.
Mille hadde aldri hørt om Calvin Klein før, men det har hun nå.
“Underamour” trengningstøy.
Mille har øredobber en stund nå.
Så klart måtte vi finne litt rideutstyr.
Mille er den eneste som spiser mais her i huset, og synes disse holdere var nokså kule.
Mille trengte en treningsbag, men vi klarte ikke å bestemme oss for størrelsen, så da kjøpte vi en av hver.
Det ble selvsagt tenkt på dyra også, og disse halsbåndene falt jeg pladask for.
Bæsjeposeholder med lommelykt, helt genialt om kvelden når jeg leiter etter “blyantene” til Pippi.
Så klart jeg shoppet julepynt!
Etter å ha vært timesvis i hangarskipet USS Midway, les gjerne her, ble det helt naturlig å ta med seg det amerikanske flagget hjem.
Rosa nisse fra San Francisco.
I Canada kan alle stå på skøyter, så på hjemveien, les gjerne her, fant jeg disse.
Den styggeste engelen ever fant vi i Las Vegas, men det er jo litt artig at den er laget av brukte Coca Cola bokser.
Pelle var klar i sin tale:” Kjøp heller noe ordentlig til meg, noe med kvalitet og noe jeg vil gå med, enn alt det tullet dere gjerne finner”
Satset på litt tull også…
Kristin og Dennis fikk gryte og tallerkner til jul i “Le Creuset”, farge Carribean, så jeg håper disse faller i smak.
Han far har kjøpt seg snekkerbukse igjen, og et lass av nye t-skjorter i disse variantene.
Så var det ting til “myself”
Dufteservietter til bruk i tørketrommelen, blir alltid med hjem fra statene.
Det er fortsatt litt å tjene på å kjøpe shampo.
Disse børstene er helt uunnværlige her i huset. Lett å få tak i på frisørsalongene her hjemme, men når de plutselig dukket opp “over there”, hamstret jeg.
Har jakker en stund nå.
RuPaul! Min store drag helt!
I år trenger jeg ikke å stå i kø for å få malt pride flagget på kinnet når vi skal gå i tog, for da tar jeg heller i bruk disse “tatoveringene”.
Disse saftmuggene som rommer hele 3,8 liter, til 25,- pr. stk., er allerede flittig i bruk.
Jeg kunne selvsagt ikke la disse ligge igjen i Las Vegas.
Ja, det ble en del nye flamingoer.
San Francisco stuff. Fineste sokkene ever, men tør jeg å vaske de?
I dag våknet vi opp til strålende sol her på Hundvåg igjen. Det skal bli hele 15 i dag, så her er det bare fryd og gammen.
Jeg har selvsagt kommet meg tilbake til normalen og hverdagen for lengst etter eventyret vårt, men det er fortsatt en del innlegg igjen som ikke er postet, så jeg håper ikke dere er blitt leie. Det er litt deilig å fortsatt noe å jobbe med, og jeg har virkelig friskt i minne den siste deilige uken i Las Vegas.
Vi bruker enorm lang tid på å planlegge reisene våre. Vi begynner gjerne et år i forveien, og det gjøres mange forandringer underveis. Noen stusser kanskje over at vi synes det er så stas å reise til spillegale Las Vegas, for ingen av oss spiller bort ei krone. Vi finner det ikke interessant en plass, og synes egentlig det er et kjas og mas uten like å måtte gå igjennom hotellene som tilbyr dette. De fleste gjør selvsagt det, men vi har nå funnet oss en perle midt i alt kaoset.
For å slippe all støyen fra disse spillearenaene, for å slippe å få det midt i fleisen hver bidige gang vi skal noe, valgte vi derfor denne gangen også å bo på “The Signature at MGM Grand”. Dette komplekset består altså av tre store tårn som ligger et lite stykke fra “The Strip”, altså hovedgata. Det som derimot er litt kult, er at man kan gå innendørs i en gang med rullefortauer, fra tårn til tårn, som til slutt ender i det store spillehotellet MGM Grand. Her ligger blant annet vår favoritt restaurant Hakkasan, og her kan man gå rett ut i “The Strip”.
Vi elsker å bo her, selv om det gjerne er litt i dyreste laget. Hotellrommene er enorme, og de har badekar plass til hele familien (elsker badekar), og sist men ikke minst, bassengområde er helt fantastisk. Kriteriet for valg av hotell, var altså at det måtte ha basseng, og i etterkant må jeg le litt. For som sagt, denne dama her er skikkelig dårlig på det å finne roen i solsteika ved et basseng. Jeg synes det er drepen kjedelig. Gi meg en strand med en behagelig seng og en gedigen parasoll til, uten de alt for store folkemengdene, da storkoser jeg meg, men et basseng, det klarer det rett og slett ikke.
På en hel uke, besøkte jeg altså poolen to ganger. Første gangen holdt jeg ut i en halvtime og andre gangen i hele tre kvarter. Bjørn Erik er egentlig ganske lik meg der. Uten ungene å herje med, ble også han lei ganske så fort. Vi burde kanskje ikke betalt ekstra for denne luksusen, men kommer vi til å lære? Neppe, kjenner jeg oss rett…
Litt mimring, 7 år siden…
Nei, så skal jeg skifte i fra innecrocs til utecrocs og ta meg en liten tur med Pippi-luska. Hun har vært litt småspist i det siste, men nå er glimtet tilbake i øya hennes ❤
Jeg må nok takke min kjære avdøde bestefar, Gunnar, for min interesse for gammel krigshistorie. Med sine spennende fortellinger fra sin tid som aktiv motstandsmann under andre verdenskrig, trigget han noe i meg. Jeg er egentlig livredd krig, særlig i disse dager hvor “den kalde krigen” har dukket opp igjen. Vel, det er ikke akkurat det sammen, men de samme store styringsmaktene er på banene igjen og hugger mot hverandre, og det skremmer livskiten ut av meg.
Interesserte som vi er, Bjørn Erik og jeg, var vi derimot i ekstase når vi plutselig fant ut at det lå et enormt hangarskip som museum i havna i den vakre byen San Diego. Jeg hadde fått med meg at byen i seg selv er en meget aktiv militærbase i landet og at de har lang krigshistorie bak seg, men jeg visste ingenting om det enorme hangarskipet som så i havna som en av de største turistattraksjonene i byen.
Fyttikatta for et monster, dere! Et mannskap på hele 4500 kvinner og menn tjenestegjorde her samtidig, og det var som et stort eventyr å få lov å gå overalt å lære om hvordan det var å leve ombord. Krigsskipet, den flytende flyplassen, var gigantisk, og det var ikke en ting Bjørn Erik eller jeg ikke fikk med oss. Vi brukte hele ettermiddagen der, og gikk vandrende rundt i vår egen verden, drømte oss bort i alle fortellingene man enkelt lastet opp på en liten duppeditt man aktiviserte mot en liten boks ved hvert minste lille sted. I was in heaven!
Med denne lille duppeditten vi alle fikk utlevert, bestemte man selv når man vil høre de aktuelle historiene rundt hver minste lille ting på skipet.
Springbreak + rike foreldre = la oss leie en gigantisk båt og vise oss frem
Ikke akkurat Tom Cruise, men samme type fly.
USA har jo alltid veteraner i live, siden de alltid mer eller mindre deltar i en krig, og det å sitte å høre på de gamle skrønehistoriene, var helt himmelsk.
Når en pilot skulle lande for aller første gang på et hangarskip, måtte han gjøre det helt ene og alene uten instruktør. Instruktørene ville ikke være med og utsette seg for at det kanskje gikk galt på jomfruturen, sååå crazy.
Han far gikk helt i sin egen verden…bærende på min nye flamingo.
Så klart jeg stilte meg i kø med alle de andre ungene for å prøvesitte et av flyene.
Jeg tror jeg hadde fått klaus av å bo inni et sånt skip i månedvis.
De hadde egen prest og kapell.
Maten ombord var visstnok alltid perfekt.
Bjørn Erik og jeg kom i snakk med tre som hadde pensjonert seg fra det militæret en kveld, og de sleit ennå med å la håret gro over ørene.
Den verste plassen å jobbe på må jo ha vært i vaskeriet. Det hendte de ikke så daglys på to uker, og jeg kan rett og slett ikke fatte at de overlevde det der. De forstod det var dag når det ble servert egg og bacon, for da var det frokost.
Man kunne få kjøpt alt fra tannpasta til en Rolex klokke i “butikken”.
Bordet er dekket til ære for de som er forsvunnet i kamp, og under ser dere symbolikken i hvordan bordet er dekket, sterkt…
Dette var stort, dere. Jeg fikk et enorm innblikk i hvordan livet var ombord. Så tøft!
Det er jo nesten som å være tilbake i San Diego jo, hvor sola skinte fra morran til kveld. Jeg var ganske steil i min sak at vi kun skulle være en dag i Hollywood og heller vie oppmerksomheten vår til vakre og spennende San Diego. Den moderne og “hotte” studentbyen med sine utrolig koselige bargater, havn og sist men ikke minst reineste by “ever”, var virkelig byen for meg. Her har man kommet langt innen miljø, og hadde mang en god idé på hvordan man tar vare på kloden vår.
Jeg formelig digget hvordan man raskt kunne ferdes hit og dit på en effektiv og relativt billige måte. Det stod nemlig parkert disponible vanlige flotte og moderne sykler, el-sykler og sparkesykler for voksne over alt. Ved hjelp av en enkel nedlastet app på mobilen, kunne man leie disse, så sant man var over 18 år. Når man var ferdig, var det bare å sette dem fra seg der man var. Opphavet og eierne kom da og hentet dem når de så at strømmen nærmet seg nullpunktet, ladet dem og satte dem ut igjen. Så inni hampen genialt! På appén fikk man oversikten på et kart hvor nærmeste ledige transportmiddel var, og dette var altså så morsomt dere.
Vi satte inn en hundrings på “sykkel-appén” vår, og fant første og beste ledige. Jeg med min råtne kropp elsket denne måten å ferdes rundt på, særlig på hjemveien en dag, da jeg forsøkte meg på el-sykkel. De er nemlig ikke sånn som de vi har her hjemme, hvor en må bidra litt selv og tråkke på, neida, her skøyt de fart i hundre og da var jeg altså så vidt borti pedalene. Vi tilbakela flere mil den ene dagen, og fikk altså sett utrolig mye på kort tid, og jeg kan med hånden på hjertet si at San Diego er en av mine favorittbyer “over there”.
Bæsjeposer for hund – hang gratis overalt.
Man brukte strekkode for aktivere den syklene man ønsket seg.
Min favoritt, tenk å hatt en sånn her hjemme.
Denne ble selvsagt med meg hjem.
Jeg kom i prat med venninnen til hun her og hun fortalte at denne formen for yoga ble man arrestert for i Kina, helt forkastelig!
Tenk at jeg møtte Kjersti, en barndomsvenninne fra blokka jeg vokste opp i på Vestli.
Nå venter jeg på at snuppeline skal komme hjem fra skolen, så vi kan dra i finværet ut til hesten vår Sol. Det er på dager som det her man virkelig kjenner på at livet smiler og er herlig.
Vi kan ikke skylde på jet-lag lenger, men det sitter et eller annet igjen i kroppen når kvelden kommer. Vi sovner før hodet treffer puta og snorker oss gjennom natta uten å lee på en millimeter. Hverdagen er så til de grader tilbake, med “to-do” lister vonde som et langt år, men jeg tar meg tid innimellom til å mimre tilbake på alt jeg har fått oppleve de siste ukene.
Hollywood-dagen var nok en av de absolutt beste. Forventningene var ikke så store, men som jeg skrev i går, jeg var virkelig fornøyd og i himmelriket etter å ha møtt på både Lisa Vanderpump og Jeremy Madix. Jeg kunne vel egentlig ha avslutta kvelden i lykkerus der og da, men jeg hadde lovet Bjørn Erik å være med tilbake til hotellet for å få av oss finstasen og heller ikle oss noe som passet bedre på den legendariske rocke-baren “Whisky a Go Go”.
De fleste av vennene mine som har vært i LA har alltid snakket varmt om dette stedet, og de hadde helt rett, dette var rått. Det tok vel akkurat to sekunder før en kar kom stormende mot oss med utstrakt hånd og sa “Hallå Poppe, deg kjenner jeg!” Hva er oddsen for det da dere? Vi hadde ikke møtt en eneste nordmann til nå på denne turen, og så kommer det altså plutselig en fyr som tidligere har jobba med Bjørn Erik offshore. Han og bandet han spilte i hadde akkurat gått av scenene, og bare det i seg selv var jo ganske så kult synes vi.
Det morsomme er jo også at hver bidige gang Bjørn Erik ikler seg den nye kilten sin, så dukker det garantert opp en annen fyr med det samme. Denne kvelden var intet unntak. På scenen stod det en sekkepipevokalist i full kilthabbit, og jammen så han ikke ned på han kjekke hunken min og “kilt”-hilste på han. Standarden var satt for kvelden, alt kunne skje, og selv om jeg egentlig på det tidspunktet var klar for bingen etter en meget lang dag, holdt jeg ut “til the bitter end”, og angret ikke.
En gruppe som kaller seg “Rubix Kube” entret etterhvert scenen, og dro den ene coverlåta etter den andre. De er kjent for å lokke til seg store artister som blant annet Rick Springfield, Taylor Dayne og Eddie van Halen, og denne kvelden kom det også på “special guests”. Jeg er dessverre ikke så god på disse rocke-folka lenger, kjente ikke igjen en eneste en, men hyl ut dere, hvis dere eventuelt ser hvem det er. Men uansett, Bjørn Erik og jeg hang på hverandre hele kvelden og sang oss etterhvert også nokså hese, og for første gang gruer jeg meg faktisk litt til å dele snapvideoene fra den dagen. At vi er på en snurr er en ting, men at vi er sååå inni hampen dårlig til å synge og allikevel velger å gjøre det, er bare flaut…
Han her dukka plutselig opp og dro et par låter, men jeg aner dessverre ikke hvem det er…
Nei, nå skal jeg hive meg rundt og komme meg avgårde til byen. Jeg har fått bursdagspenger av mammaen min, og jeg veit om et par sko som skriker veldig på meg. I tillegg er jeg helt tom for medisiner, og må derfor få henta ut nye. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at det tar på å være på reisefot og få med seg alt det vi har gjort. Det gikk dessverre en del smertestillende, men det var det så absolutt verdt. Bjørn Erik spurte også om det var verdt å gå opp hele 3,5 kg, og jeg må nok svare et solklart “JAAA” på det også.
