Da er vi på farta igjen, nå står Athen for tur. Gleder meg til å vise småtrolla Akropolis. Har akkurat fått vite at de har åpnet et nytt museum der, så da blir det litt nytt for oss gamlissene også.
Kan se tilbake på to deilige uker, med latskap fra morning til kveld. Tror vi har vært på stranda en gang før klokka tolv og det er veldig typisk familien Thorsen. Ingen planer, alt taes på sparket, men allikevel synes jeg vi har fått med oss masse.
Da var siste kveld kommet. Plutselig har han far bestemt seg for at familien Thorsen skal avslutte ferien med brast og bram i selveste Athen. Han har slått på storetromma og oppgradert oss til det luksushotellet og når det i utgangspunktet ikke var planlagt, så storgleder jeg meg. Nå blir det Akropolis, Plaka og masse sightseeing!
Det som også var litt greit, er at jeg nå ikke har fått innstilt meg til å si farvel til alle her. Som regel pleier jeg å bli skikkelig deppa når jeg vet at timene for avskjeden nærmer seg, men nå måtte jeg ta det på sparket. Ble derfor sittende på Akrogiali strandkafe til sola gikk ned i kveld, og fikk noen gode klemmer av fine Pavlos når vi gikk. Mille har blitt skikkelig forelska i eieren av Pavlos, og jeg må nok innrømme at vi alle har blitt glad i den mannen. Han kom løpende etter oss når jeg gikk der i fra med tårer i øynene, ga oss steiner fra stranda og en flaske med Ouzo ♥
I går ble det seint for både store og små igjen. Vi bor som sagt på et lite familiehotell, og for tiden er vi kun elleve nordmenn og to nederlendere her. Vi spiste middag på stranda siden vi var der så lenge, så alle ble sittende rundt bassenget og snakke til langt over midtnatt. Her er det ingen regler om når man kan bade, så jeg tror Mille badet til klokka var elleve og hun sovnet nesten i armkroken til pappaen sin rett før ett.
Tror ikke snuppeline har kjedet seg en eneste dag, for vi har dratt henne med oss overalt. I går dro vi innom gravlunden like i nærheten her. Bjørn Erik syntes først det var litt rart at vi skulle vandre rundt på en slik plass uten å “besøke” noen kjente, men det brydde jeg meg ikke noe om. Tror neppe grekerne synes vi er respektløse, vi ønsker bare å lære mer om hvordan de lever.
Det tok nesten pusten fra meg å gå rundt å titte på de utrolig vakre marmorgravene. De var pyntet til randen av fargerike blomster og de fleste hadde bildet av vedkommende pent rammet inn på steinen. Mille fant ei lita jente som døde fem år gammel det året hun selv ble født og det var selvfølgelig litt spesielt. Særlig når hun fikk se bildet av den nydelige jentungen.
Det er litt snodig også dette her da, eller uvant mener jeg vel egentlig. For grekerne er jo så religiøse. De er et av Europas mest troende folk hvor over 80% av befolkningen er registrert som gresk-ortodokse. De er dønn seriøse og behandler kirken sin med stor respekt. Allikevel gravlegger de sine egne med pomp og prakt i sikkert svindyr marmor. De lager på en måte sitt eget tempel rundt sine kjære, men bilder, blomster, lykter og gjenstander som sikkert har tilhørt den døde. Jeg så til og med små lamper som gikk på solcellepanel oppi blomsterdekorasjonen, så jeg kan tenke meg det er vakkert her til og med på kvelden.
Nå nytes dagene maks, for nå vender vi snart nesa vår hjemover igjen. Hører det fortsatt er deilig sommer der hjemme, og det er absolutt ikke å forrakte.
Ønsker dere alle en finfin dag, skrives helt sikkert senere!
I dag ble ikke dagen helt som planlagt, for Mille har en tann som bøller. Sjekka alle tennene hennes hjemme uka før vi dro, for vi er jo vant til at ting forandrer seg veldig fort inni den munnen der, men neida, nå må vi nok hjem å trekke litt igjen. Men uansett, da fikk vi oss en byastur igjen, på firehjulingen, og det er jo alltid moro. Den snille tannlegen tok godt i mot oss, og overbeviste oss om at tanna ville bli holdt i sjakk siden hun allerede går på medisiner for øret. Med litt ekstra Ibux, skal nok dette også gå så bra så.
Tok selvfølgelig masse bilder i dag også, men siden jeg allerede har ferdigredigerte bilder fra turen vår til Souvala, kjører jeg de i kveld. Nettet her går som sagt så tregt at det kan være greit å ikke bruke hele kvelden på å være usosial.
Souvala er en bitteliten fiskelandsby halvveis til Egina havn, på andre siden av der vi bor. Her fant vi oss en helt tom retaurant helt nede ved vannkanten. Her kunne hvem som helst tatt med seg kameraet og tatt bilder på bilder av den greske idyllen, for absolutt alt så smashing ut. Jeg ble sittende stum av beundring…guriland så vakkert!
Nå nyter vi dagene maks her nede, for han far har plutselig funnet ut at vi kanskje skal ta et døgn i Athen og være litt turister der også. Drar hjem på torsdag, så da telles timene ned her…
I dag var denne frøkna oppe og hoppa allerede klokka seks, herlig!
Jeg skrev til dere i går at jeg hadde vært og besøkt et skikkelig creepy sted her på Egina. Bjørn Erik, Mille og jeg tok endelig motet til oss, og kjørte opp til noe av det styggeste som finnes her på øya.
Når jeg var her første gangen for 14 år siden, ble jeg mektig imponert over et byggverk som ruvet over badebukta her. Jeg tenkte at dette kom til å bli det flotteste hotellet noensinne, med den absolutt beste utsikten. Spurte når det var planlagt ferdig, men da fikk jeg historien om at det hadde stått slikt og forfalt i over tretti år. WHAT?!
Dette var ikke begynnelsen på et hotell, men et påtenkt familie/vennepalass til diktatoren Georgios Papadopulos som kuppet landet i 1967. Den kødden av en mann landsforviste kongen og utnevnte seg selv til statsminister. I syv år styrte han landet med tortur, sensur og unntakslover. I 1974 ble demokratiet innført igjen, etter at modige høyskolestudenter gjorde opprør og hvorpå djevelen deretter ble dømt til døden. Straffen ble omgjort til varig fengsel, og han døde er av kreft 80 år gammel, fortsatt fengslet.
Når jeg ble fortalt denne historien og stod der på stranden og så nøyere opp på byggverket, så jeg jo forfallet. Det var ikke så lett og se det med en gang, trodde som sagt først det var et hotell under bygging, men skadene var tydelige. Ble jo litt nyskjerrig, og fikk lyst til å ta det litt nærmere i øyesyn, men fyttikatta for et ekkelt sted. Gigantiske betongkolosser i forfall!
Vi stoppet med syklene våre midt i byggmakket. Det første vi da opplevde, var hudebjeff rett over oss. Så de ikke, hadde ikke kontroll på hvor de var eller hvor mange de var, så vi var på nippet til å kjøre videre. Kan dere tenke dere hvor ekkelt det er med lyden av sinte bikkjer du ikke kan se? Tenk om de plutselig kom løpende mot oss?! De hørtes jo ut som en skokk blodtørstige gærninger. Vi satt stille en stund, til de ga seg, og så gikk jeg forsiktig i motsatt retning. Mille og Bjørn Erik ble sittende igjen, og jeg lot nøkkelen stå igjen i sykkelen i tilfelle jeg var nødt til å ta beina fatt og hive meg på den i kjent James Bond stil.
Jeg ble skikkelig trist av å stå på tuppen av det som en gang skulle ha blitt et megastort basseng med utsikt over hele Agia Marina. Tenk at en enkel mann planla og tappe statskasse for enorme summer for å bygge sitt eget ego-tempel. Det var altså ment at han skulle boltre seg her, men en hundretalls familiemedlemmer og venner, mens han styrte landet rett i dass med jernhånd. Grusomt!
Jeg har ofte spurt grekerne her hvorfor de ikke river det, jevner med jorda. Det hadde selvfølgelig kostet en formue, men da hadde de sluppet å se det. Svaret er at de vil at det skal stå der. Folk skal ikke glemme det grusomme den mannen gjorde, det er på en måte et minnesmerke…til skrekk og gru.
På 80-tallet var det en russer som forsøkte å kjøpe rettighetene til å gjøre det ferdig, men det ville blitt alt for dyrt. Det har stått så lenge og forfalt, så det hadde ikke nyttet å gjøre noe med det uten å rive det meste først. I dag hender det at sigøynerne bruker det som oppholdssted når de kommer streifene. Fatter ikke at de tør, for det er skikkelig uhyggelig der.
Synes uansett det var verdt å ta en nærmere titt. Har som tidligere nevnt vært her tre ganger før, men aldri turt å ta turen opp bakken. Been there done that!
Nå skal jeg ta turen ut med Pippi-luska, må vel vekke henne tenker jeg. Det er så vidt jeg ser to små øreflipper som titter opp av kofferten min. Hun liker seg godt der blant lukten av “mammaen” sin.
Ønsker dere alle en god starten på uken, klem Nina
Atter en nydelig dag i Hellas går mot slutten. Igjen tilbragte vi dagen på stranda omtrent helt til solen gikk ned. Deretter dro vi på en litt guffen sightseeing som jeg skal fortelle alt om i morgen. Har nemlig alltid hatt lyst til å gjøre det, men som sagt er det ganske så creepy.
Derfor blir det å dele dagens koselige snaps med dere i steden. I´m in love with Greece ♥
Her er vi fortsatt i komamodus. Det var jo lørdag i går, og det betyr litt voksentid. Det ble ikke så gale, bare et par jodlevann, men så satt ungdommen oppe rundt bassenget når vi kom hjem. Da ble det til at vi måtte tøyse litt med dem før vi la oss, så det ble gruelig seint allikevel.
Så nå har vi altså lest og kost oss på sengekanten. Til og med Pippi har fått potetgull i senga, hjælpedumeg! Det er litt av noen ferievaner vi har lagt oss til!
Det er nok kanskje ikke så rart at undertegnede ikke ble så veldig gira i går. For når du er på stranda i 10 timer, er det ikke mye puff igjen i skrotten. Blir jo så salig sliten, at det ble vanskelig å komme i gassen. Men, men vi skal nå ikke hjem riktig ennå, så det kan jo hende dansefoten har lyst til å lufte seg en annen kveld.
Vi får aldri nok av å utforske den lille øya vår. For ni år siden fant vi Klima Beach, en drøy kjøretur rundt hele øya som til slutt ender i en blindevei. Jeg husker det var magisk å bade i den lille bukta og se opp på de ubebodde åsene rundt. Nå har det blitt bygd noen få hus her, men sandstranden er fortsatt et “must” å besøke.
Samtidig som stranden er et endemål for utflukten vår, er det samtidig alltid spektakulert og ferdes her i disse fjellene. Det ligger noen få hus spredt rundt omkring her, gigantiske hus, og jeg lurer alltid på hvilke folk som har råd til å bygge slike kolosser midt uti ingenmanns land.
Igjen var det trioen pluss Pippi-luska som var litt rastløse som måtte ut på tur. Eller vi er vel ikke rastløse, men vi kan bare ikke dra hit uten å vise Mille alt hva øya har å by på. For selv om vi har vært her fire ganger før, så er det jo hennes jomfrutur, og vi vet jo aldri om vi kommer tilbake hit…
Vi måtte selvfølgelig stoppe ved et at de mange små templene i veikantene for å vise og lære Mille hva det betydde. Inni var det bilde av en mann i førti-årene, og jeg orker ikke å tenke på hva som kan haskjedd med han. Det går klipper rett ut i havet bak, 30 meters fall, så jeg er redd denne ulykken har vært helt forferdelig…
Endelig, Klima beach! Når vi var her første gangen var det ingen mennesker her. Nå har stedet fått solsenger, en strandbar og til og med en do, så nå er det bare fryd og gammen. Vel, jeg må innrømme at det var litt sjarmerende når det ikke var noe her…
Det er greit å ha en snuppeline foran magen når det skal taes bilder…
Det var ikke akkurat sånn at vi slåss om badeplassen her. Slo i hjel et par-tre timer, men veien hjem var lang, og med ei snuppeline bakpå en firehjuling tar man ingen sjanser. Sabeltann ble sunget for full hals hele veien hjem for å være sikker på at sansene var skjerpet.
I dag er Lena og jeg tidlig oppe og kaprer solsenger før grekerne kommer inn fra Athen og tar over hele Egina. Vel, nå er det jo allerede dems øy da, og jeg har full forståelse for at de kommer i hopetall i helgene til dette nydelige paradiset.
Morningene er den beste tiden på dagen her nede, i alle fall noe av det jeg setter mest pris på. Deilig frokost hos alltid blide Pablo, på stamkaféen som ligger i strandkanten. Her nytes en omelett, chilliost med brød og så avslutter jeg alltid med en stor kopp te. Da smiler livet ♥
Nå skal Lena og jeg holde av ti solsenger til syvsoverne kommer slentrende. Nå er det ikke sånn at man bare legger håndklet sitt på en seng, forsvinner og så okkuperes den sengen uten at noen bruker den på flere timer. Vi betaler for dem og da synes jeg det er litt mer akseptert. Jeg kan ikke fordra å være på ferie, komme ned til bassenget og så har den ene tullingen etter den andre satt på vekkerklokka til seks for å kapre senger. Så går de og legger seg igjen, er ikke det sabla frekt?! Har til og med opplevd at senger har stått folketomme halve dagen før noen har dukket opp, og det synes jeg er skikkelig oladunk håpløst.
Nå skal vi i alle fall nyte noen stille timer før gjengen kommer og lager liv og røre, og så blir det kanskje litt voksentid i kveld, for det er jo lørdag, JIPPI!
Rett over oss, her vi bor på Egina ligger Afaia-tempelet. Et imponerede byggverk fra ca. 500 år før Kristus. Er ikke det sprøtt?! Når vi omtrent bodde i huler i Norge, vel litt overdrevet, så fantes det noen übersmarte folk med de mest avanserte byggeteknikkene innabords. Ikke nok med det. Det viser seg at Afaia- tempelet, vakre Akropolis i Athen og Poseidon tempelet på Sounoin ligger i en perkekft triangel sett fra himmelen. Hvordan er det mulig?! De hadde ikke instrumenter til å kunne måle ut slike plasseringer og planlegge byggingen der på den tiden…tror vi da. Men kan det være tilfeldigheter? Neppe!
Jeg blir helt stum av slik historikk, stum av beundring. Selv om Bjørn Erik og jeg har vært og besøkt disse stedene før, flere ganger, får jeg alltid lyst til å stikke innom en ekstra tur. Det å rusle rundt blant disse urgamle ruinene og tenke på at folk gikk rundt her for 2500 år siden og tilba gudinnen Afaia, datteren til Zevz, er “breathtaking”. Snuppeline Mille synes også slikt er interessant, så Bjørn Erik og jeg drasser henne med oss på alt vi kommer over.
