Da er bestis Tonje og jeg klare for årets store fest! Nå har vi stasja oss opp, dog ikke i kjole, men sånn som vi liker det. Klare for å danse “all night long”, med de aller beste vennene.
Etterhvert kommer mannen også til byen, og hva er ikke bedre enn å avslutte kvelden med verdens flotteste? Åhhh som jeg gleder meg!
For oss var det altså bare å komme hjem fra en fest for så å dra på en ny. Denne gangen med ungene, så vi lot alkoholen bli hjemme, men det syntes nok kroppen var helt ok.
Vi pleier egentlig å være på Viste på Sankthans, men denne gangen ble vi altså bedt til Sokn av Kirsten og Asgeir. Vi var vel rundt tretti stykker som koste oss rundt langbordet på bryggekanten, og til tider nesten like mange hunder. Neida, ikke fullt så gæli, men nok var det i alle fall. Klok av erfaring tok vi med oss bæreveska til Pippi, for med så mye ståhei, blir hun helt tullerusk. Dere vet at jeg egentlig ikke er noen stor fan av “veskehunder”, men for å selv kunne nyte et deilig måltid i fred og ro, ble dette den beste løsningen.
Han far kokkelerte på grillen, mens Kirsten serverte deilige kaker, lapper, brus og is. Asgeir derimot, var overalt. Han er som Bjørn Erik, nei verre, han eier alt det nyeste hippe innen elektronikk og andre dibbidupper. Ungene elsker å være rundt den mannen, for der skjer det alltid noe.
Mille og noen av de andre ungene badet selvfølgelig. Pappa Bjørn Erik gjorde alvor av truslene sine og dytta liksågodt snuppe vår over bryggekanten. Litt kaldt, men hun lo allikevel godt og la i vei mot flytebrygga.
Det ble advart mot å tenne bål i går. Vinden var sterk og det var alt for tørt mange steder. På plassen vår skulle vi selvfølgelig ha bål, men det ble tatt forholdsregler. En vannspreder spylte i timesvis gresset rundt bålet og han farfar var bålvakt og passet på hele tiden. Heksa måtte til pers, ja hun hadde ingen sjanser. Tror neppe hun klarte å redde seg selv på en sopeline, det gikk den gale veien.
Nå lever jeg i “kaoshus” kan dere tro. Det er overfylte bagger og sekker overalt, men sånn er det jo når man har vært på miniferie. Det er godt det er sommerferie og lange late dager i vente.
Dette var min tredje Surstock festival, og det siste jeg gjorde før jeg la meg var å skrive til festarrangørene, Kent-Michael og Frode: “Beste festen ever! Aner ikke hvordan dere skal klare å toppe det her!”
Gud som jeg storkoste meg. Omtrent alle jentene var på plass og når snopet mitt Poppe også for en gangs skyld kunne delta, ja da var det bare å gi gass.
Surstock er altså en privat fest som foregår i hagen til en kompis. Vi betaler alle en symbolsk liten sum for å få være med, for når 170 mennsker skal få plass, ja da kan man ikke bare låne stoler og bord fra naboen. Frode, Kent-Michael og sikkert en haug med frivillige står skikkelig på for at alt skal bli perfekt. Det eneste vi trenger å tenkte på er å bidra med masse godt humør, grillmat og det flytende.
Jeg ble kjent med de fleste her gjennom Bevski turen til alpene. Merker det blir en del interne innslag underveis, som jodle-låter og “Haaaaaaaalooooooo-gauling”, men regner med at de fleste begynner å bli vant til det. Jeg elsker i alle fall disse sammenkomstene. De gir meg energi til å ta fatt på hverdagen med friskt mot.
Har akkurat gått i gjennom 200 bilder fra i går, og jeg ber dere være tålmodig med meg denne gangen. Burde egentlig ha laget to innlegg. Et som viser starten på festen, hvor alle småpratet, spiste og lo og et hvor “gale Mathias” satte inn for fullt, men det blir med dette ene ♥
Det er ikke vanskelig å se at disse folka er glade i hverandre og liker å ha det gøy! Får virkelig håpe jeg står på gjestelista til neste år også, hint, hint, smisk, smisk, for dette er litt av en høydare.
Akkurat nå har vi tatt en alkotest og den viste 0,0 på begge. Så da er det bare å slenge seg på sykkelen og få henta bilen.
Noen etterlyste bilder, og det har jeg selvfølgelig i haugevis, MEN gud bedre så dårlig kvalitet det er på de. For vi snakker tross alt om bilder i “gamle dager”, ikke noe fancy digitale greier som vi har i dag. Det var neimen ikke lett å finne noen med såpass ok kvalitet som jeg kunne scanne, klippe og redigere frem lysstyrken på. Vi hadde dessverre ingen fotograf den dagen, for vi var ganske så “laid back” til det med bilder den gangen, buhuuuu. Kjempetrist, for jeg mangler mange bilder, særlig av alle de flotte gjestene våre. Tenk det dere, jeg har ikke et eneste bilde av mammaen min og meg engang, ikke noen av svigers i sammen, og heller ingen av den superflinke toasmasteren vår Jarle. Er det noe jeg skulle ha gjort annerledes, så var det å ha spandert på oss en fotograf.
Denne dagen ligger hjertet mitt nært og jeg kan faktisk skrive under på at dette er en av de lykkeligste dagene i hele mitt liv. Vi hadde ikke noe stort og dyrt bryllup, men allikevel var det helt prima. Hverken Bjørn Erik eller jeg har særlig stor familie, så vi ba absolutt alle. Lokalet på Grefsen i Oslo kunne romme femti personer husker jeg, og vi ba sytti. Det var nemlig superviktig for meg å ha alle vennene våre rundt oss, for jeg ville ha en real fest, og det kan jeg love dere at det ble!
Det er litt rart å sitte å se på disse bildene i dag, for alle er ikke i blant oss lenger. De eldste har falt i fra, så jeg er sjeleglad for at jeg var så heldig å ha de med den gangen. Min kjære bestefar fulgte meg opp til alteret, og jeg husker hvor stolt jeg var. Snille, gode bessen min ❤️
Dette var forresten ikke bare en stor dag for oss, eldstemannen Dennis fikk også mye oppmerksomhet. Han var 5 år og ble døpt rett etter vår vielse. Fine gutten vår, spilloppmakeren ❤️
Ja dere, fest ble det i alle fall, vel, det har jeg i hvert fall hørt i etterkant. Det var visst mye som skjedde den kvelden, som det ble det en del gode historier ut av i etterkant. Bjørn Erik og jeg sneik oss avgårde seint på natta, rett til Plaza hotell. Jeg husker vi bestilte romservice og at jeg tok meg et deilig langt skumbad. Skamsliten, men veldig fornøyd. Dagen derpå plukket vi opp Dennis hos mamma og reise rett på bryllupsreise, til solfylte Barbados. Jeg husker jeg var så lykkelig, og når sant skal sies så er jeg det ennå ❤️
Det viktigste i et bryllup er at brudeparet har det bra. Jeg ser det er flere og flere som er fryktelig redd for at den og den ikke trives, eller at hun og han ikke kan sitte sammen, at maten ikke passer alle, eller musikken…ja listen er uendelig. Jeg mener det er opp til gjestene å få brudeparet til å skinne den dagen, alle andre problemer bør bli liggende hjemme. Jeg husker jeg var meget bestemt på visse ting, og folk lot meg styre på og derfor ble jeg også strålende fornøyd. Vi la som sagt ikke så mye penger i selve dagen, for vi gjorde mye selv. Bjørn Erik jobbet hele sommeren hos noen flinke kokker uten å ta betaling, så dere kan tro han fikk tilbake i dobbel dose når mat og kaker ble servert. Jeg er dypt takknemlig, når jeg ser hva slikt koster i dag.
Vi ønsket oss penger fra foreldrene mine og Bjørn Erik sine, og med de dro vi altså rett på bryllupsreise. Jeg husker at jeg ikke engang hadde tid til å se hva vi hadde fått i gaver. Vi bare dro lykkelige avgårde, den lille trioen vår, og feiret i 14 dager til ende på deilige strender ❤️
Ja, da var vi hønene (det har vært mye hønehumor i kveld) kommet hjem etter nok en fantastisk forestilling på Hindal gård.
Av respekt for alle dere som også skal på dette, røper jeg intet, men Vegar Hoel har klart det igjen! Bare introen fikk meg i go´stemning, og jeg gleder meg til å høre hva alle dere andre synes om den. Nok en gang følger stykket med i tiden og drar inn det ene nymoderne poenget etter det andre. Tror ikke alltid ungene forstod humoren, men de heiv seg på gapskrattet til oss voksne.
Det var en del nye ansikter for meg i kveld på scenen, men det gjorde ingenting. Rart med det, det er alltid noen man liker bedre enn andre, men det fungerte. Alle var gullgode, og Kristian Berg Jåtten spilte glimrende som vanlig. Første gang jeg så han fikk han meg til å gråte i forestillingen Mowgli, og i dag spilte han altså en glimrende Hans.
Det jeg digger med denne forestillingen, er at de drar med seg publikumet så til de grader. Ungene skriker gode rå underveis, og de blir det improviserte replikker ut av. Så ta turen hvis dere kan, dere kommer ikke til å angre!
Man bør ikke ta bilder under slike forestillinger, og dere kan jo bare tenke dere hvor kipt det er for meg som elsker å forevige absolutt alt. Men noen shoots får dere allikevel…
Ikke alltid like lett å få alle til å smile samtidig…Mille da!
Det var kjekt å få prøve hesten som ble brukt i Mio min Mio…
Dette er noe du kan ha med hele familien på, garantert. Så noen 1-åringer som syntes dette var noe skummelt og høylytt, men med et par gode hørselsvern på gikk det etterhvert helt greit.
Da skal vi atter en gang få med oss galskapen til Vegar Hoel. Dette er fjerde gangen, og både store og små gleder seg. Jeg mener det, dette er teaterforestillingen alle bør få med seg, i hvert fall for vi som bor i Rogaland. De tidligere forestillingene har vært helt fantastiske, og foregår i år som i fjor på vakre Hindal gård, ute på Vaulen.
Dette er humor for store og små. Den herlige gjengen gir deg mye latter, syk humor og til tider helt ny vinkling på de kjente og kjære eventyrene. Denne gangen er det Hans og Grete som skal i ilden, og jeg gidder ikke en gang å forsøke å tro og mene noe som helst om hvordan det kommer til å arte seg. For alt kan skje, og de kan ikke skuffe oss gjengangerne. Vi kommer garantert til å gapskratte!
En venninne og jeg tar med oss hele bøtteballet og går nå på onsdag. Egentlig ville helst Bjørn Erik ha vært med, for dette er humoren hans så til de grader, men nå ble det ikke slik denne gangen.
Det er i alle fall ei her hjemme nå som har nedtelling…
God middag alle sammen, her har jeg akkurat slurpet i meg deilig løksuppe alá Tonje, jammi.
Jeg er ikke helt at jeg er ferdig med gårsdagen. Det ble en meget spesiell dag, på flere måter. Det var nesten som å være med på en liten eventyrreise med snuppeline Mille og Pippi. Det å nemlig få oppleve 17. mai på tandem-sykkelen, var utrolig kjekt. Oss tre på en evig reise, med noen koselige stopp innimellom for å lade batteriet.
Samtidig, på veien hjem igjen, måtte jeg ringe politiet fra Bybrua. En ung dame så meget bortkommen ut, og jeg trodde hun skulle hoppe. Jeg prøvde å få kontakt med henne ved å synge å hoie med Mille når vi syklet forbi, men den gang ei. Var livredd for at hun skulle gjøre noe dumt når jeg stoppet for å gå tilbake til henne, så jeg ringte heller etter hjelp. Det tok ikke lange tiden før politiet kom, selv om det føltes ut som en evighet. De fikk fort situasjonen under kontroll. Det kan ikke være bare bare å ha et sånn tungsinn på slike dager. Alle er pynta til fest og feirer sammen med familie og venner, men dessverre så er det ikke alle som er så heldige.
Der og da holdt jeg hodet kaldt, men innerst inne var jeg livredd, ikke minst for hvordan Mille ville takle dette. Mille er Mille, og hun tok det faktisk med knusende ro. Hun har konkludert det hele med at den unge damen ikke hadde solen i sitt hjerte den dagen. Fine jentungen min, hjertesukk.
Vel avgårde på sykkelen igjen, fikk jeg ringt venner og familie. Det var godt å få snakket om det. Fikk tatt meg en dusj, hvilt litt og så tok vi turen hjem til Simone og Brede. Der var vi hele 16 stk. til bords som ventet i spenning på en meget viktig samtale, og den kom til slutt. Eller det kom en mms, med et bilde av en bitteliten pikehånd. En ny verdensborger kom til verden, og da kom det noen tårer fra den stolte farmoren.
I dag har det forresten tikket inn noen flotte bilder som venner av meg har tatt. Jeg vil gjerne få dele dem med dere, samt noen flere jeg selv har tatt 🇳🇴
Det var helt utrolig å høre fuglekvitter fra fuglekassa her. Jeg hadde så lyst til å ta en titt inni, men fornuften seiret. Jeg fikk nøye meg med å se foreldrene fly inn og ut med larver i nebbet. En travel tid…
Ja, da var vi kommet halvveis i feiringen av Norges vakreste dag i året. 17 mai er stort for både store og små, og Mille sin skole var ekstra heldige denne gangen. På grunn av 200-års jubileet ble de nemlig trukket ut til å delta i å gå i toget i byen. Med 32 andre skoler og i alt 15 korps, ble det litt av en begivenhet for lille snuppeline.
I tradisjonens tro, tok vi el-tandemsykkelen i år også. Det fungerer best for jentungen vår…og meg. Jeg vet hvor hun er til enhver tid og hun kan hvile beina akkurat når hun vil. Vi fikk dessuten ladet opp batteriet i byen, etter å ha syklet hjemmefra, og da holdt sykkelen gjennom hele den lange ruten.
Lille pippiluska fikk også være med. Hun lå så fint i den nyinnkjøpte kurven foran og dere kan tro folk smilte nok litt ekstra av det lille nurket vårt, så søt og herlig 🐾
Stavanger Aftenbladet dukket plutselig opp. Litt stas.
Ønsker dere en fortsatt god feiring, gratulerer med dagen!
Da er det en realitet! Kristin har klart å skape sitt eget klesmerke, StyleConnection, og jeg er mektig imponert!
I går fikk jeg den æren å være med å se en del av den kommende kolleksjonen, og klærne skriker “Kristin” lang vei. Hun har så til de grader vært tro mot seg selv, og jeg er overbesvist om at dette kommer til å ta helt av. Det er bare å glede seg!
Jeg var glad Dennis ringte og ba oss komme tidligere. For køen av inviterte ihuga tilhengere, vokste fort utenfor Blå. Det var godt å få noen minutter med Kristin før det braket løst. Ikke minst var det utrolig koselig å få klemme på mammaen til Kristin igjen. Det er ikke vanskelig å forstå hvor hun har fått det varme hjertet sitt i fra og ikke minst sin skjønnhet.
En hel skare venner stilte opp for go´jenta. Mange tilreisende var til stede og hyllet henne. Selv var jeg så heldig å få ha med meg venninnen min Vibeke. Hun kom heseblesende rett fra jobb, og fjonga seg i en fei. Samtidig fikk jeg gleden av treffe en gammel skolevenninne igjen også. Gry, var seg selv lik. Sexy og sprudlende!
Lykke til videre kjære Kristin! StyleConnection kommer til å glede mange jenter fremover, garantert!
Du vet du har vært på bra fest når du glemmer å ta frem kameraet underveis. Tok kun bilder i begynnelsen, for etterhvert ble det så mange gode samtaler både her og der, at jeg helt glemte å ta bilder. Broren min kom, en rekke Paradise venner av Dennis og Kristin, og jeg fikk også gleden av å møte en meget spesiell trio, som vant hjertet mitt der og da. Det er helt spesielt å treffe på mennesker som til daglig følger deg på bloggen. De er hyppige med å kommentere, like og støtte deg, og så plutselig står de der i levende live, magisk!
Utover kvelden ble det ellevill dansing, samtidig som folk knaska popcorn og gafla i seg sukkerspinn. Kristin tok seg god tid til alle og jeg så turtelduene i heftig dans der en periode også. Godt å se at skuldrene senka seg og at alle nøt kvelden.
Nå skal jeg begynne å pakke ut av kofferten og ikke minst sjekke hva som er i den spennende goodiebagen jeg fikk, juhuuuu!
